Min historie nå som jeg er gravid for 4 gang! Ikke til å tro.

[Barneleddgiktsmamma]

Dette forumet her kjennes nesten som en "gammel del av meg" nå som jeg tittet innom igjen. Jeg har ikke vært her på mange mange år, men det virker ganske likt. Samme type innlegg nå som den gang.

 

Den gangen jeg var fast inventar her, hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle sitte her jeg gjør i dag. Gravid i uke 32 med 4.mann. Faktisk. Det er så absolutt grunn for alle til å tro på samme mirakel etter min mening

 

Jeg ble gravid med førstemann etter hatt sex et par år uten beskyttelse, men uten en mening om å bli gravid. Etter 3år med samme prosedyre ønsket vi oss søsken og gjekk inn for det. Jeg ble ikke gravid og oppsøkte lege som lo av meg. Sa at jeg som er så ung heller måtte nyte livet og vente med å bli gravid. Jeg fikk rett og slett en moralpreken. Jeg dro hjem og var fryktelig lei meg før jeg oppsøkte lege på nytt en god stund senere. Et par måneder kanskje. Denne gangen fikk jeg komme til en annen lege. Han henviste meg til en gynekolog som startet utredningen. Blodprøvene viste lavt stoffskifte hos meg. Ellers dukket det ikke opp noe galt. Det ble noen runder med pergo og de første gangene vår jeg såå sikker på å bli gravid at jeg valgte ut fargen på simovognen fra katalogen før ikm. Det ble tatt en laparaskopi som også viste at alt var bra etterhvert. Jeg følte meg såå sikker på at dette skal vi klare at jeg aldri var klar for "neste steg". Jeg utsatte stadig timene mine hos gynekologen.

 

Samtidig så økte desperasjonen. Alle andre fikk jo barn. Hvorfor i all verden greide ikke vi det? Vi hadde jo sex på rette tiden. Jeg ble nok mer og mer fylt av negative tanker og følelser. Så gradvis at det antagelig tok tid før jeg oppdaget det selv. Jeg ble tante men oppførte meg stadig litt småbitchy.

 

Jeg ser i ettertid at hele livet mitt, eller vårt, bar preg av syklusen. Høydepunkte om dagene var morgenen når jeg fikk føre inn tempen i skjemaet og se hvordan det ble seende ut. Planer ble lagt ifh el og mens. Meny, fester, ferie, alenetid osv.

 

Etter et par år viftet omtrent gynekologen med søknaden for ivf og den ble sendt. Vi var heldige og ventetiden var veldig kort. Nå var nok psyken min rimelig frynsete og jeg reagerte veldig hormonelt på behandlingen. Jeg gråt og kjeftet. Å se gravide eller babyer taklet jeg ikke.

 

Jeg ble gravid på første forsøk. Jeg jublet og fortalte det til familie med en gang. Men etter den første uken gnog tvilen og frykten mer og mer. Dette kommer aldri til å gå bra. Klart jeg ikke er så heldig. Jeg har ingen symptomer. Vi må finne navn tidlig i tilfelle barnet dør under graviditeten. Var tanker som gjekk igjen. I uke 6, en lørdag morgen i mai 2006 spottet jeg ved første dobesøk. Bare litt blod på papiret. Jeg fikk panikk og ringte rett til gynavd på sykehus og fikk komme inn. Det ble det bare funnet en bitteliten banan på ul som ikke stemte med uke 6 og blødningene bare økte utover dagen. Jeg lå i sengen og gråt mens jeg følte at mannen som var klar til å dra på tur ikke forstod. Vi kom oss på tur noen timer forsinket. Jeg bare gråt og gråt, mens mannen oppførte seg som normalt Noe som gjorde mine følelser enda værre. Jeg kjeftet og skrek. På kvelden var jeg så fra meg at jeg kastet et brennende stearinlys. Heldigvis gjekk det bra. Mannen som egentlig skulle reist på tur med jobben måtte sykmelde seg. Den gangen var ikke sm like vanskelig å få som nå. eneste kommentaren fra legen var at han mente vi burde gi oss nå siden vi tok det så tungt. Ingen hjelp ble gitt!! Det er så absolutt en kamp verdt å ta dette med at "vi" må bli bedre hørt og tatt vare på under prossesen. Få noen å snakke ut med som en del av pakken!

 

Jeg var knust og låste meg inne. Svarte ikke på telefonen. Avlyste sydentur og skyldte på blødning. (Sannheten var at jeg ikke orket babyene som var i reisefølge) Jeg nektet å gå i et bryllup av samme grunn. I tillegg til at jeg bare gråt og følte at jeg såg helt vraket ut. Bruden ringte og ringte i dagene før, men jeg orket ikke å snakke med henne heller. Jeg var sint og bitter. På alt og alle. Hele livet. I ettertid ser jeg at dette savnet etter søsken tok fra meg gleden over barnet vi allerede hadde. Jeg tilbragte tid sammen med henne uten å egentlgi være til stede.

 

Gjennom høsten var vi gjennom tre fryseforsøk, det siste ble det satt inn to egg. Mensen kom før ikm.

Denne høsten ble enda flere barn født, enda flere barnedåper vi måtte samle oss sammen og delta i. Enda flere vonde følelser. Enda flere konfrontasjoner hvor jeg følte vi ikke ble forstått eller tatt hensyn til. Jeg følte at ingen såg meg, at ingen tok hensyn eller skjønte hvordan det faktisk var. Du er jo tante kan du ikke glede deg over det? Var en gjenganger. Jeg gledet meg over å være tante. Jeg var stolt fadder. Jeg har mange bilder hvor jeg ligger på gulvet å leker med barna. Men følelsene, tankene, ønsket og håpet var tilstede hele tiden. Tårene var aldri langt unna! Jeg gråt mange ganger når jeg kom hjem igjen etter å ha vært på besøk. Men jeg smiler på de fleste bildene sammen med barna.

 

I januar er vi satt opp til forsøksrunde nr 2. Jeg er sliten og lei. Vi har flyttet inn i nybygd hus og økonomien er naturligvis preget av dette. Vi kan ikke lenger veldige på samme måte, vi må prioritere mer. Tankene går. Er det riktig av oss å velge prøverør? Skal vi heller droppe hele greia og heller reise på ferie til syden til sommer? Ønsker vi oss virkelig barn? Kanskje vi heller skal følge rådene om å nyte livet?

 

Alle kassene med barneutstyr jeg har tatt vare på er som ei pine. De blir plassert på et tomt rom i påvente av valget videre. Skal jeg bare gi bort alt til noen jeg ikke kjenner så jeg aldri får se det igjen?

 

Men jeg klarer ikke gi slipp. Jeg bare må prøve denne gangen. Hvertfall denne gangen. Så kan vi heller se etterpå. Vi skraper sammen pengene og er klar for neste postlevering av medisiner. Men mensen kommer ikke. Jeg blir sint og frustrert. Skal ikke engang kroppen samarbeide denne gangen? Jeg får medisiner for å få i gang mensen men fortsatt skjer ingenting. Jeg omtrent kjefter i frustrasjon på sykepleieren. Tidsfristen for mensen for å rekke oppstart og planen jeg er puttet inn i på sykehuset renner farlig fort unna. Det er bare dager igjen før jeg må vente en mensrunde til. Jeg ser for meg skrekksenarioet, kommer ikke mensen nå er det jo også vanskelig å si når neste kommer. Kanskje går ikke engang den timen opp. Sykepleieren blir sjokkert når hun hører at jeg ikke har testet. Det har ikke engang falt meg inn! Selvfølgelig er ikke jeg gravid! Ha liksom gravid jeg. Hun blir streng i stemmen og ber meg ta en test og heller ringe opp igjen dagen etter.

 

Jeg ringer mannen på jobb. Forteller om denne håpløse spl og han kjøper med seg en test hjem. Jeg går rett på badet når han kommer. & kommer jublende ut. Jeg er helt bortreist! Aner nok ikke hva jeg hverken sier eller gjør. Greier ikke stå på bena. Mannen står i døråpninga hvor han snakker med en elektriker som har ringt på uten at jeg har hørt det. Han fikk nok garantert med seg at jeg er gravid! Jeg ringer mamma, fortsatt like jublende. Hun ber meg ta det med ro. Nå må du ikke bli like skuffet igjen om det ikke går bra er det hun sier.

 

Jeg begynner å blø igjen. Tar kontakt med fastlege som sender meg på tidlig ul. Der ser de noe men usikkert hva det er. Det stemmer ikke med lengden p åsv.skapet. Der er heller ikke et hjerte som slår. Det blir tatt hcgprøver og jeg er utålmodig. Går det bra spør jeg den stakkars legen igjen og igjen. Mister jeg nå. Han aner ikke mer enn meg. Kan ikke svare annet enn at vi må vente å se. Ta ny blodprøve om et par dager. Ny ul likeså. Han lurer på om det kanskje kan ligge utenfor. Får jeg smerter må jeg ta kontakt. Samme med feber eller større blødninger. De neste dagene er grusomme. Jeg sover, gråter, googler og bor her inne på assbef. Etter ei drøy ukes tid er det klart at det vokser. Tilslutt kan vi se et kryss som blinker - hjerte slår. Fortsatt kan ikke legen si at det vil gå bra, men jeg googler frem at når hjerte slår gjør det som oftest det. Jeg henger meg opp i den negative prosenten. Selvfølgelig blir det meg.

 

Jeg blir fryktelig dårlig. Har magesmerter, er kvalm og kaster opp. Det blir bare værre og værre. Selv etter at de første 12ukene er passert. Når vi kommer til sommer og skolefri er den kommende storesøster så vant til at mammaen spyr at hun har sluttet å reagere.

 

Jeg er dårlig og redd. Redd for alt som kan gå galt. Jeg oppfører meg hysterisk og tar kontakt med lege etterhvert føde for den minste lille ting. Det ble en god del nå har jeg tilogmed spist is og fortsatt så kjenner jeg ikke liv i magen type telefoner. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og fikk bekreftet at alt var helt bra. Likevell ble jeg ikke plukket opp og tilbyd hjelp. Dette burde vært en selvfølge. De burde sett mønsteret....

 

Jeg føder ei frisk og fin jente. Men denne angsten gir seg ikke. Jeg får problemer med å trille tur -tenk om hun plutselig dør i vognen og jeg triller på et dødt barn uten å vite det. Jeg får panikk når jeg kjører bil og motgående sjafør snakker i mobilen - tenk om han treffer oss. Jeg holder pusten når flyene flyr over oss, det kan jo ramle ned. Månedene går og det blir bare værre. Etterhvert ber jeg selv om hjelp hos helsesøster som ber meg gå til fastlege. Fastlege tilbyr meg medisiner, som jeg takker nei til. Jeg sier jeg vil komme over dette ikke bare "dysse det ned" med medisiner. Jeg får snakke med ei psykspl som hjelper meg opp og frem.

Jeg kommer meg på bena ved å lære meg å være glad i livet igjen!!

 

Sommeren nesten to år senere er vi på feriebesøk. Jeg venter mensen og kjenner at den er rett rundt hjørne. Det er ei pine. Jeg er livredd for å plutselig blø så mye om natten at det kommer i sengen. (Det er ikke uvanlig for meg) Jeg vurderer å bruke bind i tilfelle. Dagene går og blir til ei uke på tur med samme pine. Ingen mens og jeg usker meg inn på apoteket i et hemmelig øyeblikk. Jeg får en svak, svak strek. Tankene går til alle innleggene som var her inne. En strek er en strek, selv om den bare ligner på en skygge. Jeg er vant til cb sin, hadde den et pluss eller minus på den tiden? Jeg må innrømme at jeg føler jeg har sett en slik test så mange ganger at jeg burde kunne det utenat selv i dag. Men de minnene har heldigvis bleknet. Jeg husker jeg sender melding til ei venninne om den svake svake streken min. Jeg tør ikke fortelle det til de vi er på besøk hos.

Så fort vi drar videre og kommer til en landsdel hvor de selger cb sine tester måå bilen stoppes med en gang. Jeg greier sett ikke å vente. Finner meg et do og får vite at joda jeg er jaggu meg gravid igjen! Jeg er kraftig sjokkert. Gravid jeg som bare har hatt sex to ganger den syklusen. Som ikke har hverken sjekket stoffskifte på lenge eller tatt folat. Som har drukket masse masse cola.

 

Lykken er fullkommen når jeg våren etter føder 3.mann. Frisk og fin uten komplikasjoner. Dette er akkurat det jeg har drømt om. Livet kjennes komplett og alle årene med frustrasjon og sjalusi er nesten glemt. Nå har jeg følelsen av at jeg snakker om et annet liv. Kanskje noe jeg bare har lest om....

 

For et års tid siden ytret mannen i hus ønske om et barn til. Jeg sa lenge nei, no way. Før det plutselig rant inn over meg at jo det kan jo være noe. Det kan vi greie. Jo jeg ønsker et barn til. Vi har spontant sex to ganger rimelig tett - med mål om å lage barn. Uten tro på at det faktisk kan gå. Tiden går og det nærmer seg menstid. I løpet av den tiden har jeg allerede slått fra meg tanken på flere barn igjen. Uten tanke på at det faktisk kan ha skjedd ombestemmer jeg meg og glemmer hele greia! Jeg skal ha mensen uka før vi skal ti syden. Perfekt. Nesten som tima. Men det skjer mye, jeg stresser og blir syk. Ingen mens. Åh så typisk at den er sen når det minst passer tenker jeg og blir gretten. Pakker bind og tamponger i kofferten og handbagasje. Kanskje mest sur fordi det ville vært typisk at mensen kommer med et brak i det vi skal gå på flyet og i verste fall blør gjennom klærne. Dagene går og bikker uka. Jeg er gretten og opblåst. Så typisk når jeg er i syden da. Jeg våkner med hjerte i halsen om morgenen (er det blod i senga nå?) eller jeg går i bassenget og frykter at jeg skjemmer meg ut. Det går ei uke til. Matlysta forsvinner, jeg er trett og uggen. Er negativ til luktene og kjenner meg sliten. Jeg trekker meg litt tilbake. Ei jeg har utviklet vennskap med tar meg for seg. Du er gravid du mener hun. Neei ler jeg, jeg er bare sliten! Gravid er ikke mulig. Tanken på de to gangene vi hadde sex streifer meg ikke engang. Men hun overbeviser meg om kjøpe en test til slutt. Jeg tar den morgenen etter. Har litt dårlig tid og er på vei ut døren før jeg kommer på at jeg må sjekke. Den er klart og tydelig positiv. Det er to tydelige streker! Det synker ikke inn. Jeg tenker at dette må ikke vaskedama se og pakker den inn for så å gjemme den mellom tøyet mitt. (Jeg må bare le av det i ettertid) før jeg løper til dagens program.

 

Vell hjemme viser ultralyden at jeg er hele 8uker på vei og vips så sitter jeg her. 32uker gravid og fortsatt like overrasket over at jeg faktisk er gravid. Gravid med 4mann. Det hadde jeg ikke trodd for bare noen år siden!!

 

Hadde jeg kunne delt mer av dette enn som en historie som er ment å være oppmuntrende skulle jeg gjerne gjort det. Jeg kjenner dere ikke, har omtrent ikke lest innleggene, ikke vært her på mange år - likevell unner jeg dere alle den gleden det er å oppnå (en av) sine største drøm!! Jeg deler gladelig ut den bligravidlykken jeg har hatt de siste årene til dere!! Lykke lykke til, måtte dere få en kort vei frem til målet.

[Gulltopp&Lillebjørn]

For en flott historie du har skrevet Virkelig levende fortalt, jeg var helt fanget For en lykke å ha 4 friske, flotte barn Gratulerer!!

[micke78]

Sitter her og leser og tårene renner... Jeg kjenner smerten, sorgen og lengselen igjen så veldig.... Håper så inderlig at jeg en dag iallefall skal få et pluss på en test, mer ber jeg ikke om akkurat nå..

Tusen takk for at du delte historien din med oss, det betyr mye!! Gratulerer så utrolig med 4 barn! Nyyyt livet ditt:)

Klem fra meg