Spedbarnsliv ikke noe for meg...

[Hundejente]

Har en gutt på 7,5 mnd. Synes han er utrolig fin og er veldig stolt av ham og glad i ham, men jeg skulle ønske jeg kunne si med hånden på hjertet at det å få barn er det beste som har hendt meg og at jeg aaaldri ville byttet. men jeg synes det å ha spedbarn er så utrolig slitsomt og føler stadig vekk på at kosen ikke veier opp for det slitsomme.

 

Jeg vil absolutt ikke si at jeg angrer på at jeg fikk ham, men ganske ofte savner jeg det gamle livet mitt, da det bare var meg og kjæresten og hunden.

 

Er det flere som har det sånn?

Eller noen som har hatt det sånn, men vet at det blir bedre?

 

Jeg koser meg jo virkelig med ham, ofte, men synes det er så utrolig slitsomt, og når jeg hører folk si "du må nyyyte spedbarnstiden", så tenker jeg at det burde jeg vel, men jeg gleder meg til han blir større (selv om da kommer det jo andre utfordringer).

 

Hører liksom ikke så mange si "spedbarnstiden, ja, den må man bare komme seg helskinnet gjennom, så går det bedre, skal du se"...

[TS171212]

Skjønner hva du mener, du er ikke alene...

Vil ikke ønske min datter noe vondt eller byttet henne bort osv, men savner meg- tid/ kjærestetid.

Syntes det ikke er så gromt som alle sier. Jeg blir litt irritert når folk sier nyt tiden.. Det er slitsomt

5 min med latter veier ikke alltid opp for en mor som sover maks 5 timer i døgnet, og bare to timer i strekk.

 

Men visstnok så blir det bedre etterhvert, da blir det mer kos

[sprelline]

Jeg ville for alt i verden ikke vært uten mini!! Koser meg veldig hjemme, og har som regel planer med venninner. Mini er alltid blid og glad, og dagene går veldig fint!!! Han sover godt om natta, noe jeg og gjør. MEN, nå kjenner jeg at jeg er veldig klar for å begynne å jobbe!!! Å gå hjemme for lenge er ikke noe for meg!

[katha90]

Må si at jeg kjenner meg veldig godt igjen! Er utrolig glad i henne, og veldig glad for at hun stort sett er en "snill" babay.. Har mega lite til tålmod til alt, og er lei av at sambo enda ikke har helt klart og omstille seg ..

[Hundejente]

Takk for svar, greit å høre at jeg ikke er den eneste

Jeg har jo kost meg i mammapermen, vi har gjort masse rart, babysang, babysvømming, truffet venner, hatt to barselgrupper til og med, men jeg begynte å jobbe for en uke siden og jeg storkoser meg! Har fortsatt gutten 2 dager i uka da, og jobber hjemmekontor, så myk start.

 

Men merker jeg har lite tålmodighet jeg også... Når det er grøt ut over alt og ungen bare sutrer, tenker jeg: Er det virkelig verdt det?? Enda er jeg ikke helt overbevist...

 

Men ja, blir sikkert mye bedre når man f eks får sove natta gjennom (en gang i framtiden...) og kan gå ut på kvelden igjen...

[Ikkesåallerværst]

Du er ikke alene. Kjenner flere enn meg som har det sånn. Også kjenner jeg de som koset seg max. Jeg håper og tror, du vil føle det lettere når han blir større. De blir veldig morsomme etterhvert .

 

Dessuten så er det jo for de fleste mer strev enn kos, målt i faktisk tid. Men det mange opplever er at koden veier opp for strevet, fordi de gode øyeblikkene er så innmari gode. Men ikke alle har det sånn, og dessuten et det vanskelig å klare å kose seg når man er veldig sliten og i tillegg savner sitt gamle jeg. Jeg brukte to år på å finne noenlunde tilbake til meg selv, og helt meg selv ble jeg ikke før jeg fødte nr to 2,5 år senere.

 

Lykke til, og håper du får det bedre etterhvert. Klem!

[epla]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg er selvfølgelig kjempeglad i barna mine og ville aldri vært dem foruten, men det må samtidig være lov til å si at det er slitsomt iblant. Lite søvn og mye gråt tærer på meg, i alle fall. Junior er åtte mnd nå, og jeg gleder meg hele tida til han blir større. Ting blir lettere etter hvert! Storesøster har blitt fire år, og jeg syntes mye løsnet fra toårsalderen.

Jeg tenker som deg; småbarnstida må man bare komme seg helskinnet gjennom! (Selv om man aldri hører noen si det.) Tror det er utrolig viktig å ta vare på parforholdet i denne perioden, det er jo en kjensgjerning at mange forhold rakner nettopp i denne fasen.

[Overraskelsen]

Vil bare si at du har utrolig mye å glede deg til! Å ha en treåring (snart fire) i hus er til tider helt magisk. Alt det rare han sier, fantasien, alt han lærer - og tanken på at han der har vi lagd! Fy søren, det er kult, det! Innrømmer lett at jeg gleder meg til lillebror bikker 2 år ;-)

[førstegang...1]

Takk gud for dette innlegget. Jeg kjenner også at det nesten er mer slitsomt enn kos. Ville ikke ha byttet det bort, men det er slitsomt og jeg savner tiden uten barn også. Gleder meg til de er litt større, selv om andre problemer oppstår tror jeg det vil bli litt lettere.

[Anerikke]

Jeg har det helt likt som deg, HI. Har en liten på snart 6 mnd, og syns det er ubeskrivelig slitsomt. Jeg føler meg utslitt, ofte helt på gråten, og sover altfor altfor lite. Jeg kan virkelig ikke si at jeg koser meg.

Men jeg var igjennom det samme med førstemann, som nå er 6 år, så jeg vet at det går over! Det er virkelig en fryd å være sammen med henne. Jeg savner henne bare hun er i barnehagen, står og ser på henne når hun sover, og vi har et helt fantastisk forhold. Kan ikke si akkurat når ting forandret seg, det har nok skjedd gradvis. Men ja, det er virkelig verdt det!

[to små prinsesser]

Her kan jeg også slenge meg med. Jeg hadde det slik da jeg gikk hjem med min først. Følte meg som fanget i mitt eget hjem! Hele verden var bare baby og aldri noe som var min tid, men nå som jeg har ei ny ei og vet hva som er i vente er situasjonen en helt annen. Jeg sier at jeg har Stocholm-syndrom; jeg er fanget hjemme i babyboble, men jeg har ikke noe i mot det.

 

DET BLI BEDRE!

 

Det vil ikke gå så mange mnd før barnet ditt er i et nytt stadige. Plutselig sier han sine første ord også begynner han å gå. ALT blir lettere. Tiden jobber med deg, og det hurtig nå. Eldstejenta mi er 3år og alt er mye enklere, og det til tross for at trassalderen har rammet HARDT!

 

Jeg vet det er fattig trøst akkurat nå, men det er lov å være sliten, det er lov å si at nå trenger jeg egne tid! La besteforeldre komme en kveld å passe også tar du og kjæresten en kino. Det vil gå bra. Jeg lover. Kanskje vil han være våken enda når du kommer hjem og natten vil bli urolig, men du vil, før den tid, hatt 3timer med kjærestetid. Unn deg det!

[Lisse_01]

Forstår godt at folk kan føle det slik.

Men nå føler jeg meg unormal. For jeg er helt omvendt. Er helt oppslukt i gutten min på 7 mnd. Gruer meg til å begynne å jobbe om 1 mnd, for jeg vil være sammen med han hele tiden. Jeg er helt oppslukt.

Kanskje litt for mye av det gode.

Men jeg har en baby som syntes alt er ok. Jeg vet nesten ikke hvordan han høres ut når han griner. For han griner nesten aldri. Han er en solstråler hele dagen, sovner av seg selv, sover hele natten osv.

Så jeg har masse overskudd. Så kanskje derfor. Vi har ALDRI hatt en våkennatt fra han var født

[HeltLykkelig ♥♥]

Slik følte jeg det med første.. Og alt jeg gledet meg til var til hun blir større.

 

Merkelig nok føler jeg det annerledes med lillebror som nå er 6 uker. Ting går så mye letterr nå og jeg koser meg virkelig og gruer meg til han blir stor

 

Så ting kan forandre seg, men det du føler er nok veldig normalt

[Petrine84]

Du er absolutt ikke alene om å føle det sånn. Min første er nå straks 19 mnd, og helt til hun var ca fem mnd var jeg hellig overbevist om at alle som fikk flere enn ett barn var det noe seriøst feil med... Men så skjedde det noe, og vips var jeg gravid med nummer to, da var første bare seks måneder gammel. Og jeg kan love deg at det er så mye bedre denne spedbarnstiden! Minstemann er nå straks fire måneder, og til tross for at han har vært fryktelig urolig og plaget med diverse, så har denne tiden vært helt fantastisk. Virkelig ikke mulig å sammenligne med første gang!

 

Det går virkelig ikke an å forberede seg på å bli mamma for første gang, verken på godt eller vondt. Morsfølelsen kom sent hos meg første gang, og det var ikke noe gøy å kjenne på. Men det kom seg det også, og som flere skriver her, plutselig er ting blitt annerledes og det skjer så mange ting som kommer til å gjøre deg sprekkeferdig av stolthet over barnet ditt. Men at det ikke er rosa skyer og helt fantastisk alltid (mesteparten av tiden), det kan jeg skrive under på. Bare så synd ikke noen nevnte at det kunne være slik FØR babyen kom. Det skulle alltid bare snakkes om NYTNYTNYT, KOS, BABYLUKT og LATMANNSLIV i permisjonen. Haha!

 

Nå rota jeg meg fælt bort her, men poenget mitt er at det er sikkert mage som føler/følte det slik, inkludert meg. Men det gikk over her, og vil sikkert gjøre det hos deg også Kos deg så godt du kan iallefall

[Dolly Parton]

Du er ikke alene! Spedbarns tiden har aldri vært noe for meg, men jeg holder ut og så fort det er mer fart på ungen, jo mer koser jeg meg :-)

[SolsidenOppNed]

Jeg hadde det veldig slik med første jenta vår. Mye styr og gledet meg vilt til hun ble eldre. Barseltiden var slitsom og jeg var rundt på mye treff og babyting. Kranglet med mannen om husarbeid fordi jeg var sliten ect.

Nattevåk, stress og problemer med lite melk. Mannen min var og ikke særlig glad denne tiden. Alt ble mye bedre når hun bikket 2-3år

 

Denne gang derimot er noe heeeelt annet! Jeg faktisk nyter hver eneste dag med baby, og koser meg med perm. Nå har jeg færre treff, men kjekke treff, ingen babysang/babysvømming/babymassasje ol. Nå kan jeg sangene, trene på å bade og dykke gjør vi hjemme i badekaret hjemme og massasje gjør vi når det passer oss. Jeg stresser ikke med alt, jeg tar dagen slik den kommer. Storesøster på 5 får fri fra bhg innimellom, det er stas. Og husarbeidet går som en lek. Mannen er også mye mer involvert og nesten ingen krangling.

Og ikke minst, med mindre stress har også melke produksjonen blitt mye bedre og lillesøster legger godt på seg.

 

Teorien min er at med førstemann er ofte situasjonen mer ukjent og uvandt, en er usikker, hører for mange kommentarer og tips og tar til seg alt. Men med andremann har en gjort det før, en slapper litt mer av og gjør det en fikk til med første. Dette ser jeg og hos venninner og kollegaer, men selvsagt, ingen regel uten unntak.

[myerz]

Følte det slik ganske lenge, gikk tross alt fra å være en 22 år gammel student i egen leilighet i byen, til å flytte ut på landet med mann og barn.. men nå er det heldigvis stadig lenger mellom nedturene. Hjelper mye at mini sover hele natten (19-06:30) og begynner å bli mer en lekekompis enn en slitsom skrikerunge Hun er nå 11 mnd, men har blitt stadig mer ok siden hun var rundt 9 mnd. Før gledet jeg meg veldig til å begynne i jobb, men nå nylig har jeg bestemt meg for at jeg skal være hjemme et år til (!!). På dagen koser jeg og mini oss med shopping og hjemmelaget vafler, og når hun har lagt seg kan vi voksne ha kjærestetid med vin og filmkos i hagestuen. Det hjelper nok at vi har blitt flinke til å sette av tid til oss og gjøre ting sammen. Jeg kan endelig, med hånden på hjertet, si at jeg ikke ville byttet det mot noe.

 

Enig i det SolsidenOppNed sier, det er alle tips og råd man tar til seg som gjør ting aller mest frustrerende. Jeg har blitt flinkere til å lukke ørene og ikke bry meg om hva alle mener om saker og ting. Vi gjør ting slik det føles riktig for oss ("film og VIN?! Man kan ikke RØRE alkohol når man har små barn" sier helsesøsteren vår).

Endret 29. april 2013 av myerz

[Hundejente]

Så hyggelig med så mye respons!

Godt å høre at jeg ikke er alene. Det begynner jo å bli mye fokus rundt fødselsdepresjon nå, noe som er kjempeflott, og jeg tror nok jeg hadde en "fødselsdepresjon-light" de første månedene.

Men nå kan jeg ikke "skylde på" det lenger, vi har det jo fint, bare at jeg føler meg litt fanget og ikke alltid ser den store gleden i det å ha spedbarn.

Og ja, kjæresteforholdet er ikke det samme om dagen, vi var sammen i seks år før vi fikk barn, og hadde det kjempefint, vi har det fint fortsatt, men jeg må si at vi har kranglet/diskutert mer det siste 1,5 året enn alle de 6 årene før jeg ble gravid.

[lowe+spire]

Er nesten som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg hadde så mange planer om hvordan permisjonslivet skulle bli før jeg fødte røveren min. Jeg skulle gå tur hver dag med vogna, jeg skulle strikke masse, scrappe fotoalbum, dra på cafe og koooose meg. Veeel, min lille gutt liker IKKE å ligge i vogna, kan nesten telle på to hender de trilleturene som ikke har endt i HYYL og VRÆL uten like etter 15 min gange. I tillegg hadde han kollikk lignende symptomer de første 3-4 mnd, låsninger i ryggen som gjorde at jeg aldri kunne legge han fra meg. Måtte alltid bæres på. Sover ALDRI mer enn 2 timer i strekk, selv nå som han snart er 8 mnd. Sover 30-40 min på dagen..

Alt dette fører jo til at jeg er SLITEN, får kort lunte og krangler ofte med samboeren min. Huff!

 

Jeg blir misunnelig på alle dem som har babyer som sover i 1-3 timer på dagen, og som i tillegg har babyer som sover flere timer om natta.

 

Nei jeg gleeeder meg til guttungen blir større

 

Men selvfølgelig ville jeg ALDRI byttet ut den hærlige, lille røveren min mot noe. Men fytti så sliten man blir av dette spedbarnslivet! Jeg visste det kom til å være slitsomt, men ikke SÅ slitsomt

[Nebbdyret]

Eg har trudd eg var ein grusom person som har tenkt det same. Veldig godt å vite vi er fleire! Eg er så naiv eg tenker at trassalderen er blåbær sett mot det å aldri få sove samanhengande.. Er lov å håpe ;-)

 

[FanteGuri]

Hvordan spebarnstiden er varierer fra barn til barn, men for meg var det ikke noen dans på roser med førstemann, det ble egentlig ikke levelig før hun var 2 1/2 år, og da smelte vi til med å lage nr. 2, så vi ikke skulle bli for godt vant Med nr. 2 var spebarnstiden mye lettere, men hun slutta ikke med nattamming før hun var 1 år, så jeg var utrolig trett. Med nr. 3 nå, går alt på skinner, det er de to andre som gjør at det er slitsomt egentlig, fordi de vil også være litt små og hjelpesløse, og 2 åringen er hinsides trassig til tider! Men, det er gull innimellom, minst ei god stund hver dag, og de er jo sååå søte og gode, og sier så mye artig og gjør så mye komisk Ville ikke bytta for alt i verden, savner det å kunne gjøre som man ville før man fikk barn, men det var alt for stille rundt meg og jeg kjedet meg ofte, det slipper jeg nå.

[Skaubinna]

Du er ikke alene!

Jeg har nå baby nr 2, og har igjen en tung spedbarnstid.

 

Jeg liker best tiden fra ett år og oppover. Jeg skal ikke ha flere barn,og prøver derfor å nyte tiden også. Men alt i alt, så er jeg ikke lagd for babybabyer.

Liker mye heller når man kan kommunisere mer

 

Misunner likevel de som nyter baby og kaféer og barselstreff osv.

[Nostalgia]

Her har det gått i motsatt rekkefølge;)

koste meg max med num 1.. Da bodde jeg i byen ( oslo)og alt var så lettvint og hele sommeren var det 30 grad fra mai - aug (7år siden)

Med num to hadde vi flyttet på landet og jeg uten billappen løp som en gal med vogn for å rekke buss som gikk engang i timen . Heldigvis fikk jeg lappen når han car 10 mnd.

Nå med num tre har jeg slitt litt med tanken at vi hadde det egentlig veldig fint med de to største som er blitt så store og selvstendige. Men nå skal det sies at num 1 og 2 sov , tok smokk og flaske. Derimot har num 3 nektet å ta smokk, våkner annen hver time på natten , nekter å ta flaske og sovet 20 min bare på dagtid/: så ja det kommer ofte Ann på babyen...

Er nok en grunn til at forskere konkluderer med at par uten barn er mer lykkelig;)

Men ville jo selvsagt aldri vært foruten og gleder meg til minsten blir stor og kan henge med gutta;)

Føler også at jeg kanskje var litt ferdig med baby tid . Tungt å begynne på nytt igjen når han ikke er så easy som de andre var...også dette med at de andre er så store at de kan gå på ski og slalom men med en ny baby nå ble det litt festbrems;)

[Sjøbanan]

Enig med flere av flerbarnsmødrene her. Med førstemann gledet jeg meg bare til han ble større, og nyter babytiden mer denne gangen (nyter det at han faktisk ikke er en hektisk tre-åring, selv om det på mange vis er en sjarmerende og morsom tid det også). Babyer er enklere enn treåring, i alle fall i mitt tilfelle!