Fødselsdepresjon

[to små prinsesser]

Kanskje dette kan være til hjelp for andre.

Jeg har brukt 18 uker nå på å skjule det, men det nå går det ikke lengre. Jeg har fødselsdepresjon. Der, nå er det sakt. Jeg føler meg ganske todelt. Fødselsdepresjonen i meg vil ikke innrømme det, men det vil jeg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har to flotte fine jenter som jeg elsker over alt på jord, men jeg har dager der jeg ønsker at noe skal hende meg slik at jeg blir innlagt på sykehus, ute av stand til å ta meg av dem. Fødselsdepresjonen i meg har disse tankene. Den sier at det ville vært lurt slik at jeg kunne komme tilbake når ting er lettere. Jeg vet at ting ikke nødvendigvis blir lettere, det blir bare annerledes.

Jeg har brukt 18 uker på å skjule dette. Hvorfor? Fordi det ikke skulle bli slik denne gangen. Det var sist gang. Alt skulle bli annerledes denne gang. Så var det dette med forventninger da… Det var vel der jeg feilet igjen. Hvorfor fortller jeg dette nå? Fødselsdepresjonen i meg vil ikke. Den nekter, men jeg vil! Fødselsdepresjonen i meg vil være for seg selv. Vil ikke ha besøk og vil ikke dra på besøk, vil ikke ut av huset, vil mure seg inn. Jeg vil ikke være alene. Når jeg er alene er fødselsdepresjonen i meg sterkest. Den setter meg i en desperat situasjon og jeg kjenner ikke igjen meg selv. Den trygge, selvsikre, glade, lekne og rolige Anne forsvinner. Igjen sitter et skall av meg. Ei som er sliten, trett, lei seg, føler at alt er et ork. Vil bare sove, men får det ikke til. Vet hun må spise, men maten vokser i munnen og kvalmen stiger. Ei som har lyst til å slå av babycallen når lyden av en våken baby kaller i den.

For en drøy uke siden begynte Lene plutselig å spise mindre. Det var da fødselsdepresjonen så sitt snitt i å komme frem. Den lå nok på lur og bare ventet. Jeg fikk panikk. Vekten til Ida er fin. Hun legger godt på seg. Hun er blid og fornøyd og har valker der en baby skal ha valker. Men fødselsdepresjonen ser ikke dette.

Jeg tenker at hadde det ikke vært den ene som utløste det så hadde det vært noe annet.

Da Ingrid ble født for 3år siden var det amming som utløste det. Denne gang hadde jeg gardert meg. Jeg visste jo at jeg trolig kom til å gi flaske, så fødselsdepresjonen skulle ikke ta meg der! Men det hjelper ikke når den ligger på lur og venter, å venter, å venter. Sist gang måtte jeg ha profesjonell hjelp til å komme meg ut av det. Jeg har tro på at jeg skal klare det selv denne gang. Jeg håper at dette er med på å stikke hull på boblen slik at jeg sakte, men sikkert skal komme tilbake til meg selv.

Jeg prøver å fokusere på det som er positivt, det jeg har i vente. Det er fryktelig vanskelig til tider. Klokken er nå 9.20 og Lene sover første dupp. Hun ville som vanlig ikke spise noe særlig. Jeg fikk i henne kun 110ml melk og 1/3 fruktbeger. Det er ynkelig lite. Jeg brukte all min energi på å overbevise meg selv om at det er nok for henne. Hun vil jo ikke sulte seg selv heller! Men jeg orker ikke spise selv. Har ingen matlyst. Må vel presse ned ei skive likevel. Jeg prøver desperat å planlegge resten av dagen i forhold til spising og soving hos Ida. Tankene mine kretser mye rundt antall ml og soving. Som om jeg er synsk… Jeg stiller spørsmål om når jeg skal gi neste måltid, hvor mye skal jeg prøve å få i henne da? Hvis hun ikke vil ha melken sin denne gang heller, hva tilbyr jeg da? Hvordan passer dette i forhold til sovingen? Alt skal passe. Vi må treffe på slik at hun er sulten til kveldsmat, men ikke for trett. Hun skal være uthvilt nok til å spise, men ikke så våken at hun ikke blir trett til kvelden. Hun skal for øvrig ta kveld mellom 19.30 og 20.00.

Dette jobber fødselsdepresjonen med hver dag… hver eneste dag… Jeg blir så sliten av det. Men noe i meg sier at jeg må jo gjøre dette! Hvorfor? Hva er krisen om det ikke går etter plan hver dag? Jeg har ikke noe svar…

Jeg føler meg svak, usikker og redd. Hele tiden. Men dette er jo ikke meg? Hvor er jeg hen?!?! Jeg er redd for at hvis jeg slipper opp taket og går utenfor komfortsonen min så er jeg ei dårlig mor. Ei mor som ikke følger med at barnet får nok mat. Ei mor som ikke følger med at barnet for sovet nok. Jeg vet jo det finnes en mellomting. Mange sier til meg at «det kommer av seg selv», men jeg trør ikke gamble på det. Hva om spisingen ikke bllir bedre av seg selv? Hva om hun aldri kommer til å sove lange dupper? Jeg er så sliten. Føler meg dratt mellom jentene mine. Føler Ingrid blir satt til siden gang på gang. Men jeg vil jo ikke overlate Lene til andre heller! Hvis jeg, som har hatt omsorgen for henne hele tiden ikke får henne til å spise og sove, hvordan skal andre klare det? Om bare noen kunne gitt meg en dato det blir bedre. Jeg vet jo hva jeg har i vente. Lene kommer til å lære å sitte selv, snu seg fra rygg til mage, åle seg fremover, krabbe, snakke, gå. Joda, det blir lettere da. Jeg kan jo leke med jentene mine sammen da. Men når skjer dette da? 20.august? 11.november? 17.desember? Gi meg en dato. Ett eller annet.

Så dette er meg akkurat nå. Dvs, dette er oss – fødselsdepresjonen og Anne. En dag er Anne sterkest og en annen dag er fødselsdepresjonen sterkest. Jeg prøver å gjøre Anne sterkest, derfor forteller jeg deg dette. Nå vet du det. Du vet hvordan jeg har det, hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør, sier som jeg gjør og tenker som jeg gjør. Ikke døm meg, men hjelp meg. Ta vekk tårene mine og sett smilet mitt tilbake. Vær så snill….

[Oslomama]

Det er så bra at du tørr å si det! Det er ingen skam i å ha fødselsdeprisjon! Det kan skje med hvem som helst og det gjør deg ikke til en dårlig mor pga det! Snakk om det, søk støtte slik du har gjort nå

 

Og det med spising til datteren din, det kommer og går! Det gjør det hos mi lille jente også! Plutselig vil hun ikke ha så masse som hun har spist før, men så lenge hun har greit med avføring og våte bleier så har hun det som regel veldig bra Stå på, dette kommer du deg gjennom

[peanutts82]

kjempe bra skrevet. når jeg leser hva du går gjennom så kjenner jeg meg selv igjen på mange punkter. jeg har også fødsel depresjon. Har nettopp egentlig innrømmet overfor meg selv (og dere nå) at jeg selv ødela ammingen. ble så usikker og hang meg selv opp i hvor mye og hvor lite og hvor ofte og pumping og alt som hører med at jeg tilslutt mistet melken når mini var 3 1/2 mnd. hater meg selv for det.

jeg gikk glipp av 2 mnd og 3 mnd kontroll og holdt nesten på å nekte vaksinering på mini pga redsel og angst og stengte meg selv inne. hos meg så har det vært over-spising og null sex-lyst. vi har ikke hatt sex siden før fødsel.

og sliter med mye angst. bare jeg skal på tur med mini så kald svetter jeg og hjerte banker i 100 og alle slags tanker kommer inn i hode. kan aldri være ute på et sted med masse folk. hvis jeg skal noe må sambo være med.

 

vil bare si at du er ikke alene og det er skikkelig tøft gjort å innrømme det. neste steg er å søke hjelp.

 

klem

[to små prinsesser]

Takk for oppmuntringen.

Jeg skal søke hjelp nå. Det er så mye grums som må ryddes opp i hos meg at jeg kan ikke la dette pågå lengre.

Jeg vil anbefale deg peanutts82 og gjøre det samme. Man skal ikke gå å føle det slik. Det er ikke riktig i forhold til barna våre.

vinterprinsesse121112: takk for dine positive kommentarer. Jeg vet jo innmari godt dette med spisingen, men desverre gjør ikke fødselsdepresjonen og angsten min det

[Tromsøprinsen]

Veldig bra skrevet! Kjenner meg en del igjen. Det med å ønske seg selv syk eller vekk. Ikke ville være sosial. Grue seg til babycallen lager lyd. Jeg er enormt hissig/irritert for tiden, det skal ikke mye til for å få meg av pinnen! Og jeg overspiser. Men jeg har også gode dager, og klarer alltid å tenke rasjonelt. Men tungt er det! Og den matte følelsen er jo der forde om man tar seg selv i nakken. Ingen vet om dette, ikke en gang samboer. Det er jo flaut! Flaut at dette ikke er min lykkeligste tid! Alle sier at jeg må kose meg nå, tia går fort osv. Tror at vi bare er hjemme og later oss og alt bare er velstand. Vel, jeg skulle gjerne dratt på jobb i stedet enkelte dager! Og sovet hele natta i forkant. Virker som ferie, spør du meg! Kaffeslabberas med kolleger! Men igjen, den rasjonelle stemmen minner meg på at snart er halve permisjonen min over, jeg må ta vare på denne tiden. Den er dyrbar!

[lowe+spire]

Tøft skrevet! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Så du skal ikke gå rundt å tro at du er den eneste som har det tøft til tider Jeg har ikke hatt fødseldepresjon, men vært på nippet til å bli gal av søvnmangel. Nå for 2 uker siden løsnet det endelig. Pjokken er 8,5 mnd og sover ENDELIG natta igjennom Endelig har jeg overskudd til å virkelig NYTE det som er igjen av permisjonstiden Håper at det blir bedre for deg også etterhvert!

[lilletrillekruspersille]

Jeg synes det er kjempe bra at du tar opp slike vanskelige tanker og følelser. Kjenner meg selv igjen i mange av dem. De første ukene som nybakt mamma var overhodet ikke slik jeg hadde forestilt meg og skammen for at jeg lengtet tilbake til tiden da vi bare var to henger fortsatt litt over meg. Jeg oppsøkte hjelp og føler ingen skam over det idag, men syntes det kanskje var litt flaut i begynnelsen. Du blir ingen dårlig mor av å oppsøke profesjonell hjelp, snarere tvert imot

 

Jeg synes det er et viktig steg i riktig retning å bryte ned tabuene rundt fødselsdepresjonene at dette blir tatt opp i blant annet forum som dette og en innser at en ikke er alene om ha slike tanker - at det er vanligere enn man skulle tro.

 

Lykke til videre!

[N.A]

Så utrolig tøff du er fikk litt tårer i øynene, det er sikkert veldig vanskelig for deg. Kjempe godt skrevet, du gjør det enklere for andre å åpne seg også godt gjort!

[to små prinsesser]

Det er godt å lese slike oppmuntrende innlegg.

Jeg har hatt mange tilbakemeldinger fra kolleger, venner og slekt. Jeg fortalte det via mail til de som det angår. Har fått mye støtte og jeg har tatt kontakt med legen min og skal på time i morgen. Jeg ser ikke frem til timen og håper egentlig at hun skal si at jeg ikke behøver hjelp, men jeg har iallefall tatt steget. Og jeg VET det blir bedre. Jeg skal klare dette, med eller uten hjelp.

[Vi3blirVi4<3]

Tøft av deg å stå frem med dette, det er første steg i din vei oppover vet du;) for det er bare en vei når du har vært på bunn..

At du står frem kan også hjelpe andre som ikke helt har tørd å innrømt for seg selv at de må søke hjelp.

lykke til, klem

[carma78]

Kjenner meg igjen i alt hva du skriver. Jeg fikk en fødselsdepresjon etter fødselen, ble utløst av ammeproblemer og ekstrem søvnmangel.

Jeg ble overfokusert over hvor mye han spiste og sov, og det sitter til dels igjen enda, etter 9 mnd - men ikke i nærheten av hvordan det var. Nå tenker jeg, hvis jeg blir strsset over at han sover en 30 min dupp i stedet for 1.5 time, som han vanligvis gjør: Rooo ned, det ordner seg jo alltids hver dag, ingen krise!

 

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde fødselsdepresjon, jobber i helsevesenet. Det som hjalp meg var å snakke masse om det, være åpen, snakk med lege slik at du kan få en psykiatrisk sykepleier til å komme hjem til deg en gang i uken eller oftere. Det er veldig viktig å være åpen om det for å komme fortere over kneika. Jeg ble i hvertfall overrasket over de mange tilbakemeldingene jeg fikk om at permisjonstiden faktisk ikke var så rosenrød, når jeg snakket med mine venner om det. Hos meg gav depresjonen seg etter 5-6 uker, selv om jeg får et snev av kontrollehov i ny og ne.

 

Lykke til!!!

'

[Ikkesåallerværst]

Det er godt å lese slike oppmuntrende innlegg.

Jeg har hatt mange tilbakemeldinger fra kolleger, venner og slekt. Jeg fortalte det via mail til de som det angår. Har fått mye støtte og jeg har tatt kontakt med legen min og skal på time i morgen. Jeg ser ikke frem til timen og håper egentlig at hun skal si at jeg ikke behøver hjelp, men jeg har iallefall tatt steget. Og jeg VET det blir bedre. Jeg skal klare dette, med eller uten hjelp.

 

Så utrolig tøft! Hadde fødselsdepresjon med første, og hadde jeg ikke hatt psykologhjelp gjennom siste svangerskap i tillegg til å være sykmeldt hele siste trimster, så hadde jeg nok fått det denne gangen også.. Jeg har måttet grave i barndommen min, og det har vært veldig vanskelig, slitsomt og tøft. Håper tåken letter for deg snart, og at du får noen gode stunder som du kan tenke tilbake på.

[to små prinsesser]

Kjenner meg igjen i alt hva du skriver. Jeg fikk en fødselsdepresjon etter fødselen, ble utløst av ammeproblemer og ekstrem søvnmangel.

Jeg ble overfokusert over hvor mye han spiste og sov, og det sitter til dels igjen enda, etter 9 mnd - men ikke i nærheten av hvordan det var. Nå tenker jeg, hvis jeg blir strsset over at han sover en 30 min dupp i stedet for 1.5 time, som han vanligvis gjør: Rooo ned, det ordner seg jo alltids hver dag, ingen krise!

 

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde fødselsdepresjon, jobber i helsevesenet. Det som hjalp meg var å snakke masse om det, være åpen, snakk med lege slik at du kan få en psykiatrisk sykepleier til å komme hjem til deg en gang i uken eller oftere. Det er veldig viktig å være åpen om det for å komme fortere over kneika. Jeg ble i hvertfall overrasket over de mange tilbakemeldingene jeg fikk om at permisjonstiden faktisk ikke var så rosenrød, når jeg snakket med mine venner om det. Hos meg gav depresjonen seg etter 5-6 uker, selv om jeg får et snev av kontrollehov i ny og ne.

 

Lykke til!!!

'

Så synd at du også hadde det slik. Jeg ønsker det virkelig ikke for noen.

Mener du at det går an at en psykiatrisk sykepleier kommer hjem til meg? Eller er det bare i enkelte kommuner? Det hadde virkellig vært til stor hjelp om jeg kunne fått den hjelpen. Tanken på å skal ut av huset til et låst klokkeslett er overvelmende kjenner jeg. Jeg vil absolutt ikke! Det stresser meg noe fryktelig.

[to små prinsesser]

Det er godt å lese slike oppmuntrende innlegg.

Jeg har hatt mange tilbakemeldinger fra kolleger, venner og slekt. Jeg fortalte det via mail til de som det angår. Har fått mye støtte og jeg har tatt kontakt med legen min og skal på time i morgen. Jeg ser ikke frem til timen og håper egentlig at hun skal si at jeg ikke behøver hjelp, men jeg har iallefall tatt steget. Og jeg VET det blir bedre. Jeg skal klare dette, med eller uten hjelp.

 

Så utrolig tøft! Hadde fødselsdepresjon med første, og hadde jeg ikke hatt psykologhjelp gjennom siste svangerskap i tillegg til å være sykmeldt hele siste trimster, så hadde jeg nok fått det denne gangen også.. Jeg har måttet grave i barndommen min, og det har vært veldig vanskelig, slitsomt og tøft. Håper tåken letter for deg snart, og at du får noen gode stunder som du kan tenke tilbake på.

Så bra at du fikk hjelp så tidlig!

Det er nok det jeg også skulle hatt.

Tror nok ikke dette har kun med den nye babyen å gjøre. Det var nok bare hun som utløste det...

[Overraskelsen]

Vet du, når jeg har lest det du har skrevet tidligere om hvor tunge du synes dagene er, har jeg faktisk vært på nippet til å spørre deg: -Du, du er sikker på at du ikke har fødselsdepresjon, da?

 

Håper du får god hjelp, og at dagene blir lettere snart!

[Catlady]

Det er godt å lese slike oppmuntrende innlegg.

Jeg har hatt mange tilbakemeldinger fra kolleger, venner og slekt. Jeg fortalte det via mail til de som det angår. Har fått mye støtte og jeg har tatt kontakt med legen min og skal på time i morgen. Jeg ser ikke frem til timen og håper egentlig at hun skal si at jeg ikke behøver hjelp, men jeg har iallefall tatt steget. Og jeg VET det blir bedre. Jeg skal klare dette, med eller uten hjelp.

Jeg synes du er råtøff som står frem slik, og du skriver så godt og beskrivende at jeg ble sittende her med skikkelig klump i halsen, for jeg kjenner meg så altfor godt igjen ... Jeg sleit skikkelig i begynnelsenjeg og, og jeg var helt panisk over alt jeg følte, ikke følte og burde føle. Det virker som det er så tabu og skambelagt, og ingen har det før man til slutt letter på sløret selv, og da kommer det frem at flere og flere har det samme. Det er så synd det er slik for det er noe man virkelig trenger å prate om, så man ikke sitter der og føler seg fullstendig mislykket ... For der gjør man jo.

Jeg fikk hjelp, og det går bedre, men jeg har jobbet mye med meg selv og gjør det fremdeles. Ikke ta dette feil, for det er virkelig ikke ment stygt for jeg unner ingen å føle slik, men det er nesten litt deilig å lese hvordan du har det, at det er fler, at jeg ikke er unormal og gal .. Skrev et innlegg om det samme da det sto på som verst, men skammet meg sånn og slo på anonymknappen ...

Det er så jævlig viktig at man prater om det og deler erfaringer så man kan bli sterkere.

 

Det er bra du får og tar imot hjelp nå, og jeg ønsker deg masse lykke til i fremtiden, og håper du får det bedre.

Og takk for at du delte. Kanskje fler tør å stå frem og ikke er redde for å bli sett ned på .. Vi kvinner er jo så flinke til å dømme hverandre.. Dessverre.. Men du er med på å gjøre det lettere, så ta det til deg.. Du er tøffere enn du tror

 

[carma78]

Kjenner meg igjen i alt hva du skriver. Jeg fikk en fødselsdepresjon etter fødselen, ble utløst av ammeproblemer og ekstrem søvnmangel.

Jeg ble overfokusert over hvor mye han spiste og sov, og det sitter til dels igjen enda, etter 9 mnd - men ikke i nærheten av hvordan det var. Nå tenker jeg, hvis jeg blir strsset over at han sover en 30 min dupp i stedet for 1.5 time, som han vanligvis gjør: Rooo ned, det ordner seg jo alltids hver dag, ingen krise!

 

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde fødselsdepresjon, jobber i helsevesenet. Det som hjalp meg var å snakke masse om det, være åpen, snakk med lege slik at du kan få en psykiatrisk sykepleier til å komme hjem til deg en gang i uken eller oftere. Det er veldig viktig å være åpen om det for å komme fortere over kneika. Jeg ble i hvertfall overrasket over de mange tilbakemeldingene jeg fikk om at permisjonstiden faktisk ikke var så rosenrød, når jeg snakket med mine venner om det. Hos meg gav depresjonen seg etter 5-6 uker, selv om jeg får et snev av kontrollehov i ny og ne.

 

Lykke til!!!

'

Så synd at du også hadde det slik. Jeg ønsker det virkelig ikke for noen.

Mener du at det går an at en psykiatrisk sykepleier kommer hjem til meg? Eller er det bare i enkelte kommuner? Det hadde virkellig vært til stor hjelp om jeg kunne fått den hjelpen. Tanken på å skal ut av huset til et låst klokkeslett er overvelmende kjenner jeg. Jeg vil absolutt ikke! Det stresser meg noe fryktelig.

 

Ser du også er fra Trondheim, så da skal det ordne seg med å få noen til å komme hjem til deg. Jeg snakket med lege per tlf, og allerede samme dag kom det psykiatrisk sykepleier og psykolog hjem til meg. Jeg hadde heller ikke mulighet til å komme meg ut, føltes helt uoverkommelig - det må du si i fra om, de har stor forståelse for det! Det er store mørketall når det gjelder fødselsdepresjon, nettopp fordi det er så skamfullt. Var jo litt ekkelt da de kom, men så gikk praten og det var så DEILIG å få pratet ut og få bekreftet at man faktisk er NORMAL

[to små prinsesser]

Vet du, når jeg har lest det du har skrevet tidligere om hvor tunge du synes dagene er, har jeg faktisk vært på nippet til å spørre deg: -Du, du er sikker på at du ikke har fødselsdepresjon, da?

 

Håper du får god hjelp, og at dagene blir lettere snart!

Du er ikke alene som har tenkt det, men ikke spurt...

[to små prinsesser]

Det er godt å lese slike oppmuntrende innlegg.

Jeg har hatt mange tilbakemeldinger fra kolleger, venner og slekt. Jeg fortalte det via mail til de som det angår. Har fått mye støtte og jeg har tatt kontakt med legen min og skal på time i morgen. Jeg ser ikke frem til timen og håper egentlig at hun skal si at jeg ikke behøver hjelp, men jeg har iallefall tatt steget. Og jeg VET det blir bedre. Jeg skal klare dette, med eller uten hjelp.

Jeg synes du er råtøff som står frem slik, og du skriver så godt og beskrivende at jeg ble sittende her med skikkelig klump i halsen, for jeg kjenner meg så altfor godt igjen ... Jeg sleit skikkelig i begynnelsenjeg og, og jeg var helt panisk over alt jeg følte, ikke følte og burde føle. Det virker som det er så tabu og skambelagt, og ingen har det før man til slutt letter på sløret selv, og da kommer det frem at flere og flere har det samme. Det er så synd det er slik for det er noe man virkelig trenger å prate om, så man ikke sitter der og føler seg fullstendig mislykket ... For der gjør man jo.

Jeg fikk hjelp, og det går bedre, men jeg har jobbet mye med meg selv og gjør det fremdeles. Ikke ta dette feil, for det er virkelig ikke ment stygt for jeg unner ingen å føle slik, men det er nesten litt deilig å lese hvordan du har det, at det er fler, at jeg ikke er unormal og gal .. Skrev et innlegg om det samme da det sto på som verst, men skammet meg sånn og slo på anonymknappen ...

Det er så jævlig viktig at man prater om det og deler erfaringer så man kan bli sterkere.

 

Det er bra du får og tar imot hjelp nå, og jeg ønsker deg masse lykke til i fremtiden, og håper du får det bedre.

Og takk for at du delte. Kanskje fler tør å stå frem og ikke er redde for å bli sett ned på .. Vi kvinner er jo så flinke til å dømme hverandre.. Dessverre.. Men du er med på å gjøre det lettere, så ta det til deg.. Du er tøffere enn du tror

Jeg føler meg ikke så tøff nå, men jeg har alltid vært det. Jeg mistet søsteren min i alt for ung alder, men det var jeg som var tøff. Jeg som holdt minnetale, jeg som var der for alle andre.

Av og til kan det bli for vanskelig å være tøff. Som nybak mor er man ikke så høy i hatten, uansett hvor mange barn man har. Ingen barn er jo like. Også har man slike drømmer og forventninger til seg selv, sin nye tilværelse og til babyen, men så innfris ikke forventningene og skuffelsen kommer. For meg er det nok hvordan jeg takler min rolle som tobarnsmor som er mest skuffende. Jeg har jobbet med barn helt siden tenårene, men i denne rollen er jeg fryktelig usikker.

Men som en gammel reklame sier: ingen har vært så langt nede at de ikke kan komme opp igjen! Og dit skal jeg! Jeg skal opp. Jeg vil ikke være her nede lengre. Nå skal mitt sanne jeg komme frem igjen.

[to små prinsesser]

Kjenner meg igjen i alt hva du skriver. Jeg fikk en fødselsdepresjon etter fødselen, ble utløst av ammeproblemer og ekstrem søvnmangel.

Jeg ble overfokusert over hvor mye han spiste og sov, og det sitter til dels igjen enda, etter 9 mnd - men ikke i nærheten av hvordan det var. Nå tenker jeg, hvis jeg blir strsset over at han sover en 30 min dupp i stedet for 1.5 time, som han vanligvis gjør: Rooo ned, det ordner seg jo alltids hver dag, ingen krise!

 

Jeg skjønte med en gang at jeg hadde fødselsdepresjon, jobber i helsevesenet. Det som hjalp meg var å snakke masse om det, være åpen, snakk med lege slik at du kan få en psykiatrisk sykepleier til å komme hjem til deg en gang i uken eller oftere. Det er veldig viktig å være åpen om det for å komme fortere over kneika. Jeg ble i hvertfall overrasket over de mange tilbakemeldingene jeg fikk om at permisjonstiden faktisk ikke var så rosenrød, når jeg snakket med mine venner om det. Hos meg gav depresjonen seg etter 5-6 uker, selv om jeg får et snev av kontrollehov i ny og ne.

 

Lykke til!!!

'

Så synd at du også hadde det slik. Jeg ønsker det virkelig ikke for noen.

Mener du at det går an at en psykiatrisk sykepleier kommer hjem til meg? Eller er det bare i enkelte kommuner? Det hadde virkellig vært til stor hjelp om jeg kunne fått den hjelpen. Tanken på å skal ut av huset til et låst klokkeslett er overvelmende kjenner jeg. Jeg vil absolutt ikke! Det stresser meg noe fryktelig.

 

Ser du også er fra Trondheim, så da skal det ordne seg med å få noen til å komme hjem til deg. Jeg snakket med lege per tlf, og allerede samme dag kom det psykiatrisk sykepleier og psykolog hjem til meg. Jeg hadde heller ikke mulighet til å komme meg ut, føltes helt uoverkommelig - det må du si i fra om, de har stor forståelse for det! Det er store mørketall når det gjelder fødselsdepresjon, nettopp fordi det er så skamfullt. Var jo litt ekkelt da de kom, men så gikk praten og det var så DEILIG å få pratet ut og få bekreftet at man faktisk er NORMAL

Ja, jeg tror ikke jeg er unormal, men det er jo ikke slik man skal ha det i denne dyrebare tiden! Fastlegen min sa at hun hadde tro på at jeg var kommet langt allerede. Hun henviste meg videre, men hadde ikke tro på at jeg kom til å trenge medisiner og mente det dreide seg om angst istede for depresjon. Med de to går ofte hånd i hånd så det spilte ikke så stor rolle hva man kaller det. Hun syntes det var veldig bra at dette brevet jeg har skrevet og sendt til mine nærmeste venner og familie er sendt. Da kan jeg ikke gjemme meg lengre. Folk kommer ikke til å la meg være i fred - og det er bra! Jeg vil ikke være alene lengre!

[to små prinsesser]

Noen av dere som har fått hjelp som har prøvd cipralex (?)

Det skal vist være et anti-depresivt legemiddel.

Er sykt skeptisk, men kanskje det er nødvendig... Jeg er så langt nede i dag...

Jeg har alle svar til andre mødre, bare spør. Jeg har svarene, men av en eller annen grunn gjelder de ikke for meg. Noen som forstår? Jeg føler meg så alene om dette... Så få som forstår hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

[N.A]

Samboeren min går på cipralex og de fungerer kjempe fint på ham! moren min bruker også cipralex, og den eneste bivirkningen de begge har er at man blir litt slapp

[to små prinsesser]

Samboeren min går på cipralex og de fungerer kjempe fint på ham! moren min bruker også cipralex, og den eneste bivirkningen de begge har er at man blir litt slapp

Kan jeg spørre hvorfor de går på det og hvor lang tid de har benyttet det?

[to små prinsesser]

Er så lei av å starte HVER BIDIGE DAG slik. Klumpen sitter i halsen, jeg gruer meg til å mate babyen da jeg vet hun kommer til å spise dårlig. Hvorfor er jeg slik!?!?! Skal jeg virkelig være slik til hun blir så stor at melk ikke er hovedmaten og hun putter inn mat selv? Det er så slitsomt. Husarbeidet forfaller rundt meg. Jeg orker bare ikke....

Skal forsøke å tvinge ned noe mat nå, men det frister absolutt ikke.

Jeg vil ikke ha det slik lengre... Kan noen bare ta bort disse følelsene for meg? Jeg vet de ikke er bra for meg og at de ikke burde være der, men jeg klare ikke slippe de.

[N.A]

Samboeren min går på cipralex og de fungerer kjempe fint på ham! moren min bruker også cipralex, og den eneste bivirkningen de begge har er at man blir litt slapp

Kan jeg spørre hvorfor de går på det og hvor lang tid de har benyttet det?

 

Angst og depresjon. Sambo har gått på det i et halvt års tid og min mor har gått på det i noen år.