eksen hans ødelegger familien vår

[annelise1]

 

Hei hei.

Det har seg nå slik at vi er en familie på 4, to voksne og hvert vårt barn fra hver vår kant. Forholdet har vart i 2 år. Jeg og samboeren har det fint sammen, og alle gikk fint sammen. Jeg og barnefaren har en god tone mot hverandre og sammarbeider godt. Slik er det desverre ikke på den andre siden.

Eksen hans skal kontrollere og blande seg inn i alt vi gjør, og gjerne gjennom datteren sin. Dette har gjort at en velfungerende familie ikke fungerer så godt sammen lenger. Hun blander seg inn i alt fra hva vi skal gjøre i ferier, hvordan vi skal og ikke skal oppdra ungen hennes til mitt samvær med sønnen min. (dette er bare litt av det hun blander seg inni) Hun elsker tydelig vis "sladder" fra datteren sin om alt vi gjør feil, og vi får lange referater om alt vi gjør feil. Jeg kunne ha skrevet flere sider med hva hun gjør og blander seg inni, men skal ikke gjøre det . Vi blander oss ikke inni noe av livet hennes og hvordan hun oppdrar datteren dems, selv om det er mye vi er uneige om. Men greit nok det, hun har et behov for å kontrollere, og sikkert en smule sjalu. Problemet ligger nok i min samboer. Altså at han faktisk lar henne holde på slik. Han prøvde forsiktig å stoppe det, men da eskalerte dette bare til innblanding av barnevern og div andre offetlige hjelpe tjenester. Så han gav etter for manipuleringen hennes.

Både jeg og min samboer har vært sykemeld pga dette. Det dem ikke ser er at dette går utover andre enn bare dem selv. Konflikten dems har pågått så lenge jeg har vært i forholdet, og jeg ser desverre ingen endring. Nå er det sik at vi ikke lenger setter klare grenser ovenfor datteren dems, men i stede setter han disse grensene for min sønn når hun er her (annen hver helg og ferier). Datteren dems har en del problemer når det kommer til enkelte ting og har det ikke alltids så enkelt, men i stede for å fokusere på henne, fokuserer de på alt annet uvensentlig. Jeg mener nå at han har latt henne (esen) ødelegge familien. Han vet godt hvordan hun holder på, men likevel lar han dette fortsette. Jeg står nå å ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker ikke å dele livet mitt med henne og han, men bare han. Og ja, selvfølgelig må de ha en form for kommunikasjon, men bare ikke på denne måten. Vis vi ikke gjør som hun sier, blir det bråk. Vi får kontunerlig meldinger, telefoner og mailer fra henne, hvor hun finner på ting og tar ting ut av det blå og fra hva datteren sier. Jeg skjønner at det å gå inn i et forhold med mine og dine barn er en utfordring, men hadde aldri trodd at det skulle bli slik. Er det noen her som har erfaring med dette eller tips?

[Anonym bruker]

Jeg har erfaring med en ekstremt kontrollerende eks, samt en mann som ikke klarte å sette ned foten ja. Det forholdet tok dessverre slutt, selv om vi som nyfamilie isolert sett fungerte utmerket sammen (med seks barn!)

Så jeg har dessverre ikke noen oppmuntrende ord å komme med, bare en bekreftelse på at komboen eks ute av kontroll og ettergivende mann er umulig å leve med hvis man vil ha et ok liv selv.

Eksen min prøvde faktisk en del ganger å stå opp mot dama (slik din har prøvd), men det er vanskelig å kjempe mot en person som er skruppelløs nok til å ta alle midler i bruk - økonomiske, sette opp/bruke barna, lyve etc.

Denne dama jeg snakker om ville også kontrollere/bestemme alt, og hun ville fortsette å ha eksen min som "handy man on call 24/7", selv om han nå hadde stiftet ny familie med meg. Eller, det blir feil å si at hun kun ville det, hun krevde det, og var villig til å bruke økonomiske pressmidler, løgn samt å sette opp ungene mot oss for å få det som hun ville. Desse også til tross for at det var hun som hadde forlatt eksen min til fordel for en annen, som hun så hadde giftet seg med. Noen mennesker eier verken skrupler eller gangsyn...

Etter å ha prøvd å stå opp for seg selv/oss noen ganger, og med hennes skitne spill som svar, fikk eksen min nervøst sammenbrudd. Vi prøvde en stund til, men jeg kunne se på han at han hadde resignert. Ikke så rart...

Den dag i dag, fem år senere, er han alene, og innser at noe forhold for han blir det ikke før ungene er myndige.

Mitt råd er, før du engasjerer deg med hud og hår i et dine-mine forhold, så sjekk ut eksen. Det finnes faktisk noen skikkelig fæle der ute. Ikke nok med at de kan ødelegge forholdet, men de kan faktisk gjøre stor psykisk skade på alle involverte (ikke minst barna, som kan brukes som brikker i deres spill).

Ta vare på deg selv og sønnen din og kom deg unna, du kommer ikke til å angre.

 

Anonym poster: 699ca7d711beb922fa518a9faa35e996

[annelise1]

Jeg skjønner ikke at enkelte mødre vil sine unger så vondt, og er så hevn gjerrige og setter sin egosime forran alt. Synes det er veldig trist å se, men synes også det er litt opp til eksmannen å stå opp for dette. Jeg ser a man kanskje er litt bittre etter et brudd og at det er vondt, men her har begge gått videre med hvert sitt forhold, og det er noen år siden. Ser flere på forumet (og utenfor) har lignende problemer. Desverre ser det vel slik ut her, at forholdet tar slutt.

Fikk beskjed av min samboer at jeg kanskje måtte skaffe meg en psykolog slik at jeg kunne godta det som foregår. (øh, jeg skaffe meg psykolog fordi disse to har problemer på hver sin måte?) Og nei, jeg er ikke helt perfekt og gjør alt riktig til en hver tid. Dette er en ny situasjon for meg, og sikkert masse jeg kunne gjort annerledes, men jeg mener nå at man ikke skal ta med seg slike konflikter inn i et nytt forhold, da dette er så ødeleggende, også det at de må tenkte på datteren oppi dette. Ja, jeg skjønner mange sikkert vil si at jeg ikke skal blande meg inn og holde meg utenfor, men her blir jeg automatisk blandet inn, og det er også snakk om ei lita jente i bildet her som ikke har det så godt i denne situasjonen. Jeg har tatt meg av henne, mens de har kranglet. Det har også noe med at vi aldri kommer oss videre og ikke kan leve som en velfungerende familie.

Jo mer jeg prater med min samboer, jo mer skjønner jeg at han ikke helt forstår situasjonen og hvem dette går utover. Puh! Skal ikke være lett dette, men man lærer vel så lenge man lever

[Anonym bruker]

Sett foten ned. Kall inn til møte på familievernkontoret og snakk ut, sett klare regler krav. Si at dere kommer til anmelde om hun ikke slutter med mailer, meldinger og telefoner. Ta vare på meldinger og mailer. Overse utbrudd (det kommer til å irritere vettet av henne) Om hun begynner å tulle, vær føre var. Kontakt bv og fortell deres side av saken. Og mannen din må få seg noen baller!

 

Anonym poster: 3d781c658e2c599c53d5e10c3fe1a300

[annelise1]

Helt enig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort det for lengst. Jeg har kommet med forslag etter forslag for å få en stopper for dette, men han har vel egentlig bare gjort saken værre ved å bøye seg etter henne når det stod på som verst i stede for å ta tak i det. Jeg føler på en måte at han velger henne over meg, datteren hans og sønnen min. Litt rart kanskje, men han hører jo mer på henne egentlig. :S Nå virker det som han gjør alt hun sier igjen, og det virker som hun har overtak, noe som gjør litt vond i hjerteroten. Han har vel oversett en del av utbruddene hennes, og det virker som hun tar det virkelig til det ekstreme vis hun ikke får noe respons eller viljen sin. Jeg har gitt han en sjanse til å ordne opp i dette.

[Anonym bruker]

Helt enig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort det for lengst. Jeg har kommet med forslag etter forslag for å få en stopper for dette, men han har vel egentlig bare gjort saken værre ved å bøye seg etter henne når det stod på som verst i stede for å ta tak i det. Jeg føler på en måte at han velger henne over meg, datteren hans og sønnen min. Litt rart kanskje, men han hører jo mer på henne egentlig. :S Nå virker det som han gjør alt hun sier igjen, og det virker som hun har overtak, noe som gjør litt vond i hjerteroten. Han har vel oversett en del av utbruddene hennes, og det virker som hun tar det virkelig til det ekstreme vis hun ikke får noe respons eller viljen sin. Jeg har gitt han en sjanse til å ordne opp i dette.

Grunnen til at det av og til er slik er fedrenes manglende rettigheter, spesielt når det gjelder barn under 7 år. Dersom mor slår seg vrang og trenerer samvær mellom barn og BF, så vil det være vanskelig for BF og kreve samvær. Mor vil si at barnet ikke kjenner far, selv om det skyldes henne selv.

Far har dermed ikke andre muligheter enn å holde seg inne med BM. Noen ganger er det eneste alternativ for at far skal få det samværet de ønsker.

 

Anonymous poster hash: 6c9f2...3d8

[annelise1]

 

Helt enig. Hadde det vært opp til meg hadde jeg gjort det for lengst. Jeg har kommet med forslag etter forslag for å få en stopper for dette, men han har vel egentlig bare gjort saken værre ved å bøye seg etter henne når det stod på som verst i stede for å ta tak i det. Jeg føler på en måte at han velger henne over meg, datteren hans og sønnen min. Litt rart kanskje, men han hører jo mer på henne egentlig. :S Nå virker det som han gjør alt hun sier igjen, og det virker som hun har overtak, noe som gjør litt vond i hjerteroten. Han har vel oversett en del av utbruddene hennes, og det virker som hun tar det virkelig til det ekstreme vis hun ikke får noe respons eller viljen sin. Jeg har gitt han en sjanse til å ordne opp i dette.

Grunnen til at det av og til er slik er fedrenes manglende rettigheter, spesielt når det gjelder barn under 7 år. Dersom mor slår seg vrang og trenerer samvær mellom barn og BF, så vil det være vanskelig for BF og kreve samvær. Mor vil si at barnet ikke kjenner far, selv om det skyldes henne selv.

Far har dermed ikke andre muligheter enn å holde seg inne med BM. Noen ganger er det eneste alternativ for at far skal få det samværet de ønsker.

 

Anonymous poster hash: 6c9f2...3d8

 

 

Hei. 

Datteren bodde hos far når dette pågikk. Datteren er også endel eldre enn 7 år. I noen tilfeller er det desverre slik, men vi har også et rettsystem og lover og regler. Vi har også erfart at disse desverre ikke blir holdt og at mor oftes har flere "rettigheter" når det kommer til barna. Men det betyr ikke at man skal godta alt en eks sier og mener, det vil verken være bra for barnet eller foreldrene. 

 

At vi skal ta med datteren til syden og må ta opp et lån på dette, at datteren skal få alt hun peker på, at datteren skal få spise akkurat det hun ønsker til en hver tid osv, er det ingen som tjener noe på. 

Jeg skjønner godt hva du sier, og ser desverre at mange foreldre i dag gir ungene sine alt de peker på for at de skal ønske å bo hos dem. Datteren flyttet til sin mor etterhvert, der det ikke er regler og hun får det hun ønsker. Skloeresultatene er dårlige, hun har blitt overvektig, hun er mye syk og får ikke den hjelpen hun trenger både psykisk og fysisk.  Man må ikke gi etter, man må kjempe for sine barn

 

Jeg gikk selv igjennom et helvete uten like med stygge meldinger, advoktabrev og bli stengt ute fra familien til barnefaren til min sønn i lang tid. Jeg kjempet gjennom dette, prøvde å prate med barnefaren (og familien), gikk til familikontoret osv. Han var ta som et esle og alt jeg gjorde var feil. Jeg gav meg aldri og prøvde å ordne oppi kommunikasjonen mellom oss. En dag kom han på døra og sa unnskyld for alt. Det endte opp med at vi kan kommunisere veldig godt i dag og krangler aldri. Vi kan være uenige eller si i fra om ting, men vi blander oss aldri opp i hva den andre gjør eller ikke gjør. Han er like mye foreldre som det jeg er. Det er så synd med så mange mødre som ødlegger for barnefaren og barna og saboterer av ren egoisme.