Vi har trukket tre vinnere av babypakker fra Vitusapotek!

[Anne Victoria]

Hei!

 

Mange har delt tanker rundt amming her i tråden! Det er helt topp, tusen takk til alle dere som har engasjert dere! Det er tre innlegg som skiller seg ut, og de er skrevet av lilletrillekruspersille, ikkesåallerverst og appelsin.

 

Gratulerer, dere tre har vunnet hver deres supre babypakke fra Vitusapotek.

 

Pakkene har en verdi på kr. 1000. De inneholder følgende must for dem som snart får eller har småfolk i hus:

Medela engangs ammeinnlegg – 30 stk.

Medela smokk og flaske

Medela brystpumpe

MEM of Oslo babybody, designet av Eva Sjøvall (motivet kan variere)

 

 

 

 

 

 

 

 

[Linerlen og pipipen]

Jeg var så heldig å få lov til å amme i 8 måneder. Da hadde ikke lillegutten tid til å ligge ved puppen lenger. Alt annet var mer interessant enn det!

 

Jeg er kjempeglad for at det gikk så lenge, men vi hadde noen vanskelige perioder. Babyen gråt, jeg gråt og han ble ikke mett på kveldene. Helsestasjonen var meget bastante på at vi ikke skulle begynne med MME. Jeg skulle ønske at jeg hadde selvtillit nok til å se at ikke det ville være verdens undergang å gi en flaske innimellom. Jeg er overbevist om at jeg hadde blitt en mamma med mer glede og overskudd om det ikke var sånn at MME var så forferdelig!

[Ikkesåallerværst]

Jeg syns det er kort oppsummert sånn:

 

Du skal helst amme for enhver pris. Blod, smerte, tårer og søvnløshet, vel, velkommen til livet som nybakt mor. Så strever du som en idiot i tre-fire måneder med å få til ammingen, og etter par måneder så syns du kanskje det er ganske ok og ikke altfor mye stress. Men da må du plutselig avvenne på natt. Det er kjempeviktig å avvenne på natt. Så da blir det jo ikke noe kos lenger, og når du endelig hadde fått dreisen på det og begynt å få deg kanskje litt søvn på natta der du før bare styra med amming, så må du nå være våken store deler av natta igjen fordi du IKKE skal amme. Forstå det den som kan. Så etter et par måneder med styr, hvor du samtidig blir litt desperat fordi ungen ikke vil spise fast føde, eller fordi ungen er for glad i fast føde og du blir redd for at det blir for lite av den supre morsmelka, så får du et par ok måneder før ungen bikker ett år og folk rundt deg begynner å skule litt fordi ungen er diiiiger, og trenger ikke pupp lengre. Ammer du på natta fortsatt, så må du ikke si det til noen. Det er bare å starte avslutningen på det prosjektet du har investert tonnevis med blod, svette, tårer og søvnløse dager og netter på. Også glemte jeg jo alle brystbetennelsene.. Men det får bli en annen artikkel.

 

Eller så går det ganske greit, er kjempekos, og du bryr deg ikke hva andre mener og gjør det på din måte (dessverre er jeg ikke helt der, selv etter to barn...).

 

Men jeg må si jeg merket merkbart mindre ammepress andre gang, enn første. Dessuten er det faktisk ganske mye bra med amming også, men for min del er det mest positivt på avstand

 

Ps, ammet første til han var 14 måneder og ammer ettåringen fortsatt. Han ble nattavvent for to dager siden.

Endret 27. mai 2013 av Ikkesåallerværst

[*Miss Flua*]

Jeg var så bestemt på at jeg skulle amme, men det ble mye tøffere enn jeg trodde. Mini ble født med gulsot, og sovnet bare ved puppen. Ikke fikk han tak heller. Jeg maste og maste på barsel for å få hjelp, men de var redde for å presse meg for mye. Totalt motsatt av hva jeg har hørt fra andre jeg fikk det til til slutt, men det tok noen uker før jeg følte at det var greit!

 

Og da mini plutselig begynte å sove hele natta, 5 måneder gammel, mista jeg all melka. Jeg ammet han ca hver time på dagtid, men produksjonen gikk ikke opp, og han var sulten hele tida. Nattamminga var tydeligvis alfa og omega her. Så da begynte han med mme, og det syns jeg var helt gull jeg syns amminga var veldig kos, men når hele dagen dreide seg om at han måtte ammes, var det bare styr.

[Anne Victoria]

Tøffe damer med sterke meninger! Tusen takk for tankene deres!!

Anne Victoria

[appelsin]

Med førstemann var jeg veldig oppsatt på å amme.

Og det ble en kjempe nedtur da det viste seg å ikke være så lett....

Hun virket fornøyd og tilfreds og jeg trodde alt var i orden, men da mangel på våte bleier strakte seg over en uke og vi tok kontakt emd helsestasjonen viste det seg at hun hadde gått ned nesten 1 kg på ti dager.

Vi visste jo ikke hva vi skulle se etter, hun var blid og fornøyd, sov godt og var våken og nysgjerrig når hun var våken...

Deretter begynte noen uker med strengt mate-regime: amming, pumping og tillegg - hver tredje time.Da hun var fem uker var vi innlagt på sykehus i to dager for å få vekt og matinntak stabilisert; min største frykt var at hun skulle få for mye tillegg og dermed slutte å bry seg om puppen og at den lille melken jeg hadde skulle forsvinne helt.

Jeg ble satt på all verdens kurer - medisinske og kjerringråd og produksjonen tok seg opp, men aldri nok til at jeg kunne fullamme.

Det var mye snått og tårer, mange fortvilte stunder med tanker om at jeg var en uverdig mor, alle snakket om at morsmelk var det beste, og jeg kunne ikke gi datteren min nok av det som var best for henne. Selv om alle rundt meg, både helsesøster, venner og familie forsøkte å overbevise meg om at slik var det ikke.

 

Etterhvert stabilisterte det seg, hun fikk mer morsmelk enn tillegg og fra hun var 4 mnd fikk hun fast føde og er i dag en sunn og frisk 2-åring med stor appetitt på både liv og mat og har nesten ikke vært syk!

 

Jeg var derfor veldig spent da nummer to skulle melde sin ankomst, men min mann og jeg snakket mye om det og ble enige om å gå til det med blanke ark, og med innstillingen om å prøve som normalt - men med masse erfaring og viten om hva man skal se etter tidligere for å snappe opp eventuelle problemer.

 

Nå er lillesøster en uke, og foreløpig går det hele som en drøm!

Puppene spruter nærmest av melk, det er våte bleier hele døgnet og denne sier klart i fra når hun ikke er fornøyd! Men jeg nyter hvert minutt av ammingen, og føler meg litt som en førstegangsforelder likevel, dette er jo noe jeg aldri opplevde med førstemann!

 

Jeg tror det kan være mange grunner til at det foreløpig gå så mye bedre med nummer to; fødsel var annerledes, tiden umiddelbart etter fødsel var annerledes g barseltid på sykehuset var annerledes (av ulike grunner). Og jeg var roligere og mer trygg på rollen som nybakt mor og hva som kunne vente meg.

 

Men poenget er - en dårlig ammeopplevelse betyr ikke at det alltid blir dårlige ammeopplevelser!

Ta en dag av gangen, nyt det som er, og uansett om du ammer eller ikke - aldri la noe press fra andre frarøve deg den fantastiske nytelsen det er å ha skapt et nytt liv og gleden over å få nyte dette til det fulle:)

[Barbarella og froskebarna]

Jeg ammet begge våre barn. Med den første strevde jeg veldig i starten, og fikk blødende sår. Heldigvis var jeg en av de heldige, og det gikk seg til etter 3-4 uker. På Barsel fikk jeg mye hjelp til ammingen, men det var dessverre ingen som nevnte at jeg burde veksle mellom forskjellige posisjoner for å unngå å bli sår. Det var etter at jeg fikk dette rådet av ei venninne at det sakte men sikkert ordnet seg.

 

Med Nr 2 vekslet jeg masse, pluss at hun var en baby som spiste mindre, og ikke hang på puppen hele tiden. Ammingen gikk som en drøm fra dag 1.

 

Så jeg har vært heldig og "fått til" dette med ammingen. Men jeg synes veldig synd på de som sliter med ammingen og det ikke lar seg ordne. Ammepresset her i landet er ganske ekstremt, og jeg kjenner flere som har slitt veldig, og hvor barnet har gått ned i vekt over lengre tid, men helsesøstere fortsetter å presse dem til å prøve og prøve. Jeg mener selv at det må være bedre for et barn å få erstatning enn å være så sultent, og ha en så sliten og deprimert mor (for det går på psyken løs, sier alle jeg har snakket med i den situasjonen).

 

Ellers skulle jeg gjerne ha ammet lengre enn jeg gjorde, måtte kutte kraftig ned da jeg begynte å jobbe da jenta vår var 7 1/2 mnd. Dette førte til en nokså brå slutt på ammingen siden produksjonen gikk ned og hun foretrakk flaska som hun fikk på dagtid. Jeg vet at 7 1/2 mnd er helt ok, men neste gang kommer vi til å ordne det slik at jeg kan være hjemme et år. Synes ikke mannens kvote skal ta over mer av kvinnens, vi ammer og det gjør ikke de. Men dette er jo en helt annen diskusjon...

[Gjest stårma]

Jeg ammet babyen min til han var 15 måneder. Hadde egentlig tenkt til å slutte akkurat da han var 1år, hadde fått for meg at det var det "riktige" og at sånn var det bare. Men da han ble 1år så føltes det ikke riktig å slutte, verken han eller jeg var klar for det. De siste ukene før jeg sluttet å amme så følte jeg at venner, familie og også pappaen (vi hadde en del diskusjoner ja) mente at gutten min var for stor til å bli ammet. Så jeg følte ammepresset litt motsatt vei enn de fleste føler i starten at man "må" amme, jeg følte at jeg "måtte" slutte. Jeg sluttet også en gang da han var 13måneder, da var det noen døgn han ikke fikk pupp, men så startet jeg å amme han i "smug" for pappaen på natten (ja ser at det virker rart nå hehe), så startet vi opp igjen med amming og vi sluttet først når jeg følte at vi begge var klar for det.

 

Ammingen gikk veldig greit for meg, jeg var veldig heldig og det føltes både naturlig og lett med en gang han ble født. Jeg hadde lest mye om det på forhånd, og var litt bekymret, men han sugde riktig og melken kom fort. Men ca 10 dager etter fødselen fikk jeg brystbetennelse, jeg fikk kjempehøy feber og følte meg helt forferdelig. Var svimmel og uvel, tror jeg aldri har følt meg så dårlig før (husker jeg omtalte det som verre enn fødselen). Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt, det ble noen dager med amming, pumping, og både jeg og babyen gråt. Gikk heldigvis over etter en antibiotikakur og jeg fikk det bare den ene gangen. Og heldigvis var pappen fortsatt hjemme, for jeg var så dårlig at jeg vet nesten ikke hvordan jeg skulle ha klart å tatt meg av babyen alene.

 

Babyen min var veldig glad i morsmelk og amming, men han tok ikke flaske i det hele tatt. Vi prøvde flere ganger, både at jeg og pappaen gav (som oftest pappaen), prøvde med både morsmelk og erstatning. Han ville virkelig ikke ha flaske. Det skjedde en gang at pappaen skulle passe han og han var sulten og hylte, han sovnet etter hvert av å være sliten etter å gråte, men spiste ingenting selv om han var kjempesulten/tørst. Og da vi etter hvert skulle starte å introdusere fast føde til han, så ville han ikke ha noe av det heller. Han bare spyttet ut og hylte. Pleide å si at vi hadde grøt-krig når han "spiste" (=spyttet ut) grøt hver dag. Jeg skulle egentlig startet å jobbe og pappaen skulle være hjemme i permisjon da babyen var 7måneder gammel, men det gikk virkelig ikke siden han spiste ingenting annet enn morsmelk. Så da måtte jeg bli hjemme to måneder til. Så min lille var veldig glad i amming og morsmelk, han la godt på seg og var fornøyd, men han valgte helst puppen fremfor fast føde. Det var litt slitsomt til tider, for jeg ble veldig bundet og var ikke borte fra han en eneste kveld før han var 1år. Men jeg trivdes også veldig med ammingen.

[Togullunger]

Jeg er en av de heldige hvor ammingen fungerte helt fra start og til han var nesten et og et halvt år. Jeg hadde som mål å amme til han var ett år og da han rundet ett og det fortsatt fungerte for begge, trappet jeg gradvis ned alt ettersom det ble naturlig. Mange snakker om ammepress og styr med såre bryst og tårer, men heldigvis gikk det knirkefritt for meg. Jeg er kjempe glad for den tiden og koste meg med nærheten og de rolige stundene bare vi to hadde. Uten å glorifisere det, så har jeg en annen respekt for kroppen min nå etter å gått gravid, født og ammet barnet mitt. Jeg skjemmes ikke på samme måte som før over strekkmerker og andre skavanker. Jeg velger heller å bære de og akseptere de, samtidig som jeg beundrer og blir fasinert over at kroppen har gjort en vanvittig jobb. Og på tross av slunken BH nå, så føler jeg meg likevel mer tilfreds med kroppen og trygg på meg selv enn før.

[Gjest stårma]

Hvor er lilletrillekruspersille sitt innlegg, er det noen av de over som har byttet nick?