Har så lyst på Berner Sennen hund.

[Anonym bruker]

De få jeg har møtt har vørt så rolige, barnekjære og kontaktsøkende.

Er det en fin familiehund?

 

Anonym poster: 89de4cd1d57f2782c02f573564131d62

[Anonym bruker]

Ja de er fantastiske familiehunder. Men de blir ganske store, og de har masse pels, så hvis du får en hund som ikke liker å bade, så er det ganske stress å prøve å få et par hundre kg til å bade.

 

Anonym poster: 347b83d3067c03993e69906f2224246c

[Papegøyeblomst]

Jeg er vokst opp med to bernere - perfekte familiehunder, like glad i alle ( altså ikke gode vakthunder, hehe)..

 

Du må være forberedt på hår overalt, og halen er i akkurat passe stuebordhøyde, så når de logrer flyr stearinlyr og kopper veggimellom :-)

 

Den ene vår logret så mye og så hardt, at vi måtte teipe en tom tørkerull på halen for å "dempe", hehe

 

De eeelsker kos, og tror de er små veskehunder som kan sitte på fanget i enhver situasjon.

 

Eneste minus er vel at de ofte er plaget av hoftedysplasi - og må bæres opp og ned trapper hele valpetiden

(veldig festlig når de har blitt 50kg, står på toppen av trappa og kikker dumt på deg.."Skal du ikke bære meg, eller?")

 

Som alle andre hunderaser, bør du lese deg mest mulig opp om rasen, og kontakte Norsk Kennelklubb for oversikt over seriøse oppdrettere.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er vokst opp med to bernere - perfekte familiehunder, like glad i alle ( altså ikke gode vakthunder, hehe)..

 

Du må være forberedt på hår overalt, og halen er i akkurat passe stuebordhøyde, så når de logrer flyr stearinlyr og kopper veggimellom :-)

 

Den ene vår logret så mye og så hardt, at vi måtte teipe en tom tørkerull på halen for å "dempe", hehe

 

De eeelsker kos, og tror de er små veskehunder som kan sitte på fanget i enhver situasjon.

 

Eneste minus er vel at de ofte er plaget av hoftedysplasi - og må bæres opp og ned trapper hele valpetiden

(veldig festlig når de har blitt 50kg, står på toppen av trappa og kikker dumt på deg.."Skal du ikke bære meg, eller?")

 

Som alle andre hunderaser, bør du lese deg mest mulig opp om rasen, og kontakte Norsk Kennelklubb for oversikt over seriøse oppdrettere.

 

Haha, du beskriver min perfekt

 

De blir store ja, og har ganske mye kraft i den halen, så der er litt praktiske utfordringer. Vår får ikke gå rundt stuebordet, både fordi der er teppe på gulvet, og fordi den ville gjort rent bord (bokstavelig talt) hver gang den svinset forbi.

 

De tror de er små, og tror at hvis de sniker seg veldig forsiktig opp i fanget ditt med en og en labb, vil du ikke merke at de kommer. Neida, 40-50 kg i fanget merkes jo ikke...

 

Vår hund snøst bare en gang i året, når hun mister vinterpelsen. Men da er det til gjengjeld mye også, greier gjerne av henne en bærepose med pels daglig, uten at det ser ut til å hjelpe noe særlig. Utenom disse periodene er det ikke mange hårene som faller.

 

Men hun er utrolig snill, og elsker kos og oppmerksomhet (litt i overkant glad i det faktisk). Hun er lettlært og lydig.

 

Husk at hunden tar stor plass i bilen om den skal med dere, så du må ha stort bagasjerom. De spiser mye, og bæsjer mye (mer enn en håndfull hvis du skal plukke det i pose når dere går tur), og tror den er liten.

[Kaklehøna]

Jeg fikk meg Berner sennen når jeg var 17 år gammel. Jeg hadde han i 9 herlige år! Mer spesiell hund skal du lete lenge etter!

 

Han var skeptisk til fremmede, men vennlig. En perfekt vakthund! Han reddet meg to ganger fra ubehagelig besøk av fremmede menn på kveldstid.

Og han var så kjærlig, rolig og glad mot de han kjente.

 

Han pleide å prate med meg. Jeg kunne legge ut all min frustrasjon til han, og han svarte faktisk! Med sin egen knurrende/pipende stemme.

 

Jeg hadde to venninner han ikke likte. Når jeg fikk besøk av de, så gikk han ut av rommet og la seg i et annet. Så kom han tilbake når de var gått.. Han mislikte boyband musikk og rømte rommet da også

 

Han røytet to ganger i året. Da kunne jeg gre av han en bærepose med hår flere ganger i uken.

 

Han likte ikke så godt fremmede hannhunder, men det var min egen feil, som ikke sosialisere han godt nok når han var valp.

 

Han var 100% husren ved 10 uker.

 

Han var lydig, og hørte alltid på hva som ble sagt.

 

Høres rart ut å si det, men han var min beste venn. Siden vi måtte avlive han pga en ulykke, så går det ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på han. Han var min bærnie, og en lignende hund finner man ikke igjen!

 

Jeg vil anbefale rasen på det sterkeste!! Men man må like å støvsuge, gre hunder og man må ha god plass, både i hus og bil. Ser noen har nevnt halen i riktig høyde for bord etc og det stemmer korrekt!

 

Min ville gjerne også sitte på fanget. Spesielt når jeg kjørte bil (før påbud om bur i bil..) så han kunne skape noen trafikkfarlige situasjoner ved å prøve å komme i fanget mens jeg kjørte! Etter noen av de gangene, så fikk han seg bur i bilen

 

Han ødela aldri noe hjemme hos oss. Han var en rolig og behagelig fyr.

 

Gud som jeg elsket den hunden!