Dypt deprimert samboer :-(

[Anonym bruker]

Heihei :-)

Kjenne jeg har så mye jeg trenger å få ut for tiden, frustrasjonen og redselen har bygget seg opp over tid og startet for alvor for 4-5 mnd siden..

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg spoler 10 mnd tilbake.

 

Det hele startet i Juni, samboer var høygravid og vi var på vei til sykehuset. Hun hadde konstante rier, med noe vondere som kom med 1 min mellomrom. Da vi kom til kk på sykehuset, fikk vi vite at det var morkakeløsning og at alt håp var ute. Hele verden gikk i grus, smerten og sorgen som fulgte var altoppslukende. Vi ble mer og mer isolert fra omverden, og venner ble bare truffet innfor våre 4 vegger. Jeg gikk sykemeldt i ca 2 mnd etterpå, før jeg startet i 50% den neste mnd. Samboer hadde ikke jobb fra før, så der var det ingenting å gå til når jeg startet i jobb. Hun satt helt alene hjemme, og ble enda mer isolert. Jeg kom meg gradvis, og fikk tak på flere og flere oppgaver på jobben igjen. Det var her problemene startet mellom oss. Hun ble mer og mer irritabel, trøttere og trøttere. Alt jeg sa var feil. Alt håp var ute. Jeg kunne komme med noen oppmuntrende ord, men etter en stund ble disse meningsløse. Jeg fikk da høre at jeg ikke var en god kjæreste siden jeg ikke viste hva jeg skulle si for at hun skulle føle seg bedre. Vi har hvert vårt barn fra tidligere forhold, og ettersom kreftene til samboer forsvant inn i depresjonen ble jeg på en måte alenefar til 2 barn pluss en deprimert. Dette krevde sitt fra meg. Jeg jobbet fulltid, 2 barn i 2 barnehager som begge stemgte klokken 16:30 med ca 20 min kjøring mellom. Jeg sluttet 4 på jobben, så stresset med å rekke begge barnehagene ble stort. Middagslaging hver dag, handling i butikken med 2 barn på slep. Alene. Dusjing og legging. Jeg var så og si utslitt etter at barna hadde lagt seg. Men da var det tid til å ta seg av samboer. Dette kunne foregå til langt utpå natt, noenganger til klokka 4-5, og så opp igjen på jobb kvart på 7. Ikke nødvendig å si at jeg forsov meg nesten hver dag... Jeg fikk høre fra samboer at jeg var fjern og ikke så veldig omgjengelig i denne perioden. Hver gang vi kom i snakk, dreide det over til om dette forholdet var riktig for oss, om hun i det hele tatt betydde noe for meg... Hun kunne ikke forstå hvordan jeg kunne oppføre meg slik mot henne hvis jeg elsket henne så mye som jeg sa... Jeg måtte begynne å vise det, være der for henne. Er det ikke det jeg har gjort da? Latt henne få fri til seg selv, og ikke tenke på alt som må gjøres rundt henne? Lange dager og lange netter i den perioden, jeg sovnet på jobben ett par ganger. Har en krevende stilling, som krever at jeg yter 100% hele tiden. Men det er ikke så enkelt når depresjonen blir så altoppslukende at samboer nermest dyrker den. Jeg fortsetter å si til henne hvor mye jeg elsker henne. Hun betyr fremdeles alt for meg, for jeg vet at dypt der inne er hun. Og jeg gleder meg til den dagen da hun kommer til seg selv igjen :-) all kritikken, drittslengingen, frekkheten, og kamelene som jeg har tatt imot er verd det bare jeg får 1 dag med henne slik hun innerst inne er :-) jeg får fremdeles høre at jeg er dårlig som kjæreste ettersom at en kjæreste alltid skal vite hva en må si når den andre har det vondt.. Jeg går fortiden rundt med en konstant klump i magen, og en frykt for at hun kommer til å gå fra meg pga dette. Nå snakker vi nesten ikke sammen om dødfødselen, eller problemene lengre, mye stillhet i heimen når ungene har lagt seg. og veien til fjernkontrollen er kort... Behandling har nettop startet, og første terapitime ble unnagjort på tirsdag, og neste på mandag, så håper dette ordner seg.

 

Noen andre som kjenner seg igjen i dette?

 

Huff, dette ble ett rotete og langt innlegg.

 

Hilsen meg :-)

 

Anonym poster: 0334d36a8290882a04b786b5c387325a

[Anonym bruker]

Så trist, kondolerer! Dette må være grusomt å gå gjennom. Veldig bra at samboeren din får hjelp nå, det er på tide. Å isolere seg gjør bare ting verre! Du har virkelig tatt støyten i det daglige, kanskje det går opp for henne etterhvert for en kjærlighetserklæring dette faktisk er. Ønsker dere masse lykke til!

 

Anonym poster: b5140f8fc1ee3c344d1adfbd93cd7961

[Anonym bruker]

Syns du høres veldig flink ut jeg.

I vårt forhold er jeg den deprimerte og mannen som gjør alt, akkurat som du. Mitt tips til deg er å tvinge henne ut. Gå en tur. Gå bort på middag til familie eller venner som vet hun sliter. Det værste for henne er hvis hun blir liggende passiv hjemme og bli mer og mer deprimert.

Min mann har prøvd å få meg ut, men jeg har nektet. Legen min har bestemt nå at jeg må ut litt hver eneste dag, trenger ikke være mer enn ti minutter feks. Men mannen min har omtrent bært meg ut i gangen og kledd på meg og dyttet meg ut døra.

Nå går jeg frivillig. Man trenger at det settes litt krav. Ellers legger man seg bare ned for å dø eller gi opp.

 

Masse lykke til. Du virker som en veldig flink mann

 

Anonym poster: 5f33d28647dc1d4a2380c99939614aa7

[Anonym bruker]

Du virker ut som et fantastisk menneske.Har ikke erfaring med depresjon men ser at du har fått gode råd i svar oppforbi.Stå på ,etter regn kommer sol:):)God klem til deg

 

Anonym poster: 36d79dc396ab84385efd36d5814fbfa9

[Wopi]

Du virker helt utrolig!! Har dere andre rundt dere som kan hjelpe? Har dere foreldre som kan ta ungene, eller har hun en mamma eller venninne som kan hjelpe deg å ta vare på henne?

 

Du gjør ALT for henne nå, men hun er visst for syk til å se det.. Håper terapien hjelper. I mellomtiden: vær åpne mot omverdenen om hvordan det står til, og ta i mot den hjelp dere kan få!

[Erlendv]

Takk for flotte kommentarer :-) kjente at jeg fikk lettet litt på trykket :-)

Vi har ikke noe familie som kan stille opp her, de bor andre steder i landet :-( vi isolerte oss veldig i perioder, hun kom seg ut va 4-5 timer i mnd. Nå har hun fått panikkanfall i tillegg til depresjonen, så jeg er sykemeldt på ny. Lærte fra i høst at jeg ikke kunne kombinere dette med jobb, heldigvis har jeg en arbeidsgiver som støtter meg i dette. Ikke alltid så enkelt for andre å forstå at jeg er frisk og sykemeldt samtidig.. Siste mnd har vi komt oss mer ut, vi har hatt turer til venner, stranden osv. Har merket på samboer at hun smiler og ler litt oftere nå :-) gleder og gruer meg til fortsettelsen. Gruer meg til de tunge periodene som kommer, og gleder meg til den dagen da lykken endelig er på vår side igjen :-)

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp hatt en lettere depresjon og min mann er litt som du. Han står på hodet for å ordne alt det praktisk med barn og hjem. Men han er dårlig på snakke-fronten og det medfører at jeg føler han svikter meg. Det jeg egentlig trenger er jo noen som viser at de bryr seg med å bruke ord! Du trenger ikke si oppmuntrende ting, det er bare irritabilitet. Det holder å spørre "hvordan har du det i dag? Hva har du tenkt på i dag?" og så lytte og prøve å forstå.

 

Men det høres ut som dere er på rett vei. Det er viktig at du er klar over at det kan ta LANG tid å bli ordentlig frisk. Sånn at du er innstilt på å være tålmodig og ikke mister motet når det går sakte fremover.

 

Dere kommer sterkere ut i den andre enden. Det er tøft når det står på, hold ut og lykke til!

 

Anonym poster: 04f2eae0b78b4c19195c9180a4bf8ad8

[Anonym bruker]

Jeg har vært der hun er. Og vi har tre barn, så det var et helvete for sambo. Etter mye om og men som jeg ikke orker utdype, ble jeg "tvunget" av kommunen (i DK) til å møte i et treningssenter 3 ganger i uken. Det bør jeg fulgt opp av en PT som la opp et program til meg der pulsen skulle max opp i minimum 30 min. I tillegg styrke og litt yoga. Jeg måtte bli i senteret i 2 timer men behøvde ikke trene hele tiden. Poenget var at jeg skylle sosialiseres og produsere endorfiner.

Det tok 3 uker, så var jeg tilbake til normalen!! Helt fantastisk !!!!

Bedre enn noen medisin el terapi:)

Fikk ikke sykepenger hvis jeg ikke møtte opp..

Kommunen deres opererer nok ikke ned samme system, men dette har vist seg å være det mest effektive mot dyp depresjon i DK.

Synes du bør få henne til å trene, spør kommunen om tilskudd hvis det er dyrt.

Lykke til !

Klem fra en som forstår.

 

Anonym poster: 8fc825d24990b167b693e56450d40d20

[Anonym bruker]

Får hun behandling ?

 

Anonym poster: cc7954c53cd1b0564684eb96db28efc1