Tror ikke vi kan få barn...

[Mamma&LilleKrølle]

Jeg har hatt samme innlegget på skravlesiden, men kanskje det er flere her som har erfaring å gode råd å komme med...

 

Vi har vært uten prevensjon i 1,5 år, og det har fortsatt ikke blitt noe resultat...

Jeg merker at dette nå etter så lang tid tærer på oss..

 

Jeg har et barn fra før, så jeg har jo klart det før.. Men samboeren min derimot har innstilt seg på at han ikke kan få barn, fordi han tror at han er "problemet".

 

De siste månedene nå merker jeg at dette har blitt et problem for oss.. Selv om vi har sex ofte, og koser oss med det så er det litt sårt at det aldri blir noe "mer". Stemninga i heimen er laber og alt skyldes nok at vi ikke får til dette..

Jeg merker jeg blir bekymra for om vi eventuelt skal kunne takle legetimer osv for å "finne problemet". Altså hvis det viser seg at vi trenger litt mer "hjelp" for å få det til mener jeg, for jeg vet ikke om vi nå er rustet for å takle en slik runde siden jeg ser hvordan vi har det nå.. selv om det er noe vi ønsker oss..

 

huff...ikke godt å kjenne på denne følelsen midt oppi dette...

[LillePerlen]

Uff, det er trist når det tar så lang tid og mensen kommet mnd, etter mnd!

Etter så lang tid med prøving så tror jeg rett og slett legen er nest skritt for dere.

Der kan dere få hjelp og kanskje det er den lille puffen som trengs!

Er ikke sikkert prosessen blir noe tøffere enn slik dere har det nå.

Nei bestill legetime du så får du det ute av verden.

Kanskje det ikke er så mye som skal til:)

[Mamma&LilleKrølle]

Ja, vi må nok bare bite i det sure eplet og dra dit.. Men det er liksom så skummelt det.. Er ikke så glad i leger.. Men kan i det minste være greit å få det litt ut av verden, og finne ut om det er noen grunn til det..

 

Det er så rart med det.. jeg ble gravid mens jeg gikk på p-pilla for mange år siden, men d endte med en MA, men sjansene for å bli gravid på pilla er vel rimelig små. Men når man virkelig ønsker så sterkt å bli gravid, nei da vil ikke kroppen lystre!!

[Anonym bruker]

Litt lysglimt til deg :-) Har tre nære venninner som har hatt akkurat samme problemet etter at de sluttet med hormonprevensjon, alle gikk over to år føer det ble klaff :-) Så bare senk skuldrene litt. Ofte kan det være nok å få tankene over på noe annet, så blir det plutselig :-) Lykke til :-)

 

Anonym poster: 5f881f6e14c25e141b3ac03ad6f25a2a

[rasekatten]

Samme som her dette. Var hos legen nå, og blodprøvene mine var kjempe fine, men jeg hadde mye cyster. Selv ble jeg gravid på pilla med henne vi har. Så nei, virker ikke ut som det skal gå ann og planlegge. Nå har jeg fått pergotime, så får vi se om det skjer noe nå, selvom jeg har mine tvil. Men lykke til, og håpe du får noe svar

[Verbena]

Vet du jeg har gått med de samme tankene som deg.

 

Jeg har 2barn fra før og den minste av de er resultatet av sex 2ganger iløpet av nesten 4mnd. Legen var overbevist om at jeg var nesten 8uker lenger på vei enn det jeg faktisk var. Men på ultralyd ble jeg satt langt tilbake.

 

I mai i fjor tok jeg ut hormonspiralen og jeg og samboeren min begynte med prøvinga. Ble gravid i september, men det endte i SA nesten 6uker på vei. I vinter bestilte vi hjemmetest for sæd bare for å roe ned samboeren min, han var sikker på at han var problemmet. Men disse var helt klart positive. I april var han til legen av andre grunner og nevnte likså greit sine bekymringer rundt mangel på baby i magen til legen. Da ble det sendt henvisning samme dag faktisk, for ventetiden for å få time skulle være lang.

 

2.mai var vi på sykehuset å leverte sædprøve og tok alskens blodprøver og vi var igjen forberedet på å vente lenge. Men nå på onsdag hadde vi tim og der fikk vi vite at jeg har pcos, altså jeg har en haug med cyster og hormoner på bærtur. Har fått medisiner og skal begynne på de så fort det er gått 1mnd etter røde hunder vaksine. Legen mente at kombinasjonen av medisin, antall eggposer og sædkvaliteten til mannen ville sørge for at det fort blir spire her.

 

Så som du ser fra min historie, det lønner seg å komme seg til legen.

[Victoria84]

Heisann:)

 

Jeg vil fortelle deg min solskinnshistorie som kanskje kan være en liten trøst?

 

Vi hadde også prøvd i 1 og et halvt år og jeg var sikker på at det var noe gæren't med meg.

Jeg fikk legen min til å sende henvisning til gynekologen,og imens i ventetiden fram til timen min hadde flere sagt til meg at samboeren min burde også ta en sædtest hos legen.

 

Samboeren min "strittet" litt i imot og mente at han kunne vente med det til etter at jeg hadde vært hos gynekologen. Jeg fikk overtalt han til å gjøre det fordet,og det viste seg at alt var bra med meg mens svømmerne hans var litt treige.

Det var små sjanser for å bli gravid på den naturlige måten,men 99% sjans ved prøverør.

 

Vi slo oss til ro med den tanken og sendte inn søknad.

Vi gledet oss til å starte med prosessen til sommeren/høsten,og i påsken hadde jeg eggløsning.

Vi gikk ikke inn for å prøve skikkelig den perioden, for vi tenkte at vi ikke fikk det til på den naturlige måten uansett. Men litt kos ble det uten at vi timet det til rundt eggløsningsdagen.

 

To uker seinere stusset jeg over at mensen burde ha kommet snart og tok en test.

Og jammen sto det gravid:D

Nå er jeg snart 12 uker på vei!

 

Det jeg vil fram til er at jeg hadde gitt opp håpet på at vi skulle det til på egenhånd. Og jeg var ikke så "besatt" på tanken at vi måtte ha sex da og da. Så jeg tror virkelig på at senker man skuldrene litt og ikke tenker så altfor mye på det,så gjør det det noe med kroppen:)

 

Og hvis det skulle vise seg at det er svømmerne til mannen din,så oppmuntre han om at det kommer til å ordne seg og at nå vet dere hvordan dere skal overkomme hinderet.

 

Lykke til og jeg krysser fingrene for dere:)