Noen som har tatt abort etter press fra mannen og angret etterpå?

[Anonym bruker]

Hvordan har dere det i dag?

 

Jeg hater meg selv for det..

 

Anonym poster: 0678d12ee8b256d94c52294b5cc5eb14

[Anonym bruker]

Dette er 3år siden. Hadde vært i et forhold med kjæresten i 8 mnd da jeg uheldigvis ble gravid. Jeg hadde aldri trodd jeg ville ta abort, men var på det tidspunktet mye surr mellom meg og barnefar. Han var lite hjemme pga jobb, umoden og så rett og slett ikke for meg å leve resten av livet med han. Alikevel var jeg svært splittet når det kom til abort. Kom på sykehuset for vurdering og jordmoren spurte om dette var en mann jeg kunne tenke meg å samarbeide med minst de neste 18 årene. Svaret mitt var i grunn nei.. Vi slo opp like etterpå og han begynte å anklage meg for utroskap, at det ikke var hans barn, ønsket ikke noe med barnet å gjøre osv. Følte det var for tøft å sette et liv til verden som ikke var ønsket av sin egen far og tok derfor abort for å slippe flere konfrontasjoner og anklagelser. Tenker på det inni mellom men vet det var rett ting å gjøre ifht hvordan situasjonen oss i mellom var.

 

Anonym poster: 1348d904dcec2d82cd2b570628b85aca

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke enda fordi jeg er igang med medisinsk hjemmeabort nå. Ingen som vet om det unntatt samboeren og han er borte på jobb og kommer ikke hjem før om noen uker, men han var helt klar i sin sak, et barn er uaktuelt. Og fordi jeg ikke vil bli alene med enda et barn (er alene med 2 fra tidligere) og fordi jeg allerede nå ser at det ville blitt store samarbeidsvansker, valgte jeg abort.

Vet ikke om jeg kommer til å hate meg selv, men jeg er allerede bitter, skuffet og forbannet på samboeren som valgte å løpe fra ansvaret og forlange abort. Men etter å ha opplevd han dem siste ukene har jeg som smått innsett at en mann med sånne holdninger(til meg og mye annet), sikkert ikke er den rette for meg. Men jeg tor jeg alltid kommer til å føle et jeg mangler et barn og at abort aldri er en enkel løsning.

 

Anonym poster: cdcf829ddbc81bcf8574d9bb0ea18e34

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Jeg tok aborten i uke 12, fosteret var lite så derfor "fikk jeg lov" til å gjennomføre. Det ble medisinsk abort.

En medisinsk abort i uke 6 - 9 er noe helt annet enn en i uke 12.

I uke 12 er det som en fødsel følte jeg... Helt forferdelig. Jeg har stadige tanker om at jeg har sviktet barnet mitt. At jeg har etterlatt det.. Dette "barnet" hjemsøker meg på en måte og jeg tror jeg aldri kommer til å få fred. Den eneste som mildner er noe sykepleieren sa og som jeg er henne evig takknemlig for; "Jeg skal stelle pent med det"

Det har betydd alt for meg i ettertid at sykepleieren sa dette.

 

HI

 

Anonym poster: 0678d12ee8b256d94c52294b5cc5eb14

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Jeg tok aborten i uke 12, fosteret var lite så derfor "fikk jeg lov" til å gjennomføre. Det ble medisinsk abort.

En medisinsk abort i uke 6 - 9 er noe helt annet enn en i uke 12.

I uke 12 er det som en fødsel følte jeg... Helt forferdelig. Jeg har stadige tanker om at jeg har sviktet barnet mitt. At jeg har etterlatt det.. Dette "barnet" hjemsøker meg på en måte og jeg tror jeg aldri kommer til å få fred. Den eneste som mildner er noe sykepleieren sa og som jeg er henne evig takknemlig for; "Jeg skal stelle pent med det"

Det har betydd alt for meg i ettertid at sykepleieren sa dette.

 

HI

 

Anonym poster: 0678d12ee8b256d94c52294b5cc5eb14

Hvordan er forholdet til mannen din nå da? Har dere bevart et godt forhold? Og hvorfor ville han ikke ha barnet?

Jeg synes det var ille nok i uke 7, dem sa jeg ikke kom til å merke noe men det gjorde jeg. Kom i do og jeg måtte bare ta det opp og er ikke i tvil om hva det var.

Å ta abort er langt fra en enkel sak, særlig når det er etter press fra andre. Jeg kan ikke tilgi mannen og lurer på om jeg orker noen fremtid sammen med han.

 

Anonym poster: cdcf829ddbc81bcf8574d9bb0ea18e34

 

Anonym poster: cdcf829ddbc81bcf8574d9bb0ea18e34