Hva syns dere? Få barn tidlig eller sent i livet?

[Anonym bruker]

Hva er egentlig best.. ofre litt av ungdomstiden sin for å få barn tidlig? For så og få mye tid som voksen uten unge barn og ta seg av...

 

Eller få barn sent.. og ha mange år som ung til å "leve livet" men da bruke mye av sin voksne alder på små barn..

Når jeg sier ung mener jeg da i 18års alderen.. og eldre kanskje 30 +..

 

Tror jeg ville valgr barn ekstra tidlig. Og kost meg med friheten som voksen;)

 

Anonym poster: e61a4ef97982e519498548f6014f3eca

[Anonym bruker]

Jeg synes 25 var veldig passe. Men det varierer jo hva folk ønsker. Man vil vel helst ha et stabilt samliv og tak over hodet.

 

Anonym poster: c8539078b12a8100919c5d55182a9aa0

[Anonym bruker]

Jeg har erfart begge deler. Fordeler med begge deler. Å få barn tidlig har fysiske fordeler, lettere graviditet i ung og sprek kropp (var 20 år).

Senere i livet er økonomisk trygghet og trygt og godt fohold en fordel i mitt liv. Men det er mye tyngre å gå gravid som 34 åring kontra 20 åring for min del.

 

Anonym poster: 311486b2039a3490d8bb2c2cdca63367

[Gjest Anybody]

Jeg valgte tidlig. Jeg begynte å feste og "leve livet" tidlig. Så jeg var klar for å få barn tidlig. Jeg har vært veldig flink til å fortsette med mine interesser og være med venner selv som småbarns mor.

 

Men hadde jeg ikke hatt god økonomi eller følte jeg hadde fått noe it av ungdomstiden hadde jeg nok ventet.

 

Men nå er det slik og det er deilig å ha store selvstendige barn som 40 åring og ikke begynne med bleier da. Men dette gjelder meg da

[Elsker livet]

Jeg syns det viktigste er at man føler seg moden til det. Jeg kunne fint ha fått barn som 18 åring. Men i og med at (for meg personlig) det er viktig å være gift og ha det meste på stell først, hadde jeg nok valgt 30 +.

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske mamma hadde ventet noen år før hun fikk meg. Hun var 18. Ser at hun er en mye mer oppofrende, trygg, stabil og omsorgsfull mor for mine søsken som hun fikk i 30-årene.

Selv fikk jeg mine som 23- og 26-åring, og det var rett for meg.

 

Anonym poster: add6818015da69977690bf0e21ee8369

[Anonym bruker]

Jeg er meget fornøyd med mine valg. Jeg fikk første ved 35 og venter nå andre ved 37.

 

Har rukket å finne den rette. Hadde samboer tidligere i 10 år, men det var ikke helt rett... Nå er jeg samboer med verldens beste mann og vi har rukket å 'leve' mye før vi fikk barm. Har reist masse, til eksotiske sted som Cuba, New Zealand, Karibien, Mexico, Bali, Australia, etc., etc. Hadde ikke hatt råd til dette før jeg kommet en bit i karriæren... Nå har jeg rukket å ta en god utdanning og jobbe drygt 10 år før barnen kom. Har nå en årslønn på 1 million+ og et meget spennende jobb.

 

Nå koser vi oss som familie og savner ikke 'ungdommens' vilde nachspiel og fester. Umgås mye med venner i samme ålder som også har små barn. Koser oss med lange middager med god mat og god vin. Drar på hytteturer og ferier. Har råd å kjøpe det jeg ønsker til barna mine. Og har modnet betraktlig og er garantert en mer reflektert mor enn hva jeg hadde blitt som 18-åring!!

 

Anonym poster: f5683d6eb05f9596fe1a60bfd3f43aae

[Anonym bruker]

For min del passer det tidlig, fikk min første som 21 åring og nå er jeg 23 år og venter nummer to.

Grunnen til jeg ikke til vente er at flere kvinner i slekten har blitt ufrivillig barnløse i tidlig alder.

 

 

 

Anonym poster: b5c984d7e99a0a9af68ea8bc7dc18c93

[Anonym bruker]

Jeg valgte tidlig. Jeg begynte å feste og "leve livet" tidlig. Så jeg var klar for å få barn tidlig. Jeg har vært veldig flink til å fortsette med mine interesser og være med venner selv som småbarns mor.

 

Men hadde jeg ikke hatt god økonomi eller følte jeg hadde fått noe it av ungdomstiden hadde jeg nok ventet.

 

Men nå er det slik og det er deilig å ha store selvstendige barn som 40 åring og ikke begynne med bleier da. Men dette gjelder meg da

Hehe...er ikke du ung enda? Vet du 100% sikkert hva livet bringer videre i 30 åra?

Ting kan endre seg fortere enn du aner. Møter du mannen med stor M i 35 årsalderen og han ikke har barn - skal du si nei fordi du vil være ungefri som 40 åring?

 

 

Anonym poster: 13ac08d32e790669b4939be96fda0fea

[Anonym bruker]

Hva er egentlig best.. ofre litt av ungdomstiden sin for å få barn tidlig? For så og få mye tid som voksen uten unge barn og ta seg av...

 

Eller få barn sent.. og ha mange år som ung til å "leve livet" men da bruke mye av sin voksne alder på små barn..

Når jeg sier ung mener jeg da i 18års alderen.. og eldre kanskje 30 +..

 

Tror jeg ville valgr barn ekstra tidlig. Og kost meg med friheten som voksen;)

 

Anonym poster: e61a4ef97982e519498548f6014f3eca

Jeg har gjort begge deler. Det var på mange måter lettere når jeg var ung enn nå når jeg har passert 35 og har to små. Kjenner jeg engster meg mer nå, samtidig er jeg mer rolig og trives bedre hjemme, det må ikke absolutt skje noe. Så vet egentlig ikke hva jeg ville valgt om jeg skulle gjøre det igjen..

 

Anonym poster: 1b15bed14cb0afc677e16567cd12e0f8

[hit og dit]

Jeg kunne overhodet ikke tenkt meg å få barn tidligere enn det jeg gjorde, så da må det bli sent i livet for meg.

[Barn 4 :)]

eg fikk mitt første barn som 18 åring, mitt 2 barn som 20 åring og no mitt 3 barn som 26 åring

 

kan få et kull til om 10 år eg hehe...

[Anonym bruker]

Hva er egentlig best.. ofre litt av ungdomstiden sin for å få barn tidlig? For så og få mye tid som voksen uten unge barn og ta seg av...

 

Eller få barn sent.. og ha mange år som ung til å "leve livet" men da bruke mye av sin voksne alder på små barn..

Når jeg sier ung mener jeg da i 18års alderen.. og eldre kanskje 30 +..

 

Tror jeg ville valgr barn ekstra tidlig. Og kost meg med friheten som voksen;)

 

Anonym poster: e61a4ef97982e519498548f6014f3eca

he he..virker som du uansett ser på det å få barn som stress og styr. Enten leve livet før en får barn eller være ung nok til å leve etter de er store. Noen synes faktisk det er koselig å ha små barn også og velger å få de etter når det passer med tanke på bolig og økonomi:)

 

Anonym poster: d40b50e1e7d6792c3a506aa41bf8fe1f

[Anonym bruker]

Jeg valgte tidlig. Jeg begynte å feste og "leve livet" tidlig. Så jeg var klar for å få barn tidlig. Jeg har vært veldig flink til å fortsette med mine interesser og være med venner selv som småbarns mor.

 

Men hadde jeg ikke hatt god økonomi eller følte jeg hadde fått noe it av ungdomstiden hadde jeg nok ventet.

 

Men nå er det slik og det er deilig å ha store selvstendige barn som 40 åring og ikke begynne med bleier da. Men dette gjelder meg da

Du valgte vel ikke å få barn, altså var vel ikke planlagt. Du trodde jo du var steril,? For du er jo julie sant!?

 

Anonym poster: 328b0a72bae41cfb0ae72170d21449d3

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg deler ikke ditt syn på å velge å få barn etter når man ønsker "frihet".

 

For meg er det å få barn en stor berikelse i livet og jeg har aldri tenkt på at jeg ønsker å bli ferdig for å få tid til å være bare meg/oss.

 

Jeg har både vært ung og gammel mor, noe som betyr at jeg kommer til å ha (forhåpentligvis) hjemmeboende barn fra jeg var 20 til jeg blir 60 - altså nærmest hele mitt voksne liv. Og jeg blir fylt med takknemlighet over det.

 

Hvordan man er som forelder tror jeg har mindre med alder enn personlighet. Jeg er fremdeles meg selv selv om jeg har rundet 40 og selv om jeg ikke er like kjapp opp akebakken lenger, så føler jeg ikke at det er så stor forskjell på å ha baby nå og da jeg var 20. Jeg var nok mer utålmodig da og tror nok jeg var minst like trøtt

 

Jeg føler livet er komplett som mamma og er takknemlig for at vi får lov til å oppleve gleden det er med å småbarn i hus igjen.

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn da jeg var 35, 38 og 42.

 

Riktig for oss!! Jeg har hatt mange flotte år uten barn, reist, studert, festet, prøvd og feilet med kjærester før jeg fant HAN jeg ville ha barn med.

 

Jeg har også barn boende hjemme til jeg er 60 år. Hva så? Målet mitt er ikke at de skal fortest mulig ut.

 

Elsker livet mitt!

 

Anonym poster: 5768aa87a1961d46ee4929ea54c26108

[Gjest Anybody]

Jeg valgte tidlig. Jeg begynte å feste og "leve livet" tidlig. Så jeg var klar for å få barn tidlig. Jeg har vært veldig flink til å fortsette med mine interesser og være med venner selv som småbarns mor.

 

Men hadde jeg ikke hatt god økonomi eller følte jeg hadde fått noe it av ungdomstiden hadde jeg nok ventet.

 

Men nå er det slik og det er deilig å ha store selvstendige barn som 40 åring og ikke begynne med bleier da. Men dette gjelder meg da

Du valgte vel ikke å få barn, altså var vel ikke planlagt. Du trodde jo du var steril,? For du er jo julie sant!?

 

Anonym poster: 328b0a72bae41cfb0ae72170d21449d3

 

Planlagt jo men flere barn får jeg nok neppe.

Nei jeg er ikke Julie ?

[Gjest Anybody]

Jeg valgte tidlig. Jeg begynte å feste og "leve livet" tidlig. Så jeg var klar for å få barn tidlig. Jeg har vært veldig flink til å fortsette med mine interesser og være med venner selv som småbarns mor.

 

Men hadde jeg ikke hatt god økonomi eller følte jeg hadde fått noe it av ungdomstiden hadde jeg nok ventet.

 

Men nå er det slik og det er deilig å ha store selvstendige barn som 40 åring og ikke begynne med bleier da. Men dette gjelder meg da

Hehe...er ikke du ung enda? Vet du 100% sikkert hva livet bringer videre i 30 åra?

Ting kan endre seg fortere enn du aner. Møter du mannen med stor M i 35 årsalderen og han ikke har barn - skal du si nei fordi du vil være ungefri som 40 åring?

 

Jeg er ung jo, men det er 40 åringer også.

Mannen med stor M ønsker ikke fler barn han heller,

Så det får nok helt fint. Nei vet ikke hva livet birger har en viss ide dog. Men jeg vil aldri angre på at jeg ble ung mor

 

Anonym poster: 13ac08d32e790669b4939be96fda0fea

[Anonym bruker]

For meg handler det ikke om å få nyte tiden når barna har blitt store. Jeg går ikke rundt å lengter etter "friheten". Jeg fikk ikke barn som tjueåring for å ha fri som 40 åring. Fins det virkelig foreldre som tenker sånn? Nå ble jeg litt rystet, hehe. Dere må da nyte tiden som er NÅ, damer! Jeg kommer til å ha en tenåring i hus når jeg passerer 34 år, og da vet jeg at jeg kommer til å savne tiden jeg lever i nå - småbarnsmor til to flotte barn.

 

Vi valgte å få barn da vi var i begynnelsen av tjueårene. Barnet var høyt ønsket og godt planlagt. Vi har alltid hatt en trygg økonomi - til tross for en tilværelse som studentforeldre. I hele min oppvekst har jeg blitt tatt med på eksotiske ferier, takket være ressurssterke besteforeldre. Kanskje det gjør det lettere for meg å slå meg til ro tidligere enn mange andre på min alder? Jeg fikk også litt alenetid med mannen min før vi fikk barn, men da babyønsket kom for fullt hos oss begge så ble ikke fokuset på alenetid så viktig lenger. Vi ønsket oss sterkt en familie. Alle har ulike verdier og mål for livet sitt - at ikke alle ønsker barn tidlig forstår jeg godt. For oss hadde det uansett føltes uendelig vondt om vi måttet ha ventet i 10 år + bare for å passe inn i a4-konseptet (ref. til at man bør få barn i en "bestemt rekkefølge").

 

Om det var opp til meg kunne jeg godt fått fler barn "sent i livet", men jeg har en mann som syns det holder med 2.

 

 

Anonym poster: d079b668af3eb6c231aae00a63d8e580

[Anonym bruker]

Jeg fikk første som 19-åring og tvillinger som 22-åring. Passet perfekt for meg. Har klart å skaffe meg både utdannelse og jobb, har en mann jeg har det fint med og føler meg ellers kvikk og rask i hverdagen. Vi kan gi barna det de trenger, har god økonomi og generelt ting på stell og tilrettelagt for barn. Selv om vi har 3 barn, reiser vi mye både i inlland og utland. Det krever bare litt mer planlegging.

 

Jeg er ganske trygg på meg selv som mor, og vet at barna har det bra. De har et stabilt og trygt hjem, med to foreldre som stiller opp og vil dem alt vel.

Første var ikke planlagt, men jeg har aldri vært noen stor fan av fest og fyll. Jeg har god kontakt med vennene mine, og omgås mange med barn.

 

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barn tidlig, og føler ikke at livet mitt har "stoppet" av den grunn. Jeg nyter tiden som småbarnsmamma og gjør det beste utav den. Jeg tenker at barna har jeg på "lån", og en dag flytter dem ut. Jeg får nok tid når jeg blir eldre til å være bare meg og reise og oppleve ting med samboeren. Men nå dreier livet seg om å ta vare på de søte små, og gi dem en god, trygg og fin oppvekst som dem kan se positivt tilbake på

 

Jeg er bare 23 år, og vet ikke hvordan det er å være litt eldre mamma. Å få være mor er en gave, og jeg tenker aldri at jeg kunne gjort ditt og datt om jeg ikke hadde barn. Jeg gjør akkurat de samme tingene som jeg ville gjort uten barn, men det krever somsagt bare litt mer planlegging.

 

Jeg tror ikke alder har så veldig mye å si, selv om det har litt å si. Mye har med hvordan innstilling man har til det å få barn, alle gjør sitt beste, om man er 16 år eller 40 år. Så lenge barna har klær, mat, kjærlighet, en plass og bo og stabile forhold rundt seg er det ingenting som skulle si at man er en dårlig mor. Alt er hva man selv gjør det til, og hvordan innstilling man har

 

Jeg er glad for at jeg fikk barn tidlig, ikke fordi jeg gleder meg til å bli ferdig med barnetiden og leve livet som voksen, men fordi jeg hadde lyst på barn å være en ung mor. Kan godt hende jeg får flere barn senere, men tenker aldri at jeg vil bli ferdig for å få det "gamle" barnløse livet mitt tilbake.

 

Jeg nyter livet som småbarnsmamma og setter pris på de gledene jeg får, men kommer også til å nyte livet og sette pris på ting når barna flytter hjemmenfra.

 

Anonym poster: b85e634f9032617f6cfe89d11ae00391

[Anonym bruker]

Jeg har gjort begge deler. Har følt meg fri hele tiden. Barna har vært en berikelse, og de har kun gjort livet mitt bedre. Men det var enklere å være mamma som bekymringsløs 20-åring enn i 30-årene da jeg hadde mer livserfaring. Da ble jeg stresset og redd for alt det jeg kunne gjøre feil. Tok så lett på ting første gangen, mens jeg senere var superstresset for det meste. Gleder meg nå til å bli bestemor.

 

Anonym poster: a3fdd982601dd20d3c102b324375eff1

[Gjest yrild]

Så lenge du har funnet en fantastisk partner og en stabilitet i ditt eget liv spiller det ingen trille om du er 20 eller 40. For min egen del så fant jeg ikke mannen min før jeg var over 30 og stabiliteten i livet fant jeg også sent. Hadde jeg fått barn som ung hadde jeg garantert vært skilt imens jeg nå tror og håper at jeg skal være med min mann for resten av livet.

[Anonym bruker]

Mye heller etter 30 enn før 20. Jeg kjenner ingen tenåringer som egentlig er modne nok til å ta seg av barn, selv om jeg kjenner mange som tror de er det.

 

Anonym poster: 42ec32a8d548a8d73571a2341b197a07

[Anonym bruker]

Jeg fikk førstemann da jeg var 24, nr 2 da jeg var 27, og nr 3 som 34åring. Har vel aldri vært VELDIG ung mor, man allikevel endel yngre enn mange av mine venninner og andre jeg kjenner. Er selv veldig gla for at jeg fikk barn såpass tidlig. Men ser jo at å få barn litt oppi 30åra også har sine fordeler. Jeg er mer rolig og avslappet, mer harmonisk på en måte. Rett og slett mer voksen, men en like god mor uansett hvor bgammel jeg har vært.

 

Eneste grunnen til at jeg IKKE ville ventet med å få første barnet til jeg var over 30, er rett og slett at når man venter så lenge, er det ikke sikkert man KAN få barn lenger. Barnløsheten har jo økt kraftig over en lang periode. Er sikker på at fordi mange venter så lenge med å få barn, gjør at mange da rett og slett ikke kan få det...uten hjelp. Jeg skjønner rett og slett ikke de som bevisst venter med barn til 30 åra, tør å gjøre det. Ihvertfall ikke hvis alt ligger til rett for det. Man trenger faktisk ikke stort hus, mange penger på bok eller millionlønn for å kunne oppdra et barn...for ikke å snakke om de som jo må reise "verden rundt" først... De som ikke finner rette mannen, stabilt forhold osv før de er oppi 30åra, det kan jeg skjønne venter...de har liksom ikke noe valg... Men andre som egentlig har alt på plass, har lyst på barn, men allikevel venter lenge med å få barn? Skjønner ikke at de tør...

 

Anonym poster: 84bcddf82c17644ae598fbd1c340a192

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg er "voksen" mor. Ikke fordi det var det jeg hadde planlagt, men fordi det å lage barn faktisk ikke var så enkelt. Men når vi først knakk koden så....

 

Jeg skjønner ikke dette med å være så sliten fordi man er eldre når man har fått barn, jeg tror det er like mange slitne yngre mødre. Ikke er jeg spesielt engstelig eller overbeskyttende heller - sånne ting tror jeg har vel så mye med personlighet som alder å gjøre. Vi er forskjellige.

 

Men når det er sagt, mener jeg at folk ikke bør vente til alt passer perfekt med å få barn. Man trenger ikke å være 18 uten mann, hus eller penger, men man trenger ikke å være 35 med to biler, hus og hytte og den perfekte mann heller. Selv om det blir mer og mer vanlig med "eldre" mødre, er det slik at det ikke blir enklere å få barn jo eldre man er. Jo eldre man er, jo vanskeligere er det å bli gravid. Så ikke vent for lenge! En viss trygghet og stabilitet er det lurt å ha, og personlig mener jeg at man ikke bør velge å sette barn til verden uten at man kan ta vare på dem også økonomisk, men det finnes grenser!