Normal...unormal (samme som på "skravle")

[tuppelure82]

Jeg har ei jente som blir 4 i september.

Lurer av og til om alt er som det bør være med henne.

Hun sliter litt i lek med jevnaldrende. Barnehagetantene sier hun som regel bare dilter etter. Hun leker mest med barn som er ett ++ år yngre enn henne. Da går som regel leken hennes ut på å tulle og fjolle med dem og få dem til å le. Jentene på hennes egen alder overser henne ofte og synes nok hun er litt rar.

Hun kan spørre om å få tegne eller perle el, men det går sjelden mer enn 10 min så er hun lei. Hun liker at jeg tegner sammen med henne og hun gjenkjenner det jeg tegner, men om jeg tegner en firkant og ber henne gjøre det samme så blir det bare kluss.

Hun har ikke interesse for barne-tv og har aldri sett en hel episode av f.eks

postmann Pat el. Hun er veldig voksensøkende. Med en gang hun blir alene med andre barn så går hun og leter etter en voksen.

Kan godt nevne flere ting, men avslutter her.

 

Skal kontakte helsesøster, men er det noen her som vet litt om hvordan barn i denne alderen bør være. Alle barn er forskjellige, men man har jo et gjennomsnitt.

Er hun normal, autist, lærevansker...huff, tankene kverner

• 
   
  

[Giss]

Jeg vet ikke rigtig noe om dette - men det lyder da som om hun kanskje trenger litt hjelp for å finne ut av det sosiale spillet ungene imellom.

Ut fra det du skriver syns ikke jeg det høres ut som hun er autist (men jeg vet ikke så veldig mye om sånt).

Uanset: Jeg tror det er helt rett av deg å kontakte helsesøster nå.

Sender en klem. Ikke sikkert det skal så mye til for at hun også kan trives med barn på sin egen alder.

[tuppelure82]

Takk for klemmen

Har vært inne på tanken på om det kan være Asbergers. Mye passer, men allikevel ikke.

Skal uansett få dette undersøkt. Om det skal være noe så er det jo greit å få i gang et hjelpeapparat...huff

[to små prinsesser]

Jeg tenker også mer asberger enn autisme, men nå er ikke jeg ekspert på dette. Jeg jobber i barnehage og hadde dette vært et barn i min barnehage ville jeg først jobbet intenst med lekesituasjon med jevnaldrende for å observere hva som egentlig skjer. Ut i fra det kan man sende da en henvisning for å se om det kan være noe der eller om hun bare er litt sen, beskjeden, vet ikke hvordan hun kommer i lek, ol.

Hun er jo så ung, så det er mulig de ikke vil gjøre noe enda uansett. Men jeg synes absolutt barnehagen SKAL ta tak i dette. Ordne skjermede lekesituasjoner for henne og 2-3 jevnaldrende med noe hun liker å holde på med. Dette kan de gjøre i alle fall 3 gang for uken over en periode for å se om noe bedrer seg.

 

Lykke til!

[tuppelure82]

Jeg tenker også mer asberger enn autisme, men nå er ikke jeg ekspert på dette. Jeg jobber i barnehage og hadde dette vært et barn i min barnehage ville jeg først jobbet intenst med lekesituasjon med jevnaldrende for å observere hva som egentlig skjer. Ut i fra det kan man sende da en henvisning for å se om det kan være noe der eller om hun bare er litt sen, beskjeden, vet ikke hvordan hun kommer i lek, ol.

Hun er jo så ung, så det er mulig de ikke vil gjøre noe enda uansett. Men jeg synes absolutt barnehagen SKAL ta tak i dette. Ordne skjermede lekesituasjoner for henne og 2-3 jevnaldrende med noe hun liker å holde på med. Dette kan de gjøre i alle fall 3 gang for uken over en periode for å se om noe bedrer seg.

 

Lykke til!

Gode råd. Snakket med helsesøster i dag. Skal til samtale med lege om tre uker (blir lenge å vente...) Likte godt ideen om skjermet lekegruppe. Skal ta opp dette med barnehagen etter legesamtalen. Kanskje det løser ting. Takk for svar

[Underveis -->]

Jeg synes du kaster en diagnose etter jenta altfor fort! Dette er en trend nå som jeg synes bare er nitrist og potensielt stigmatiserende for barna! Ta heller utgangspunkt i at hun kanskje ikke har like lett for det sosiale samspillet barn i mellom, uten at det trenger å ligge en diagnose bak. Når det gjelder tegning, så kan jeg forøvrig nevne at min sønn på 4 først nylig har lært seg å tegne andre ting enn kruseduller, og selv om han ser på barneTV så har han hatt så mye mark i rompa at han stort sett har flydd frem og tilbake, frem til nå nylig. Han er helt normal!

 

Ett eksempel å tenke på er et vennepar av oss som har et barn som heller ikke lekte mye med andre barn. Mye passiv i leken og søkte stort sett voksenkontakt. PPT ble kalt inn, uten at foreldrene har bedt om det (det var bhg som ønsket dette) og det viser seg at barnet er et såkalt begavet barn. Ligger LANGT forran sine jevnaldrende i tankegang og logikk, og dermed så klarer de ikke å komunisere. Ingen diagnose, bare et inteligent barn.

 

Ikke lek hobbypsykolog med eget barn! Jobb med utfordringene i stedet!

Endret 7. juni 2013 av Underveis -->

[eaglebeagle]

Jeg synes du kaster en diagnose etter jenta altfor fort! Dette er en trend nå som jeg synes bare er nitrist og potensielt stigmatiserende for barna! Ta heller utgangspunkt i at hun kanskje ikke har like lett for det sosiale samspillet barn i mellom, uten at det trenger å ligge en diagnose bak. Når det gjelder tegning, så kan jeg forøvrig nevne at min sønn på 4 først nylig har lært seg å tegne andre ting enn kruseduller, og selv om han ser på barneTV så har han hatt så mye mark i rompa at han stort sett har flydd frem og tilbake, frem til nå nylig. Han er helt normal!

 

Ett eksempel å tenke på er et vennepar av oss som har et barn som heller ikke lekte mye med andre barn. Mye passiv i leken og søkte stort sett voksenkontakt. PPT ble kalt inn, uten at foreldrene har bedt om det (det var bhg som ønsket dette) og det viser seg at barnet er et såkalt begavet barn. Ligger LANGT forran sine jevnaldrende i tankegang og logikk, og dermed så klarer de ikke å komunisere. Ingen diagnose, bare et inteligent barn.

 

Ikke lek hobbypsykolog med eget barn! Jobb med utfordringene i stedet!

Jeg er helt enig med deg at man ikke skal kaste diagnoser på barn, og man skal både forstå og respektere at barn som oss er individer med ulik bagasje. Når det er sagt, kan det å få en diagnose - og da snakker jeg etter skikkelig utredning, ofte være godt for familier med barn som er annerledes. Jeg sier ikke at jenta til HI har/burde ha noen diagnose, men ofte er jo vår egen opplevelse av at barnet vårt er annerledes en magefølelse man skal ta på alvor.

 

Min stesønn var alltid "annerledes", helt fra han var baby ble det reagert fra barnehage og familie på hans avvikende adferd. Han ble mye misforstått, og opplevde å ikke finne sin rolle i det sosiale. PPT var i bildet, uten at man var opptatt av å stille noen diagnose - følgelig ble det heller aldri satt inn noen ressurser ifm skolestart. Situasjonen for gutten ble stadig vanskeligere, og selv om han var ekstremt dyktig faglig, sviktet det så enormt på den sosiale kompetansen. Han ble svært ulykkelig. Så ulykkelig at han gikk med tanker om å ikke ønske å leve lenger, da var han ca 10 år. Det ble for oss viktig å finne ut om det var mulig å få tilpasset undervisning og satt inn ekstraressurser for han i skolen, og dette er det dessverre vanskelig å få uten en diagnose. Han ble etter mye trykk fra oss utredet over to år, med grundige observasjoner og tester, før psykiatrisk senter fant at han har Asperger (velfungerende).

 

For oss er det revnende likegyldig om han har en diagnose eller ei, han ER ikke diagnosen sin uansett - men det har betydd enormt i forhold til den tilpasning og ressurser han blir tilgodesett. Da vi til slutt fikk en diagnose, fulgte ressursene etter. Han fikk tilpasset undervisning, IUP og ekstraressurser. Vi omsorgspersoner fikk tilbud om kurs osv, og har lært oss mye om hvordan vi kan være best mulig til støtte.

 

Situasjonen gikk fra kritisk til svært god på kort tid. Nå fire år etter er han skolens dyktigste elev, med få men veldig gode venner. De som står han nær, venner/familie/skole kjenner til utfordringene han har, og har lært hvordan vi kommuniserer best sammen. Det har overhode ikke vært noe stigmatisering, tvert i mot! Han selv er nysgjerrig, og har lest seg opp på egen diagnose - og han forstår mer hvorfor han i blant synes andre tenker og kommuniserer rart. For han er jo normalen den han er, og i min verden er vi alle varianter av normalen, ingen er en diagnose. Vi har alle noen Asperger-trekk :-) Han er kommet så langt den unge mannen, at han faktisk kan "ironisere" litt over egne særegenheter. Og for alle som kan litt om Asperger, vet man at ironi er særdeles vanskelig for de.

 

Kort fortalt en lykkehistorie så langt. Fra å være dypt bekymret for hans fremtid med en ulykkelig gutt, er vi i dag rimelig trygge på at han vil kunne få en solid utdannelse og jobb og vi har en trygg, morsom og flott ung "mann". Med enda mer modenhet og kjennskap til egne utfordringer, vil han kunne bli en god ektemann og far. Jeg sier ikke at diagnosen var viktig i seg selv, men forståelsen og ressursene har vært helt avgjørende. Vi angrer i dag på at vi ikke tok dette på alvor før han begynte på skolen, da ville han blitt spart for mye vondt.

[eaglebeagle]

Takk for klemmen

Har vært inne på tanken på om det kan være Asbergers. Mye passer, men allikevel ikke.

Skal uansett få dette undersøkt. Om det skal være noe så er det jo greit å få i gang et hjelpeapparat...huff

PS. du kan se innspillet mitt under. Husk at Asperger er en veldig "vid" diagnose. Vår sønn med Asperger passer ikke inn i halvparten av de mest "uttalte" kriteriene (han har f.eks svært godt språk, snakket tidlig er empatisk osv).