Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #26 Skrevet 10. mai 2013 På en måte må jeg si at jeg missunner mange av dere som har følt gjensidig kjærlighet fordi jeg har vel aldri følt det. Når jeg var forelsket i noen, følte han ikke like sterkt tilbake og eller omvendt. Å jeg skulle ønske jeg kunne føle ekte kjærlighet, lidenskapelig og sterkt... Anonym poster: 678bc4f8c730847a5ab23ede52355d81 Det har jeg tenkt også... det har vært ufattelig godt. Men jeg er faktisk ikke sikker på om det er verdt smerten i etterkant. Alle andre forelskelser, uansett hvor dype de har vært, har jeg visst at jeg ville komme over. Denne smerten ser jeg ingen vei ut av. Det sies at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri ha elsket.... men jeg tror faktisk ikke det er slik. Det kommer an på omstendighetene. Håper du finner den (varig) rette... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #27 Skrevet 10. mai 2013 Å vera aleina er grusamt, rett og slett. Å sitta aleina, kveld etter kveld, veke ut og veke inn, er heilt forferdelig. Så på ein måte forstår eg deg godt, hi. Diverre. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Jeg har vært alene og låst til heimen hver kveld hele året før jeg traff mannen, så dit vil jeg gjernr unngå å havne igjen. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce
Iiiiik Skrevet 10. mai 2013 #28 Skrevet 10. mai 2013 Vel, jeg ønsker ikke å leve alene resten av livet. Man får ikke noe mer kjærlighet, sex og nærhet av å bo alene. Da blir alternativet å bli igjen hos en som ikke elsker deg, men som er far til ditt barn. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce Men jeg tror faktisk ikke vi er laget slik at vi kan ha det så vondt som du har det over tid. Enten så vil smerten ved det fortape seg ved at du vender deg til tilværelsen og du vil finne glede andre steder enn i heimen. Eller (og dette alternativet heier jeg litt på) så vil du bli forbanna på ham som tross alt har fått barn med deg, men som plutselig ikke elsker deg og allikevel ikke har baller nok til å gjøre noe aktivt med situasjonen. Eller en av dere velger å si at nok er nok.
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #29 Skrevet 10. mai 2013 kjærlighetssorg er helt forferdelig.. venter og håper det blir bedre etter hvert men ser veldig fjernt ut nå at jeg noen gang kan elske noen andre og glemme han ser umulig ut Anonym poster: 032f2f29e59ed4e38b508d75230d533e
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #30 Skrevet 10. mai 2013 På en måte må jeg si at jeg missunner mange av dere som har følt gjensidig kjærlighet fordi jeg har vel aldri følt det. Når jeg var forelsket i noen, følte han ikke like sterkt tilbake og eller omvendt. Å jeg skulle ønske jeg kunne føle ekte kjærlighet, lidenskapelig og sterkt... Anonym poster: 678bc4f8c730847a5ab23ede52355d81 Det har jeg tenkt også... det har vært ufattelig godt. Men jeg er faktisk ikke sikker på om det er verdt smerten i etterkant. Alle andre forelskelser, uansett hvor dype de har vært, har jeg visst at jeg ville komme over. Denne smerten ser jeg ingen vei ut av. Det sies at det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri ha elsket.... men jeg tror faktisk ikke det er slik. Det kommer an på omstendighetene. Håper du finner den (varig) rette... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Ekte, og gjensidig kjærleik er fantastisk, og utruleg godt. Trur diverre det er få forunt å oppleva det, for hadde fleire fått oppleva det, så hadde ikkje skilsmissetala vore så store... Det er eg overtydd om! Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #31 Skrevet 10. mai 2013 Vel, jeg ønsker ikke å leve alene resten av livet. Man får ikke noe mer kjærlighet, sex og nærhet av å bo alene. Da blir alternativet å bli igjen hos en som ikke elsker deg, men som er far til ditt barn. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce Men jeg tror faktisk ikke vi er laget slik at vi kan ha det så vondt som du har det over tid. Enten så vil smerten ved det fortape seg ved at du vender deg til tilværelsen og du vil finne glede andre steder enn i heimen. Eller (og dette alternativet heier jeg litt på) så vil du bli forbanna på ham som tross alt har fått barn med deg, men som plutselig ikke elsker deg og allikevel ikke har baller nok til å gjøre noe aktivt med situasjonen. Eller en av dere velger å si at nok er nok. Mine samtlige forhold har gått i dass fordi mannen mistet følelser for meg. Har opplevd både utroskap og å bli dumpet til fordel for ei annen i tidligere forhold, ellers har jeg blitt lekt med av et par stk i min singelperiode, som lot som de var interessert i forhold, men ønsket seg egentlig kun et ligg. Det gjør at jeg ikke kommer til å satse på noen ny hvis det blir slutt mellom meg og mannen, da jeg ikke ønsker å gå gjennom det samme en gang til. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce
Iiiiik Skrevet 10. mai 2013 #32 Skrevet 10. mai 2013 Æsj, livet har vært urettferdig mot deg! Håper allikevel at du ikke fortsetter å tenke at en mann som ikke elsker deg er bra nok for deg.
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #33 Skrevet 10. mai 2013 Æsj, livet har vært urettferdig mot deg! Håper allikevel at du ikke fortsetter å tenke at en mann som ikke elsker deg er bra nok for deg. Velger å ikke gjøre barnet mitt til skilsmissebarn hvis alternativet er å bo alene. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #34 Skrevet 10. mai 2013 Felles skjebne er felles trøst, heiter det så fint. Men ikkje når det gjeld slikt... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #35 Skrevet 10. mai 2013 Jeg har opplevd akkurat det samme som deg hi... utroskap, dumping rett før samboerskap hvor han giftet seg et halvt år senere med en annen, lekt med av flere som har vært "seriøst" interessert, ble gravid med en jeg var inderlig glad i, men dumpet fordi han var utro etter noter, mistet barnet osv. osv. Nå når jeg har mistet han jeg elsker mister jeg også muligheten til å få barn (lang historie). Mitt livs sorg, og jeg vil aldri komme over det! Man kan faktisk komme til et punkt hvor man "gir opp". En jeg kjenner valgte for 15 år siden å forbli singel resten av livet for å slippe å bli såret igjen. Jeg har alltid ment det var puslete og også trist. Men nå forstår jeg faktisk denne personen. Men hi, du har et barn. Prøv å få med deg samboeren din på parterapi eller til familievernkontoret for å se om dere kan redde forholdet. Hvis han ikke gjør det så vil dere jo trolig måtte møte til mekling en gang i fremtiden om dere går fra hverandre. Men måten mannen din avviser deg på synes jeg enten vitner om at han har falt for en annen dame eller at han er deprimert. Uansett så kan du/dere få hjelp med parterapi. Lykke til videre! Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #36 Skrevet 10. mai 2013 Jeg har begynt å tenke at han kanskje er forelsket i ei annen eller har vært utro og angrer. Enkelte føler da så dårlig samvittighet at de kjefter på partneren og ikke fikser noe som helst nærhet med ham/henne. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #37 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #38 Skrevet 10. mai 2013 Det er en forferdelig følelse! Jeg er enig med deg hi. Jeg venta på bf i 3 år, før jeg måtte gi slipp. Han hadde ikke mer å gi meg. Anonym poster: fa898df6e837c72d44683ac075a6e4be
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #39 Skrevet 10. mai 2013 Jeg har begynt å tenke at han kanskje er forelsket i ei annen eller har vært utro og angrer. Enkelte føler da så dårlig samvittighet at de kjefter på partneren og ikke fikser noe som helst nærhet med ham/henne. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce Kanskje du skal spørre ham rett ut? Jeg vet ikke altså, men tenker mer at det er bedre å vite hva årsaken er til at han er som han er, og så heller jobbe med det som måtte komme frem. Han trenger jo ikke ha vært utro, kan ha flere grunner. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #40 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Akkurat slik du beskriver det har jeg det også. Men jeg har ikke noe barn, og kommer nå ikke til å få barn heller. Livet føles som en eneste lang og smertefull transportetappe, og jeg forstår ikke vitse lenger. Om lynet slår ned i meg i morgen ville det nesten ha vært en lettelse. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #41 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Akkurat slik du beskriver det har jeg det også. Men jeg har ikke noe barn, og kommer nå ikke til å få barn heller. Livet føles som en eneste lang og smertefull transportetappe, og jeg forstår ikke vitse lenger. Om lynet slår ned i meg i morgen ville det nesten ha vært en lettelse. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Eg hatar å ha det slik, eg synest det er urettferdig, for eg veit eg er ein bra mann, som har veldig mykje å gje. Men eg er vel neppe aleina om det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #42 Skrevet 10. mai 2013 Jo, å elske noen som faktisk elsker deg tilbake. Men som du ikke kan få fordi begge er låst i respektive forhold. Anonym poster: 6a2eacf9f697de9eac928477522c8faa Det går på prioriteringer, gjør det ikke? Hvis begge velger å bli i forhold med en person de ikke elsker så er kanskje den kjærligheten dere hevder å ha kanskje mer en illusjon? Mener ikke å være stygg, men for meg ville det vært slik. Jeg kunne ikke fortsatt å leve med en mann som trodde jeg elsket ham når jeg faktisk elsket en annen. Mannen min hadde fortjent å få leve med en som faktisk elsket ham! Mannen min hadde fortjent bedre enn å leve på en livsløgn. Men, der er vi forskjellige... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Hvis man kun tenker på seg selv kunne jeg selvsagt bare brutt ut av forholdet mitt og håpet at han jeg har følelser for velger å gjøre det samme. MEN........det er barn å ta hensyn til også. Mannen min er ingen dårlig mann eller far, vi er et godt team og er venner. Jeg har aldri gått over grensen med han andre, og har heller ingen planer om å være utro. Det er jo akkurat derfor dette er så vondt. Jeg elsker en annen, han elsker meg,men jeg velger å leve med han jeg har lovet tru og ære til, fordi det er det rette å gjøre. Anonym poster: 6a2eacf9f697de9eac928477522c8faa
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #43 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Akkurat slik du beskriver det har jeg det også. Men jeg har ikke noe barn, og kommer nå ikke til å få barn heller. Livet føles som en eneste lang og smertefull transportetappe, og jeg forstår ikke vitse lenger. Om lynet slår ned i meg i morgen ville det nesten ha vært en lettelse. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Eg hatar å ha det slik, eg synest det er urettferdig, for eg veit eg er ein bra mann, som har veldig mykje å gje. Men eg er vel neppe aleina om det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Skulle slått oss sammen du og jeg... he-he... Men det er trist at det er så mange her inne som har det så vondt! HI startet en tråd som traff mange... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #44 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Akkurat slik du beskriver det har jeg det også. Men jeg har ikke noe barn, og kommer nå ikke til å få barn heller. Livet føles som en eneste lang og smertefull transportetappe, og jeg forstår ikke vitse lenger. Om lynet slår ned i meg i morgen ville det nesten ha vært en lettelse. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Eg hatar å ha det slik, eg synest det er urettferdig, for eg veit eg er ein bra mann, som har veldig mykje å gje. Men eg er vel neppe aleina om det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Skulle slått oss sammen du og jeg... he-he... Men det er trist at det er så mange her inne som har det så vondt! HI startet en tråd som traff mange... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Beklagar, eg blir nok aleina resten av livet, sjølv om eg tvilar ikkje på at du er litt av eit kupp! :-) Mange har det vondt ja, og ingenting er tristare enn det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd
Anonym bruker Skrevet 10. mai 2013 #45 Skrevet 10. mai 2013 Livet er ikkje enkelt, synest me burde fått utlevert ein bruksanvisning... Merkar at eg er likahendt til heile livet, at det nærast er blitt redusert til ein transportetappe. Hadde det ikkje vore for at eg har ein fantastisk gut, som treng meg, hadde det ikkje gjort meg noko om eg vart overkøyrt i morgon. Det hadde spart meg for mykje. Fan, ko trist. Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Akkurat slik du beskriver det har jeg det også. Men jeg har ikke noe barn, og kommer nå ikke til å få barn heller. Livet føles som en eneste lang og smertefull transportetappe, og jeg forstår ikke vitse lenger. Om lynet slår ned i meg i morgen ville det nesten ha vært en lettelse. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Eg hatar å ha det slik, eg synest det er urettferdig, for eg veit eg er ein bra mann, som har veldig mykje å gje. Men eg er vel neppe aleina om det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Skulle slått oss sammen du og jeg... he-he... Men det er trist at det er så mange her inne som har det så vondt! HI startet en tråd som traff mange... Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989 Beklagar, eg blir nok aleina resten av livet, sjølv om eg tvilar ikkje på at du er litt av eit kupp! :-) Mange har det vondt ja, og ingenting er tristare enn det... Anonym poster: d22b6eac55a18f5552d303b5e79d2ffd Ja, jeg blir også alene nå. Trodde aldri jeg skulle komme dit at jeg ville si det, men nå har jeg kommet dit at jeg mener at det ikke er verdt smerten lenger. Trist at så mange skal ha det så vondt. Anonym poster: 6831c24ae2203a6a1479fa5905b38989
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #46 Skrevet 11. mai 2013 Hva feiler det dere damer som gidder å bo sammen med en mann som ikke elsker dere? Hadde min mann sagt det til meg, så hadde det vært slutt, enkelt og greit!! Anonym poster: d315a9440854228e814ab95997fda926
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #47 Skrevet 11. mai 2013 Kjære HI - og alle dere andre med kjærlighetssorg - den sorgen dere bærer er fryktelig vond. Jeg har selv opplevd dette. Flere ganger - både altoppslukende sorg og lett melankoli. Far til mitt første barn forlot meg en valentinsdag for lenge siden, mens jeg var ny-gravid og sårbar. Det tok syv år før sorgen slapp tak - og fortsatt kan jeg kjenne meg fysisk dårlig når jeg tenker på dette. Den kalde kloen som holder hjertet fast, som nesten slår pusten utav en, og smerten som stråler fra magen og utover i armer og bein... For det var virkelig kroppslig vondt. Men alt går over, damer. Det må jo det. Jeg skulle ønske jeg hadde gitt slipp - gitt faen - før jeg greide. Det var bortkastede år av mitt liv. Det er vanskelig og lammende å stå i en slik prosess, helt klart, men noen ganger må man aktivt velge å gå videre. Uansett om bruddet er et faktum eller ikke. Det tjener ingen at man lever som martyr - barna vil merke det. Og før eller siden vil sannsynligvis den som ikke elsker søke ut av forholdet, tenker jeg. Til en annen. Av hele mitt hjerte vil jeg råde deg til å ta grep om livet ditt, HI. Det vil gjøre vondt, men snøballen har begynt å rulle. Du må mobilisere det du har av selvrespekt, rette nakken og kreve at dere enten søker hjelp eller går hver til dere. Du risikerer å miste ham helt, men sånn du skriver har jo det allerede skjedd. Kanskje kan litt hjelp utenfra, i form av parterapi, hjelpe dere å finne tilbake til hverandre. Kanskje ikke. Uansett: Du fortjener ikke dette. Barna dine fortjener i alle fall ikke å se deg gå som martyr. Lykke til med å ta grep om livet ditt! Og en varm klem, det trenger du mest nå! Husk: Alt ordner seg.Bestandig. Anonym poster: 3e70950a8a0f302d19957eb8cfcde255
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #48 Skrevet 11. mai 2013 Det er ikke så lett når han er en super pappa da... Reise å rå fra ungene det liksom? Men det KAN ordne seg. Jeg og samboeren hadde ført sammen mange år og ble gravide. Allerede da hadde det sloknet litt, men vi valgte babyen og oss. To år gikk, og vi ble gravide på nytt. Allerede da visste jeg at følelsene mine manglet... Orket ikke ha sex, var helt uinteressert. Babyble født, bodde sammen som gode venner. Han er en flott pappa, ,men jeg elsket ham ikke. Jeg ga ham ingenting. Sikker noe fint, rørte ham ikke, kyssa ham ikke, hadde ikke sex. Det gikk over et år, han lit jeg være i fred, vi hadde da ikke hatt sex på bortimot 1,5 år. Så plutselig begynte han å jobbe litt i det små. Små kommentarer blikk, vise at han hadde lyst på meg osv. Vi havna i senga sammen, hadde hatt forskjellig soverom i over et år... Og nå merker jeg faktisk at det KAN ordne seg. Gnisten og følelsene holder å komme tilbake. Det tok LANG tid, ,en det KAN skje! Han visste hva ham ville, han lot meg være i fred lenge. Men nå tror jeg jammen at det går seg til igjen. Det kan det for dere også HI Er forøvrig enig i at kjærlighetssorg er noe av det vondeste man kan oppleve. For meg nr tre på lista,,. Mista en forelder i ung alder, g mista et barn. Det er verre. Anonym poster: bfb1e3fc75336ecbc038041e06e3d71b
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #49 Skrevet 11. mai 2013 Føler litt for å himle med øynene når jeg leser dette jeg... hvor er alle de sterke, uavhengige kvinnene? Hvorfor trenger dere en mann for å være lykkelige? Og jo, jeg har opplevd det. En samboer (og bf) som informerte meg om at han ikke elsket meg lengre og som pakket og reiste 3 dager senere. Jeg reiste meg igjen. Jeg skapte ett godt liv for meg og min datter og vi klarte oss veldig godt! Etter 8 måneder ville han at jeg skulle besøke ham og foreldrene hans med datteren vår (han er ikke norsk og hun altfor liten til å reise alene) jeg reiste. Mens vi var det sa jeg ham noen sannhetsord om hva han gikk glipp av og hvilken situasjon han hadde satt seg selv i. Når vi reiste hjem var både jeg og jentungen rake i ryggen og ingen av oss snudde oss for å se tilbake... Low and behold. En uke etter at vi kom hjem begynte han å sende meldinger og ville ha oss tilbake. Ett halvt år senere lot jeg ham komme tilbake på mine vilkår og nå venter vi nr 2. Slutt å sutre og gjør noe med situasjonen! Og det er slettes ikke bra for barn å leve i ett hjem der mamma og pappa ikke er glad i hverandre slik som de bør være. Barn forstår!!! Anonym poster: 280c398927124235c8c6f31ebbe6fa7e
Anonym bruker Skrevet 11. mai 2013 #50 Skrevet 11. mai 2013 En stor klem til deg HI! Jeg tenker at det er håp for dere, han vil jo ikke forlate deg. Følelser går opp og ned og jeg håper hans følelser for deg får et oppsving. Og så vil jeg hevde hardnakket at det faktisk går over etter hvert. Det kan ta lang tid, men plutselig en dag er sorgen mindre. Selv mødre som mister barna sine erfarer det og det er vel minst like vondt som å miste den man elsker? Et stykke på vei kan man dessuten bestemme seg for å gå videre, å ikke være et offer og å bestemme over eget liv igjen. Ikke fra en dag til en annen selvfølgelig, men jeg heier på mennesker som tar regien i eget liv selv om omgivelsene ikke gjør det lett. Og ja, jeg har opplevd det før. Gikk fra barnefødsel, frieri noen måneder etter til at mannen bekjentgjorde at han hadde hatt en annen siden barnet ble født. Det var hardt, men jeg kom meg opp igjen. Vel, jeg ønsker ikke å leve alene resten av livet. Man får ikke noe mer kjærlighet, sex og nærhet av å bo alene. Da blir alternativet å bli igjen hos en som ikke elsker deg, men som er far til ditt barn. HI Anonym poster: a40c7deef0bd33d7df4adf6783bbdfce Men du får vel ikke kjærlighet, nærhet eller sex ved å bo sammen med en mann som ikke elsker deg lengre? Hvorfor vil du bo og være sammen med en som ikke elsker deg? Anonym poster: 922724c9e562f4815f487dab0656e515
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå