I går kveld måtte jeg fortelle mannen min at jeg ikke tenner på han lenger fordi han er blitt så feit!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Selvsagt har man betingelser for kjærligheten. Det har vi alle. Om man bare forfaller til sofagris, stapper i seg hele dagen, er lat og uten overskudd og ikke er interessert i å gjøre noe med det. Er det da virkelig noe man bare skal godta?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Selvsagt har man betingelser for kjærligheten. Det har vi alle. Om man bare forfaller til sofagris, stapper i seg hele dagen, er lat og uten overskudd og ikke er interessert i å gjøre noe med det. Er det da virkelig noe man bare skal godta?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Der er vi helt uenige, og uansett hvilke argumenter du kommer med så blir jeg ikke enig med deg!!!

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

[Anonym bruker]

Jeg synes godt du kan si unnskyld til mannen din jeg, ikke for meningene dine, men for at du såret han i går.

 

Jeg ville helt klart begynt kveldens samtale med at du er lei deg for at du såret han, men fortsatt med at du heller ikke kunne fortsette å late som alt var greit mellom dere. Du må formidle at du er glad i han, men at livet og samlivet deres har blitt helt annerledes enn det du ønsker. At du ønsker en frisk og rask mann, at du er bekymret for hva han gjør med kroppen sin. At du ønsker at dere som familie skal leve et aktivt og sunt liv, med sykkelturer, turer i skogen, hoppe på trampolina sammen, spille fotball med ungene og slike ting og det går ikke når mannen heller foretrekker sofaen og potetgullposen...

 

 

Anonym poster: 9231fb89cf4c823e9281c975526fc813

 

Akkurat! Det er blitt litt slik. Barna ser det har snødd masse og jubler: "Hurra! Nå kan vi dra til akebakken!" Og så ser de på faren som ligger på sofaen foran TV og fortsetter "-La oss gå og spørre mamma!" Det er så sårt å se hvordan de har akseptert at pappa er en sofagris. Det var ikke dette livet jeg så for meg.

 

Totalpakken har ført til at jeg har mistet respekten for han. Og dermed også tenninga. Jeg er dårlig på å lyve. Men jeg er så lei meg for at jeg måtte såre han slik.

HI

 

Anonym poster: ef964025cc271064ffac1dcd7470e051

[Anonym bruker]

Noe lignende sa mannen til meg en gang også. Jeg var smertelig klar over det, og det han ikke visste (som jeg selvfølgelig burde fortalt han for lenge siden) er at jeg har hatt spiseforstyrrelser siden jeg var 13 år. Bulimi og perioder med overspising.

Det var så vondt når han fortalte meg dette. Og spiseforstyrrelsene har bare blitt verre og verre. Har helt angst for å spise foran andre, og spesielt han. Holder på å jobbe meg ut av det nå, og jeg er på vei.

 

Anonym poster: 4864c5e2878ef4926b35b149a9066202

[Gjest Antarctica]

Det er vel ikke fedmen, men innstillingen som er problemet. Både HANS innstilling - og ikke minst DIN.

 

Hjemme hos meg er vi feite begge to, men vi sårer ikke hverandre likevel, og vi har sex uansett - fordi det er det vi vil. Vi vil prioritere forholdet, selv om der er motbakker og dårlige dager.

 

At DU ikke klarer å respektere en tjukk mann er like skadelig for forholdet som at han ikke gidder å væfre aktiv. Og den dagen du skjønner at din andel og din endring er like viktig, det er først da du kan håpe på å få det bedre.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Selvsagt har man betingelser for kjærligheten. Det har vi alle. Om man bare forfaller til sofagris, stapper i seg hele dagen, er lat og uten overskudd og ikke er interessert i å gjøre noe med det. Er det da virkelig noe man bare skal godta?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Der er vi helt uenige, og uansett hvilke argumenter du kommer med så blir jeg ikke enig med deg!!!

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Anonym bruker]

Jeg har selv såret mannen min når jeg flere ganger har forsøkt å påpeke at han bør slanke seg. Han nekter alltid å innrømme at overvekta er et problem og svarer ting som at jeg burde tenne på ham og elske ham like høyt uavhengig av utseendet.

 

Jeg får neppe ham med på en slankekur, innser jo at det ikke nytter hvis han ikke er motivert. Men hos oss er mannen ikke noen latsabb. Han liker å være aktiv med barna og har innsett at han selv må holde seg i form hvis han skal klare å holde følge med ungene i fremtida. Så her i huset har vi inngått en avtale om at begge skal begynne å trene litt. Vi legger lista lavt i begynnelsen så vi ikke sprekker med en gang.

 

Kanskje dette er inngangen du bør bruke også. Når dere snakker om dette, så ikke fokuser først og fremst på utseendet hans. Det kan fremstå som uoverkommelig å endre på det. Fokuser heller på grep som kan gjøres i hverdagen for å bli mer aktiv, på at dere bør gjøre mer med barna etc. Å gjøre hyggelige ting sammen, sykle, gå turer, svømme etc kan fremstå som mye mer attraktivt enn å bli satt på vekta av ektefellen.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 69bda2ad45529b361cd13044141a937a

[Anonym bruker]

Mannen min ble ikke tykk, har vel hatt samme vekt i de 13 år vi har vært sammen. Han tramper og går MYE, men bare på betong, når han er på jobb, så sånt sent er aktivitetsnivået bra.

 

Men så kom ryggvondt, knevondt, og ettermiddagene ble mer og mer inaktive. Han tømte alt jeg kjøpte inn av snop og godt,- jeg handler inn slik at vi ALLTID har liggende, da jeg handler å tilbud. (har vel aldri betalt mer enn 10kr for potetgull eller annet snack), samme med brus.drakk opp alt, når helga kjom måtte jeg kjøpe inn nytt, til full prsi til meg og ungene.

 

Da ga jeg klra beskjed om at han måtte slutte og spise opp godtet, jeg kjøpte det for og spare penger, men det skjer ikke hvis han spiser opp alt og jeg må kjøpe godt til FULL pris i TILLEGG:..Videer, at rygg- og kne-problem vil jeg ikke høre om før han prøver og GJØRE noe for og unngå det/gjøre det bedre.

 

Så nå holder han seg unna snopet og brusen vår og han har funnet ut at trening og aktivitet er gøy, og jeg har fått en ny mann. Uten smerter, med masse energi.

 

HAN sa også til meg, etter første svangerskap og 30 kilo opp. Jeg hadde knapt gått ned et halvår etter, men trente regelmessig og spiste sundt, og hadde tenkt og gi opp pga uteblivende resultat,- at om jeg sluttet og leve sundt, trene osv fordi jeg ikke fikk UTSEENDE jeg ¨håpet på, så kunne det være det samme. Men han ville iallefall ikke høre syting og klaging over vekta mer om jeg gav opp helsa mi fordi utseende ikke ble som forventet, Det ble for egoistisk gjort av meg, mente han.

 

SÅ jeg fortsatte trneing og spise sundt,- og voila, 3,5år etter så hadde jeg mistet litt over 20 kilo, uten at jeg hadde tnekt på den, men fokusert på og trene meg i form og holde meg frisk og rask.Om

 

man elske

 

Anonym poster: df9eb7bcf49d9f2f7d23a96e9c79de53

[Anonym bruker]

Har du sakt A til han Må du hjelpe til med B.

 

Anonym poster: 3de675d386e8d0bc0339f2f763093e3e

[Gjest Antarctica]

 

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Vet du hva! Når man er i et godt forhold og alt fungerer så må man da få lov til å snakke sammen og si meningene sine,iallefall når man blir spurt rett ut!!

 

HI er ikke overfladisk, hun er bare ærlig. Om det er det samme, så er det ditt problem. Ikke alle er like "overbærende" som deg iallefall.

 

Jeg synes HI har prøvd på en veldig god måte, hun har ikke akkurat buset ut med noe midt i fjeset på mannen sin. Hun har jo hintet lenge, prøvd å få han med etc.

Noen ganger er sannheten veldig tung å høre ,men det erkanskje det som skal til, at noen sier det rett ut?

 

En ting er jo at han har lagt på seg så mye, men det å sitte å gomle godteri og dritt i sofaen hver kveld framfor TV`n sier seg selv at ikke er sunt. Hva med å være et forbilde for barna sine om pappa er feit, spiser mye godteri og bestandig sitter i sofaen?

 

Det er viktig å være gode rollemodeller for barna sine. det betyr IKKE at alle må være sylslanke og trene hele tiden, men det finnes bestandig en mellomting.

 

Snakk med mannen din ordnetlig i dag HI og hør hva han har å si. ikke unnskyld deg, for det du sa var jo sant, men få fram budskapet ditt så mildt som mulig, det tror jeg helt sikkert at du klarer!

 

Anonym poster: f6380d5c77d99d450311ba106d3222e3

[Anonym bruker]

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

 

Selvsagt ikke. For meg har dette ingenting med kiloene å gjøre. Mannen min veier 120 kg, men han er "med". Han holder på med ungene, bidrar hjemme og er ikke en sofagris. Det er jo det med å totalt endre personlighet som ville vært problemet for meg, ikke vekta i seg selv.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Gjest Antarctica]

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

 

Selvsagt ikke. For meg har dette ingenting med kiloene å gjøre. Mannen min veier 120 kg, men han er "med". Han holder på med ungene, bidrar hjemme og er ikke en sofagris. Det er jo det med å totalt endre personlighet som ville vært problemet for meg, ikke vekta i seg selv.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Latskap er alltid et problem. Men nå var det altså vekta HI "tok" ham for, og overførte det på sexlivet deres....kan egentlig ikke komme på en måte å såre noen på som hadde vært mer effektiv.

[Anonym bruker]

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

 

Selvsagt ikke. For meg har dette ingenting med kiloene å gjøre. Mannen min veier 120 kg, men han er "med". Han holder på med ungene, bidrar hjemme og er ikke en sofagris. Det er jo det med å totalt endre personlighet som ville vært problemet for meg, ikke vekta i seg selv.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Latskap er alltid et problem. Men nå var det altså vekta HI "tok" ham for, og overførte det på sexlivet deres....kan egentlig ikke komme på en måte å såre noen på som hadde vært mer effektiv.

 

Det er en helt annen sak, men du kommenterer jo det jeg skriver og jeg har ikke sagt et eneste sted i noen av svarene mine at det er vekta som ville vært problemet for meg

 

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Gjest Antarctica]

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

 

Selvsagt ikke. For meg har dette ingenting med kiloene å gjøre. Mannen min veier 120 kg, men han er "med". Han holder på med ungene, bidrar hjemme og er ikke en sofagris. Det er jo det med å totalt endre personlighet som ville vært problemet for meg, ikke vekta i seg selv.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Latskap er alltid et problem. Men nå var det altså vekta HI "tok" ham for, og overførte det på sexlivet deres....kan egentlig ikke komme på en måte å såre noen på som hadde vært mer effektiv.

 

Det er en helt annen sak, men du kommenterer jo det jeg skriver og jeg har ikke sagt et eneste sted i noen av svarene mine at det er vekta som ville vært problemet for meg

 

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

"Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår (...) og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld."

 

Det er da fra ditt, ikke HIs innlegg.

[Anonym bruker]

Neivel, men da regner jeg med at hos dere er situasjonen følgende: Gitt at det ikke er noe galt, i form at depresjon, spiseforstyrrelser eller noe sånt. Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår, gidder ikke hjelpe til med noenting hjemme, for han orker ikke, bare sitter i sofaen og ser på tv og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld. Viser ingen interesse for å gjøre noe med dette og signaliserer at "han har deg jo likevel, så hvorfor gidde å holde seg selv noenlunde vedlike".

 

Dette er altså i følge deg helt greit?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Har du en kilogrense for hvor mye han får lov å veie også....?

 

Selvsagt ikke. For meg har dette ingenting med kiloene å gjøre. Mannen min veier 120 kg, men han er "med". Han holder på med ungene, bidrar hjemme og er ikke en sofagris. Det er jo det med å totalt endre personlighet som ville vært problemet for meg, ikke vekta i seg selv.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

Latskap er alltid et problem. Men nå var det altså vekta HI "tok" ham for, og overførte det på sexlivet deres....kan egentlig ikke komme på en måte å såre noen på som hadde vært mer effektiv.

 

Det er en helt annen sak, men du kommenterer jo det jeg skriver og jeg har ikke sagt et eneste sted i noen av svarene mine at det er vekta som ville vært problemet for meg

 

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

 

"Mannen din legger på seg 30 kg på et halvår (...) og dytter innpå sjokolade og chips hver kveld."

 

Det er da fra ditt, ikke HIs innlegg.

 

Nå er du litt vel kranglete, synes jeg Jeg har vært ganske tydelig i alt jeg har skrevet at latskapen er greia, ikke vekta. Men samme det. Nå har jeg fått presisert hva jeg mente og det må vel være greit nok?

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Ingen betngelser altså? Så hvis mannen din plutselig hadde begynt å grave seg i nesa under middagen, rape og fise når dere har besøk eller mens dere koser, lot tåneglene vokse seg lange og ekle, begynte å kle seg i hullete joggebukse og helsetrøye, så hadde det vært helt ok? Hvis han fant en annen og flørtet masse med henne, spilte bort alle pengene deres, begynte å kjøpe prostituerte, ga ungene amfetamin for å se hvor fort de kunne løpe da, helt i orden? For du elsker ham jo faktisk helt betingelsesløst, ikke sant?

 

Skjerp deg. Ikke alle tenner på strandede spekkhuggere, det må være akkurat like lov som å ikke tenne på menn med snørr klint i ansiktet. Og akkurat like stuerent som for en mann å ikke tenne på en anorektiker med BMI på 14. Eller hvordan er det med det? Er det lov å uttrykke bekymring, miste tenningen og kommentere det hvis en person blr anorektisk og går ned 20 kilo? Hvis det er greit, hvorfor er det ikke lov andre veien?

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Anonym bruker]

Her er spørsmålet egentlig om HI skal avvise sin mann seksuelt hver gang, fordi hun ikke tenner lenger. OG da uten å forlare hvorfor.

 

Eller skulle hun gjort som hun har gjort, og si det som det er? først i snille former, og etter lang tid uten at det har nyttet, gått rett på kjernen.

 

Hva er mest fair? Greit siste alternativ er grusomt og virkelig sårende, og hardtslående i det at alt kommer for en dag med en setning. Men å bli avvist seksuelt hver gang, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, og ikke vite grunnen. Og kanskje samtidig merke at partneren ikke er helt med under akten når det først skjer.... Og ikke vite hvorfor over hele den tiden.

 

Tja, hva er verst?

 

HI, jeg syns du er fair, og har gjort ditt beste for å få frem hva du mener på en snill måte. Og når den ikke virket, så var du litt ego(noe jeg mener man må få lov til å være, siden man kun har det ene livet man har) og sa det rett ut. Ikke for å være stygg, en rett og slett si det som det er. Jeg er sikker på at mannen din er såret nå, men det har egentlig ikke med det du sa. Mer med at han har visst dette lenge, uten å ville gjøre noe, eller klare å gjøre noe, med det. Han er nok mer såret over seg selv, og at du har sett det og satt ord på det.

 

Du har ikke vært stygg med han. Bare ærlig. Og du har dermed gitt han en sjanse.

 

Du kunne jo bare sagt du ikke lenger har følelser for han, og vil skilles. Men det har du ikke, for du ønsker på en måte å være med han.

 

Anonym poster: da34a0c5681c7dff57cb8746b0563491

[Anonym bruker]

Det må være lov å si ifra, men skjønner at det føles tungt. Men bedre at han får vite hva det er og nå kan ta tak i det enn at han går rundt og ikke skjønner noe som helst.

 

Selv hadde mitt forhold til mannen min endret seg drastisk hvis han plutselig skulle blitt en sofasliter som la på seg og fikk bmi over 30. Jeg ble sammen han og har fått barn for han fordi vi har samme grunnholdninger i livet noe som innebærer en sunn og aktiv livsstil. Snakker ikke om noe fanatisk, men en hel normal hverdag med litt akitvitet og trening et par ganger i uken. For meg hadde det vært grunn nok til å forlate han hvis han hadde bestemt seg for å gi blanke i dette selv om jeg hadde forklart hva det gjorde med meg og mine følelser for han.

 

Og en mann som ikke finner på ting med ungene men velger å ligge på sofaen hadde jeg ikke hatt mye til overs for....

 

Anonym poster: cb99455fb92acde86cf6495894978c46

[Gulltopp&Lillebjørn]

Brutalt, men kanskje det var nødvendig?

Kanskje han trenger et godt spark i rumpen, for å komme igang. Du har jo tydelig prøvd mye for å få ham til å endre stil, kosthold og holdning.

Samtidig, så er en slik holdning gjerne et symptom for noe under overflaten. Det kan du jo prøve å få tak i

 

Det er direkte trist at dine barn allerede er innstilt på at de ikke kan leke med pappa, fordi han er sofasliter. Slik skal det ikke være :/

[Gjest @---;-]

Har dere reflektert over hva en BMI på 30 tilsvarer?

 

Har du en høyde på 170cm så tilsvarer en vekt på 86,7kg tilsvare en BMI på 30. Og husker jeg ikke feil hadde en stor del av damene i 170cm tråden vekter langt over dette. Hvor kult hadde det vært hvis mannen deres hadde kommet og sagt at han ikke tenner på deg lenger pga du var blitt feit?

 

Nå veit ikke jeg hvor høy mannen til HI er, men 97,2kg for en mann på 180cm er ikke noe jeg føler er så avskrekkendes. Heller det en en på 70kg som har en BMI tilsvarende normal på 21,6.

 

Jeg veit i allefall at jeg hadde blitt utrolig såret og usikker både på meg selv og forholdet mitt hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg.

[Anonym bruker]

Her vil ikke samboer ha sex med meg i det hele tatt etter at jeg endret utseende grunnet graviditet og fødsel (ikke feit, har BMI på 23, men har fått enkelte skavanker som det ikke går an å utbedre uten kirurgi av egen lomme), så jeg forstår HI. Man kan ikke tvinge seg selv til å tenne på noen.

 

Anonym poster: 98e5e14e2e71e6afc0db2aaf862326c0

[Anonym bruker]

Har dere reflektert over hva en BMI på 30 tilsvarer?

 

Har du en høyde på 170cm så tilsvarer en vekt på 86,7kg tilsvare en BMI på 30. Og husker jeg ikke feil hadde en stor del av damene i 170cm tråden vekter langt over dette. Hvor kult hadde det vært hvis mannen deres hadde kommet og sagt at han ikke tenner på deg lenger pga du var blitt feit?

 

Nå veit ikke jeg hvor høy mannen til HI er, men 97,2kg for en mann på 180cm er ikke noe jeg føler er så avskrekkendes. Heller det en en på 70kg som har en BMI tilsvarende normal på 21,6.

 

Jeg veit i allefall at jeg hadde blitt utrolig såret og usikker både på meg selv og forholdet mitt hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg.

 

Men hvorfor synes du det er greit å ikke tenne på en mann med normal BMI, men slemt og fy og ikke tenne på en svært overvektig (jo, 97 kilo på 180 er mye. Mannen min er veldig grovbygget, 183 og 87 kilo, og har langti fra vaskebrett altså, han burde nok ligget på 78-82 for å være veltrent, men det er ikke så mye at jeg mister tenningen av det )

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

[Anonym bruker]

Oi...

 

Anonym poster: 6678968019dfdbc4f4262f0ebe4118d5

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke noe om måten du gjorde ting på. Hadde jeg vært mannen din hadde jeg slanket meg hvis jeg ville selv, og så når jeg var som du hadde ønsket jeg skulle være hadde jeg krevd skilsmisse med begrunnelsen av at jeg ikke ville vært gift med ei som er så overfladisk som deg.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Hvorfor er man overfladisk om man ikke vil godta at den man er sammen med har blitt en helt annen person? Det er jo det som egentlig er saken her, at han har blitt lat og feit og ikke gidder å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen.

 

Anonym poster: 8cadef059c579d6fe7c73bc0a3071b94

Men vet du grunnen til hvorfor han har blitt lat, kanskje han er lei av å være konas hakkekylling??

Når jeg giftet meg så gikk jeg inn i ekteskapet med den holdning at jeg elsker mannen nå, og når han forandrer seg (og det gjør alle på en eller annen måte) så skal jeg elske ham da også (og det har jeg klart). Det er det som heter betingelsesløs kjærlighet, og jeg ville aldri akseptert hvis mannen min hadde satt betingelser til sin kjærlighet til meg. Hadde han gjort det hadde jeg forlatt han umiddelbart.

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea

 

Ingen betngelser altså? Så hvis mannen din plutselig hadde begynt å grave seg i nesa under middagen, rape og fise når dere har besøk eller mens dere koser, lot tåneglene vokse seg lange og ekle, begynte å kle seg i hullete joggebukse og helsetrøye, så hadde det vært helt ok? Hvis han fant en annen og flørtet masse med henne, spilte bort alle pengene deres, begynte å kjøpe prostituerte, ga ungene amfetamin for å se hvor fort de kunne løpe da, helt i orden? For du elsker ham jo faktisk helt betingelsesløst, ikke sant?

 

Skjerp deg. Ikke alle tenner på strandede spekkhuggere, det må være akkurat like lov som å ikke tenne på menn med snørr klint i ansiktet. Og akkurat like stuerent som for en mann å ikke tenne på en anorektiker med BMI på 14. Eller hvordan er det med det? Er det lov å uttrykke bekymring, miste tenningen og kommentere det hvis en person blr anorektisk og går ned 20 kilo? Hvis det er greit, hvorfor er det ikke lov andre veien?

 

Anonym poster: be6057cc8663af02c67945d3b78b84c5

Ja du var virkelig sjarmerende.

Men da kan du holde deg unna strandede spekkhuggere, så skal jeg holde meg langt unna mennesker som har en personlighet som deg...

 

Anonym poster: f84d2f6560aaaf0f9f2bc79c9a046bea