Hvordan reagere når barnet (10 år) har dårlig impulskontroll?

[Anonym bruker]

En en herlig gutt på 10 år som har masse positive egenskaper. Han er snill, hjelpsom, fantastisk med småsøsken, en som tar seg av de ikke har det så bra på skolen osv. Men han har også noen sider som ikke er så fine. For inntil ca ett år siden resulterte det i en del kjefting og oppgitthet fra oss.

 

For å nevne noe så har han alltid hatt voldsomme raserianfall når han først blir sint, men det har kommet seg veldig siste to årene. Vi har hatt problemer med at han ikke hører etter, ikke følger beskjeder, glemmer seg på alt mulig hele tiden, detter ut halvveis i aktiviteter og har vært med på en del dumme ting som vi vet at han vet var galt å gjøre. Som å kaste stein på biler, bruke opp sparepengene sine (mye penger!) på snop og fotballkort fordi han ble overtalt av en kamerat osv. Og så...han stjeler som en ravn. Ikke så mye i butikker heldigvis, men mye hjemme.

 

Nå er han nesten ferdig utredet for add, og en av tingene han sliter aller mest med er mangel på impulskontroll. Dvs at dette helt fysisk er noe i hjernen hans som gjør at han har større vanskeligheter med å kontroller innskytelser og "lyster" enn det andre har. Han kan vite at noe er galt eller ikke bra, virkelige vite det og være 100% enig med dette, men så klarer han ikke å la være likevel. Og etterpå er han helt knust og forbanner seg selv, gråter og sier ting som "Jeg er så dum, så utrolig dum! Jeg ville jo egentlig ikke gjøre det, men så bare skjer det liksom og så skjønner jeg ikke hvorfor!". Jeg har forsøkt å forklare ham litt om dette, at det alltid vil være mer vanskelig for ham enn andre å holde tilbake. Hva dårlig impulskontroll er, og at han i mindre grad enn andre kan hjelpe for at han gjør som at han gjør, men at han aldri skal bruke det som en unnskyldning. Bare en grunn for å jobbe hardere for å la være, men kanskje også som en forklaring for seg selv i det minste.

 

Ble langt dette, men viktig for å få riktig type svar fra dere. For selv om vi vet dette om han nå, så må vi jo reagere når han gjør noe han ikke skal. Jeg er bare så usikker på hvordan. Vi får liksom ikke noen veiledning på det. Siden han i mindre grad en såkalt normale barn kan stoppe seg selv, så føler jeg at jeg ikke kan kjefte på ham og "straffe" ham som en kanskje ville gjort med andre. For å nevne noen konkrete situasjoner som skjer ganske ofte (eller tilsvarende):

 

*I helgen var vi og handlet. Plutselig ser jeg at han har noe i lommen sin. Jeg spør hva det er, og han løper sin vei mens han begynner å gråte. Jeg sier at jeg ikke skal bli sint, og han kommer til slutt luskende tilbake og viser at det er noen nøtter (løsvekt) han har tatt opp i lommen sin. Hvordan reagere?

 

*I går spiste han seg en skive da han kom hjem fra skolen, og ba om å få en yoghurt. Jeg sa nei fordi han alt hadde fått en til frokost. Så måtte jeg hente i bhg, og da jeg kom hjem så jeg at det lå tre tomme youghurtbegre i søppelspannet. Han innrømmet å ha tatt ett av dem. Hvordan reagere?

 

*Vanligvis er jeg ikke hjemme når han kommer hjem fra skolen. Det har skjedd utallige ganger at det plutselig mangler noe snop (dersom vi hadde litt rester liggende) fra skapet, is fra frysen osv. Og det verste(?) er at han skjuler det ikke en gang... Altså, alle barn snoker vel litt, men da har de vett til å skjule det også og ikke ta mer enn at det ikke er synlig. Han tar alt. Og han vet at han ikke har lov. Hvordan reagere?

 

Jeg vet at dette mest er småting, men det skjer noe lignende nesten hver dag... Er så lei!

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

[Anonym bruker]

Jeg tenker, uten å ha noen faglig bakgrunn, at det kansje er enda viktigere at han får direkte og konsekvente reaksjoner på det gale han gjør, samtidig som det sikkert er ekstra viktig at dere gir han mye ros og bekreftigelse på det som er bra.

 

Hvis dere pleier å handle i den samme butikken tror jeg det kunne være lurt å kontakte eier og forklare problemet. Hver eneste gang han tar noe, selv noen få nøtter, må han gå å be om undskyldning til de som jobber der og miste et gode, for eksempel ikke TV den dagen eller noe annet han merker.

Det samme hjemme. Han tar noe han ikke har lov til = umiddelbar konsekvens.

 

Han må jo lære å forbinde det å gjøre ting han vet er galt med noe negativt. Å la ham komme unna med mer enn andre tror jeg er å gjøre ham en bjørnetjeneste. Da tror jeg heller det er viktig å være strengere og mer konsekvent.

 

Anonym poster: 9510747c1632f6e30440183352a16510

[Anonym bruker]

Jeg tenker, uten å ha noen faglig bakgrunn, at det kansje er enda viktigere at han får direkte og konsekvente reaksjoner på det gale han gjør, samtidig som det sikkert er ekstra viktig at dere gir han mye ros og bekreftigelse på det som er bra.

 

Hvis dere pleier å handle i den samme butikken tror jeg det kunne være lurt å kontakte eier og forklare problemet. Hver eneste gang han tar noe, selv noen få nøtter, må han gå å be om undskyldning til de som jobber der og miste et gode, for eksempel ikke TV den dagen eller noe annet han merker.

Det samme hjemme. Han tar noe han ikke har lov til = umiddelbar konsekvens.

 

Han må jo lære å forbinde det å gjøre ting han vet er galt med noe negativt. Å la ham komme unna med mer enn andre tror jeg er å gjøre ham en bjørnetjeneste. Da tror jeg heller det er viktig å være strengere og mer konsekvent.

 

Anonym poster: 9510747c1632f6e30440183352a16510

 

Ja, vi var det før. Før vi visste at dette var et reelt problem for ham. Vi ble jo lei til slutt og gav ham ganske merkbare konsekvenser, men det hjalp aldri, og endte bare opp med en gutt som ble mer og mer lei seg og ulykkelig. Det med butikken er ikke så ofte, har skjedd 3-4 ganger (ulike butikker) de siste 2-3 årene. Gangen før det med nøttene ville jeg ha ham til å be om unnskyldning, da hadde han tatt en dropsekse. Da løp han ut av butikken og jeg fant ham oppløst i krampegråt halvveis hjemme. Jeg fikk meg bare ikke til å tvinge ham da Han var helt snørr og tårer og lovet at han aldri noensinne skulle gjøre det igjen, og det tok da også nesten et år før det med nøttene. Og jeg sa det med å ikke bli sint for å ikke risikere at han løp fra meg igjen siden vi var langt unna hjemme og jeg ikke var kjent i området.

 

Men det andre burde vi kanskje bli strengere på igjen likevel. Jeg vet ikke. Vi var som sagt veldig strenge før, uten at det hjalp, men så slapp vi opp en del når han begynte på utredningen og vi skjønte at han hadde mindre kontroll enn andre. Han ble mye roligere og gladere generelt og gjorde det bedre på skolen når det ikke ble så mye kjefting og "straff" hjemme, for dette er jo noe som skjer daglig. Er rett og slett litt oppgitt og fortvilet nå. Damnd if you do, damnd if you dont liksom...

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

[Anonym bruker]

Jeg tenker, uten å ha noen faglig bakgrunn, at det kansje er enda viktigere at han får direkte og konsekvente reaksjoner på det gale han gjør, samtidig som det sikkert er ekstra viktig at dere gir han mye ros og bekreftigelse på det som er bra.

 

Hvis dere pleier å handle i den samme butikken tror jeg det kunne være lurt å kontakte eier og forklare problemet. Hver eneste gang han tar noe, selv noen få nøtter, må han gå å be om undskyldning til de som jobber der og miste et gode, for eksempel ikke TV den dagen eller noe annet han merker.

Det samme hjemme. Han tar noe han ikke har lov til = umiddelbar konsekvens.

 

Han må jo lære å forbinde det å gjøre ting han vet er galt med noe negativt. Å la ham komme unna med mer enn andre tror jeg er å gjøre ham en bjørnetjeneste. Da tror jeg heller det er viktig å være strengere og mer konsekvent.

 

Anonym poster: 9510747c1632f6e30440183352a16510

 

Ja, vi var det før. Før vi visste at dette var et reelt problem for ham. Vi ble jo lei til slutt og gav ham ganske merkbare konsekvenser, men det hjalp aldri, og endte bare opp med en gutt som ble mer og mer lei seg og ulykkelig. Det med butikken er ikke så ofte, har skjedd 3-4 ganger (ulike butikker) de siste 2-3 årene. Gangen før det med nøttene ville jeg ha ham til å be om unnskyldning, da hadde han tatt en dropsekse. Da løp han ut av butikken og jeg fant ham oppløst i krampegråt halvveis hjemme. Jeg fikk meg bare ikke til å tvinge ham da Han var helt snørr og tårer og lovet at han aldri noensinne skulle gjøre det igjen, og det tok da også nesten et år før det med nøttene. Og jeg sa det med å ikke bli sint for å ikke risikere at han løp fra meg igjen siden vi var langt unna hjemme og jeg ikke var kjent i området.

 

Men det andre burde vi kanskje bli strengere på igjen likevel. Jeg vet ikke. Vi var som sagt veldig strenge før, uten at det hjalp, men så slapp vi opp en del når han begynte på utredningen og vi skjønte at han hadde mindre kontroll enn andre. Han ble mye roligere og gladere generelt og gjorde det bedre på skolen når det ikke ble så mye kjefting og "straff" hjemme, for dette er jo noe som skjer daglig. Er rett og slett litt oppgitt og fortvilet nå. Damnd if you do, damnd if you dont liksom...

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

Er det ikke mulig å innføre noen automatiske konsekvenser som ikke innebærer at dere kjefter og er sinte, men at han faktisk bare må gjøre noe? For eksempel tatt godteri = klippe hele plenen. Da får han på en måte betalt tilbake det gale og dere har noe å rose ham for når "straffen" er vell gjennomført.

 

Anonym poster: 9510747c1632f6e30440183352a16510

[Anonym bruker]

 

Er det ikke mulig å innføre noen automatiske konsekvenser som ikke innebærer at dere kjefter og er sinte, men at han faktisk bare må gjøre noe? For eksempel tatt godteri = klippe hele plenen. Da får han på en måte betalt tilbake det gale og dere har noe å rose ham for når "straffen" er vell gjennomført.

 

Anonym poster: 9510747c1632f6e30440183352a16510

 

Hmm, det var faktisk ikke så dumt! Nå kan han ikke klippe plenen pga allergi, men støvsuge, rydde av etter middagen eller noe sånt kunne gjerne vært en ide. Og å kalle det "tilbakebetaling" og ikke straff. Takk for godt forslag Virkelig!

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

[Følelsesvims]

Har ingen tips angående reaksjoner. MEN, jeg har en del venner (og en eks ) med ADHD/ADD, og det som har hjulpet dem har vært fritidsaktiviteter, gjerne av typen kampsport (man lærer MYE disiplin i f.eks karate), BMX/trial (sykling), teater, snowboard. Type aktiviteter som er litt "gutta boys", med mye energi, samtidig som man MÅ fokusere på det man gjør, og man lærer kroppen sin og sine reaksjoner å kjenne.

 

Kanskje det kunne hjulpet?

 

Lykke til iallefall!

[MammantilNurket]

Jeg tillater meg å svare (som fagperson).

Det nytter lite å bli sint på barn med AD(H)D-problematikk. De kan faktisk ikke noe for det. Bruk av "konsekvenser" kan absolutt fungere, men målet er jo at barnet skal bli så autonomt som mulig - eller hva?

Jeg tenker at det er bedre å gi barnet strategier/verktøy eller en "oppskrift" på hva de kan gjøre når de f.eks.får lyst til å stjele godteri i butikken.

Vi må huske på at disse ungene ikke har det greit. Atferden skyldes ikke at de er uoppdragne og vrange. Jeg vil imidlertid oppfordre deg til å være "føre vàr" med gutten din. Mange barn med AD(H)D-problematikk har store gevinster av å komme inn i en behandlingssituasjon (samtaleterapi) tidlig.

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Jeg tillater meg å svare (som fagperson).

Det nytter lite å bli sint på barn med AD(H)D-problematikk. De kan faktisk ikke noe for det. Bruk av "konsekvenser" kan absolutt fungere, men målet er jo at barnet skal bli så autonomt som mulig - eller hva?

Jeg tenker at det er bedre å gi barnet strategier/verktøy eller en "oppskrift" på hva de kan gjøre når de f.eks.får lyst til å stjele godteri i butikken.

Vi må huske på at disse ungene ikke har det greit. Atferden skyldes ikke at de er uoppdragne og vrange. Jeg vil imidlertid oppfordre deg til å være "føre vàr" med gutten din. Mange barn med AD(H)D-problematikk har store gevinster av å komme inn i en behandlingssituasjon (samtaleterapi) tidlig.

Lykke til!

 

Takk for svar Vi slapp jo opp fordi vi synes det ble feil å kjefte vi også, men så er vi usikker på hvor mye som kan "skyldes" på diagnosen og hvor mye som er at han tross alt er et barn og prøver seg litt. Blir jo feil å ikke si noe også, eller? Nå har ikke gutten vår fått endelig diagnose enda, men det ligger klart i kortene at det vil lande på dette. Dermed har vi heller ikke blitt tilbudt noe veiledning eller hjelp for gutten, enda. Håper jo at det kommer. Vi må jo også vurdere medisiner etterhvert siden han sliter veldig med oppmerksomhet og konsentrasjon på skolen.

 

Skal prøve å tilrettelegge mer for hva han kan gjøre i stede for å ta noe. Dersom vi handler inn snop tidlig i uken til helgen så gjemmer vi det f.eks. Men det er verre med is og youghurt ol, kan ikke gjemme det i en skuff Har du noen forslag til strategier han kan få?

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

[Anonym bruker]

Det at han tar ting og spiser hjemme uten at dere ser det , er en naturlig ting.

De tenker ikke konsekvenser og reaksjoner når ikke vi er i samme rom.

Lettere å få tilgivelse enn tillatelse

Men at han stjeler i butikken, " uten å ville det" er mer problematisk.

 

Jeg har forklart mine ( ingen diagnoser) at dersom noen stjeler ,så får de ikke komme inn i den butikken mer.

Altså utestengelse, og at politi og barnevern kan bli involvert når det gjelder barn.

Jeg forteller og endel hendelser fra senteret hvor jeg jobber.

 

Har et vennepar som har jente med ad/hd , som sliter med det samme som deg, så jeg håper du får gode råd:)

 

Anonym poster: 8c85755a2747077a8b840332ddc5aa2f

[MammantilNurket]

Litt vrient å komme med konkrete forslag når jeg ikke kjenner barnet, men gjør et forsøk

Når det gjelder snop/youghurt-situasjonen kan dere sammen skrive en historie/oppskrift sammen - skriv den på PC og heng den på kjøleskapet. F.eks.

"Noen ganger hender det at mamma ikke er hjemme. Da kan det hende at jeg får lyst på godteri eller youghurt. Da kan jeg, *barnets navn*, vente til mamma kommer hjem og spørre om jeg kan få litt. Det er veldig lurt. Alle synes jeg er kjempeflink mår jeg klarer å vente til mamma kommer hjem".

Bedre enn at han tømmer skapet, ikke sant?

For de fleste barn er det utfordrende å vurdere konsekvensene av det de gjør - for et barn med AD(H)D er er det kjempevanskelig

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd, svar og forståelse. Var redd det skulle komme noen å slenge drit om diagnosebarn her, men så får jeg bare skjønne svar i stede Så herlige dere er! Skal prøve å skrive opp lapper og henge dem opp. Bli enda mer tydelig ovenfor ham.

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

[Anonym bruker]

Min gutt er bare straks 6 år, men det var som å lese om ham!

 

Vi har ikke valgt å dra inn noen ennå da vi har lyst å se an hvordan det går på skolen,men det har vært ganske krevende å ha det sånn.

 

Ikke noen råd å komme med altså, men det var "fint" å lese om andre som har det sånn.

Og jeg kommer til å følge tråden nøye i håp om flere tips

 

Men kan jeg spørre hvor lenge dere har hatt det gående, når dere begynte å merke at han slet med sånne ting eller var "krevende" på noen områder?

 

Anonym poster: b4d3d0deaa88d56e1c431ddee6e54fbb

[MammantilNurket]

Tusen takk for gode råd, svar og forståelse. Var redd det skulle komme noen å slenge drit om diagnosebarn her, men så får jeg bare skjønne svar i stede Så herlige dere er! Skal prøve å skrive opp lapper og henge dem opp. Bli enda mer tydelig ovenfor ham.

 

HI

 

Anonym poster: f0f7f91ce86f19ec6c4371af3219544d

Send meg gjerne pm masse lykke til!

[MamiK]

Hei!

 

Jeg fant inlegget ditt ved å google på nettet. Har liksom kommet til det punktet (igjen) hvor jeg ikke vet helt mine arme råd.

Når jeg leser det du skriver får jeg følelsen av at vi har to ganske forskjellige barn, men med noen av de samme utfordringene.

 

Min gutt er også 10 år. Han er godt likt av både foreldre og barn og har mange venner. Fungerer bra sosialt og på skolen. Er kjempeflink med sin lillesøster og gleder seg stort til å bli storebror igjen snart. Han hjelper til hjemme og gjør sine plikter. Men.... Vi har siden skolealder hatt endel utfordringer. Alt fra stjeling på butikk, til slossing, ljuging og "stjeling" hjemme.

Jeg sliter med å få til en god kommunikasjon med min sønn. Der der ser ut til at din sønn tydelig innser sine "feil" og gråter og utrykker seg muntlig, virker det som at min sønn blir innesluttet. Han kan overhode ikke svare for hvorfor eller hvordan ting har skjedd, og det kommer som regel bare noen "vet ikke" eller "ingenting" ut av han i et forsøk på å få i gang en dialog. Det som slår meg når jeg leser om ditt barn, er jo at det er mye mulig at min sønn FØLER mye av det samme som ditt, men ikke får det frem. Min sønn har et kroppsspråk og en væremåte i slike situasjoner som gjør det lett for en mor å bli frustrert og til slutt sint. Jeg har prøvd å forklare han at når han ikke sier noe blir han lest og tolket som "uinteressert", "likegyldig" og "lite ydmyk" osv. Men at det ikke nødvendigvis er sånn han ønsker og mener å bli oppfattet.

 

Det mest dagligdagse vi sliter med, er at han "tar ting hjemme". Ja, jeg kunne latt vær å kjøpe potetgull til lørdagen på tilbud en onsdag. Jeg kunne latt vær å ha is i frysa. Jeg kunne kastet alt godis og helt ut brusen etter helga. Men skal jeg la hans lyster få påvirke alle oss andre i familien så mye? Altså, jeg har aldri tenkt på at han kan ha en diagnose, men jeg forstår jo at "noe er det" når han lisom aldri lærer å "ta seg sammen". Jeg prøver så godt jeg kan å rose han når han IKKE tar, men det er jo lett å glemme. Jeg prøver derfor å si til han at "jeg ser at du ikke tar, og jeg blir veldig glad for det - selv om jeg ikke alltid sier det". i tillegg til trangen til å ta ting når vi ikke er tilstede, så virker det som at min sønn til tider har VELDIG vanskelig for å spør. Hadde vi vært foreldre som stort sett sa nei til det meste, så hadde jeg da endelig forstått hvorfor. Men det er vi ikke. Vi er "ja-folk". Min sønn har for eks to dager på rad valgt følgende: (kort versjon) I stedet for å spør om å få det som står på bordet, lar jeg vær å ta. Senere, når ingen ser meg, går jeg i skapet og tar likevel. Altså, han har muligheten til å få det han har lyst på, ved å enkelt si en høflighetsfrase som "kan jeg få?", men i stedet velger han å se på at vi andre koser oss, også går han heller å "snoker" senere. Også får han tilsnakk, i værste fall kjeft. På spørsmål om hvorfor han gjør det, får jeg bare "jeg vet ikke". Jeg sier: Men i snakket jo om dette i GÅR KVELD? Også gjør du det samme i dag?

Han har i tillegg begynt å lyve om det. Han lyver nå så godt at jeg ikke hadde klart å "ta han på det" om vi ikke hadde visst at ingen andre enn han kunne ha tatt det som var borte.

Er han ikke lei av å alltid bli beskylt for å ha tatt noe? Hva om det en dag ikke er han? (det er jo stort sett han).

 

skjønner at dette er en litt annen problematikk, siden vår sønn ikke har en diagnose på trappene - men jeg syntes helt ærlig dette burde være noe som han hadde vokst av seg nå. Vi har holdt på med dette siden han begynte i 1.klasse, og nå skal han opp i 6.klasse.

 

Når det er sagt, så er tiltak vi HAR gjort vært:

- kutte lørdagsgodt hvis han "allerede har spist lørsdagsgodt"

- betale tilbake det han har tatt

- fortelle han hva han KAN ta, og stort sett alltid ha alternativer tilgjengelig (frukt, juice osv).

- fortelle han om strategier (ring og spør, vent til vi kommer hjem)

- prøvd å forklare at jo oftere han spør, så får han ja, og jo mer han tar uten å spørre, får han nei

(dette er vanskelig å overholde, for når han da prøver å være flink å spørre, ønsker vi å si ja, så han får en positiv opplevelse av å spørre....)

- forklart at det ikke kan være sånn at han ønsker å få ja til alt mulig han vil, samtidig som han "gjør som han vil" uten å følge regler og avtaler. At det skal være gjensidig respekt - han følger avtaler og vi får tillit til han og kan si ja og la han få lov til ting

 

Uff, nå følte jeg at jeg kuppa hele tråden din. Var uansett godt å høre at flere har det lignende som oss. Kanskje vi bør søke hjelp.