Nei, nei, nei og raserianfall.Hvordan takle det?

[zassy ☆]

Jeg synes det er vanskelig å takle all denne "trassen" som jenta vår på 1,5 år har hatt en stund nå. Alle spørsmål besvares med nei, i blant hvis vi bare begynner å snakke til henne sier hun nei..på morgenen når hun våkner snakker hun med seg selv og sier nei nei nei

 

Ingenting vi skal gjøre vil hun, har blitt bevisst å ikke spørre spørsmål, men heller si "nå skal vi pusse tenner" men hun sier jo NEI uansett og det meste på tvinges gjennom eller lures til med avledning..er så sliiiten..

 

Hvordan takler dere dette, hvordan møter dere dem?

 

Akkurat nå så prøver jeg å takle det ved å fortsatt være rolig, forklare at jo det må vi gjøre selv om du ikke vil/har så lyst osv samtidig som jeg da må ta henne på fanget og kle på henne f.eks mens hun stritter i mot. Prøver også å spørre om hun vil gjøre det selv, men alt er bare nei...hun løper stort sett fra meg også mens hun ler og roper nei. Men som regel blir hun bare sint når hun sier nei, og kan begynne å gråte/hyle veldig fort.

 

I blant får hun raserianfall sånn som i dag ved kveldsmaten, helt utrøstelig fordi hun ikke fikk spise leverpostei rett av pakken... La seg på gulvet og hylte og ingenting hjalp, tok langlang tid før jeg fikk roet henne og fikk i henne mat.

 

Skal sies at hun er ei veldig viljesterk jente (alltid vært) men nå har det eskalert helt føler jeg, kanskje det er fordi jeg er gravid også at jeg merker ekstra godt hvor slitsomt det er Bare føler meg som en dårlig mor og at jeg takler det dårlig, eller uansett hva jeg gjør så hjelper det liksom ikke.

 

Prøver å la henne gjøre mye selv og har også god tid på morgenen f.eks eller på kveldsstellet, lar henne også gjøre en del som jeg kanskje ser på som "unødvendig" slik at det ikke skal bli så mye nei fra meg hele tiden og at hun skal føle at hun får gjøre en del/bestemme, men blir jo helt krise de gangene hun ikke får lov til noe eller vi skal bestemme at noe skal gjøres. Prøver også å forberede henne, si flere ganger f.eks at nå skal vi snart på badet, eller nå skal vi snart spise osv, men blir samme reaksjon om jeg har sagt det mange ganger eller en gang.

 

Aaah jeg trenger hjelp eller råd eller noen som sier at dette er normalt eller forteller meg hva jeg gjør feil???

 

Virker liksom som alle andre har mer rolige barn og jeg føler at vi gjør noe galt, er vi ikke strenge nok?

 

Blir glad for alle innspill

Endret 17. april 2013 av zassy ☆

[1+1 blir 3]

Heeeelt normalt, høres akkurat ut som gutten min på 16 mnd. Han er et lite kapittel for seg til tider, med en vilje av stål. Helt imponert over hvor sint en liten herremann kan bli. Og det er ikke alltid like lett å forstå hva som er feil heller, spesielt ikke når språket er såpass tynt enda.

Er selv 28 uker på vei med nestemann, og føler jeg ikke strekker til helt som mamma, med lite overskudd, mye kynnere, og et bekken som krangler.

Problemet her i huset ligger også i at når han først har slått seg vrang, ja da er det ingenting som fungerer. Spesielt gjelder dette matsituasjoner, hvor vi av og til bare må avbryte hele måltidet, roe ned, og så evt. forsøke på nytt.

Det er vel bare en fase vi må gjennom, de innser jo mer og er at de er selvstendige individer, og kan (forsøke) å bestemme det meste selv.

Vi er veldig konsekvente på at nå blir dt slik uansett, når det gjelder bleieskift og påkledning f.eks. Av og til går det kjempegreit, andre ganger går han helt i vranglås. Vi legger til rette for at han skal kunne gjøre det meste selv, og skryter masse av han når han hjelper til. Velger også mine kamper med omhu. Det blir gjerne et par ekstra turer i trappa hver dag, da han plutselig får for seg at han skal ned. Så fremt jeg har tid så går vi ned, og opp igjen, og gutten er fornøyd:)

Men du, det er noen utfordringer ja, blir litt svett til tider.

Vi får trøste oss med at det er ett sunnhetstegn, og at barna våre er akkurat der de skal være når det gjelder utvikling. Dette er jo en del av løsrivelsesprosessen, og alle grenser må vel testes for å finne ut hvor de går (føles i hvertfall slik til tider).

Spent på hvordan det blir med to stk, da. Håper ikke toårstrassen blir enda værre, da skal jeg nok å svettet litt...

Men alt i alt har jeg en kjempesønn altså! Hærlig humør, sutrer lite, og blid og omgjengelig. Dermed blir jo raserianfallene vikende desto værre, er så stor kontrast til hvordan han ellers er.

Men, litt godt å vite at han sier i fra også, spesielt i barnehagen, hvor e ikke kjenner alle vanene hans enda. Han hadde jo laget stor krise ved matbordet i barnehagen en dag de skulle spise fiskeboller. Han hadde jo ikke fått egen gaffel må du skjønne. Og det er ikke snakk om å få hjelpe han hvis han ikke får spise selv samtidig. Det hadde visst vært et fyrverkeri med tårer og det hele, så fikk han egen gaffel og alt ble bra;) så han får jo frem hva han vil og ønsker, selv om språket er fraværende:)

Lykke til, vi får bare nyte disse små trasstrollene våre, det blir vel flere runder oppigjennom de neste årene;)

Men hærlige, det er de nå

[trintra]

Det er helt normal utvikling Bra du forholder deg rolig!

Les litt om emnet her på nett eller i bøker - gir litt "trøst". Dette er jo noe de må gjennom, noen er "verre" enn andre. Jeg var også gravid da min eldste var 1,5 år - men trassen begynte for fullt en stund etter nr to var født.. Ville vært veldig bevisst på å inkludere henne når du får nestemann

[Hannah-]

Gjør vel omtrent det samme som deg zassy, i allefall de gangene vi klarer å forholde oss rolige. Han sier ikke nei til å pusse tennene da, han sier "Ja! Pusse!" men så kniper han igjen munnen og rister på hodet når det kommer til stykket. Må jo bare forklarer at det må gjøres og gjøre det likevel.

 

Her er det ikke så ille enda som du beskriver, men jeg regner med det er på vei. Kjenner jeg gruer meg litt...

[zassy ☆]

Tusen takk for svar, godt å høre at det er normalt iallefall da

 

Hannah- det her kommet bare mer og mer i det siste, enkelte dager er det verre enn andre, merker det allerede når vi står opp om hun er i det lunet kjempeslitsomt, når man legger for kvelden føles det som man har hatt kamper hele dagen og det er ikke noe særlig :/

 

Prøver også å øve henne litt på å leke for seg selv for hun er veldig oppå oss hele tiden, og protesterer veldig når vi prøver å sette litt grenser.. tenker en del på hvordan det skal bli når nestemann kommer, får prøve å inkludere henne så godt vi kan ja som du sa trintra.

 

Det er det å holde seg rolig som er smartest ja, men i blant kjenner jeg tålmodigheten har strekt seg veldig..skal snart ha møte med barnehagen så jeg tenkte å spørre litt om råd der også og hva de gjør, har fått hørt at hun er veldig bestemt i det siste.. ikke så gøy når jeg leverer henne og hun legger seg på gulvet og hyler og ikke vil noe, hehe, føler meg så håpløs..

[Hannah-]

Hehe håper han venter med å bli verre til han begynner i bhg i august, da får vi i allefall litt pause.

[kmama]

Dette hørtes veldig kjent ut. Vi har også hatt mange slike "kamper" de siste månedene, har vært gjennom faser hvor det meste har vært fælt - påkledning, avkledning, bleieskift, sitte i bilsetet, små ting som ikke var helt etter "hennes" plan osv... Helt normalt med andre ord , men slitsomt, ikke minst for mamma som også venter nummer to til sommeren.

 

Merker at det går litt i perioder, i det siste har det i grunnen blitt bedre (hun fylte nylig to, så kanskje toårstrassen kom litt tidlig...lov å håpe... )

 

Jeg tror språket spiller en stor rolle, og ser at vi når mer og mer inn til henne. For oss har det hatt stor virkning å sette ord på og anerkjenne følelsene hennes - "ble du sint nå fordi..., mamma skjønner at du ble sint..." - da slutter hun som oftest å gråte/trasse - og så kan jeg fortsette setningen med "men..."- for det handler ikke om å gi etter, men å vise forståelse, og så kan jeg nå inn til henne når hun har roet seg, mens hvis jeg prøver å bare si "nei/du skal/du kan ikke..." midt i trassanfallet, hører hun ikke etter engang.

[zassy ☆]

Takk for gode råd om hvordan vi kan prate til henne, litt godt å høre at det er slik jeg har gjort det. Midt i trassen nytter det nesten ikke å si noe nei og uansett hva jeg sier blir det nesten verre og enda mere NEEEI, hehe, så i blant er det beste og bare være der evt trøste henne og ikke si noenting til "anfallet" er over (dette er hvis hun hyler og legger seg på gulvet osv). Men skal prøve å bli enda flinkere til å snakke mer om det etterpå når hun har roet seg ned Kjempefin måte det du sier om "ble du sint nå fordi..mamma skjønner at du ble lei deg nå fordi..MEN" osv det skal jeg prøve ut. Tror du har rett i det med språket, hun har enda ikke veldig stort ordforråd og blir nok ikke alltid forstått og kanskje frustrert av det.

 

Takk - setter pris på det!

[Portishe]

Å, disse små altså! Kjenner meg godt igjen, har en på 21 mnd og mammas tålmodighet for testet seg godt i det siste Du har fått mange fine råd, og det er av og til litt godt å bare lese at andre også har det på samme måte! Jeg er også gravid som deg, og merker jeg er spent på hvordan ting vil bli når lillebror kommer!

[zassy ☆]

Portishe så koselig at det er flere som venter nr 2 Når har du termin? Her venter vi også på lillebror i juni

[Millea har tre små]

Synes du har mange fornuftige og gode tanker om dette temaet.

 

Det jeg umiddlelbart legger merke til er at du ikke bruker "trusler", som feks: Hvis du ikke pusser tennene nå, blir det ingen bok. Det er veldig lett å ramle ned i den "fella" der (jeg gjør det selv også), men det er utrolig fint at du kun ved bruk av deg selv og dine ord gjennomfører en tannpuss (eller en lignende situasjon). At hun protesterer på mange av disse operasjonene handler mer om personlighet og temperament, enn at du gjør noe "feil". Hun er fremdeles ganske liten, men hun er nok en av dem som har behov for å bestemme noe, og at hun ved å bestemme noe og deretter mestrer å gjennomføre noe (feks velge pålegg og smøre på) vil gjøre at hun i mindre grad vil ha behov for å kontrollere "alt".

 

Se på viljestyrken som noe positivt. Vi trenger flere jenter med bein i nesa:-)

[zassy ☆]

Millea ja prøver å unngå trusler, men noen ganger blir det sånn: "vil du ikke ut?" når hun ikke vil kle på ytterklær f.eks, hehe, men tror ikke hun skjønner det egentlig..tror ikke hun skjønner konsekvenser enda..at hvis hun ikke kler på så må vi bli inne, så prøver å si dette lite, men man blir jo så frustrert i blant

 

Jeg har også prøvd å blitt bevisst i å ikke si for mange ting/forvirre henne, f.eks så spør jeg om hun har lyst å gå ut? så er det ofte jaaaa (hun elsker å være ute) og så sier jeg "da må vi bytte bleie først" og så blir det krisestemning og Neeeeei, hehe, da slår jeg meg selv i hodet..så nå har jeg begynt å vente med å si noenting om ut-gåing til etter at vi har tatt bleieskiftet. Regner med en del "trass" kommer fordi hun møter brutte forventninger så derfor tenker jeg en del på å ikke si noe som vi ikke faktisk skal gjøre der og da og ikke hundre ting først.

 

Men dette er vanskelig i praksis, for ofte sier man ting uten å tenke seg om og det krever egentlig å være ganske bevisst, men tror jeg blir flinkere og flinkere til det etterhvert. Mulig jeg tenker litt for mye, hehe, men sånn blir det når man har en jente med mye vilje!

 

Men enig i det du sier Millea, det ER jo positivt at hun har viljestyrke og er så tydelig i det hun ønsker og ikke ønsker, elsker henne jo akkurat slik hun er, men vil bare prøve å begrense alle kampene og få en koseligere stemning her hjemme

 

Taaaakk for gode råd, setter så pris på det dere, ikke så lett å være førstegangsmamma alltid

[Hannah-]

Synes du har mange fornuftige og gode tanker om dette temaet.

 

Det jeg umiddlelbart legger merke til er at du ikke bruker "trusler", som feks: Hvis du ikke pusser tennene nå, blir det ingen bok. Det er veldig lett å ramle ned i den "fella" der (jeg gjør det selv også), men det er utrolig fint at du kun ved bruk av deg selv og dine ord gjennomfører en tannpuss (eller en lignende situasjon). At hun protesterer på mange av disse operasjonene handler mer om personlighet og temperament, enn at du gjør noe "feil". Hun er fremdeles ganske liten, men hun er nok en av dem som har behov for å bestemme noe, og at hun ved å bestemme noe og deretter mestrer å gjennomføre noe (feks velge pålegg og smøre på) vil gjøre at hun i mindre grad vil ha behov for å kontrollere "alt".

 

Se på viljestyrken som noe positivt. Vi trenger flere jenter med bein i nesa:-)

 

Hmm når du nevner trusler, så begynte jeg å lure på om jeg har gjort noe feil her.

 

Når vi er ute i hagen og leker, så er det ganske kort vei til bilveien, og vi har ikke gjerde. Gutten min synes det er veldig gøy å løpe mot bilveien for å få mamma til å løpe etter, og da har jeg begynt å si "Nei, ikke gå til veien, da må vi gå inn igjen." Når han da har gått likevel, så har jeg tatt ham med inn og forklart ham hvorfor, også har vi heller gått ut igjen etter en stund.

 

Etter et par ganger med dette, så begynte han å snu og komme tilbake når jeg kom med denne "trusselen", så det er tydelig at han skjønner det. Men er det feil av meg å gjøre dette? Hvordan burde jeg i såfall håndtere dette i stedet?

 

Høres ut som du vet hva du snakker om, så jeg tenkte jeg måtte spørre.

[Hannah-]

Jeg har også prøvd å blitt bevisst i å ikke si for mange ting/forvirre henne, f.eks så spør jeg om hun har lyst å gå ut? så er det ofte jaaaa (hun elsker å være ute) og så sier jeg "da må vi bytte bleie først" og så blir det krisestemning og Neeeeei, hehe, da slår jeg meg selv i hodet..så nå har jeg begynt å vente med å si noenting om ut-gåing til etter at vi har tatt bleieskiftet. Regner med en del "trass" kommer fordi hun møter brutte forventninger så derfor tenker jeg en del på å ikke si noe som vi ikke faktisk skal gjøre der og da og ikke hundre ting først.

 

Haha den fella der går jeg i rett som det er også. Kan f.eks. finne på å si "Nå skal vi snart gå og besøke mormor, mamma skal bare sette seg ned og slappe av litt etter middagen først." Da tar han tak i armen min og skal dra meg opp av stolen, hyler og roper "Momooo!" Er ikke snakk om å vente da nei.

[Portishe]

Vente nei, det skjønner vi ikke He he, alt skal skje nå, eller helst i går! Har termin i slutten av juni Glemmer litt at det blir to snart!!

[Vimseliten]

Jeg vil gjerne si noe her. Min tass på snart et halvt år er likedan. Skikkelig ertekrok som springer bort når han skal kle på seg, blir sur ved matbordet hvis han ikke får kaste maten rundt osv... Vi har da bare måttet ta han bort fra stolen/situasjonen. Han sitter da selvfølgelig p ågulvet og "gråter" (hyler), og vi har egentlig ikke gitt han så mye oppmerksomhet da. Til oss stoppet han nemlig litt når vi så påhan, og fortsatte når vi så bort. Sikkert for å få oppmerksomhet. Så nå får han ikke oppmerksomhet før han har slutta, og da får han komme på fanget og få kos. Så snakker vi med han og forklarer hvorfor vi ble "sinte". Det har hjulpet å gjøre det slik her i hvert fall, han gir seg lettere nå..

[Millea har tre små]

Trusler er utrolig effektivt (og brukes nok av de fleste innimellom). Når det er sagt, kan det være lurt å bli mer bevisst på å få ned truslene til et minimum. Målet må være at foreldrenes ønsker og krav etterkommes i kraft av at de er voksne, og at de ikke må underbygge ønskene med en trussel hver eneste gang de ønsker noe gjennomført.

 

Hvis jeg sier til mitt barn at " nå vil jeg at du skal pusse tennene", ønsker jeg at barnet skal gjøre dette uten at jeg må "legge ved" en trussel om fratakelse av goder o.l. I mange tilfeller må jeg gjenta ønsket eller beskjeden mange ganger før noe skjer, men i det lange løp tenker jeg at det er bedre at det er sånn:-)

[Hannah-]

Trusler er utrolig effektivt (og brukes nok av de fleste innimellom). Når det er sagt, kan det være lurt å bli mer bevisst på å få ned truslene til et minimum. Målet må være at foreldrenes ønsker og krav etterkommes i kraft av at de er voksne, og at de ikke må underbygge ønskene med en trussel hver eneste gang de ønsker noe gjennomført.

 

Hvis jeg sier til mitt barn at " nå vil jeg at du skal pusse tennene", ønsker jeg at barnet skal gjøre dette uten at jeg må "legge ved" en trussel om fratakelse av goder o.l. I mange tilfeller må jeg gjenta ønsket eller beskjeden mange ganger før noe skjer, men i det lange løp tenker jeg at det er bedre at det er sånn:-)

 

Men hvordan ville du gjort det i mitt eksempel der og da, før vi kommer så langt at han gjør som jeg sier bare fordi jeg er voksen?

 

Når han løper mot bilveien, så har jeg jo ikke tid til å gjenta ønsket mitt mange ganger og vente på at han skal følge det. Eneste alternativet da er jo å løpe etter han, som er det han ønsker, og som gjør det hele veldig gøy og fører til at han gjentar det gang på gang.

 

Aner virkelig ikke hvordan jeg skal håndtere dette...

[Millea har tre små]

Trusler er utrolig effektivt (og brukes nok av de fleste innimellom). Når det er sagt, kan det være lurt å bli mer bevisst på å få ned truslene til et minimum. Målet må være at foreldrenes ønsker og krav etterkommes i kraft av at de er voksne, og at de ikke må underbygge ønskene med en trussel hver eneste gang de ønsker noe gjennomført.

 

Hvis jeg sier til mitt barn at " nå vil jeg at du skal pusse tennene", ønsker jeg at barnet skal gjøre dette uten at jeg må "legge ved" en trussel om fratakelse av goder o.l. I mange tilfeller må jeg gjenta ønsket eller beskjeden mange ganger før noe skjer, men i det lange løp tenker jeg at det er bedre at det er sånn:-)

 

Men hvordan ville du gjort det i mitt eksempel der og da, før vi kommer så langt at han gjør som jeg sier bare fordi jeg er voksen?

 

Når han løper mot bilveien, så har jeg jo ikke tid til å gjenta ønsket mitt mange ganger og vente på at han skal følge det. Eneste alternativet da er jo å løpe etter han, som er det han ønsker, og som gjør det hele veldig gøy og fører til at han gjentar det gang på gang.

 

Aner virkelig ikke hvordan jeg skal håndtere dette...

 

Du skal ikke kun bruke ord, det har du helt rett i:-) Min minste er 2 år og også veldig nysgjerrig på biler og bilveier. Når han begynner å gå mot veien, sier jeg navnet hans og deretter " Stopp. Vi må være her. Vi må passe oss for bilene". Hvis han ikke stopper, løfter jeg ham opp og går tilbake mens jeg gjentar det jeg sa. Deretter foreslår jeg en annen aktivitet " Vil du huske?" , eller "Se, der er det en fugl".

 

Dette må du nok gjenta i flere uker (kanskje måneder) fremover, i likhet med mange andre situasjoner hvor barnet skal lære hva som forventes av det.

 

Vi får trim i det minste:-)

[Hannah-]

Haha huff ja, det er sant... Noen ganger er det så myyye mer fristende å velge enkleste utvei. (Men så må man jo tenke litt lenger frem også...)