2 eller flere barn

[jaaada]

mye kommer nok også ann på barna. noen barn krever mer enn andre.

 

tror nok de fleste er mer sliten jo flere barn man har men ikke alle snakker om det. har selv ei venninne med tre barn som er på randen innimellom av søvnmangel og stress men fokuserer på kosen og vil helst ikke innrømme at det er litt mye i hverdagen.

 

selv syntes jeg to barn var ok men tre er ganske slitsomt. har sikkert noe med at de er så tett i alder.. og somrege går alt galt når jeg sitter opptatt med amming.. puh

men jeg gjør litt i huset hver dag når minsten sover og rekker jeg det ikke så gjør det ingenting.

vi velger våre kamper med omhu med ungene og gir ganske frie tøyler hjemme (har ikke fri oppdragelse men lar de hoppe i sofaen og sengene, rote og herje, se film om de er slitne mm)

vi rydder kun en gang og det er etter leggetid, da tar vi bort alle lekene og alt blir litt roligere- deilig! orker ikke bruke energi på rotet og lekene på dagen, de kommer bare ut igjen før jeg/vi snur oss.. ingen dager er like men de fleste er fine, men innimellom er det de pytondagene for leggetid ikke kan komme fort nok..

 

strever absolutt ikke etter ett perfekt hus så her støvsuges det ofte men vaskes heller sjeldent.. hehe

 

har heldigvis en mann som er hjemme de fleste ettermiddager/kvelder slik at vi er to om tingene.

 

jeg har bært alle våre og tror ikke man kan skjemme de bort ved dette. min erfaring er at når de blir store nok til å komme seg rundt er de ikke intr lenger men vil bare utforske;)

vi gjør det som passer oss best og tenker at ting går seg til.

 

tips fra meg er bær minsten om det roer han/henne, sett eldste forran tv`n innimellom, sov når du kan og ikke tenkt på det du burde gjort.

mat fra bunnen av er supert men om det blir unntaket mer enn regelen, so what? trenger ikke være dårlig for det om og man er absolutt ikke en dårlig mor for å ty til lette løsninger! er hektisk første årene med smått i huset og ting går seg til etterhvert.

 

senk skuldrene. la venner og familie vente og prioriter familien og søvn! de fleste har forståelse for at det er en hektisk tid og de færreste av oss er supermødre... heldigvis!

 

vi går faktisk å legger oss av og til når vi har besøk.. kjempe deilig!

Du er snill som er så ærlig!

Jeg har jo tro på at ting går seg til etter hvert, men jeg skulle gjerne visst når...

Enkelte dager er jeg redd for at jeg kommer til å gjøre ting/si ting jeg ikke burde gjort/sakt.

Jeg vil jo ikke angre på minstejenta, jeg er jo glad i henne. Veldig glad i henne, men av og til føler jeg at jeg drukner. Jeg trenger at ting blir bedre snart!

Jeg er så redde for at denne perioden bare skal vare og vare og vare...

Nå vil hun ikke sove mer enn 30min i gangen og hun er veldig vanskelig til å ta flasken sin. Er småspist fra før, med max på 130ml, men nå vil hun gi seg etter 40ml.

Jeg føler alt er en kamp og i tillegg skal jeg fungere som mor for 3åringen som vil ha mammaen sin like mye som før.

Kan ikke noen gi meg en dato når det blir bedre slik at jeg kan telle dager?

 

tror nok de fleste vil rømme innimellom.. og gråter innimellom..

selv har jeg lagt fra meg en unge og gått ut og skreket av frustrasjon for så å gåinn igjen.. naboene tror sikkert jeg er fullstendig gal til tider;)

 

legger hun greit på seg? har du fått sjekket henne for allergier? kan være hun rett og slett har melkeallergi eller reflux. begge deler kan de streve med å spise, melkeallergien får de vondt i magen av og reflux halsbrann. snakk med legen og be om henvisning.

snakk også med helsestasjonen om din egen situasjon slik at du ikke sliter deg ut eller går inn i en depresjon. er ingen skam å be om hjelp, er derfor de er der og det er mye bedre for ungene at du fungere enn at du sliter deg fullstendig ut.

få hjelp av mannen din. kanksje han kan ta en natt eller to innimellom slik at du får sovt ut?

fordel husarbeid mellom dere, er jobb å gå hjemme med barn også og han har det privilegium at han faktisk kan gå på do alene, spise lunch i fred og drikke te/kaffi uten å varmen den x antall ganger.

 

[to små prinsesser]

vi mødre er knallflinke til å gi oss selv dårlig samvittighet.. er ganske sikker på at dersom mannen din var hjemme istedenfor deg hadde ikke mye blitt gjort i huset;)

de tror det er enkelt helt til de prøver selv..

Ja, det kan jeg skrive under på. Man blir litt rar i hodet av å gå hjem og dikke dulle. Og jeg analyserer ALT!

Spiser hun nok? Sover hun nok? Er bæsjen riktig?

Er det tenner på gang? Er hun for var/kald? Osv... Jeg blir gal!

[to små prinsesser]

mye kommer nok også ann på barna. noen barn krever mer enn andre.

 

tror nok de fleste er mer sliten jo flere barn man har men ikke alle snakker om det. har selv ei venninne med tre barn som er på randen innimellom av søvnmangel og stress men fokuserer på kosen og vil helst ikke innrømme at det er litt mye i hverdagen.

 

selv syntes jeg to barn var ok men tre er ganske slitsomt. har sikkert noe med at de er så tett i alder.. og somrege går alt galt når jeg sitter opptatt med amming.. puh

men jeg gjør litt i huset hver dag når minsten sover og rekker jeg det ikke så gjør det ingenting.

vi velger våre kamper med omhu med ungene og gir ganske frie tøyler hjemme (har ikke fri oppdragelse men lar de hoppe i sofaen og sengene, rote og herje, se film om de er slitne mm)

vi rydder kun en gang og det er etter leggetid, da tar vi bort alle lekene og alt blir litt roligere- deilig! orker ikke bruke energi på rotet og lekene på dagen, de kommer bare ut igjen før jeg/vi snur oss.. ingen dager er like men de fleste er fine, men innimellom er det de pytondagene for leggetid ikke kan komme fort nok..

 

strever absolutt ikke etter ett perfekt hus så her støvsuges det ofte men vaskes heller sjeldent.. hehe

 

har heldigvis en mann som er hjemme de fleste ettermiddager/kvelder slik at vi er to om tingene.

 

jeg har bært alle våre og tror ikke man kan skjemme de bort ved dette. min erfaring er at når de blir store nok til å komme seg rundt er de ikke intr lenger men vil bare utforske;)

vi gjør det som passer oss best og tenker at ting går seg til.

 

tips fra meg er bær minsten om det roer han/henne, sett eldste forran tv`n innimellom, sov når du kan og ikke tenkt på det du burde gjort.

mat fra bunnen av er supert men om det blir unntaket mer enn regelen, so what? trenger ikke være dårlig for det om og man er absolutt ikke en dårlig mor for å ty til lette løsninger! er hektisk første årene med smått i huset og ting går seg til etterhvert.

 

senk skuldrene. la venner og familie vente og prioriter familien og søvn! de fleste har forståelse for at det er en hektisk tid og de færreste av oss er supermødre... heldigvis!

 

vi går faktisk å legger oss av og til når vi har besøk.. kjempe deilig!

Du er snill som er så ærlig!

Jeg har jo tro på at ting går seg til etter hvert, men jeg skulle gjerne visst når...

Enkelte dager er jeg redd for at jeg kommer til å gjøre ting/si ting jeg ikke burde gjort/sakt.

Jeg vil jo ikke angre på minstejenta, jeg er jo glad i henne. Veldig glad i henne, men av og til føler jeg at jeg drukner. Jeg trenger at ting blir bedre snart!

Jeg er så redde for at denne perioden bare skal vare og vare og vare...

Nå vil hun ikke sove mer enn 30min i gangen og hun er veldig vanskelig til å ta flasken sin. Er småspist fra før, med max på 130ml, men nå vil hun gi seg etter 40ml.

Jeg føler alt er en kamp og i tillegg skal jeg fungere som mor for 3åringen som vil ha mammaen sin like mye som før.

Kan ikke noen gi meg en dato når det blir bedre slik at jeg kan telle dager?

 

tror nok de fleste vil rømme innimellom.. og gråter innimellom..

selv har jeg lagt fra meg en unge og gått ut og skreket av frustrasjon for så å gåinn igjen.. naboene tror sikkert jeg er fullstendig gal til tider;)

 

legger hun greit på seg? har du fått sjekket henne for allergier? kan være hun rett og slett har melkeallergi eller reflux. begge deler kan de streve med å spise, melkeallergien får de vondt i magen av og reflux halsbrann. snakk med legen og be om henvisning.

snakk også med helsestasjonen om din egen situasjon slik at du ikke sliter deg ut eller går inn i en depresjon. er ingen skam å be om hjelp, er derfor de er der og det er mye bedre for ungene at du fungere enn at du sliter deg fullstendig ut.

få hjelp av mannen din. kanksje han kan ta en natt eller to innimellom slik at du får sovt ut?

fordel husarbeid mellom dere, er jobb å gå hjemme med barn også og han har det privilegium at han faktisk kan gå på do alene, spise lunch i fred og drikke te/kaffi uten å varmen den x antall ganger.

Du har så rett så rett. Min mann er nok litt redd for å ta babyen. Han er vist redd han ikke skal klare det... Dette gjør jo sitt til at jenta reagerer de få gangene han faktisk tar henne da.

Hun har nok ikke merken det ene eller det andre, for hun er stort sett blid og fornøyd. Og det er jo bra. Hun spiser stort sett greit, ingen storspiser, men ok for henne. Men ikke nå for tiden. har snakket med hs om det og hun mente det bare var en periode. Liten trøst akkurat nå...

Jeg må vel bare bli flinkere til å ta i mot hjelp. Men jeg vil så gjerne klare selv!

Jeg er egentlig ikke så usikker og deppa. Jeg er glad, leken, trygg og selvsikker! Hvor er det blitt av meg? Når kommer jeg tilbake til meg selv?

[kmama]

Jeg slet med bare ett barn - de første månedene husker jeg mer som vonde enn som kos (hadde også mye problemer med amming etc.), og jeg tror hun nærmet seg året før jeg følte meg som meg selv igjen. Venter nå nummer to, og må innrømme at jeg gruer meg til startfasen ; er redd for å komme tilbake dit jeg var med førstemann, og frykter at det blir enda vanskeligere med to.

 

Men hvis det var noe jeg lærte med vår eldste, så var det at det meste går over og at ting som kan synes som kriser i ettertid ofte virker mer som bagateller.

 

Ikke ha dårlig samvittighet; ingen er perfekte, og det trenger en heller ikke å være.

[elma82]

Har en på 3,5 år og ei lita ei på 4 mnd. Hun er i en slitsom fase - sover korte dupper og våkner ofte om natta. Eldste er i bhg hver dag - helt nødvendig. Men prøver å levere sent og hente tidlig. Ellers så prøver jeg å få gjort det jeg må: levere og hente i bhg, vaske klær, lage middag, handle mat og selvsagt passe på snuppa. Sette meg ned og hvile mest hun sover de korte duppene sine (av og til i alle fall). Resten får være, eller så får mannen bidra på ettermiddagen/i helga. Er heldig å ha en mann som kommer hjem 16.15 hver dag og er hjemme hver helg.

 

Det som hjelper når jeg er alene med begge: Minsten i bæresele! Ev sette på TV til eldste hvis jeg må bruke tid på å legge lillesøster til dupp e.l.

 

Gruer meg til de (få) kveldene jeg må legge begge to. Det er litt slitsomt..

 

Trøster meg med at det nok blir bedre etter hvert.

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Uff, kanskje du har fått en kneik og må la mannen slippe mer til når han ikke jobber? Vi har en tendens til å ta oss vann over hodet noen ganger, helt til det går galt.

 

Her er jeg ganske så fersk i 2-barnsrollen og det går bra til nå. Eldstemann er 4,5 år og yngstejenta 6 måneder. Lite sjalusi så da har det gått ganske så greit. Selvfølgelig kjenner jeg til tider at nok er nok, at jeg er sliten og ser ihvertfall ikke syn på å holde husarbeidet ved like, men har blitt litt mindre kontrollfrik etter at vi fikk 2 - heldigvis!! Nå er jeg fortsatt i permisjon så da er jo hverdagen lettere, det blir vel noe helt annet når jobb, barnehage osv kommer inn i bildet. En ting er sikkert, og det er at det blir bare disse 2 barna vi skal ha (om man kan planlegge selv såklart!) Og det er vi fornøyde med.

[to små prinsesser]

Jeg slet med bare ett barn - de første månedene husker jeg mer som vonde enn som kos (hadde også mye problemer med amming etc.), og jeg tror hun nærmet seg året før jeg følte meg som meg selv igjen. Venter nå nummer to, og må innrømme at jeg gruer meg til startfasen ; er redd for å komme tilbake dit jeg var med førstemann, og frykter at det blir enda vanskeligere med to.

 

Men hvis det var noe jeg lærte med vår eldste, så var det at det meste går over og at ting som kan synes som kriser i ettertid ofte virker mer som bagateller.

 

Ikke ha dårlig samvittighet; ingen er perfekte, og det trenger en heller ikke å være.

Akkurat slik hadde jeg også det med eldste jenta mi.

Jeg vet jo det går over, men det virker som en evighet når man er midt oppi det...

Hvor gammel er ditt barn da?

[to små prinsesser]

Har en på 3,5 år og ei lita ei på 4 mnd. Hun er i en slitsom fase - sover korte dupper og våkner ofte om natta. Eldste er i bhg hver dag - helt nødvendig. Men prøver å levere sent og hente tidlig. Ellers så prøver jeg å få gjort det jeg må: levere og hente i bhg, vaske klær, lage middag, handle mat og selvsagt passe på snuppa. Sette meg ned og hvile mest hun sover de korte duppene sine (av og til i alle fall). Resten får være, eller så får mannen bidra på ettermiddagen/i helga. Er heldig å ha en mann som kommer hjem 16.15 hver dag og er hjemme hver helg.

 

Det som hjelper når jeg er alene med begge: Minsten i bæresele! Ev sette på TV til eldste hvis jeg må bruke tid på å legge lillesøster til dupp e.l.

 

Gruer meg til de (få) kveldene jeg må legge begge to. Det er litt slitsomt..

 

Trøster meg med at det nok blir bedre etter hvert.

Du beskriver mye av det samme som jeg føler. Tv blir barnevakt her også.

Om bare minste jenta hadde sovet lengre dupper så man hadde rukket litt og samtidig fått pustet!

[to små prinsesser]

Uff, kanskje du har fått en kneik og må la mannen slippe mer til når han ikke jobber? Vi har en tendens til å ta oss vann over hodet noen ganger, helt til det går galt.

 

Her er jeg ganske så fersk i 2-barnsrollen og det går bra til nå. Eldstemann er 4,5 år og yngstejenta 6 måneder. Lite sjalusi så da har det gått ganske så greit. Selvfølgelig kjenner jeg til tider at nok er nok, at jeg er sliten og ser ihvertfall ikke syn på å holde husarbeidet ved like, men har blitt litt mindre kontrollfrik etter at vi fikk 2 - heldigvis!! Nå er jeg fortsatt i permisjon så da er jo hverdagen lettere, det blir vel noe helt annet når jobb, barnehage osv kommer inn i bildet. En ting er sikkert, og det er at det blir bare disse 2 barna vi skal ha (om man kan planlegge selv såklart!) Og det er vi fornøyde med.

Jeg er nok for dårlig til å la mann min ta minste jenta. Hun var veldig vanskelig å mate i starte. Hadde gulsott og veldig vanskelig for å rape så det ble til at jeg fant en teknikk som virket og da ble det enklest at jeg tok mating. Siden har det blitt slik at jeg tar yngste og han eldste. Dette reagere eldste på nå. Ikke at hun lar det gå utover søsteren eller sier noe vondt om henne (hun er super hengiven og glad i søsteren sin, takk og pris!), men hun vil ikke ha pappaen sin. Blir mye "Ikke pappa, pappa er dum." osv...

Blir ikke flere her heller.

Nok er nok! Nå vil jeg bare at jentene mine skal vokse opp å bli sunne, friske, glade jenter. Og at jeg etter hvert kan begynne å snakke i hele setninger og trekke pusten ned i magen...

Avholdenhet praktiseres enda!

[kmama]

Jeg slet med bare ett barn - de første månedene husker jeg mer som vonde enn som kos (hadde også mye problemer med amming etc.), og jeg tror hun nærmet seg året før jeg følte meg som meg selv igjen. Venter nå nummer to, og må innrømme at jeg gruer meg til startfasen ; er redd for å komme tilbake dit jeg var med førstemann, og frykter at det blir enda vanskeligere med to.

 

Men hvis det var noe jeg lærte med vår eldste, så var det at det meste går over og at ting som kan synes som kriser i ettertid ofte virker mer som bagateller.

 

Ikke ha dårlig samvittighet; ingen er perfekte, og det trenger en heller ikke å være.

Akkurat slik hadde jeg også det med eldste jenta mi.

Jeg vet jo det går over, men det virker som en evighet når man er midt oppi det...

Hvor gammel er ditt barn da?

 

Datteren vår er vel to år nå, så det blir ca. 2 år og 3-4 mnd. mellom henne og nestemann (som nok blir den siste).

[to små prinsesser]

Jeg slet med bare ett barn - de første månedene husker jeg mer som vonde enn som kos (hadde også mye problemer med amming etc.), og jeg tror hun nærmet seg året før jeg følte meg som meg selv igjen. Venter nå nummer to, og må innrømme at jeg gruer meg til startfasen ; er redd for å komme tilbake dit jeg var med førstemann, og frykter at det blir enda vanskeligere med to.

 

Men hvis det var noe jeg lærte med vår eldste, så var det at det meste går over og at ting som kan synes som kriser i ettertid ofte virker mer som bagateller.

 

Ikke ha dårlig samvittighet; ingen er perfekte, og det trenger en heller ikke å være.

Akkurat slik hadde jeg også det med eldste jenta mi.

Jeg vet jo det går over, men det virker som en evighet når man er midt oppi det...

Hvor gammel er ditt barn da?

 

Datteren vår er vel to år nå, så det blir ca. 2 år og 3-4 mnd. mellom henne og nestemann (som nok blir den siste).

Fin alder mellom de, men slitsomt...

[to små prinsesser]

Nok en dag startet med at eldste jenta mi raser mot verden.

Hun blir sint fordi hun ikke får kjeks, vel og merke den kjeksen vi ikke hadde!

Hun sier da, som før: jeg vil ikke være i denne familien mer...

Jeg bir så lei meg når hun sier slikt!

Men jeg forstår henne...

Vi skjenner og hun gråter, mor er i helspenn og all usikkerhet, stess og fortvilelse bobler i meg.

[elma82]

Uff da, det høres slitsomt ut. Du har min medfølelse - vet hvordan det kan være. Jeg tar meg selv av og til i å bli streng med storebror over ting som egentlig ikke betyr noe, men jeg blir slik fordi jeg er så sliten..

 

Heldigvis har storebror fått et bedre forhold til pappaen etter at snuppa kom. Før var det jeg som tok han hvis han våkna om natta, nå gjør faren det. Faren legger også oftere enn før osv. Tidligere gjorde jeg mye av dette fordi jeg syntes det var koselig, men nå går det jo ikke like ofte. Det jeg synes hjelper her er at jeg og storebror finner på noe sammen bare oss to av og til. Trenger ikke være noe mer enn at han og jeg tegner på kjøkkenet, mens faren har snuppa i stua eller triller tur med henne. Et par ganger har jeg og storebror stukket ut og funnet på noe mellom to amminger. Snuppa greier seg fint med 3 t mellom måltidene, så det går jo an av og til.

 

Tror det er mest slitsomt når yngste er i babyfasen, den er jo slitsom om man bare har ett barn også! var supersliten med storebror som baby, og nå har man et stort barn i tillegg..Det blir helt sikkert bedre!

 

Klem til deg

[to små prinsesser]

Uff da, det høres slitsomt ut. Du har min medfølelse - vet hvordan det kan være. Jeg tar meg selv av og til i å bli streng med storebror over ting som egentlig ikke betyr noe, men jeg blir slik fordi jeg er så sliten..

 

Heldigvis har storebror fått et bedre forhold til pappaen etter at snuppa kom. Før var det jeg som tok han hvis han våkna om natta, nå gjør faren det. Faren legger også oftere enn før osv. Tidligere gjorde jeg mye av dette fordi jeg syntes det var koselig, men nå går det jo ikke like ofte. Det jeg synes hjelper her er at jeg og storebror finner på noe sammen bare oss to av og til. Trenger ikke være noe mer enn at han og jeg tegner på kjøkkenet, mens faren har snuppa i stua eller triller tur med henne. Et par ganger har jeg og storebror stukket ut og funnet på noe mellom to amminger. Snuppa greier seg fint med 3 t mellom måltidene, så det går jo an av og til.

 

Tror det er mest slitsomt når yngste er i babyfasen, den er jo slitsom om man bare har ett barn også! var supersliten med storebror som baby, og nå har man et stort barn i tillegg..Det blir helt sikkert bedre!

 

Klem til deg

Takk, snille deg!

Jeg synes jo det er fælt å gå å vente på at babyen skal bli stor, men jeg gjør det. Man blir jo gal i denne babybobla!

Skulle gjerne hatt en fasit som kunne fortalt meg når yngste begynne å sove stabile dupper og når ting blir bedre...