Hobbypsykolog...

[Anonym bruker]

Må bare ut med litt frustrasjon... Klikk deg videre om du ikke ønsker å lese syte-innlegg..

 

Saken er at jeg har et par venninner som bruker meg som hobby-psykolog.. Jeg er forholdsvis lett å snakke med, og jeg liker å hjelpe vennene mine, men akkurat nå syns jeg det blir vel mye...

 

En av venninnene mine klager og syter over at som finnes, jobben, ex-kjæresten, tidligere venner, ex-svigerfamile, økonomi, ja, egentlig alt som er.. Og alt går i følge henne selv imot henne.. Uansett hva hun gjør..

Jeg forsøker så godt jeg kan å hjelpe henne med å holde motet oppe, motivere henne, gjøre henne glad osv osv.. Men nesten hver dag kommer det "stakkars-meg" meldinger fra henne.. Men hun bryr seg også om hvordan det er med meg, spør meg om hvordan jeg har det i graviditeten osv.. Men det blir uansett så mye negativt at jeg kjenner det tærer på meg...

 

Så har jeg en annen venninne som også sliter med litt forskjellig, men der er det kun en vei, hun spør nesten aldri om meg og mine, kommer aldri på besøk eller later som hun bryr seg.. Sender meg meldinger/ ringer kun når hun har det trasig.. Men hos henne er det de samme tingene som plager henne, og som jeg mener hun lett kunne ordne opp i.. Men nei da.. Det gjør hun ikke.. En dag sender hun melding om at nå er alt fikset opp i og hun er så glad for at det er i orden, for så neste dag kan sende melding om at der var alt tilbake til det gamle igjen... Og sånn er det ofte.. Hun ringer og griner, klager osv osv.. Jeg forsøker å trøste, gi henne råd om hvordan jeg ville ordnet ting, men nei... Det blir aldri bedre..

 

Så har jeg enda en "venninne" (kjenner henne bare gjennom slektskapet i har, og hadde nok aldri tenkt på henne som potensiell venninne uten).

Hun har også sine problemer som hun klager over, ber om hjelp til motivasjon for å få orden på livet, jeg forsøker så godt jeg kan å hjelpe, men da er det plutselig så enkelt for meg som har det så fint, mye verre for henne.. Og da forsvarer hun og lager unnskyldninger for hvorfor hun har det sånn.. Så samme hva jeg sier så hjelper det ikke uansett.. Men hun fortsetter å klage til meg over hvor vanskelig alt er...

 

Jeg føler meg som en søppelbøtte hvor alle bare lesser nedi alt det vonde og ekle, og ingen gidder å tømme meg.. Det bare fylles opp. Redd jeg kommer til å eksplodere en vakker dag.

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon. Ender vel opp i en kjempe depresjon selv snart.

Noen flere som har det slik, og som vil dele sin erfaring?

 

Anonym poster: ece159af2274924d56c211ab3d815e31

[Iiiiik]

Jeg tror du må tenke over hvordan du forholder deg til hva andre forteller deg. Det er jo godt også, å være den fortrolige, den andre liker å snakke med. Sannsynligvis signaliserer du at du er interessert når folk åpner hjertet sitt for deg. Mitt beste råd er å gi det positive mer oppmerksomhet, evt å avlede når elendigheten kommer og å uoppfordret dele egne ting til henne som aldri spør. Jeg kjenner meg igjen, havner lett i mye av det samme og det er slitsomt særlig i de fasene livet er litt grått for egen del. Det går helt an å begrense det, men du må bestemme deg selv.

[Anonym bruker]

Jeg tror du må tenke over hvordan du forholder deg til hva andre forteller deg. Det er jo godt også, å være den fortrolige, den andre liker å snakke med. Sannsynligvis signaliserer du at du er interessert når folk åpner hjertet sitt for deg. Mitt beste råd er å gi det positive mer oppmerksomhet, evt å avlede når elendigheten kommer og å uoppfordret dele egne ting til henne som aldri spør. Jeg kjenner meg igjen, havner lett i mye av det samme og det er slitsomt særlig i de fasene livet er litt grått for egen del. Det går helt an å begrense det, men du må bestemme deg selv.

 

Men jeg forsøker å gjøre det.. Når hun som alltid er negativ klager over et eller annet så forsøker jeg heller å sette fokuset på andre ting som er positivt i livet hennes, og om hun klager over ting som skjærer seg som hun mener er bare andres feil, så prøver jeg å fortelle henne at ting nok har en natirlig forklaring og at det kan være ting hun har oversett, at de har missforstått hverandre, osv...

 

Jeg vil jo gjerne hjelpe dem, og liker å være til hjelp. Men det tar liksom aldri slutt. Mulig det er jeg som er en fryktelig dårlig hobbypsykolog som ikke klarer å hjelpe siden det aldri blir bedre...

 

Anonym poster: ece159af2274924d56c211ab3d815e31

[Anonym bruker]

Jeg er nok dessverre en som blir sett på som en "klager". Men jeg interesserer meg virkelig for mine venner og snakker ikke alltid om meg og mitt, prøver å være bevisst på det.

 

Men dessverre så er jeg en av dem som stadig blir "slått i bakken" av ting som hender meg. Altså, ting jeg faktisk ikke kan påvirke i særlig grad om i det hele tatt. Det er noe mine venner også sier. Når dette skjer gang på gang, år etter år og helhetssituasjonen ikke blir bedre, heller verre, så er det vanskelig å ikke nevne dette for venner. Som regel så trenger man i en fortvilt situasjon bare at noen tar seg tid til å lytt og viser at de bryr seg.

Men, jeg ser også at pga alt som har skjedd og stadig skjer meg, så er jeg nok blitt en av de "slitsomme".

Men man styrer ikke over ulykker og sykdom, udugelige leger, psykopate kolleger/sjefer, psykisk syk familie, inkompetente saksbehandlere på nav (og da mener jeg ikke at jeg har vært misfornøyd fordi jeg "ikke fikk viljen min", men at nav har behandlet sak helt feil ift lovverket, at avd.ledere har godkjent disse bevisste feilene og innrømmet det) osv. osv.

Noen er dessverre mer uheldig med de livskortene man blir utdelt enn det andre er.

 

Selv om jeg alltid støtter mine venner når de trenger meg, og er bevisst på å la det gå tid mellom hver gang jeg tar opp egne problemer så er min totalbelastning over så mange år blitt så stor at jeg tror jeg blir sett på som negativ å forholde seg. Ikke meg som person, men fordi andre har vanskelig for å forholde seg til de smertene og faktisk urettferdighet jeg er blitt utsatt for.

 

 

 

Anonym poster: 0c60d4714eb54e36a7b6b5dbabc82a8e

[Anonym bruker]

Noen bare liker å klage, eller de har havnet inn i et spor der de kun fokuserer på de vanskelige sidene av livet. Med dette synet på tilværelsen skal man nok ikke se bort i fra at de også berøver seg selv positive opplevelser. Enten fordi de ikke "fortjener" det eller fordi andre ikke inviterer dem med når noe hyggelig skal skje. På jobb spør jeg av og til klageren om han/hun egentlig ønsker forandring "Nå har du vært her mange ganger og det du tar opp ligner ganske mye på det du tok opp sist gang. Jeg får en følelse av at du ikke egentlig er mottakelig for andre fortolkninger av opplevelsene dine eller at du tror det er umulig å endre på ting. Er det sånn at det du ønsker av meg er at jeg kun lytter? Letter det litt for deg når du har delt det med med? Da vil jeg at du skal gi beskjed når vi kommer til det punktet der du ønsker mer av meg".

 

Privat kan det hende jeg prøver meg på noe lignende, men jeg gidder altså ikke å være søppelkasse over tid i en relasjon der det aldri er plass til mine ting og den andre alltid er overveldet av sine egne greier. Alle relasjoner går opp og ned og det er greit å gi mer enn man får i perioder, men ikke hele tiden. Da vil jeg faktisk heller ha betalt for det ;-)

 

Anonym poster: 4d47cae753fd220a216120e531b3264c