Min fødselshistorie. :) Laaaaang... :)

[Queen_of_the_road*2_gull]

Fredag den 24. mai var jeg 11 dager over termindato. Avtalen med sykehuset var at denne dagen var siste frist for at fødselen skulle starte naturlig.

Siden jeg hadde keisersnitt for 5 år siden grunnet seteleie, hadde jeg nå et ønske om at denne gangen skulle dette skje naturlig siden jenta vår denne gangen lå med hodet godt ned bekkenet og var så godt som festet.

Siden ingenting hadde skjedd av seg selv innen fredagsmorgen ble jeg derfor lagt inn for igangsetting.

 

Mannen og jeg kom til sykehuset litt over åtte, og møtte da opp på fødeavdelingen hvor vi fikk tildelt en fødestue.

Jeg lå først på registrering i ca en time, hvor alt så fint ut inni magen.

Fikk etter hvert en veneflon i tilfelle jeg skulle få bruk for den. Siden jeg er høyrehendt skulle denne settes i venstrehånden, men jordmor klarte dessverre å stikke denne gjennom åren, selv om jeg nå har veldig gode og tydelige årer til slik. Så etter litt svettibg fra jordmor og litt beklagelser så satte hun en ny i høyrehånden.

 

Ca klokken ti kom overlegen som hadde vakt denne helgen for å sjekke åpning og modning, samt sette igang tiltak for å få meg i gang.

Var litt modent og ca en cm åpning, så de valgte å sette en dose modningsgelé inn i meg.

Denne begynte etter hvert å hjelpe slik at stikningene i underlivet tok seg opp, samt at kynnerene ble noe mer hissige. Så gikk vi jo rundt oppå avdelingen der å sullet og ventet, kun avbrutt av litt registrering innimellom.

Jeg kalte de kynnere, mens jordmor mente det var rier.. Jeg fortsatte å kalle det kynnere, for de var omtrent som de kynnerene jeg har hatt tidligere.

Klokken fire skulle jeg få en ny vurdering. Overlege kom da inn igjen, sjekket disse utskriftene fra registreringsmaskinen som viste aktivitet i livmoren og at babyen hadde det fint der inne. Så sjekket hun modningen og fant ut at det hadde blitt litt bedre og at hun derfor ville vente litt med ny dose gelé for å se om kroppen tok tak selv. De er litt mer forsiktige med igangsettingene hos de som har hatt keisersnitt før.

Så da var det bare å fortsette med venting og registrering.. Og far sov litt i stolen mens han ventet.. Det fikk ikke jeg til. Alt for spent.

Klokken ti på kvelden kom overlegen inn igjen for å sjekke, hun sa da at vi hadde to valg, vi kunne enten velge en ny dose der og da og få en arbeidsom natt med fødsel, eller så kunne vi vente til lørdagsmorgen, og få en god natts søvn først, og baby litt utpå dagen på lørdag.

Jeg kikket på mannen og spurte om han var enig i at vi bare satte i gang med ny dose, noe han var.

Ny dose ble satt, og vi fikk bare fortsette å vente.. Mannen fikk seng ved siden av meg, og vi fikk bare prøve å slappe av så lenge som mulig. Kynnerene tok seg etter hvert opp, ble kraftigere og noe regelmessige, og jeg fikk selvfølgelig ikke sove.

Ca klokken to på natten dabbet riene av, og det var bare å legge seg til å sove.

 

Lørdagsmorgen kom, jordmor kom inn og sjekket blodtrykk, temp, osv.

Litt før klokken ti kom overlegen inn igjen og hun sjekket åpning og modning, og hun var omtrent like spent som meg på om noe hadde skjedd i løpet av natten..

Men nix... Ingen endring... Og det var lett å se at også hun var skuffet over fremgangen.

Det ble bestemt at jeg skulle få riestimulerende drypp, begynne litt forsiktig for så å skru gradvis opp.

Det viste seg da at hun første jordmoren hadde bommet på den andre veneflonen også, slik at vesken bare samlet seg i vevet rundt, så det ble nok en ny veneflon, og denne fungerte heldigvis.

 

Etterhvert som middelet fikk virke ble riene hyppigere og sterkere for hver time, og fra ca kl fire om ettermiddagen var riene så kraftige at jeg måtte stå eller ligge mens de pågikk, og puste meg igjennom de, på de verste låg jeg å klamret meg fast i sengen, og de var da oppe i ca 190 på registreringsmaskinen.

Jenta i magen var til tider fryktelig aktiv der inne, og da hadde hun en hjerterytme mellom 160 og 180, dette kunne pågå i en halvtime til en times tid, før hun roet seg og var tilbake på mellom 110 og 140 igjen. Hun hadde også tidvis litt fall i hjerterytmen like etter noen av riene, og var da nede i ca 80, noe overlegen ikke var så veldig glad for.

Klokken åtte om kvelden skulle jeg få ny sjekk.

Jeg var veldig optimistisk siden riene de siste fire timene hadde vært vonde og kraftige og kom regelmessig på annethvert minutt.

 

Denne gangen var det jordmor som sjekket.

Og det hadde ikke sjedd noe.. Jeg mener INGENTING!!!!!!

Så jeg sa til henne; finn en kniv!

Riedryppet ble avskrudd, og ca ti minutter etter dabbet riene av og alt var som før.

 

En annen jordmor prøvde å holde motet mitt oppe med å si at det ble helt sikkert ikke keisersnitt før søndagsmorgen, men da etter å ha fått en natt med søvn så ville jeg nok bli tatt som den første.

Motet var veldig lavt og selv om jeg forsøkte så tror jeg ikke at jeg klarte å skjule skuffelsen.

 

Litt før klokken ti lørdagskveld kom overlegen, i sivil, inn igjen. Hun lurte på hvordan det gikk og jeg sa at det har ikke skjedd noe. Hun snakket litt med jordmor før de begge kom inn igjen, og da sa denne herlige overlegen; da drar vi ned en etasje for et snitt!

Jeg ble så glad at klumpen i halsen gjorde stemmen grøtet og et par tårer av glede og lettelse rant fra øyekroken.

 

Og da gikk det fort! Iløpet av få minutter var alle rundt meg grønnkledd, jeg lå i sengen min i sykehusskjorte, nybarbert og med kateter, og nedover bars det.

Kom inn på operasjonssalen, la meg over på benken, fikk drypp og annet utstyr tilkoplet, ble lagt på siden og fikk spinalbedøvelse.

Beina forsvant først, også begynte det å prikke i fingrene, det ble vanskelig å puste og de skjønte at jeg lå litt for flatt, slik at bedøvelsen spredte seg litt vel mye i kroppen. Så de senket fotenden noe.

Fikk forklart hvordan jeg best skulle prøve å puste, og pustet bare helt øverst i lungene kjentes det ut som.

17 minutter over ti hørte jeg lyden av den nydelige jenta vår for første gang, de viste henne kjapt frem før de bar henne ut til far som ventet på gangen.

 

Etter litt kom de inn igjen med henne og la henne oppå meg mens de sydde og ordnet meg. Jeg sa til henne at jeg vil så gjerne ta på deg lille venn, men jeg klarer ikke.. Da var hendene helt bedøvd og jeg lå bare å så på henne, og hun ble etter hvert så tung oppå lungene mine som alt var ubrukelige av bedøvelsen at de tok henne med ut til far igjen.

 

Pleieren bak meg lurte på om noen hadde sjekket hvor høyt opp bedøvelsen hadde gått, noe de ikke hadde, så hun begynte med å sjekke med en slik dott med kald renseveske, først nedved brystene, men nei, jeg kjente ingenting, så opp midt på brystet, kjente fortsatt ingenting, så helt oppunder haka, men nei.. Fortsatt ingenting. Oi, så høyt ja, hørte jeg henne si. Og de forklarte meg da at jeg nok hadde ligget litt for flatt.

 

Ble så trillet inn på oppvåkningen, og etter ca 20 minutter kunne jeg bevege føttene fra anklene og ned, og etter nok en ti minutter kunne jeg bevege begge føttene og klipe sammen rumpeballene. Så bedøvelsen gikk fort ut.

Jeg fikk mye kvalmedempene, så jeg slapp å bli syk denne gangen, fikk bare en del skjelvinger.

 

Jenta vår var 4390 gr og 52 cm lang. Hadde en morkake på rundt 1,5 kg og en meter med navlesnor. Ikke rart magen var diger..

 

Kom meg veldig fort til hektene igjen, og ca klokken ett dagen etter var jeg oppe fra sengen og vandret litt rundt i korridorene. Både overlegen og jordmødrene var overrasket over hvor fort jeg kom meg i form igjen.

Onsdag dro jeg hjem fra sykehuset.

 

Nå koser vi oss hjemme, dagene går i sakte kosetempo.

 

 

[Liljekonvall<3]

Wow! For en fødselsopplevelse! Kan tenke meg du var sliten etterpå.. Men, GRATULERER så masse med prinsessa di! Endelig!!

[Queen_of_the_road*2_gull]

Tusen takk. :-) ja, var bra lei på lørdagskvelden for å si det slik. :-)

[Urwa]

Gratulerer md prinsessen

[appelsin]

Gratulerer så mye!

Din fødselshistorie er kanskje så langt fra min som man overhodet kan komme, her kom lillesøster 4,5 time etter første rie - men så utrolig spennende å lese alt du har væt igjennom!

 

Og så deilig for deg at du har kommet deg fort igjen - det må være alfa og omega i forhold til å se tilbake på fødselsopplevelsen som noe positivt tenker jeg:)

 

Kos deg!

[Anette_27 med Nathalie]

Fredag den 24. mai var jeg 11 dager over termindato. Avtalen med sykehuset var at denne dagen var siste frist for at fødselen skulle starte naturlig.

Siden jeg hadde keisersnitt for 5 år siden grunnet seteleie, hadde jeg nå et ønske om at denne gangen skulle dette skje naturlig siden jenta vår denne gangen lå med hodet godt ned bekkenet og var så godt som festet.

Siden ingenting hadde skjedd av seg selv innen fredagsmorgen ble jeg derfor lagt inn for igangsetting.

 

Mannen og jeg kom til sykehuset litt over åtte, og møtte da opp på fødeavdelingen hvor vi fikk tildelt en fødestue.

Jeg lå først på registrering i ca en time, hvor alt så fint ut inni magen.

Fikk etter hvert en veneflon i tilfelle jeg skulle få bruk for den. Siden jeg er høyrehendt skulle denne settes i venstrehånden, men jordmor klarte dessverre å stikke denne gjennom åren, selv om jeg nå har veldig gode og tydelige årer til slik. Så etter litt svettibg fra jordmor og litt beklagelser så satte hun en ny i høyrehånden.

 

Ca klokken ti kom overlegen som hadde vakt denne helgen for å sjekke åpning og modning, samt sette igang tiltak for å få meg i gang.

Var litt modent og ca en cm åpning, så de valgte å sette en dose modningsgelé inn i meg.

Denne begynte etter hvert å hjelpe slik at stikningene i underlivet tok seg opp, samt at kynnerene ble noe mer hissige. Så gikk vi jo rundt oppå avdelingen der å sullet og ventet, kun avbrutt av litt registrering innimellom.

Jeg kalte de kynnere, mens jordmor mente det var rier.. Jeg fortsatte å kalle det kynnere, for de var omtrent som de kynnerene jeg har hatt tidligere.

Klokken fire skulle jeg få en ny vurdering. Overlege kom da inn igjen, sjekket disse utskriftene fra registreringsmaskinen som viste aktivitet i livmoren og at babyen hadde det fint der inne. Så sjekket hun modningen og fant ut at det hadde blitt litt bedre og at hun derfor ville vente litt med ny dose gelé for å se om kroppen tok tak selv. De er litt mer forsiktige med igangsettingene hos de som har hatt keisersnitt før.

Så da var det bare å fortsette med venting og registrering.. Og far sov litt i stolen mens han ventet.. Det fikk ikke jeg til. Alt for spent.

Klokken ti på kvelden kom overlegen inn igjen for å sjekke, hun sa da at vi hadde to valg, vi kunne enten velge en ny dose der og da og få en arbeidsom natt med fødsel, eller så kunne vi vente til lørdagsmorgen, og få en god natts søvn først, og baby litt utpå dagen på lørdag.

Jeg kikket på mannen og spurte om han var enig i at vi bare satte i gang med ny dose, noe han var.

Ny dose ble satt, og vi fikk bare fortsette å vente.. Mannen fikk seng ved siden av meg, og vi fikk bare prøve å slappe av så lenge som mulig. Kynnerene tok seg etter hvert opp, ble kraftigere og noe regelmessige, og jeg fikk selvfølgelig ikke sove.

Ca klokken to på natten dabbet riene av, og det var bare å legge seg til å sove.

 

Lørdagsmorgen kom, jordmor kom inn og sjekket blodtrykk, temp, osv.

Litt før klokken ti kom overlegen inn igjen og hun sjekket åpning og modning, og hun var omtrent like spent som meg på om noe hadde skjedd i løpet av natten..

Men nix... Ingen endring... Og det var lett å se at også hun var skuffet over fremgangen.

Det ble bestemt at jeg skulle få riestimulerende drypp, begynne litt forsiktig for så å skru gradvis opp.

Det viste seg da at hun første jordmoren hadde bommet på den andre veneflonen også, slik at vesken bare samlet seg i vevet rundt, så det ble nok en ny veneflon, og denne fungerte heldigvis.

 

Etterhvert som middelet fikk virke ble riene hyppigere og sterkere for hver time, og fra ca kl fire om ettermiddagen var riene så kraftige at jeg måtte stå eller ligge mens de pågikk, og puste meg igjennom de, på de verste låg jeg å klamret meg fast i sengen, og de var da oppe i ca 190 på registreringsmaskinen.

Jenta i magen var til tider fryktelig aktiv der inne, og da hadde hun en hjerterytme mellom 160 og 180, dette kunne pågå i en halvtime til en times tid, før hun roet seg og var tilbake på mellom 110 og 140 igjen. Hun hadde også tidvis litt fall i hjerterytmen like etter noen av riene, og var da nede i ca 80, noe overlegen ikke var så veldig glad for.

Klokken åtte om kvelden skulle jeg få ny sjekk.

Jeg var veldig optimistisk siden riene de siste fire timene hadde vært vonde og kraftige og kom regelmessig på annethvert minutt.

 

Denne gangen var det jordmor som sjekket.

Og det hadde ikke sjedd noe.. Jeg mener INGENTING!!!!!!

Så jeg sa til henne; finn en kniv!

Riedryppet ble avskrudd, og ca ti minutter etter dabbet riene av og alt var som før.

 

En annen jordmor prøvde å holde motet mitt oppe med å si at det ble helt sikkert ikke keisersnitt før søndagsmorgen, men da etter å ha fått en natt med søvn så ville jeg nok bli tatt som den første.

Motet var veldig lavt og selv om jeg forsøkte så tror jeg ikke at jeg klarte å skjule skuffelsen.

 

Litt før klokken ti lørdagskveld kom overlegen, i sivil, inn igjen. Hun lurte på hvordan det gikk og jeg sa at det har ikke skjedd noe. Hun snakket litt med jordmor før de begge kom inn igjen, og da sa denne herlige overlegen; da drar vi ned en etasje for et snitt!

Jeg ble så glad at klumpen i halsen gjorde stemmen grøtet og et par tårer av glede og lettelse rant fra øyekroken.

 

Og da gikk det fort! Iløpet av få minutter var alle rundt meg grønnkledd, jeg lå i sengen min i sykehusskjorte, nybarbert og med kateter, og nedover bars det.

Kom inn på operasjonssalen, la meg over på benken, fikk drypp og annet utstyr tilkoplet, ble lagt på siden og fikk spinalbedøvelse.

Beina forsvant først, også begynte det å prikke i fingrene, det ble vanskelig å puste og de skjønte at jeg lå litt for flatt, slik at bedøvelsen spredte seg litt vel mye i kroppen. Så de senket fotenden noe.

Fikk forklart hvordan jeg best skulle prøve å puste, og pustet bare helt øverst i lungene kjentes det ut som.

17 minutter over ti hørte jeg lyden av den nydelige jenta vår for første gang, de viste henne kjapt frem før de bar henne ut til far som ventet på gangen.

 

Etter litt kom de inn igjen med henne og la henne oppå meg mens de sydde og ordnet meg. Jeg sa til henne at jeg vil så gjerne ta på deg lille venn, men jeg klarer ikke.. Da var hendene helt bedøvd og jeg lå bare å så på henne, og hun ble etter hvert så tung oppå lungene mine som alt var ubrukelige av bedøvelsen at de tok henne med ut til far igjen.

 

Pleieren bak meg lurte på om noen hadde sjekket hvor høyt opp bedøvelsen hadde gått, noe de ikke hadde, så hun begynte med å sjekke med en slik dott med kald renseveske, først nedved brystene, men nei, jeg kjente ingenting, så opp midt på brystet, kjente fortsatt ingenting, så helt oppunder haka, men nei.. Fortsatt ingenting. Oi, så høyt ja, hørte jeg henne si. Og de forklarte meg da at jeg nok hadde ligget litt for flatt.

 

Ble så trillet inn på oppvåkningen, og etter ca 20 minutter kunne jeg bevege føttene fra anklene og ned, og etter nok en ti minutter kunne jeg bevege begge føttene og klipe sammen rumpeballene. Så bedøvelsen gikk fort ut.

Jeg fikk mye kvalmedempene, så jeg slapp å bli syk denne gangen, fikk bare en del skjelvinger.

 

Jenta vår var 4390 gr og 52 cm lang. Hadde en morkake på rundt 1,5 kg og en meter med navlesnor. Ikke rart magen var diger..

 

Kom meg veldig fort til hektene igjen, og ca klokken ett dagen etter var jeg oppe fra sengen og vandret litt rundt i korridorene. Både overlegen og jordmødrene var overrasket over hvor fort jeg kom meg i form igjen.

Onsdag dro jeg hjem fra sykehuset.

 

Nå koser vi oss hjemme, dagene går i sakte kosetempo.

 

wow for en fødsel historie;) flott og stor jente altså :=) godt alt gikk fint til slutt for dere:) nyyyyt tiden med den lille her koser vi oss dagen lang:)

[Liljekonvall<3]

Tusen takk. :-) ja, var bra lei på lørdagskvelden for å si det slik. :-)

DET skjønner jeg!

[januarbaby012]

Gratulerer så mye med lille (store) snuppa di :-)

Kos dere masse & lykke til videre!

[doble]

Gratulerer så mye med lille jenta Kos dere masse!

[MaiBaby13]

Tårer i øynene - er nok litt ekstra hormonell nå ved 40+2. Gratulerer! Endelig! Kos dere

[Hermine87]

Gratulerer

[Hjertefru]

Gratulerer, så godt at det gikk bra med dere og at du er i fin form