Så lei av å høre om alle som tror at å være deprimert er å

[Anonym bruker]

Kan ikke så mye om mentale lidelser, men kan ikke tenke meg noe annet enn at folk med depresjoner eller andre lettere psykiske lidelser kan bli bedre av å få "et spark i ræva"?

 

Høres brutalt ut, men det er vel mye informasjon der ute som tilsier at man bare blir verre av å være hjemme og velte seg i sine egne problemer? Tror man har godt av å komme seg ut, treffe andre mennesker (selv om man egentlig ikke vil), gjøre en innsats for noen andre enn seg selv og så videre?

 

Vet ikke, men jeg blir litt oppgitt over folk som elsker å dyrke sine egne issues, når det kommer til et stykke, så spiller det ingen rolle hva man har opplevd her i livet - den eneste som kan forandre resten av livet ditt til det bedre er deg selv. Det er selvfølgelig veldig urettferdig for den som har en dårlig start eller har opplevd noe traumatisk, men livet er desverre veldig urettferdig noen ganger. Hvis man ikke fikser det selv, så må man aktivt søke opp den hjelpen man trenger, ingen andre som kan gjøre det for deg.

 

Anonym poster: 99049cef611c1530c30f3820f3572c7c

[Gjest Bjørketreet]

Huff... Har lest gjennom her og for en fæl tråd...

En person som har det vondt og er deprimert skal man alltid ha sympati for..... Det finnes ikke noe verre følelse et menneske kan ha enn den følelsen av å være deprimert. Ordet er desverre litt misbrukt, og brukes av folk som egentlig bare er forbigående lei seg (ikke gøy å være lei seg heller, så klart)

En person som føler at livet ikke har noen mening, og ikke finner en grunn til å leve en gang (slik man gjerne føler når man er deprimert) det er jo bare trist. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det trist og fælt.

[Gjest Vinglepetrine]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

 

Men det er ikke -deg- det er snakk om her. Jeg snakker om de JEG kjenner, og jeg kjenner ikke -deg-.

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

[*SommerFrisk*]

Frykter for barna til en galning som deg Håper og tror at du bare er en forvirret taper som tøffer seg med anonymknappen, men hvis ikke så lyser det jo at du er klin gal

 

Anonym poster: 669641b23271127de66585a24de17e72

 

Ja dersom du har lest hi så har du veldig mye å frykte, ekstremt mye faktisk. Tror nesten du skal ringe barnevernet:)

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

Ja, jeg håper moderatorene prøver å finne ut hvem du er for å sjekke at du ikke har gjort skade på noe/noen...

 

Anonym poster: 669641b23271127de66585a24de17e72

 

 

Alvorlig talt, når du velger å tro på alt annet HI skriver her, og bruker det mot henne, så får du i det minste ha respekt nok til å tro henne når hun sier at hun gjør alt i sin makt for at barna skal ha det bra! -Nå er du kun urettferdig, og jeg lurer på hvor gammel du er.

Slutt å hyl barnevern så fort noen gir uttrykk for meningene sine!

-Ja, dette innlegget var en smule over gjennomsnittet sint og leit, men du bør skjerpe deg, for de holdningene dine er minst like farlige.

[Virginia.]

Kan ikke så mye om mentale lidelser, men kan ikke tenke meg noe annet enn at folk med depresjoner eller andre lettere psykiske lidelser kan bli bedre av å få "et spark i ræva"?

 

Høres brutalt ut, men det er vel mye informasjon der ute som tilsier at man bare blir verre av å være hjemme og velte seg i sine egne problemer? Tror man har godt av å komme seg ut, treffe andre mennesker (selv om man egentlig ikke vil), gjøre en innsats for noen andre enn seg selv og så videre?

 

Vet ikke, men jeg blir litt oppgitt over folk som elsker å dyrke sine egne issues, når det kommer til et stykke, så spiller det ingen rolle hva man har opplevd her i livet - den eneste som kan forandre resten av livet ditt til det bedre er deg selv. Det er selvfølgelig veldig urettferdig for den som har en dårlig start eller har opplevd noe traumatisk, men livet er desverre veldig urettferdig noen ganger. Hvis man ikke fikser det selv, så må man aktivt søke opp den hjelpen man trenger, ingen andre som kan gjøre det for deg.

 

Anonym poster: 99049cef611c1530c30f3820f3572c7c

Du antar feilaktig at en depresjon er en lettere psykisk plage. Det kan det naturligvis være, men den kan også være dyp og invalidiserende.

Ved lettere plager så er jeg enig i at det kan ha noe for seg med et lite "spark i ræva". Man trenger ikke være på topp for å kunne dra på jobb eller skole, og mange lever med lettere psykiske plager de selv jobber seg gjennom og utfordrer daglig.

 

Men det er som sagt forskjeller, og det kommer også helt an på typen lidelse. I mange tilfeller er det til god hjelp at det stilles noe krav/ forventes noe fra pasienten av de nærmeste og kommuniseres åpent uten å påføre pasienten skyld- eller skamfølelse. Det er bra at han/ hun møter både utfordringer som kan bygge opp selvfølelsen og gradvis bidra til bedring.

 

En pasient som er så langt nede at han hun ikke selv klarer å ta tak i å bli bedre, burde tilbys hjelp til å skaffe hjelp/ behandling.

[Gjest sussie77]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

Veldig enig med deg. De som er dypt deprimerte går ikke rundt og forteller det til andre. Men veldig ofte holder det for seg selv.

[Anonym bruker]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

På hvilket grunnlag kan du konstatere at jeg ikke liker at andre får oppmerksomhet? Fikk du ikke med deg at dette var første gangen jeg sier noe og at jeg alltid står til disposisjon for andre uten tvile på at det er det jeg vil. På hvilken måte er det anderledes at du forteller om deg, enn at jeg forteller om meg?

Takk for at du ønsker meg hjelp, det får jeg, så det går sikkert bra med gale meg til slutt også

 

 

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

[Virginia.]

Kan ikke så mye om mentale lidelser, men kan ikke tenke meg noe annet enn at folk med depresjoner eller andre lettere psykiske lidelser kan bli bedre av å få "et spark i ræva"?

 

Høres brutalt ut, men det er vel mye informasjon der ute som tilsier at man bare blir verre av å være hjemme og velte seg i sine egne problemer? Tror man har godt av å komme seg ut, treffe andre mennesker (selv om man egentlig ikke vil), gjøre en innsats for noen andre enn seg selv og så videre?

 

Vet ikke, men jeg blir litt oppgitt over folk som elsker å dyrke sine egne issues, når det kommer til et stykke, så spiller det ingen rolle hva man har opplevd her i livet - den eneste som kan forandre resten av livet ditt til det bedre er deg selv. Det er selvfølgelig veldig urettferdig for den som har en dårlig start eller har opplevd noe traumatisk, men livet er desverre veldig urettferdig noen ganger. Hvis man ikke fikser det selv, så må man aktivt søke opp den hjelpen man trenger, ingen andre som kan gjøre det for deg.

 

Anonym poster: 99049cef611c1530c30f3820f3572c7c

Du antar feilaktig at en depresjon er en lettere psykisk plage. Det kan det naturligvis være, men den kan også være dyp og invalidiserende.

Ved lettere plager så er jeg enig i at det kan ha noe for seg med et lite "spark i ræva". Man trenger ikke være på topp for å kunne dra på jobb eller skole, og mange lever med lettere psykiske plager de selv jobber seg gjennom og utfordrer daglig.

 

Men det er som sagt forskjeller, og det kommer også helt an på typen lidelse. I mange tilfeller er det til god hjelp at det stilles noe krav/ forventes noe fra pasienten av de nærmeste og kommuniseres åpent uten å påføre pasienten skyld- eller skamfølelse. Det er bra at han/ hun møter både utfordringer som kan bygge opp selvfølelsen og gradvis bidra til bedring.

 

En pasient som er så langt nede at han hun ikke selv klarer å ta tak i å bli bedre, burde tilbys hjelp til å skaffe hjelp/ behandling.

 

Og heldigvis er det slik at også dyp depresjon og ulike typer angstlidelser ikke trenger å være kroniske. Noen kan få dette i en periode av livet uten spesiell årsak eller som følge av vonde livshendelser, og senere se tilbake på den perioden i sitt liv som et tilbakelagt mareritt.

[Virginia.]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

Veldig enig med deg. De som er dypt deprimerte går ikke rundt og forteller det til andre. Men veldig ofte holder det for seg selv.

Det er sant, men det finnes også unntak.

[Gjest Bjørketreet]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

 

Men det er ikke -deg- det er snakk om her. Jeg snakker om de JEG kjenner, og jeg kjenner ikke -deg-.

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

 

Det første du skrev her var: ''Så lei av å høre om alle som tror at å være deprimert er å slite tungt psykisk''

Kan godt hende at dette kun gjelder enkelte du kjenner, men slik du skriver det så bagatelliserer du depresjon generelt... Det er derfor folk reagerer her, for ingen er enig... Hadde du skrevet at enkelte folk du kjenner ikke har noen reelle problemer, men går å syter over alt mulig likevel, og skal liksom være så ''deprimerte'' uten å vite hva det innebærer en gang, ville sikkert mange være enig.

(Men jeg er klar over at du ikke er ute etter å få hele forumet over på din side, som du sa selv så var det en skikkelig utblåsning)

[Gjest Yzma]

Kan ikke så mye om mentale lidelser, men kan ikke tenke meg noe annet enn at folk med depresjoner eller andre lettere psykiske lidelser kan bli bedre av å få "et spark i ræva"?

 

Høres brutalt ut, men det er vel mye informasjon der ute som tilsier at man bare blir verre av å være hjemme og velte seg i sine egne problemer? Tror man har godt av å komme seg ut, treffe andre mennesker (selv om man egentlig ikke vil), gjøre en innsats for noen andre enn seg selv og så videre?

 

Vet ikke, men jeg blir litt oppgitt over folk som elsker å dyrke sine egne issues, når det kommer til et stykke, så spiller det ingen rolle hva man har opplevd her i livet - den eneste som kan forandre resten av livet ditt til det bedre er deg selv. Det er selvfølgelig veldig urettferdig for den som har en dårlig start eller har opplevd noe traumatisk, men livet er desverre veldig urettferdig noen ganger. Hvis man ikke fikser det selv, så må man aktivt søke opp den hjelpen man trenger, ingen andre som kan gjøre det for deg.

 

Anonym poster: 99049cef611c1530c30f3820f3572c7c

 

Du har rett. Du kan ikke mye om mentale lidelser. Og du kan tenke deg så mye du vil om hva som må til for å bli bedre. Det er lett å sparke noen, men om de reiser seg eller blir liggende kan dessverre ikke du bestemme. Det er heller ikke alltid den som blir sparket klarer å bestemme det selv....

[Gjest Yzma]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

 

 

Stemmer. Svært få vet at jeg sliter med depresjon og sinneproblemer, nettopp pga at jeg ikke føler for å dele det med hele verden. Det er mine problemer, ingen andres.

[Anonym bruker]

Jeg blir forbanna på flere av innleggene her!

Tror dere virkelig at alle som er dypt deprimerte syter og klager??? Jeg vil påstå at et mindretall av de med dyp depresjon i det heletatt snakker med andre om depresjonen sin.

Jeg har, som sagt, vært suicidal. Fikk min første depresjon som 35 åring, før det var jeg alltid blid, glad og fornøyd. Da depresjonen kom visste jeg ikke hva en depresjon var, jeg trodde jeg holdt på å bli gal!

 

Da jeg ble deprimert visste ikke min egen mor eller mine søsken at jeg slet med depresjon. De eneste som visste det var samboeren min, fastlegen min og psykiateren jeg fikk etter 3 år. Jeg klagde ikke til NOEN, og det tror jeg ikke så mange av de dypt deprimerte gjør.

Trådstarteren her virker som en person med store problemer, null empati og muligens masse sjalusi (hun liker ikke at andre får oppmerksomhet). Håper hun får hjelp.

 

 

Men det er ikke -deg- det er snakk om her. Jeg snakker om de JEG kjenner, og jeg kjenner ikke -deg-.

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

 

Det første du skrev her var: ''Så lei av å høre om alle som tror at å være deprimert er å slite tungt psykisk''

Kan godt hende at dette kun gjelder enkelte du kjenner, men slik du skriver det så bagatelliserer du depresjon generelt... Det er derfor folk reagerer her, for ingen er enig... Hadde du skrevet at enkelte folk du kjenner ikke har noen reelle problemer, men går å syter over alt mulig likevel, og skal liksom være så ''deprimerte'' uten å vite hva det innebærer en gang, ville sikkert mange være enig.

(Men jeg er klar over at du ikke er ute etter å få hele forumet over på din side, som du sa selv så var det en skikkelig utblåsning)

 

Jeg har forklart hva jeg mente, mer enn én gang. Jeg kunne nok fint ha valgt en annen setning fo rå få frem samme poeng. Men jeg har sagt at det jeg mente er det jeg mener, og ingen andre nn dem jeg kjenner går under dette.

Og ja, det var en skikkelig utblåsning.

 

Anonym poster: df96e7bb4215115078286cdbfe982783

[Anonym bruker]

Utblåsningen på de du kjenner er en ting, det jeg synes er fælt i denne tråden er hvordan du svarer noen av de andre innleggene. Ikke ofte jeg blir satt ut men noen av svarene dine var rystende og som du så fint skrev om noen av dine bekjente, her burde du hatt nok viljestyrke til å ta deg sammen.

 

Greit at du kunne blåse litt ut om noen du kjenner til på et anonymforum men det andre var ikke ok!

 

Anonym poster: e8b81973ece29b3facd88c192c509702

[Gjest yrild]

Jeg skjønner ikke at en som selv har hatt tunge depresjoner (men det har du kanskje ikke) dømmer andre for at de i disse periodene ikke takler noe som helst...?

 

Selv har jeg kun vært vitne til å se et menneske synke ned i et psykisk hull og knapt ense verden rundt seg...da kan man ikke si ta det sammen, for det er faktisk ikke en mulighet! For mange er det ikke kun psykisk og handler ikke kun om opplevelser som er for tunge, men kjemiske prosesser i kroppen.... Da trenger man medisiner og tett oppfølging!

 

Selv har jeg kun opplevd panikkangst og selv om det var forferdelig og helt klart utløst av livserfaringer, var det mulig for meg å klamre meg fast til jobben, men det vet jeg ikke om jeg hadde klart hvis jeg i tillegg hadde hatt barn. Kanskje, kanskje ikke.

 

Man kan ikke dømme andre utifra seg selv.

 

 

[Iiiiik]

Noen ganger sier man mer enn man bør. Noen ganger blir man så revet med i sin egen opprørte sinnstilstand at man skyter "alt og alle". Der var vel du en stund i går kveld, HI? Det opprinnelige innlegget ditt var én ting, hvordan du svarte folk som svarte deg, var noe helt annet. Jeg syntes det siste var verre enn det første. Men så hadde du sikkert også en ganske så dårlig dag i går og jeg er villig til å gjette på en del av diagnosene dine på grunnlag av hvordan du reagerte når andre begynte å si deg imot. Synes det står respekt av hvordan du kommer tilbake og "rydder opp" i dag.

 

Jeg har en utdanning der jeg har lært en del om hjernens fungering og om psykiske lidelser. Jeg har aldri lært at andre deler av hjernen kan "overstyre" depresjonen, så der mener jeg bestemt at du tar feil.

 

Hvis jeg kan gi deg et velment råd, så er det å ikke fyre opp under diskusjonen igjen i dag. Vet ikke om noen av dine psykiske lidelser er sykliske, men det er sikkert en viss fare for at det ender opp galt i dag også. Du får jo noen svar som er like ille som det du selv sa, så ikke utsett deg for det.

 

Og i det virkelige liv er det faktisk lov å velge bort dem som bare syter etter ens egen vurdering. Kanskje kan de syte til noen som ønsker å høre på, kanskje vil de endre fokus hvis alle trekker seg unna fordi de er enige med deg.

[Anonym bruker]

Jeg må si at HI bekrefter alle mine fordommer om at mange mennesker med psykiske diagnoser er egoistiske, selvsentrerte og fullstendig uten evnen til å sette seg inn i andres situasjoner.

 

Det er meg, meg, meg og alle som ikke er enige får seg en skyllebøtte de sent vil glemme.

 

Jeg vet at det er diagnosene som taler, men det gjør det ikke lettere å være rundt sånne mennesker. Og mange av de bruker i tillegg diagnosen sin til å unnskylde oppførselen sin. Det er IKKE greit å svare mennesker på den måten HI gjør i denne tråden - behov for utblåsning eller ikke!

 

Anonym poster: 2a8662ac15a0b51ccdc294c51734c11c