Er det noen her som angrer på at de gikk fra mannen sin?

[Anonym bruker]

Jeg innser at jeg ikke orker å ha det tungt mer og at jeg og mannen har gått fra å få det beste ut av hverandre til å få det verste ut av hverandre. Det er bare så utrolig vanskelig å ta steget ut å faktisk gå, hva hvis jeg angrer etterpå og det er for sent? Jeg hadde satt stor pris på erfaringer både fra dere som lever lykkelige etter samlivsbrudd og dere som angrer.

 

*ulykkelig*

 

Anonym poster: f50b8ef476d41eabc9e0ef9832b06d95

[Fru Ugle]

Kanskje dere heller behøver en pause fra hverandre? Og så finner dere kanskje tilbake etterhvert....eller ikke....hva med parterapi? Vonde mønstre i forhold KAN brytes...

[Anonym bruker]

Gå i parterapi, se om det løser noe for dere.

Har hjulpet oss, vi er sammen enda.

 

Anonym poster: e6483514aa9a53d0aeda504063c1810c

[Anonym bruker]

Parterapi :-) og mye egentid både helt alene og sammen kan garantert redde mange forhold!

 

Anonym poster: 696590f0e8cbfd7051fde36f0a5f5af9

[Fru Ugle]

Tror at mange ikke er klar over hvor forskjellige vi kvinner er fra menn....og at å leve sammen krever mye jobbing, selvkontroll og NÅDE med hverandre. I mitt forhold er det bare Jesus som er min klippe, ikke mannen min. Mannen min er bare et menneske, et feilbart og ufullkomment (som jeg også er!) individ som behøver nåde, tilgivelse og bli sett gjennom kjærlighetens øyne. Dvs jeg må prøve å elske han til tross for alle feil og mangler han har.

 

Jobb dere gjennom problemene, bruk tid alene, og husk å tilgi hverandre. <3

[Rivjernet]

Man kan ofte angre, for vi kvinner har en tendens til å huske det positive og glemme det negative.

 

Jeg angret som en hund på at det ble slutt med en eks , men så bestemte vi oss for å reise på ferie sammen.

 

Når jeg kom hjem tenkte jeg bare halleluja, glad jeg er kvitt han!! Ei uke på ei tropisk øy var alt som skulle til, da kom minnene tilbake. Grøss !

 

Lykke til med avgjørelsen! Mitt råd er å ikke gjør noe impulsivt, store avgjørelser burde man ta på alvor og tenke nøye gjennom. Men ikke bruk for lang tid heller, ikke våkn opp om 10år å innse at du har kastet bort dine unge år på et ulykkelig forhold. Man fortjener litt lykke, vi lever tross alt bare en gang!

[Anonym bruker]

Ville anbefalt "pause". Har ikke vært i situasjonen selv, men har sett andre som har vært der, og angret. Bli enige om hva som er lov i pausen, og på hvilke tidspunkt dere skal revurdere hva dere skal gjøre. Faren er jo at en av dere kan treffe en annen i pausetiden, men hvis dere har avtalt hva som er lov, og hva som evt må gjøres hvis dette brytes, så er vel sjansen større for at dere skal slippe å angre på valget, iallfall.

 

Anonym poster: ed0cd72f0922781f7c5f7f8d64b70a52

[Anonym bruker]

NEEEEIIII jeg angrer ikke ett sekund, selv når jeg er forbgående ensom eller blakk eller utslitt av ungene (han har omtrent ikke samvær). Det er ingenting i verden som ville være ille nok til at det var HAM jeg ville hatt tilbake som hjelp og støtte.

 

Anonym poster: f740b3791041403cbf49709a1c2b705b

[Anonym bruker]

Jeg slo opp med samboeren etter mange år- før vi hadde barn. Flyttet ut, kjøpte min egen leilighet etc. Angret og savnet han mye. Innså hvor mye positivt forholdet vårt hadde osv. Vi ble sammen igjen og fikk barn. Nå må jeg innrømme at jeg (i hvert fall i perioder) er tilbake i det gamle sporet, hvor han irriterer meg, jeg har lyst til å gjøre det slutt, jeg føler vi er for forskjellige osv.

 

Vil nok aldri bli 100 % sikker på om det var riktig eller galt å gå tilbake til han. Angrer uansett ikke på barnet. Og klarer ikke å se for meg selv med en annen mann.

 

Anonym poster: 504eb1261f0f6c0024a4e856150221c8

[Anonym bruker]

Gikk og angret. Angret veldig. Etter en stund. Der og da var jeg lettet over å ha eliminert et uromoment i livet mitt. Jeg slet psykisk, opplevde 3 dødsfall i nær familie på seks måneder, pluss flere ting som gjorde at jeg ikke klarte andre enn meg selv.

Midt oppi dette emosjonelle kaoset med brudd dødsfall og graps, fant jeg han som ble mannen i mitt liv. Ting roet seg rundt meg og i hodet mitt, og så satte angeren og savnet etter eksen inn. Det var vondt, veldig vondt. Samtidig var jeg så forelsket i han som nå er mannen min. For et kaos det var.Jeg tenker enda på han andre, enda det har gått 12 år. Tar meg selv i å lure på hvordan livet med han hadde blitt.

Men jeg er veldig tifreds med livet mitt nå, og mannen min ville jeg ikke byttet ut for noen. Allikevel...

 

Anonym poster: 3034315eda2769d4951fabd120c50093

[Anonym bruker]

Tror at mange ikke er klar over hvor forskjellige vi kvinner er fra menn....og at å leve sammen krever mye jobbing, selvkontroll og NÅDE med hverandre. I mitt forhold er det bare Jesus som er min klippe, ikke mannen min. Mannen min er bare et menneske, et feilbart og ufullkomment (som jeg også er!) individ som behøver nåde, tilgivelse og bli sett gjennom kjærlighetens øyne. Dvs jeg må prøve å elske han til tross for alle feil og mangler han har.

 

Jobb dere gjennom problemene, bruk tid alene, og husk å tilgi hverandre. <3

 

Word!

 

Anonym poster: 8d050d17af93bdb4e5d825ecd73bbc2c

[Fru Ugle]

Tanker-holdninger- ord- handling!!! Det er fullt mulig! :-)