Vanskelig legging, 10 mnd!

[MammatilLeon]

Mini på 10 mnd har nå blitt kjempe vanskelig å legge på kvelden! Begynte for ca. 2 uker siden. Tar minst 1 time å få han til å sove og han blir heelt hysterisk om jeg går ut av rommet. Fungerer ikke om pappaen er der, like hysterisk. Går ut i fra det er seperasjonsangst og har derfor vært hos han til han sovnet. Synes bare det har tatt så lang tid før det går over å blir sååå lei av å sitte der så lenge! Har prøvd å gradvis flytte meg lenger bort fra sengen, men det fungerte ikke.

Er det noen andre som har opplevd dette? Tok det lang tid før det gikk over?

[Fake-blonde]

Jeg opplevde oxo det da min eldste på den tid var vanskelig, skikkelig angst anfall og siden vi mislyktes så samsovet vi og det tok flere år, hu er nå 6,5 år men har fortsatt angst for å sove alene, følte meg skikkelig taper nå med Nr 2, hu er mye enklere, hu sovner selv ved sang og kos så unge er forskjellig

[eaglebeagle]

Vi foreldre er forskjellige, og man får gjøre det man synes er best for sine, det er jo så mange meninger om akkurat dette med soving og barn.

 

Vår erfaring er at det beste er å ikke lage noen lang seanse i sengen ved legging. Vi har med alle våre valgt å legge de, synge en liten sang, si god natt og gå ut av rommet (og lukke døren). Dette har vi begynt med så snart de har kommet i den alderen der døgnrutinene har fått "satt seg", rundt 6 måneder for våre. Jeg har egentlig ikke opplevd at de har grått eller blitt hysteriske etter legging, men i starten hvis det ble "klaging" byttet vi på å gi inn og si "nå må du sove" og strøket litt over hodet før vi gikk ut igjen. Det kunne jo fort bli noen ganger, men det ga seg veldig raskt.

 

Jeg tror ikke jeg ville laget en rutine med å sitte inne hos han til han sovner. Da sier du jo på en måte indirekte til barnet at det ikke er "trygt" å sovne uten at du er der. Du skaper en situasjon for barnet der din tilstedeværelse blir "nødvendig" for soving. Det kan bli vanskelig å avvenne når barnet blir eldre.

 

Jeg ville heller øve på å gå mange ganger inn til han - gjerne pappa i størst mulig grad. Kanskje pappa skal ha hovedansvaret for legging en periode? Jeg tror du vil bli overrasket over hvor raskt "hysteriet" og "angsten" går over. Det er klart man ikke skal la barnet ligge å være redd alene - men jeg har mer tro på å gå inn mange ganger enn å sitte permanent. Han er jo nå i en alder der han oppfatter stadig mer av verden og finner sin "rolle" i den. Du skal selvsagt være der for han, men det er mange måter å være tilstede for barnet på. Lykke til!

[Rødhette <309+<312]

har en på nesten 10 mnd og han er også litt vanskelig og legge for tiden, men her er det tenner på gang. merker også at han trenger en 6lang våkenperiode før han skal legge seg.

[MammatilLeon]

Slitsomt når det er slik! Men han klarer ikke roe seg når jeg går inn og ut, så føler ikke helt det blir et alternativ! Er ikke fan av at han skal ligge alene og gråte..

[eaglebeagle]

Han skal ikke ligge lenge alene å gråte - men jeg tror heller ikke du skal venne han til at du sitter der inne til han sovner. Om det bare er noen ganger over en kortere periode er det jo ikke noe problem, men om det vedvarer og blir en rutine, er det ikke heldig etter mitt syn.

 

Det som kan være verdt et forsøk er at du lar pappa ha ansvar for selve innsovningsseansen en ukes tid. Du kan være med på kveldsmat og stell, men han tar over selve leggingen. Gi det minst en uke, gjerne lenger, og se om det "roer" seg.

 

Du bør da helst forlate huset, gå deg en tur, tren eller gjør noe ute så du ikke stresser deg selv, pappa eller barnet i prosessen. Han er jo ti måneder, og snart klar for barnehage og andre omsorgspersoner også. Det kan være en lur tid å overlate ansvar litt ansvar til andre :-)

 

Det er rart med det, men ofte har vi mammaer en overdreven tro på at barnet MÅ ha oss hos seg for å få sovne. Noen ganger gir vi til og med pappa følelsen av at han ikke strekker til når han prøver- og avbryter hans forsøk og går inn og tilsynelatende "redder situasjonen" med å ta over. Sier ikke at det gjelder dere, men det gjelder mange av oss :-) Det som kan skje da, er at barnet tror at det bare er mamma som duger til søvn - og før man kan risikere å skape en mangeårig trøblete sovesituasjon for hele familien. (Vet om ekstremsituasjoner der par har flyttet barnet inn igjen på soverommet, og til slutt at far har flyttet ut for barnet "tar over" ekstesenga og mamma i flere år).

[eaglebeagle]

En ting til, du sier han ikke rore seg om du går ut og inn. Men samtidig bruker han altså over en time på å sovne også når du sitter der inne (hvilket jo er en time du helt sikkert kunne bruke på andre ting).

 

Prøv i stedet at pappa går ut og inn, la han gråte i hvert fall noen få minutter mellom hver gang han går inn. Og la pappa ta tida på hvor lang tid det tar før han sovner. Gjenta dette over en ukes tid. Kanskje blir dere overrasket over resultatet :-) Lykke til!