Vente eller ikke....

[sakb77]

Vårt 2 forsøk var negativt. Det var en stor sorg for meg. For mannen også, forsåvidt, men vi har reagert helt forskjellig...Vi er begge enig om at de to første forsøkene har vært slitsomme og de har virkelig tært på forholdet. Jeg vil bare kjøre på, og sette igang så fort som mulig. Mannen vil vente, så lenge som over sommeren! Jeg er knust, med tanke på at ventetiden bare blir enda lenger. Drømmen virker fjernere enn noen gang...

 

Ventet dere lenge mellom forsøkene? Dere som har prøvd lenge...?

[Lillie Vanillie]

Hei. Så synd at det ble negativt forsøk!

 

Dette med om det er gunstig å vente eller ikke er jo veldig individuelt. Ofte må man ha et par måneders pause før ny stimulering etter negativt ferskforsøk uansett, jeg syntes ikke jeg klarte å ha mentalt pause i de månedene. Selv tok vi hele ti måneders pause (vi hadde hatt 6 inseminasjoner og fire innsett), og først da klarte jeg å ta helt fri fra hele prosessen.

 

Jeg ble gravid da jeg prøvde igjen, men jeg tror ikke det var på grunn av pausen (for jeg hadde to SA i bagasjen), men det var allikevel veldig godt å være borte fra hele karusellen så lenge. Fikk også det hele litt på avstand (man blir fort litt desperat når man står midt opp i det), og fikk tid til å reflektere litt rundt hvordan det sliter på både kropp og forhold, og vi kunne tenke litt over hvor lenge vi ville holde på, om det snart var på tide å si stopp osv. Så for vår del var det bra. Men det betyr ikke at det er det rette for andre. Hvis man bare sitter og venter på å starte igjen, er det kanskje ikke så mye vits i?

 

Lykke til med både beslutning og forsøk!

[dincene]

Legen min på st.olavs sa at det var bare å kjøre på. Jeg hadde ei pause etter det andre forsøket men mere fordi at kroppen var utslitt. Jeg blir så gale dårlig av nesesprayen og jeg måtte gå på den i 8 uker hver gang. Om det hjelper å vente, aner ikke. Det jeg synes kan være viktigere at kroppen har nok d-vit og den før jo man fra nå av og framover. Men du må jo gjøre det som føles riktigere for deg og mannen din må da støtte deg samme hva du velger-det er jo du som går gjennom det. Jeg har hatt 3 ferske og sånn sirka 6 frys.

[Evigoptimisten]

Dette er jo veldig individuelt, og man må kjenne på det selv. Aller mest du, som er på medisinkjøret og tar den største støyten.

 

Jeg synes ventetiden mellom forsøkene er lang nok som den er. (3 insemineringer, 1 fersk, og 1 avbrutt frys) har vi brukt snart 1 år på. Synes disse feriestengte sykehusene og klaffing med ustabile sykluser etterhvert gjør at månedene flyr...

 

Dette avhenger jo litt av alder hvor god tid man har, og om man klarer å koble ut i pausetiden. Er du klar for flere runder så synes jeg du skal trumfe det gjennom hos din mann. Dette er uansett en prøvelse for forholdet!!! Lykke til med den beslutningen dere kommer frem til

[sonja77]

Prøvelsen for forholdet tror jg neppe blir noe mindre om man tar pause, hvis d da ik er selve hormonene som ødelegger mye da. Problemet er vel usikkerheten ifht å få barn el ik, og er som de sier over her nok ventetid underveis, mye som skal klaffe for å få til forsøk-tida går fort i denne prosessen. Personlig hadde jg bare kjørt på hvis kroppen og psyken føles sterk nok. Sommerferien, påske, jul d er som regel naturlige pauser underveis alikevel:) håper d snart klaffer for dere:)

[sakb77]

Tusen takk! Jeg og min mann har litt forskjellig utgangspunkt. Han har barn fra før, jeg har vært ufrivillig barnløs i 10 år. Da vi kom sammen var jeg åpen om at jeg hadde de problemene jeg hadde, han hadde vel egentlig ikke tenkt seg fler. Likevel var det han som begynnte å mase...Jeg gikk mange runder med meg selv og han på hva dette kom til å koste av oss som par. Han sier nå at han ikke hadde ant at det kom til å bli så tøft. Jeg tror vel at han fremdeles vil ha, men ja....jeg vet ikke helt. For meg er nok dette en større sorg enn for han.

 

Jeg synes også at ventetiden er helt umenneskelig lang. Jeg visste på forhånd at dette kom til å bli tøft. Om det er medisiner, eller prosessen og omstendighetene i situasjonen som har tært mest på, vet jeg ikke. Det er ikke noe tvil om at kroppen og hodet og psyken er fryktelig sliten nå, men jeg hadde gladelig gått i gang i morgen om jeg hadde kunnet. Samtidig så har jeg aldri ønsket å tvinge noe igjennom, spesielt ikke det å få barn. Vi får se....

[Vizzy]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg merker mest at jeg blir urolig pga alder. Vi har prøvd å få barn i litt over 3 år og har vært igjennom 2 avbrutte ivf forsøk samt to gjennomførte negative forsøk. Er i gang med nytt forsøk nå. Prosessene er slitsomme både for forholdet og for kroppen. Jeg kjører bare på da det motiverer meg å tenke at for hvert forsøk er jeg et steg nærmere. Er dritt lei av mensen hver måned for å si det sånn og blir lei meg hver måned..