Flere som er utrolig deppa?

[CAND]

Jeg har et følelsesliv og noen humørsvningninger som er helt latterlige. Jeg er mistenksom ovenfor alt, og jeg blir sint, bekymret og deprimert altfor fort. Jeg ber om unnskyldning, men har så dårlig samvittighet etterpå at jeg bare føler meg enda verre. Skikkelig dårlig sirkel, hehe. Samboeren min blir ganske utafor av det hele, og jeg føler meg helt ubrukelig. Det er ikke noe gøy, altså. Man vil jo helst være en liten solskinnstråle hele tiden, særlig i denne lykkelige tiden! Har dere noen tips eller erfaringer?

 

Ps. Det er kun 16 dager siden befruktning, cirka.

[CAND]

Bare for å være klar: Jeg prøver å være positiv altså! Sier til meg selv: Jeg er glad og fornøyd! hele dagen lang.... Hva gjør dere? Og hva sier man til mannfolka? Hvordan kan de takle dette best mulig?

[Lessismore]

Jeg må rett og slett ta meg sjøl i nakkeskinnet. Sånn som igår, så hadde jeg tenkt til å ringe mannen for å sladre på en bagatell som hadde skjedd i matbutikken. Jeg var nødt til spørre meg selv: "på en vanlig "ikke-gravid" dag, ville jeg ringt mannen og klaget på dette?" Svaret var selvfølgelig nei, så jeg droppet det. Et annen eksempel: da jeg våknet idag tidlig, så jeg mannen og vår lille datter sitte i sofaen og kose seg med barnetv. Jeg kjente jeg ble sur fordi jeg syns hun ser for mye på tv, og hadde tenkt til å storme bort og skru av tv'n. Heldigvis vet jeg at jeg er superhormonell, så jeg snudde og gikk på badet istedet. De koste seg jo bare i hverandres selskap!

Poenget er, jeg veit jeg blir skikkelig bitch når jeg er gravid, så det er opp til meg selv hva slags stemning vi vil ha i huset.

[CAND]

Ja, det er sant. Det høres ut som om du er veldig flink!

 

Lurt kontrollspørsmål altså! Det skal jeg adoptere

[Lykketroll13]

Jeg tar meg også mye lettere nær av og bli fornærmet for filleting.

Jeg tror det er lurt å vite at dette er normale følelser når man er gravid og hormonell. Det er ikke noe galt med meg, jeg er bare gravid!!

Ofte er det å vite dette nok til at jeg skjønner at det ikke er den andre som er slem, så jeg klarer å holde kjeft.

Prøver heller å bli flinkere til å si ifra om hva jeg trenger.

[Lanabebi86]

JA:( Var sånn forige gang også. Igår sa mamma at kanskje hun burde komme tilbake om ni mnd. Uff:/

[MillaLilla]

Heh. Jeg er ikke så veldig deprimert, men jeg synes ganske synd på meg selv og er litt irritert på mannen min som ikke er så oppmerksom som jeg synes han burde være. Her går jeg med hele lista kjipe graviditetssymptomer også spør han ikke hvordan jeg har det engang (joda han spør innimellom, men jeg vil helst han skal spørre hele tiden)!! Da blir jeg muggen (litt i overkant, sikkert).

 

I tillegg gråter jeg for ingenting. På lørdag var vi i bryllup, men festen haddes å vidt begynt før jeg måtte gå å legge meg med migrene, og jeg gråt og gråt og syntes så synd på meg selv som gikk glipp av festen og som hadde vondt i hodet og som kastet opp og som ikke kunne ta medisiner (og joda, det var vondt og selvfølgelig var det dumt at jeg gikk glipp av bryllupsfesten som jeg jo hadde gledet meg veldig til, men det var ikke noe å bryte sammen i krampegråt av, liksom).

 

Herre min hatt...det blir noen morsomme måneder frem til desember, ja!