I går kveld måtte jeg fortelle mannen min at jeg ikke tenner på han lenger fordi han er blitt så feit!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Ingen betngelser altså? Så hvis mannen din plutselig hadde begynt å grave seg i nesa under middagen, rape og fise når dere har besøk eller mens dere koser, lot tåneglene vokse seg lange og ekle, begynte å kle seg i hullete joggebukse og helsetrøye, så hadde det vært helt ok? Hvis han fant en annen og flørtet masse med henne, spilte bort alle pengene deres, begynte å kjøpe prostituerte, ga ungene amfetamin for å se hvor fort de kunne løpe da, helt i orden? For du elsker ham jo faktisk helt betingelsesløst, ikke sant?

 

Skjerp deg. Ikke alle tenner på strandede spekkhuggere, det må være akkurat like lov som å ikke tenne på menn med snørr klint i ansiktet. Og akkurat like stuerent som for en mann å ikke tenne på en anorektiker med BMI på 14. Eller hvordan er det med det? Er det lov å uttrykke bekymring, miste tenningen og kommentere det hvis en person blr anorektisk og går ned 20 kilo? Hvis det er greit, hvorfor er det ikke lov andre veien?

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

Ja du var virkelig sjarmerende.

Men da kan du holde deg unna strandede spekkhuggere, så skal jeg holde meg langt unna mennesker som har en personlighet som deg...

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Poenget var vel at man ikke kan holde seg unna spekkhuggere hvis man bare må forvente at mannen fullstendig forandrer personlighet og legger på seg 25 kilo...

 

Hadde forøvrig vært mer konstruktivt om du faktisk svarte på spørsmålet. Hva legger du i betingelsesløs kjærlighet? Og synes du man skal være like aksepterende overfor anorexia som overfor farlig overvekt? Er det like slemt å ikke tenne på en skinnpose med bein som enn strandet hval?

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Anonym bruker]

Jeg synes også poenget om "betingelseløs" kjærlighet er helt fjernt. Alle har betingelser, men de er kanskje ikke klar over dem selv? Når du velger å dele livet med en mann er det gjerne fordi du tror dere har noe grunnleggende til felles. Og fordi du regner med at de nødvendige forandringene som vil komme med år og alder er til å leve med og vil komme omtrent likt for dere begge?

 

Da jeg møtte mannen min, og i mange år etter det, var han en sprek, slank og veldig energisk mann. Det var JEG som var misunnelig på hans slanke figur og at han var så sterk. På turer og i aktiviteter var det han som var mest utholdende av oss to. Jeg kunne ikke ha drømt om at han ville bli slik han er i dag. Noe skjedde for 3-4 år siden. Begynte vel med forfremmelse på jobb, plutselig satt han mest i ro inne på et kontor eller i en bil. Og så fikk han vondt i rygg og skuldre og sluttet å trene. Selv om legen anbefalte fortsatt rolig trening for å forebygge. Kanskje var det slitsomt med småbarnstida akkurat da også.

 

Han har BMI på over 30, vet ikke akkurat hvor mye, for han vil ikke si nøyaktig hva han veier. Jeg er enig i at det ikke ville vært så mye jevnt fordelt, kanskje med litt muskler også. Men han har nesten alt rundt midjen. Den mest usunne fordelingen. Påståelig er han også. Hevder han ikke kan ha lagt på seg så mye, for buksene passer jo... Nei, bare noen nesten utslitte få par. Og bare hvis han lar dem sægge ned UNDER magen. Slik at han får skikkelig rørleggersprekk bak. Og hengemage i for trang og for kort genser foran. Æææsj. Dette ser jeg daglig, og det er så turn-off for meg!

 

Vi fikk ikke pratet stort i kveld. Mye styr med barn og aktiviteter. Rakk å si at jeg var lei for at jeg hadde vært stygg mot han, og bedt om unnskyldning for at jeg var så direkte. Han tok det pent. Virket nesten litt lettet i dag? Kanskje han hadde sett for seg andre og verre grunner?

 

HI

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

[Anonym bruker]

Han ble så sjokkert og så såret! Jeg føler meg som verdens ondeste kjæreste

 

Men noe måtte jeg jo si. Han har jo selvfølgelig merket at det er noe galt, og spurte meg direkte hva det var. Jeg har gått rundt grøten lenge. Hintet og fristet og prøvd snillere måter å få han til å skjønne problemet. Hjelper ikke.

 

Han har en BMI på godt over 30. Det meste er eplefasong. En skikkelig ølvom. Jeg ser på han og tenker "WTF? This was NOT what I signed in for..." Han har fått den dobbelthaka også, og i tillegg snorker han så ille at han har svære mørke ringer rundt øya og ser pløsete ut i ansiktet. Vi sover dårlig begge to.

 

Jeg vet jeg burde elske han uansett og at dette er overfladisk av meg. Men jeg klarer bare ikke å elske dette... Vi er blitt 10 år eldre begge to, jeg har født to barn, har fått sinnarynke i panna og puppa henger, magen er slappere og full av strekkmerker, pluss noen kilo mer. Men jeg kommer fortsatt inn i de samme klærne som før. Jeg orker fortsatt å bry meg, og prøver fortsatt å trene. Et par ganger prøvde jeg å motivere ved felles slankekur for oss begge. Men han prøver ikke engang. Endte med at jeg fikk bort mine ekstra kilo, mens han la på seg enda mer.

 

Holdningene og latskapen hans er egentlig like stor turn-off som utseendet. Tar han meg for gitt? Er han for dum til å forstå at han ikke kan gumle sjokolade og drikke brus hele kvelden? Skjønner han ikke hvor dårlig rollemodell han er for barna? Hvorfor orker han ikke trene lenger? Jeg er så lei av å finne han på sofaen foran TV hele tiden.

 

Jeg har ansvaret for maten og lager sunn og variert mat. JEG kjøper ikke snop, men det gjør han.

 

Vi har ikke sagt et ord til hverandre siden i går. Lå tause med ryggen til hverandre i senga. Vi må snakke sammen i ettermiddag når vi kommer hjem etter jobb. Jeg gruer meg! Bør jeg be om unnskyldning?

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

 

Du sa vel ikke "du er for feit" liksom? Jeg tente ikke på min samboer lengre når han hadde gått opp 30 kilo, kunne glupsk sluke 3 store flasker brus på en kveld etterfulgt av en svær pizza.. Det er to år siden vi gikk fra hverandre, jeg er selv ti kilo lettere enn det jeg var når jeg var sammen med han og han er fortsatt stor. Finner han ikke attraktiv i det hele tatt grunnet vekta, så jeg er tildels enig med deg. Jeg kunne ikke vært sammen med en jeg ikke finner attraktiv. Jeg sa aldri til min ex at han var feit, men tenkte det i mitt stille sinn..

 

Anonym poster: eafa4826aa21af7f6ecdac87c373d5b5

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

SA du virkelig det til ham, hi?

 

O' hellige jul

[Gjest @---;-]

Har dere reflektert over hva en BMI på 30 tilsvarer?

 

Har du en høyde på 170cm så tilsvarer en vekt på 86,7kg tilsvare en BMI på 30. Og husker jeg ikke feil hadde en stor del av damene i 170cm tråden vekter langt over dette. Hvor kult hadde det vært hvis mannen deres hadde kommet og sagt at han ikke tenner på deg lenger pga du var blitt feit?

 

Nå veit ikke jeg hvor høy mannen til HI er, men 97,2kg for en mann på 180cm er ikke noe jeg føler er så avskrekkendes. Heller det en en på 70kg som har en BMI tilsvarende normal på 21,6.

 

Jeg veit i allefall at jeg hadde blitt utrolig såret og usikker både på meg selv og forholdet mitt hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg.

 

Men hvorfor synes du det er greit å ikke tenne på en mann med normal BMI, men slemt og fy og ikke tenne på en svært overvektig (jo, 97 kilo på 180 er mye. Mannen min er veldig grovbygget, 183 og 87 kilo, og har langti fra vaskebrett altså, han burde nok ligget på 78-82 for å være veltrent, men det er ikke så mye at jeg mister tenningen av det )

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

 

Jeg har vel ikke på noe vis sagt jeg ikke tenner på normalbygde. Ei heller at å ikke tenne på det ene er verre en å ikke tenne på det andre. Jeg sier bare at jeg foretrekker en mann med kjøtt på beina fremfor en som er for spinkel.

 

Men, hvem jeg tenner på er meir avhengig av personligheten. Det er den som virkelig får meg til sengs. Om personen er tykk eller tynn, høy eller lav, sort eller hvit, pen eller stygg har lite å si bare de har riktig personlighet.

 

 

Endret 23. april 2013 av @---;-

[Anonym bruker]

SA du virkelig det til ham, hi?

 

O' hellige jul

 

Han spurte hvorfor jeg aldri ville lenger, hvorfor jeg virket så uinspirert når vi først prøvde. Det har han gjort tidligere også, og jeg har svart diffust om "sliten", "barna krever mye av meg", "jeg synes ikke vi er så mye sammen lenger og er sur på deg for at du bidrar for lite", osv... Men så gikk han videre og spurte hvorfor jeg aldri ville gjøre ting jeg likte tidligere lenger. Og nevnte et konkret eksempel: å bade sammen. DAAA, vettu, klarte jeg ikke å holde meg lenger! "Fordi det ikke går an, vel! Det er så ubehagelig!" "Hva mener du", spurte han (er det muuulig???). "Det er ubehagelig fordi det er så trangt!Vi får ikke plass begge to i badekaret lenger!"

 

Og da var katten ute av sekken, og det var bare å gå videre. Kan ikke si jeg er stolt av meg selv nå, men han ville ha ærlighet, og det var det han fikk.

 

HI

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

SA du virkelig det til ham, hi?

 

O' hellige jul

 

Han spurte hvorfor jeg aldri ville lenger, hvorfor jeg virket så uinspirert når vi først prøvde. Det har han gjort tidligere også, og jeg har svart diffust om "sliten", "barna krever mye av meg", "jeg synes ikke vi er så mye sammen lenger og er sur på deg for at du bidrar for lite", osv... Men så gikk han videre og spurte hvorfor jeg aldri ville gjøre ting jeg likte tidligere lenger. Og nevnte et konkret eksempel: å bade sammen. DAAA, vettu, klarte jeg ikke å holde meg lenger! "Fordi det ikke går an, vel! Det er så ubehagelig!" "Hva mener du", spurte han (er det muuulig???). "Det er ubehagelig fordi det er så trangt!Vi får ikke plass begge to i badekaret lenger!"

 

Og da var katten ute av sekken, og det var bare å gå videre. Kan ikke si jeg er stolt av meg selv nå, men han ville ha ærlighet, og det var det han fikk.

 

HI

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

 

Ja, det må jeg si var brutalt ærlig sagt..

 

På en måte skjønner jeg at du sa det om dette er ødeleggende for forholdet deres. Men på en annen måte hadde det knekt alt av selvtillit om mannen min hadde sagt han ikke tente på meg lenger den gang jeg veide mye mer enn da vi ble sammen

 

Men jeg håper det ordner seg til det beste for dere

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problemer med å forstå at mannen blir såret, og har medfølelse for det.

Men å kaste "betingelsesløs kjærlighet"-kortet synes jeg blir feil av en del her inne.

Ingen som selv har valgt partner har gjort dette uten "betingelser". Vi har alle ting vi foretrekker fremfor andre ting. Vi har alle seksuelle preferanser. Og ikke minst så forsøker de fleste av oss å finne noen som deler en del basis-verdier.

 

En noenlunde aktiv livsstil er for meg en meget viktig verdi. Trenger ikke være noe overdrevent, det liker jeg ikke. Men det å holde seg noenlunde i form med moderat trening. Og også det å ønske å være aktiv med barn - og ikke minst være i stand til det. (Snakker her ikke om sykdom man ikke kan noe for!)

Slik HI beskriver det så er det faktisk veldig mye som har endret seg siden hun og mannen ble sammen. Fra å være slank og aktiv og engasjert kan nå mannen ikke bade sammen med henne, han orker ikke å leke med ungene, han virker å ikke lenger ha en liten interesse en gang for utseendet sitt, han er minimalt delaktig i egen familie.

OG han har lagt på seg mye, samt at han fortsetter en livsførsel som vil føre til at han legger ytterligere på seg. Noe som vil isolere han enda mer fra familiens aktiviteter i tillegg til at det selvfølgelig vil utgjøre en stor helsemessig risiko.

 

Det å ikke tenne på overvektige menn er faktisk noe som for enkelte kan knyttes opp mot instinkter. En overvektig mann med betydelig økt fettprosent har mye mer østrogen i kroppen enn det som er normalt for en mann.

Dette forklarer hvorfor jeg alltid har syntes at overvektige menn virker så feminin. De kan være ordentlige "barske" brumlebasser.... men for meg så er og blir de feminine. Jeg vil tro det er fordi de faktisk har "for høye" verdier med østrogen i kroppen. Og jeg har virkelig ikke sjanse i havet å tenne på en sånn mann, kroppen min nekter å tenne. Det har alltid vært slik.

 

Så at hi ikke lenger tenner på mannen kan hun ikke nødvendigvis hjelpe noe for. I tillegg oppfører han seg ikke lenger som den mannen hun en gang ble sammen med, han har ikke lenger de samme verdiene som henne siden han velger sofaen og snacks fremfor aktiviteter med barna. Siden mannen ikke har vært mottakelig for mer diskre og "myke" tilnærminger så måtte hun til slutt bare si fra, hvis ikke hadde hun risikert å tvinge seg selv til å ha sex bare for mannens skyld (det er tross alt det hun kanskje har gjort en stund allerede), og det er vel noe de fleste mener ikke er noe bra.

 

Det er beklagelig at mannen til HI ble såret. Men fortsetter han slik han gjør i dag så risikerer han sin egen helse. Og ikke minst så risikerer han på lang sikt å miste familien sin - hvis det skulle gå så langt at HI ikke orker å leve med en mann som er så lite delaktig i hennes og barnas liv.

 

Du har allerede unnskyldt at du såret ham, HI. Håper han er villig til å lytte til konstruktive tilbakemeldinger fremover. Prøv å vinkle det så positivt som mulig. I steden for å kjefte og si "du gidder ikke noe, ligger bare på sofaen og blir feitere og feitere".... så kan du si "jeg savner sånn den tiden da du og jeg var aktive sammen, og jeg og barna har så lyst å gjøre sånn og sånn sammen med deg - bli med".

Har han en eller flere kompiser som trener kan du jo oppmuntre ham til å bli med dem også.

 

Håper dere finner ut av det og tilbake til hverandre! Lykke til

 

Anonym poster: c0f5ff8b8315bacbd4766012e090514b

[Anonym bruker]

Jeg har selv en mann som er veldig overvektig og ville aldri sagt til han at jeg ikke tenner på han fordi han er feit. Det jeg derimot har sagt er at han må komme seg ned i vekt på grunn av helsen hans. Jeg har poengtert hvor mye hjertesykdom de har i familien og at fettet som ligger rundt magen er det som er farligst med tanke på hjertet. Jeg har sagt at jeg er bekymret for helsen hans og vil at han skal klare å være tilstede og være med å gjøre ting med barna våre. Jeg har også fortalt han at jeg er bekymret pga de mørke ringene rundt øynene hans og måten han puster på når han sover.

Vekt er ett sårt tema både for menn og kvinner så jeg tror det lureste hadde vært om du hadde tenkt bedre gjennom det du ville si på forhånd. Hvis mannen din skulle ta opp din vekt med deg, hvordan hadde du ønsket at han hadde gjort det? Det svaret du kommer frem til er nok også en mer passende metode å ta opp samme tema med han på.

 

Anonym poster: 0cce441e8552675aeb23217d1295733a

[Wopi]

En ting er at du ikke tenner på han, en annen er at den helsemessige siden ved det.. Som overvektig er man jo mye mer utsatt for sykdommer.

 

Jeg mener du har gjort helt rett. Alt kan sies, hvis det sies med omtanke og på den riktige måten. Det betyr ikke nødvendigvis at det er lett for mottaker å høre det..

 

Hadde min mann endret holdning og blitt lat, samtidig som han este ut, hadde jeg sagt noe tidlig.. Men også sagt at jeg kunne hjelpe han, ved å servere kun sunn mat, passe barn så han kunne trene, bli med og gå tur o.s.v.

 

Din mann er nok smertelig klar over at han har lagt på seg, jeg synes du skal ta en ny prat: si at du savner han du giftet deg med, og at du sa dette av omtanke for han og for dere som par. Si at du vil at han skal holde seg frisk, og spør om han kan tenke seg å gjøre noe med det. Si at du gjerne blir med han på en livsstilsendring, både når det gjelder aktivitet og kosthold. At dere som et par kan gjøre det sammen. Belønningen til dere begge kan f.eks. være en date. :-)

[Anonym bruker]

SA du virkelig det til ham, hi?

 

O' hellige jul

 

Han spurte hvorfor jeg aldri ville lenger, hvorfor jeg virket så uinspirert når vi først prøvde. Det har han gjort tidligere også, og jeg har svart diffust om "sliten", "barna krever mye av meg", "jeg synes ikke vi er så mye sammen lenger og er sur på deg for at du bidrar for lite", osv... Men så gikk han videre og spurte hvorfor jeg aldri ville gjøre ting jeg likte tidligere lenger. Og nevnte et konkret eksempel: å bade sammen. DAAA, vettu, klarte jeg ikke å holde meg lenger! "Fordi det ikke går an, vel! Det er så ubehagelig!" "Hva mener du", spurte han (er det muuulig???). "Det er ubehagelig fordi det er så trangt!Vi får ikke plass begge to i badekaret lenger!"

 

Og da var katten ute av sekken, og det var bare å gå videre. Kan ikke si jeg er stolt av meg selv nå, men han ville ha ærlighet, og det var det han fikk.

 

HI

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

 

Ja, det må jeg si var brutalt ærlig sagt..

 

På en måte skjønner jeg at du sa det om dette er ødeleggende for forholdet deres. Men på en annen måte hadde det knekt alt av selvtillit om mannen min hadde sagt han ikke tente på meg lenger den gang jeg veide mye mer enn da vi ble sammen

 

Men jeg håper det ordner seg til det beste for dere

 

 

Tro meg, jeg hadde heller foretrukket et ærlig svar fra samboer om at han synes jeg ikke er pen, at han ikke liker det og det, slik at jeg kunne vurdere å gjøre noe med det, enn å svare at han er trøtt, sliten, opptatt osv, føle at han er helt slapp når jeg står inntil ham i dusjen, ligger inntil ham i senga osv sånn at han ikke tenner på meg i det hele tatt.

 

Anonym poster: 98e5e14e2e71e6afc0db2aaf862326c0

[Anonym bruker]

Min mann sa også dette til meg for en stund tilbake. Jeg var rund når vi møttes, og det første året la jeg på meg ti kilo. Disse har blitt sittende, og det er klart jeg også ser at jeg er for stor. Selv om det var sårende når han sa det så skjønner jeg hvor det kom fra. Siden han sa det har jeg lagt om livsstilen, og selv om jeg ikke har gått ned så mye, ser han at jeg prøver, og han ser at jeg ikke stapper mat og snop hele tiden.

Vi går turer sammen, kjøpte oss sykler, aktiviserer hverandre, og har det nå mye bedre.

 

Min mann hadde også hintet til meg, men jeg trengte å høre det rett ut.

Lykke til

 

Anonym poster: 7ffc07fc229298a4612b19f7242064e5

[Gjest Antarctica]

Det er ikke fedmen som er begjærets verste fiende her. Det er forakten som ødelegger for elskoven mellom de to. Og den sitter ikke på kroppen, den sitter i hodet.

[Anonym bruker]

Dere hadde flydd i taket om det var mannen som sa det til henne. Kast han på dør hadde dere sagt og ingen mann skal få bestemme hvordan jeg skal se ut, hvis jeg han ikke liker meg slik er det Hannes problem osv osv han er en drittsekk.

 

Anonym poster: e741b751c13aaa7d135ee3cdc23baee0

[Anonym bruker]

Trodde noe av det viktigste i et forhold var ærlighet jeg...

 

 

Anonym poster: f78618bc1a9bb461246a8bd9f699d4b2

[Anonym bruker]

Dere hadde flydd i taket om det var mannen som sa det til henne. Kast han på dør hadde dere sagt og ingen mann skal få bestemme hvordan jeg skal se ut, hvis jeg han ikke liker meg slik er det Hannes problem osv osv han er en drittsekk.

 

Anonym poster: e741b751c13aaa7d135ee3cdc23baee0

 

Tull, det er helt legitimt å mene og si dette uansett kjønn.

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Anonym bruker]

Dere hadde flydd i taket om det var mannen som sa det til henne. Kast han på dør hadde dere sagt og ingen mann skal få bestemme hvordan jeg skal se ut, hvis jeg han ikke liker meg slik er det Hannes problem osv osv han er en drittsekk.

 

Anonym poster: e741b751c13aaa7d135ee3cdc23baee0

 

Tenker at det kommer veldig an på situasjon. Om man 6 mnd etter fødsel får høre av sin kjære at man har blitt feit og slapp og at han ikke tenner lenger, så er det noe ganske annet enn å få høre at "nå har du sittet på ræva og spist potetgull i 6 mnd, kanskje på tide å finne på noe annet".

 

Forøvrig synes jeg man skal ha lov til å forvente at den maner sammen med ikke forfaller helt og driter i hvordan man tar seg ut for den andre, det være seg om man er mann eller dame. Jeg har selv noen kilo for mye og gubben har det defintivt, men vi gjør det beste av det vi har likevel

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det samme som deg. Men det var ikke egentlig det at han gikk opp i vekt som fikk meg til å slutte å føle meg tiltrukket av ham, men det at han ble apatisk og tiltaksløs, og som du skriver: satt i sofaen kveld etter kveld, og spiste masse usunn mat. DET var turn off! Jeg ble sammen med en aktiv mann med masse initiativ. Det var ikke samme mannen da han meldte seg helt ut. Tror ikke jeg ville ha reagert på samme måte om han hadde blitt tykk av sykdom eller som bivirkning av medisiner, bare han fremdeles hadde hatt litt tæl.

 

I vårt tilfelle var det det at jeg sa i fra som skulle til for å vekke ham. Han begynte å ta grep, og jeg tenkte på ham igjen lenge før han hadde gått ned alle kiloene.

 

Anonym poster: d0a62220fbb0f246966e5e07fcf64e82

[Anonym bruker]

Det er ikke fedmen som er begjærets verste fiende her. Det er forakten som ødelegger for elskoven mellom de to. Og den sitter ikke på kroppen, den sitter i hodet.

 

Godt sagt.

 

Hadde mannen min sagt noe slikt til meg, vet jeg ikke om det kunne på samme måte igjen. Vi er begge overvektige og jobber sammen om å gå ned. Et stort pluss for meg, når jeg er som mest misfornøyd med kroppen min, er at mannen min viser at han elsker meg daglig. DET motiverer meg.

 

Anonym poster: f610507cb4654ec4836cf49b3d740a43

[Gjest Antarctica]

Trodde noe av det viktigste i et forhold var ærlighet jeg...

 

 

Anonym poster: f78618bc1a9bb461246a8bd9f699d4b2

 

Å være ærlig er ikke det samme som å si alt man mener.

[Anonym bruker]

Det er ikke fedmen som er begjærets verste fiende her. Det er forakten som ødelegger for elskoven mellom de to. Og den sitter ikke på kroppen, den sitter i hodet.

 

Godt sagt.

 

Hadde mannen min sagt noe slikt til meg, vet jeg ikke om det kunne på samme måte igjen. Vi er begge overvektige og jobber sammen om å gå ned. Et stort pluss for meg, når jeg er som mest misfornøyd med kroppen min, er at mannen min viser at han elsker meg daglig. DET motiverer meg.

 

Anonym poster: f610507cb4654ec4836cf49b3d740a43

 

Hvis dere begge er overvektige er da det noe helt annet enn to i utgangspunktet spreke slanke personer der den ene plustelig blir lat, legger seg på sofaen og stapper i seg mat

 

Ellers r man vel forskjellige. Jeg blir irritert når man mann synes jeg ser ok ut med 3-5 kilo ekstra (for meg, ikek så mye at det er overvekt), fordi det ødelegger min motivasjon, jeg oppfatter det som sabotasje. Mye bedre at han drar meg med på trening, sørger for at vi har sunn mat, ikke gir meg godteri (har bedt ham nekte meg godteri, men han klarer det kun når han ikke har lyst på selv) g heller skryter når jeg går ned. Jeg vet han synes jeg er finest som sylslank, men siden han er så glad i meg aksepterer han de ekstra 5 kiloene. Det gjør ikke jeg, og ville heller hatt støtte enn uærlige komplimenter.

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Gjest Antarctica]

Det er ikke fedmen som er begjærets verste fiende her. Det er forakten som ødelegger for elskoven mellom de to. Og den sitter ikke på kroppen, den sitter i hodet.

 

Godt sagt.

 

Hadde mannen min sagt noe slikt til meg, vet jeg ikke om det kunne på samme måte igjen. Vi er begge overvektige og jobber sammen om å gå ned. Et stort pluss for meg, når jeg er som mest misfornøyd med kroppen min, er at mannen min viser at han elsker meg daglig. DET motiverer meg.

 

Anonym poster: f610507cb4654ec4836cf49b3d740a43

 

Hvis dere begge er overvektige er da det noe helt annet enn to i utgangspunktet spreke slanke personer der den ene plustelig blir lat, legger seg på sofaen og stapper i seg mat

 

Ellers r man vel forskjellige. Jeg blir irritert når man mann synes jeg ser ok ut med 3-5 kilo ekstra (for meg, ikek så mye at det er overvekt), fordi det ødelegger min motivasjon, jeg oppfatter det som sabotasje. Mye bedre at han drar meg med på trening, sørger for at vi har sunn mat, ikke gir meg godteri (har bedt ham nekte meg godteri, men han klarer det kun når han ikke har lyst på selv) g heller skryter når jeg går ned. Jeg vet han synes jeg er finest som sylslank, men siden han er så glad i meg aksepterer han de ekstra 5 kiloene. Det gjør ikke jeg, og ville heller hatt støtte enn uærlige komplimenter.

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

 

...er det noe annet hvis begge er overvektige? Må jeg plutselig bli kåt av feite menn fordi jeg er overvektig sjøl?

Handler ikke dette dilemmaet om noe LITT annet enn alderstillegget? Jeg syns det dreier seg om HIs verdisyn og holdninger, men det vil ingen vedkjenne seg. I stedet kommer de med vikarierende unnskyldninger om "helse" eller at han "har skiftet personlighet".

[Anonym bruker]

Det er ikke fedmen som er begjærets verste fiende her. Det er forakten som ødelegger for elskoven mellom de to. Og den sitter ikke på kroppen, den sitter i hodet.

 

Godt sagt.

 

Hadde mannen min sagt noe slikt til meg, vet jeg ikke om det kunne på samme måte igjen. Vi er begge overvektige og jobber sammen om å gå ned. Et stort pluss for meg, når jeg er som mest misfornøyd med kroppen min, er at mannen min viser at han elsker meg daglig. DET motiverer meg.

 

Anonym poster: f610507cb4654ec4836cf49b3d740a43

 

Hvis dere begge er overvektige er da det noe helt annet enn to i utgangspunktet spreke slanke personer der den ene plustelig blir lat, legger seg på sofaen og stapper i seg mat

 

Ellers r man vel forskjellige. Jeg blir irritert når man mann synes jeg ser ok ut med 3-5 kilo ekstra (for meg, ikek så mye at det er overvekt), fordi det ødelegger min motivasjon, jeg oppfatter det som sabotasje. Mye bedre at han drar meg med på trening, sørger for at vi har sunn mat, ikke gir meg godteri (har bedt ham nekte meg godteri, men han klarer det kun når han ikke har lyst på selv) g heller skryter når jeg går ned. Jeg vet han synes jeg er finest som sylslank, men siden han er så glad i meg aksepterer han de ekstra 5 kiloene. Det gjør ikke jeg, og ville heller hatt støtte enn uærlige komplimenter.

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

 

...er det noe annet hvis begge er overvektige? Må jeg plutselig bli kåt av feite menn fordi jeg er overvektig sjøl?

Handler ikke dette dilemmaet om noe LITT annet enn alderstillegget? Jeg syns det dreier seg om HIs verdisyn og holdninger, men det vil ingen vedkjenne seg. I stedet kommer de med vikarierende unnskyldninger om "helse" eller at han "har skiftet personlighet".

 

Jo, jeg synes også det handler om noe annet enn aldertillegget, men i motsetning til deg synes jeg ikke det handler om HIs verdisyn og holdninger. Det handler om en mann som plutselig har skiftet personlighet, blitt lat og begynt å spise mer guffe. Det er noe helt annet enn at man har samme livsstil som før, men at vaskebrettet langsomt forsvinner fordi man blir eldre. Jeg forventer ikke at en 50 åring har kropp som en 20 åring, på noen måte, men jeg forventer at han ikke veier 20 kilo mer enn som 20 åring.

 

Man må selvsagt ikke bli kåt av feite menn selv om man er feit selv, men da bør man kanskje feie for egen dør før man kommer med kommentarer til ham.

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Gjest Antarctica]

Samme hvor slank og stram man er selv, kan jeg ikke se at man har rett til å såre partneren.

[Anonym bruker]

Oi, hva om mannen din hadde sagt til deg at han ikke tente på deg på grunn av magen din som henger osv?

 

Jeg husker den ettermiddagen jeg som svær tenåring fikk slengt en "herlighet så feit du er blitt" av moren min. Hun elsker meg og var sikkert frustrert over hvordan jeg bøttet innpå med mat og bare ble større og større.

 

Den kvelden sluttet jeg å spise, og gikk ned i 45 kg. Nå mange år etter har jeg normal vekt, men er aldri fornøyd med speilbildet.

 

Anonym poster: 640849d3d9dfb9ab850333eebb28c751