Lesbisk par - gravide sammtidig?

[2ønskemødre]

Hei!

 

Lurer på om noen der ute har noen erfaringer med følgende:

 

Vi er et lesbisk par som ønsker oss barn. Vi har tenkt at vi begge skal gå gravide, en gang hver. Så har tanken på å gå gravide sammtidig slått oss. Er klar over at mye skal klaffe for å få det til, men teoretisk sett? Lurt? ikke lurt? Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Vi er også ett lesbisk par, den ene av oss er gravid nå. Jeg tror ikke det er lurt å gå gravid samtidig, fordi man da automatisk vil knytte seg mest til den babyen man har født, pga amming osv. Tror det er mye lurere å gjøre det annenhver gang, sånn at begge får like stor sjanse for å knytte seg like mye til barnet. Også mye vanskeligere når det gjelder permisjon osv. Men, alle tar jo egne valg.

 

Anonym poster: b55d45011b2b190a7dcd9deabda94cd0

[2ønskemødre]

Vi er også ett lesbisk par, den ene av oss er gravid nå. Jeg tror ikke det er lurt å gå gravid samtidig, fordi man da automatisk vil knytte seg mest til den babyen man har født, pga amming osv. Tror det er mye lurere å gjøre det annenhver gang, sånn at begge får like stor sjanse for å knytte seg like mye til barnet. Også mye vanskeligere når det gjelder permisjon osv. Men, alle tar jo egne valg.

 

Anonym poster: b55d45011b2b190a7dcd9deabda94cd0

 

Hm, ja du sier noe der!

[lt84]

Enig med anonym bruker. Kan være fornuftig å ta det hver sin gang. Ingen vet hvordan et svangerskap blir og man er ofte veldig avhengig av partneren sin. Og med tanke på fødsel ville nok ikke jeg som høygravid vært med på en fødsel og hatt i bakhodet at "denne smerten skal jeg ha om to uker". Men det er min tanke. Håper dere finner ut av det og kommer frem til en god løsning. Masse lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke se en eneste fordel med å skulle gjøre det slik.

 

Anonym poster: 9a3a051ab95b87cb72f082b4d6f158ae

[Lillie Vanillie]

Gravid lesbisk kvinne her også, med en ugravid kone.

 

Mine tanker om å gå gravid samtidig:

Jeg syntes (før jeg selv ble gravid) i utgangspunktet at det hørtes ut som en dårlig ide med to hormonelle kvinner på en gang, men nå som jeg har knappe ni uker igjen av svangerskapet er det ikke hormonene som ville bekymret meg mest.

 

Jeg har hatt et ganske lett svangerskap, var i god form før jeg ble gravid og har trent bra underveis, ikke bekkenplager, ikke gått spesielt mye opp i vekt, kvalmen gav seg i uke 14, og siden har det generelt gått veldig fint. Men du verden så glad jeg er for at min kone ikke er gravid nå, det holder faktisk med en, for man blir ganske redusert allikevel. Sover dårligere, blir hjelpeløs på bæring og løfting, blir fortere sliten, da jeg var kvalm orket jeg ikke engang å hente et eple på kjøkkenet, men ble liggende i timesvis og vente på at min kone skulle komme hjem og hente det til meg. Nå begynner jeg å bli tungpustet på grunn av at lungene har mindre plass, og jeg ser for meg at det vil komme mer plager etter hvert som ukene går.

 

Når det nærmer seg fødselen og magen blir enda større, vil jeg tro jeg trenger enda mer assistanse. For ikke å snakke om at jeg som høygravid kvinne neppe ville evnet å vært tilstede for noen andre under en fødsel. Jeg trenger at min kone er der for meg da, at hun kan kjøre bil til sykehuset, for eksempel, og at hun ikke risikerer å gå i fødsel selv mens jeg ligger der og trykker. Dessuten får jo jeg en tjuvstart på relasjonen til datteren vår i og med at hun alltid er med meg og jeg hele tiden kjenner spark og bevegelser (og hikke ). For at de skal få et like nært forhold når hun kommer ut, tror jeg det er en kjempefordel at kona mi ikke har en annen nyfødt baby å ta seg av.

 

I tillegg risikerer man jo både fødselsdepresjon, generelt dårlig form og mye hormonelle forandringer, jeg tror det er bra at den ene av oss ikke nettopp har vært igjennom en fødsel.

 

Jeg har bare hørt historier om de som har vært gravide samtidig, så jeg skal ikke uttale meg for bastant om akkurat det. Men de som forteller om det, anbefaler det ikke. På den annen side. Det meste går jo hvis det må, hvis dere virkelig ønsker det, så er det jo bare å prøve, sannsynligheten for at det klaffer sånn at terminene blir samtidig er jo relativt liten, så det trenger jo ikke bli helt kaos. Lykke til uansett hva dere velger

 

Ja, og en annen ting. Hvis dere har tenkt å gjøre det offentlig i Norge, kan bare en av dere få behandling om gangen. Men i Danmark går det sikkert an å få behandling samtidig.

[2ønskemødre]

Enig med anonym bruker. Kan være fornuftig å ta det hver sin gang. Ingen vet hvordan et svangerskap blir og man er ofte veldig avhengig av partneren sin. Og med tanke på fødsel ville nok ikke jeg som høygravid vært med på en fødsel og hatt i bakhodet at "denne smerten skal jeg ha om to uker". Men det er min tanke. Håper dere finner ut av det og kommer frem til en god løsning. Masse lykke til :-)

Ja, tenkte en del på det, man er vel bra redd som det er om man ikke i tillegg skal overvære den andres fødsel.

 

Jeg klarer ikke se en eneste fordel med å skulle gjøre det slik.

 

Anonym poster: 9a3a051ab95b87cb72f082b4d6f158ae

Melk i 4 bryster = større frihet (vil amme i 9 mnd, da dette kan ha en god effekt på barnets mentalitet og inteligens, forhåpentlig vis ingen flasker her).

Mindre forskjellsbehandling fra enkelte besteforeldre (da denne eventuelt IKKE hadde fått vite hvem som var hvems før det vises i likhetstrekk. STORT dilemma i vår familie.

 

Og det er i grunn bare de jeg har. Ikke stort. Mer og viktigere ting som heller i mot.

Gravid lesbisk kvinne her også, med en ugravid kone.

 

Mine tanker om å gå gravid samtidig:

Jeg syntes (før jeg selv ble gravid) i utgangspunktet at det hørtes ut som en dårlig ide med to hormonelle kvinner på en gang, men nå som jeg har knappe ni uker igjen av svangerskapet er det ikke hormonene som ville bekymret meg mest.

 

Jeg har hatt et ganske lett svangerskap, var i god form før jeg ble gravid og har trent bra underveis, ikke bekkenplager, ikke gått spesielt mye opp i vekt, kvalmen gav seg i uke 14, og siden har det generelt gått veldig fint. Men du verden så glad jeg er for at min kone ikke er gravid nå, det holder faktisk med en, for man blir ganske redusert allikevel. Sover dårligere, blir hjelpeløs på bæring og løfting, blir fortere sliten, da jeg var kvalm orket jeg ikke engang å hente et eple på kjøkkenet, men ble liggende i timesvis og vente på at min kone skulle komme hjem og hente det til meg. Nå begynner jeg å bli tungpustet på grunn av at lungene har mindre plass, og jeg ser for meg at det vil komme mer plager etter hvert som ukene går.

 

Når det nærmer seg fødselen og magen blir enda større, vil jeg tro jeg trenger enda mer assistanse. For ikke å snakke om at jeg som høygravid kvinne neppe ville evnet å vært tilstede for noen andre under en fødsel. Jeg trenger at min kone er der for meg da, at hun kan kjøre bil til sykehuset, for eksempel, og at hun ikke risikerer å gå i fødsel selv mens jeg ligger der og trykker. Dessuten får jo jeg en tjuvstart på relasjonen til datteren vår i og med at hun alltid er med meg og jeg hele tiden kjenner spark og bevegelser (og hikke ). For at de skal få et like nært forhold når hun kommer ut, tror jeg det er en kjempefordel at kona mi ikke har en annen nyfødt baby å ta seg av.

 

I tillegg risikerer man jo både fødselsdepresjon, generelt dårlig form og mye hormonelle forandringer, jeg tror det er bra at den ene av oss ikke nettopp har vært igjennom en fødsel.

 

Jeg har bare hørt historier om de som har vært gravide samtidig, så jeg skal ikke uttale meg for bastant om akkurat det. Men de som forteller om det, anbefaler det ikke. På den annen side. Det meste går jo hvis det må, hvis dere virkelig ønsker det, så er det jo bare å prøve, sannsynligheten for at det klaffer sånn at terminene blir samtidig er jo relativt liten, så det trenger jo ikke bli helt kaos. Lykke til uansett hva dere velger

 

Ja, og en annen ting. Hvis dere har tenkt å gjøre det offentlig i Norge, kan bare en av dere få behandling om gangen. Men i Danmark går det sikkert an å få behandling samtidig.

 

Ja, mye som skal klaffe. Setter pris på svaret, har jo ingen erfaring med graviditet. Det blir nok ikke samtidig, ser jo alle motstridene argumenter. Gode argumenter. Jommen godt jeg spurte! Hehe.. Neida, hadde nok ikke blitt det uansett, men tanken var nå der, og da er det fint å kunne lufte den for de med mer erfaring.

[2ønskemødre]

Et spørsmål til, om dere vil svare på det. Er ikke sikker på hvordan jeg skal formulere det, men vi prøver... Noen av dere har jo nevnt dette med tilknyttning til barnet for den ikke-fødene (liker ikke betegnelsen "med-mor"). Føles/føltes dette vanskelig før fødselen på noen måte? Hva med etter fødselen, for de med den erfaringen? 

[Anonym bruker]

Jeg er den som har vært gravid her begge gangene. Min kone har ikke gitt uttrykk for at hun har følt seg noe mindre tilknyttet barnet enn jeg har, kanskje heller tvert i mot under svangerskapene (jeg har vansker med å knytte meg til barnet før det er født). Etter fødsel har det ikke vært noen tydelig forskjell. Eldste er tre nå, og jeg tror absolutt ikke en av oss føler noe sterkere for barnet enn den andre, eller barnet for oss.

 

Men det er mulig det kunne blitt en problematikk om vi fødte hvert vårt barn. Det vet jeg ikke, men jeg tviler. Kanskje om vi gjorde det samtidig - det er ikke noe jeg ville tatt sjansen på. Det skjer en del hormonelle greier i barseltiden som kanskje kunne bidratt til at "det andre barnet" føltes som en konkurrent til det egenfødte, jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 9a3a0...8ae

[2ønskemødre]

 

Jeg er den som har vært gravid her begge gangene. Min kone har ikke gitt uttrykk for at hun har følt seg noe mindre tilknyttet barnet enn jeg har, kanskje heller tvert i mot under svangerskapene (jeg har vansker med å knytte meg til barnet før det er født). Etter fødsel har det ikke vært noen tydelig forskjell. Eldste er tre nå, og jeg tror absolutt ikke en av oss føler noe sterkere for barnet enn den andre, eller barnet for oss.

 

Men det er mulig det kunne blitt en problematikk om vi fødte hvert vårt barn. Det vet jeg ikke, men jeg tviler. Kanskje om vi gjorde det samtidig - det er ikke noe jeg ville tatt sjansen på. Det skjer en del hormonelle greier i barseltiden som kanskje kunne bidratt til at "det andre barnet" føltes som en konkurrent til det egenfødte, jeg vet ikke.

 

Anonymous poster hash: 9a3a0...8ae

 

Ja, instinktene er ikke noe man skal ta lett på. Tar jeg helt feil om jeg har et inntrykk av at det vanligste er at èn føder? Har liksom fått det inntrykket her, har fortsatt til gode å se noen som har gjort det annerledes. Vi planlegger å føde en gang hver, om skjebnen vil, selv om jeg ikke er naiv i forhold til følelsesmessige komplikasjoner. Hadde det vært mulig, hadde vi bært frem hverandres foster, men desverre er jo ikke det et reelt alternativ. Men det hadde virkelig vært en fin løsning....

[Anonym bruker]

Ja, instinktene er ikke noe man skal ta lett på. Tar jeg helt feil om jeg har et inntrykk av at det vanligste er at èn føder? Har liksom fått det inntrykket her, har fortsatt til gode å se noen som har gjort det annerledes. Vi planlegger å føde en gang hver, om skjebnen vil, selv om jeg ikke er naiv i forhold til følelsesmessige komplikasjoner. Hadde det vært mulig, hadde vi bært frem hverandres foster, men desverre er jo ikke det et reelt alternativ. Men det hadde virkelig vært en fin løsning....

 

Tja. Jeg kjenner flere par som har gått gravide hver sin gang. Og cirka like mange hvor den ene har vært gravid med begge/alle barna.

 

Det ene venneparet vårt som var gravide hver sin gang, angrer litt på det. De har gitt uttrykk for at det hadde vært bedre om den ene produserte begge barn, fordi det nå blir så mye fokus på donor. Barna har hver sin mor og samme donor. Det fører til et visst fokus på fellestrekk mellom barna fra slekt og venner, hvor donoren er fellesnevneren og dermed stadig trekkes frem. Ellers har jeg ikke hørt noe annet negativt om den løsningen.

 

Anonymous poster hash: 9a3a0...8ae