Hvordan oppfører mennene deres seg etter at dere mistet?

[perle*]

Min SA begynte mandag og jeg har vært på ul og tatt hcg prøve.

Er fremdeles ikke ferdig med ul og prøver.

Jeg har måttet gjøre alt alene.

 

Jeg var 7 uker på vei.

Jeg hadde også en MA tidligere så han vet hvor sårt dette er for meg.

 

Mannen min setter jobben først og ba meg ta bussen for å ordne med blodprøve og ultralyden med 2 unger på slep.

Jeg sto da i byen alene med 2 unger mens blodet begynte å fosse.

Det eneste jeg ville var å komme meg hjem.

Men mannen valgte å bli på jobb og på toppen av alt jobbe overtid..

 

Det skal sies at her vi bor så går det kun en buss ned til byen og en hjem senere på dagen.

så jeg hadde ingen mulighet til å komme hjem selv.

 

Han viser ikke noe som helst forståelse.

Han spør meg ikke hvordan jeg har det.

Den han mente om dette var kun at det var flaut fordi vi hadde sagt at vi var gravide til familien og så skulle vi plutselig ikke ha unge likevel.

 

Han er den typen som kommer hjem fra jobb og setter seg på dataen og der blir han til han legger seg.

Jeg må mase på han for at han skal finne på noe med oss og ungene.

Å da er han som regel sur og furten hele tiden.

Noe som begynner å bli fryktelig slitsomt.

 

Om jeg har lyst til å slappe av når han kommer hjem etter å ha hatt ungene alene hele dagen så får jeg maks 10 minutt for meg selv før ungene krangler slår seg eller begynner å grine fordi han ikke passer på de.

Kanskje var det stress som gjorde at jeg mistet...

 

Kan også legge til at under forrige graviditet så kjente han på magen en gang.

Og det var alt han viste av interesse.

 

Sitter her med en følelse av tomhet og jeg føler meg så forferdelig ensom.

 

Måtte bare ha en utblåsning..

[Anonym bruker]

Kjære deg. Det høres ut som du beskriver min mann når jeg hadde min SA for litt over ett år siden. Jeg kommer aldri til å tilgi den bedritne oppførselen og dermed utløste det krangler jeg aldri har sett maken til. Vi har ett felles barn, og jeg er på vei med en til. Jeg har bestemt meg for at det er ekteskapet vårt som skal aborteres, ikke min livsglede, energi og ikke minst glede over å se barna vokser opp. I dag bestilte jeg time til mekling for å komme meg vekk fra denne dotten av en mann og bare dét gjorde meg ti kilo lettere. Endelig skal jeg bli fri! Jeg prøver ikke å si at dette er løsningen for deg, men en kjæreste som lar deg stå alene i byen, blødende, med to uskyldige barn på slep er i mine øyne helt verdiløs som livspartner og pappa. Girl power Masse lykke til, jeg føler med deg

 

Anonym poster: 3f6032b92ec2371fe9426775ba684ac3

[supersnartmamma]

kan ikke begynne å sette meg inn i situasjonen din en gang!! har heller ikke noen trøstende ord, men jeg må spørre hvor er de lykkelige stundene i forholdet deres? for det må være noe, å så må du tenke over om de lykkelige stundene veier opp for alt som mangler og rett og slett bare ta det derfra, lykketil håper du finner ut hva du vil gjøre