Hvordan går det med forholdet til mannen i prosessen?

[Evigoptimisten]

Dette blir sjeldent tatt opp her...

Hvor involvert er deres menn?

Føler dere at det er kun "ditt" prosjekt til tider?

Hvordan er stemninga i heimen liksom...

 

Har hatt en tøff siste måned her i gården.Har vært så lei, og følt det litt som mitt prosjekt. Har begynt i terapi for å sortere tankene mine litt,o g mannen stilte positivt opp på en time også heldigvis.

Menn må jo nesten snakkes til i store bokstaver for å skjønne føles det som. Tror min ikke takler helt svingningene, og at jeg er å sårbar og svak om dagen. Han fortalte terapeuten at han trodde han hjalp meg ved å ikke snakke om det så mye, sånn at jeg fikk pause. Hallo??? Er de virkelig så enkle noen ganger? Jeg føler jo jeg er i et fengsel til tider, prøverørsfengselet.. Vi må da komme styrket ut av det til slutt håper jeg Vi "feirer" forresten 3 år som prøvere denne uken... Skulle kanskje bare mangle at det tærer på

[sakb77]

Godt tema! Det korte svaret er at det tar på!!! Om det er mitt prosjekt... Tja, nei, jo....jeg vet ikke helt, men jeg tror bare menn og kvinner er forskjellige. Igjen ingen sjokkerende nyhet. Min mann er definitivt MED, men han ar barn fra før. I tillegg har han nok litt mer pragmatisk og praktisk tilnærming til dette. Eksempelvis lurte han på om vi kunne drøye litt med neste forsøk, fordi dette var så slitsomt. Jeg fløy i taket, for jeg synes han har den lette rollen i dette her. Jeg tror det er jeg som i stor grad glemmer at det er nok like ille for han som må leve med denne hormonelle, gale versjonen av meg selv (jeg ber til Gud om at det bare er hormonene og at det ikke er en ny og ukjent ustabil personlighet som dukker fram) som for meg som "står i det". Han er fantastisk! Jeg er ikke mye morsom å leve med om dagen...og det påvirker stemninga i forholdet og heimen i stor grad...min mann uttrykte også at han synes det var vanskelig "å stå på utsiden", han følte seg til overs og at det var så lite han kunne gjøre. Han synes jeg klarte det så fint, og han kunne liksom ikke få lov til å "ta vare på meg" som han skulle ønske. Jeg fikset alt selv...så det gav meg også noe å tenke på. Hormonfengselet har gjort meg litt fjern, som gjør at min kjære føler jeg blir litt utilnærmelig....

 

Ikke lett for noen parter det her, tror jeg....

[dincene]

Vi har vært sammens i over 10 år og de siste 2,5 drivet med ass.befr. Ja, mannen vil helst ikke snakke om dette, men han er med på det og støtter meg. Dei er jo anna vesener enn oss Dem vil ikke snakke om følelser osv. Må bare godta det tror jeg. Ellers føler jeg at forholdet har vokst på disse åra og har blitt enda bedre etter disse rundene. Må si, vi har ikke fått det til etter sirka 10 runder i det offentlige og er over i det private nå. Og har ikke barn fra før heller.

[Hubro :)]

Vi har vært sammen i snart 8år og har ikke brukt prevensjon på 7år siden vi visste fra dag en at samboeren min ikke kunne få barn på naturlig måte. Han har en IVF-jente fra et tidligere forhold.

Her i huset er mannen med på alt. Fra medisinering (setter sprøyer) og uttak, til innsett og enda mer medisinering (holder meg med selskap når jeg må ligge den halvtimen etter at jeg har tatt utrogestan tre ganger daglig).

Det er dessverre også han som sliter mest når mensen kommer eller vi får negative prøver. Det vises med at han går rundt og er irritert på småting og plutselig vil gjøre så mye utendørs enn ellers. Jeg har prøvd hele veien å tenke tanken at når det er negativt var det ikke meningen at det skulle bli baby av forsøket.

 

Nå har vi vært nesten to år i prosessen og heldigvis har vi fortsatt to forsøk igjen i det offentlige. Etter et negativt ferskforsøk i juni 2012, ett negativt fryseforsøk og et mulig negativt fryseforsøk nå har vi faktisk pratet om at vi skal gå rett i gang med nytt ferskforsøk - for vi gir ikke opp!

Samboeren min er veldig klar på at selv om det er trist er det veldig viktig at vi prater under hele prosessen og at alt vi gjør har vi pratet om og blitt enige om. Selvfølgelig kan vi diskutere høylydt til tider, men forholdet vårt var sterkt før vi satte i gang prøverørsprosessen og jeg vil vel kanskje si at det er enda sterkere etter disse to årene med prøving og feiling.

 

Han er veldig støttende og gjør virkelig alt for at vi skal klare dette. Når jeg har vært ruger har jeg såvidt fått løftet en finger for han er så redd for at det skal gå galt. Og jeg unner virkelig ham dette barnet vi en dag får! Får et barn får vi en dag - kanskje ikke i år eller til neste år, men en dag blir det vår tur!

[Fiemamma]

Jeg begynte tidlig med å forklare alle detaljer om prosessen. Alt fra bloodprøver og hva alt heter og betyr. Gjennomgått medisinene, hva de gjør, bivirkningene kunne bli, hva det koster, hvordan de tas, hvordan egguthenting og ting på lab foregår. ALT. Forklarte flere ganger og også mens jeg tok medisin.

 

Vi ble enda nærere hverandre. Forelska på nytt Han ble veldig oppvartende og kom stadig bort og kyssa meg i nakken osv. Sånn småting han ikke har gjort før. Omsorgspersonen i han kom tydelig frem

[dincene]

Fiemor, sånn følte jeg om mannen min også Angåendes å ligge en halvtime etter utrogestan. Det er ikke nødvendig, sa legen min i hvert fall.

[Erle85]

Det som ikke tar liv av oss gjør oss sterkere sier min far veldig ofte!

 

Tenker mye på det når det kommer til IVF-behandlingen. Mannen min har vært fantastisk fra dag 1, han er tolmodig, kjærlig, nygjerrig, ønsker å være med ultralyder, innsett, timer som vi har hatt for å snakke med leger/sykepleiere...

 

Vi prøver å være god på å lytte til hverandre, snakke sammen om vi har noe i tankene.. Det har ikke alltid vært like lett, men nå er vi blitt mer bevist på det.. Vi kommer sterkere ut av det hvertfall!

[Tante_Esel]

hehe nå måtte jeg flire... Evigoptimisten... Hallo? er de virkelig så enkle?

svaret jeg ser er nok JA! hehe.... mannen min er nok litt som din... han "sparer" meg fra maset... men samtidig kan han plutselig si veldig nydelige ting om når vi får baby osv... han er alltid der for meg i de rette øyeblikkene.. og det er jeg evig takknemlig for!

 

Ellers holder han litt avstand... men ... det skal sies at vi går på vårt 14.år i sammen og da... så vi trives med hverandre. og denne dritten vi har måttet gå gjennom har gjort oss enda sterke sammen på en måte,...

 

hihi... lo utover hele huset her... hehe...

[Hubro :)]

Fiemor, sånn følte jeg om mannen min også Angåendes å ligge en halvtime etter utrogestan. Det er ikke nødvendig, sa legen min i hvert fall.

 

Jeg fikk et skriv om utrogestan på klinikken i Tromsø og der var det underskrevet at det var viktig å ligge etter innsett av utrogestan..

Så hva som er rett vet jeg dessverre ikke - følger bare oppskriften jeg har fått..

[Evigoptimisten]

Vi opplever dette nok på hver vår måte gjennom en slik prosess.h :ehe Tante Esel, blir like overrasket hver gang om hvor enkle noen menn er Godt du fikk le litt da. Når sant skal sies og selv om jeg til tider ikke kjenner meg selv igjen pga hormonene som til tider setter meg helt ut, er også min mann veldig god når det gjelder. Han bakker og er veldig god mot meg, og må ta den sterke rollen. Har heldigvis aldri vært i tvil om at han skal bli fær til mine barn. Selv om innimellom irriterer meg gal på han!!

 

Liker din fars utsagn, Håpefull 2013

Min far klarte å lire ut av seg; jaja du skal være glad dere har helsa i behold like etter mislykket forsøk. Måtte telle til 10. Stakkars, de vil oss jo bare godt og blir usikre

 

[*ønskegull*]

Forholdet til mannen er veldig bra Men jeg føler det er mer mitt forsøk, min kropp osv. Desverre Som feks nå da jeg informerte mannen om syklusdag, og når det sikkert blir neste innsett. Hans reaksjon på det? "Ok.." Og da jeg gav han "skryt" for det voldsomme engasjementet i stemmen hans, sa han bare at "det er jo ikke så gøy å reise bort dit.."

 

Såå... her er det lite involvering. Hvis jeg sier en dato for uttak feks, så sier han bare at han glemmer det ut og at jeg må gi han beskjed når det nærmer seg. Skulle tro han ikke ville dette, men det vil han visst

[*ønskegull*]

Jeg fikk forresten høre den jeg også, Evigoptimisten. Vi er selvfølgelig glad for at vi har helsen i behold, men skulle gjerne hatt et forsøk som var positiv i tillegg Og den gangen jeg fikk høre at "Jaja, dere har jo et nydelig barn fra før dere må tenke på" da jeg kom fra sykehuset etter å ha mistet for femte gang. Klart vi er glade for det barnet, men vi har jo like mye mistet de vi ikke fikk. Så noen ganger må en bare telle til ti og vente til det går over.