Måtte avlive katten vår i dag. Er så fryktelig lei meg.

[Anonym bruker]

Føler meg litt dum som skriver dette, men er det andre som har opplevd sorg over kjæledyrene sine i det siste?

Katten vår ble påkjørt og skadet i den grad at vi måtte avlive ham hos dyrlegen i ettermiddag. Den akutte og voldsomme sorgen jeg opplevde der og da overrasket meg litt. Gråt og gråt hele veien hjem. Mannen ble også lei seg, men virker noe spørsmålsstillende til reaksjonen min. Er jeg unormal?

Katten ble bare ett år gammel. Hadde sin personlighet. Var så glad i den. Merkelig å miste noen man har vært matmor og omsorgsperson for. Det var jo jeg som skulle passe på at han hadde det bra. Og nå...

 

Anonym poster: bdf395ce85f633c9f0c8b0949b531be9

[Anonym bruker]

Min katt ble påkjørt og drept da jeg var 8 mnd på vei. Jeg var helt knust, gråt mye, begavde den ytterst i hagen og tente faktiske også lys på graven den første uken.

Gud som jeg elsket den katten, han var spesiell. Savner han enda etter 6 år. ( men ikke sånn at eg går å griner og tenker på han hele tiden da, er ikke gal

 

Anonym poster: e60f41221b5735483b7c26b9c2f8e0b0

[Anonym bruker]

Tusen takk, anonym 2, det hjelper å høre fra noen som har opplevd samme type sorg. Takk igjen.

 

Anonym poster: 17d6869de49613946db4d4b885d89cbb

[Anonym bruker]

Ville nok også blitt veldig lei meg. Er kattemenneske, og har en katt som har fulgt meg helt siden jeg fikk min første leilighet. Mannen min kom inn i bildet først senere!

 

Nå er den gammel og svak, og dyrlegen har gitt beskjed om at den neppe har lenge igjen. Er livredd for å se tegn til sykdom, for da fikk jeg beskjed om at det vil være best å avlive den. Det er ikke noe morsomt valg å ta.

 

 

 

Anonym poster: 84b77233ff66682f10c2f9b7e374c055

[Anonym bruker]

Huff, så trist

Klart man blir lei seg når en 4bent vent dør, er jo faktisk et familiemedlem! Mange klemmer til deg <3

 

Anonym poster: f4df6b715f53019390702fdb411776d3

[Gjest AnneS]

Jeg kan enda få tårer i øynene når jeg tenker på katten min som ble 16 år. Hadde han hele barndommen min og han døde for 10 år siden. Teit å si det kanskje, men han var som et familiemedlem. Man blir da glad i disse dyra

[Lykke Fryd ♥]

Klem til deg og leit med katten din

 

Vet nesten hvordan du har det. Avlivet katten min for 1mnd. siden. Han var 9 år. Utrolig trist

Var ikke så dramatisk som med din katt og det må være grusomt å oppleve at dyret ditt blir påkjørt.

 

God klem!

[Anonym bruker]

Det er noe med de.. spesielt når de er så små også... du føler tilknytning til de og de har personlighet. For meg virker det som den katten har hatt et godt liv sammen med din familie vertfall, som var så glad i den. Heldig var den. Ikke alle som har det slik! Det var ikke noe du kunne gjort annerledes... ta tiden til hjelp. Du er ikke rar! Håper dere får en fin påske. . Klem til deg

 

Anonym poster: 578877e5d09887cf692d9a9e254da0ed

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle varmende ord.

 

HI

 

Anonym poster: 17d6869de49613946db4d4b885d89cbb

[Hannepålandet]

Dyr blir som familiemedlemmer. Får enda tårer i øynene når jeg tenker på hesten min som fikk kolikk for 3 år siden, katten som rømte og min gamle hund jeg avliva.

Grusomt er det. Forstår godt du er lei deg.

[Kattemor23]

Du er da slett ikke gal, de som syns det det er dem som ER gale i huet sitt og har null følelser. Dyr blir en del av deg, ett familie medlem som alle her har sagt. Skjønner godt at du gråt hele veien, skulle vært rart at du ikke gjorde det.

 

Jeg mistet min katt selv for noen år siden, Kiba het han og han var min beste venn, ja min lille gutt faktisk. Alltid kom når jeg ropte på ham, vekket meg kl 7 hver morgen for mat (heldigvis for jeg måtte på skolen), lekte med meg, så på filmer med meg etc. Han fikk en feil operasjon av dyrelegen og 2 dager senere sovnet han og aldri våknet mer.Kiba ble også bare 1 år og noen mnd. Kan ikke huske når jeg sluttet å gråte.

 

Du har sikkert skyldfølelse siden du var den viktigste personen for katten din, men ikke ha det. Du kunne ikke ha gjort noe, det var ikke din feil en gang. Katten din kommer for evig til å være i minnet ditt og hjerte ditt, ta til deg det og vit at han lider ikke noe mer.

 

Dyra våre er som våres egne barn <3

[Anonym bruker]

Hadde en katt for 6 år siden, han var veldig spesiell. Vi fikk et utrolig bånd, vanskelig å forklare. Han ble påkjørt når han var ca 1 år, jeg gråt og gråt. Har mistet en annen katt på samme måte senere, ble trist men ikke på samme måte. Men hadde ikke dette båndet til han da.

 

Anonym poster: 3fd34bf2793abbcf6d3695f70a96f864

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Vi måtte avlive katten min i fjor, hun var gammel og syk og vi prøvde alt men hun bare hadde det vondt og var så syk. Jeg hadde hatt henne siden jeg var 7år, hun har fått høre alle hemmelighetene mine, alle gleder og bekymringer. Hun var som en søster og bestevenninne for meg. Jeg var helt knust da hun døde og følte ikke at noen unntatt min mor forstod meg helt. Pusen min bodde hjemme hos moren min og jef hadde akkurat flyttet sammen med kjæresten min, han forstod meg hvertfall ikke og jeg syntes han var alt annet enn støttende.

 

Sender deg en gd klem. Pusen vil alltid bety mye for deg, men sorgen går over og man tenker på de gode minnene etterhvert. Jeg lagde et album med bilder av pusen min som hjalp meg når jeg var lei meg, følte jeg hedret henne litt.

 

Anonym poster: c20aad2f0ee077fd20ec8e9642a1cad4

[Anonym bruker]

Føler meg litt dum som skriver dette, men er det andre som har opplevd sorg over kjæledyrene sine i det siste?

Katten vår ble påkjørt og skadet i den grad at vi måtte avlive ham hos dyrlegen i ettermiddag. Den akutte og voldsomme sorgen jeg opplevde der og da overrasket meg litt. Gråt og gråt hele veien hjem. Mannen ble også lei seg, men virker noe spørsmålsstillende til reaksjonen min. Er jeg unormal?

Katten ble bare ett år gammel. Hadde sin personlighet. Var så glad i den. Merkelig å miste noen man har vært matmor og omsorgsperson for. Det var jo jeg som skulle passe på at han hadde det bra. Og nå...

 

Anonym poster: bdf395ce85f633c9f0c8b0949b531be9

 

Du er ikke unormal nei.. Jeg måtte avlive kaninen min for noen år siden pga sykdom og det gjorde ufattelige vondt. Jeg hadde hatt han i nesten 10 år og det ble et enormt tomrom etter denne lille tassen Jeg tror også det ble enda verre fordi jeg måtte ta beslutningen om det.. Uff, du har all min sympati.. *stor klem*

 

Anonym poster: e36e35ad16a4ed3a931de7ecdb96842f

[☆☆☆]

Eg sørgar fortsatt over katten vår som vart påkjørt og drept i fjor.

[Anonym bruker]

De blir som familiemedlemmer, og det er trtist når de må avlives.

Husker det som igår når vi måtte avlive pus for sju år siden. Få ganger jeg har sett mine foreldre gråte, men dette var tårer i strie strømmer. Selv om pus var en skikkelig særing, ikke kosete eller noe så var pus en fast følgesvenn i over tyve år. Det ble ufattelig tomt å komme hjem uten at pus var der, bare det å ikke bruke timer på å vente på at pus skulle komme når vi skulle til eller fra hytta ble veldig rart.

Pus ble begravd i hagen en sen høstkveld, og siden det var tæla i bakken fikk vi ikke begravd den dypt så en stor krukke ble plassert oppå. Mamma har aldri orket å flytte på den siden, ikke luker hun i den eller noe. Men blomstene kommer år etter år, og gjør det til ett kjært minne i hagen.

Mine barn fikk oppleve pus, hun eldste har vage minner fra en veldig snill pus. Mine barn kunne gjøre hva de ville med den, om de dro den ihalen, krabbet over den så var det helt greit. Kom andre og skulle kose kom klørne frem. Så ungene titter ofte på bilder av pus, men litt usikker på hva de egentlig husker. Men en sær gammel pus som vi ble veldig glade i.

 

Nå sitter jeg med en pus på fanget. Ganske så sær han også, men en koseklump uten like. Stikk motsatt av den pusen jeg hadde. Han her eier huset, og det får han lov til. Heldigvis forsvinner savnet etter pus med tiden, og jeg kan glede meg over gledene den nye pusen gir. Huset blir for meg helt tomt uten en katt som rusler rundt, tar seg tilrette, og gir kjærlighet.

 

Anonym poster: 1346bfc8f6a1235e2cc7543b2d2822ce

[Anonym bruker]

Veldig godt å lese alt dere skriver. Kjenner igjen mye.

Pusen vår vekket oss også klokka sju om morgenen, uten unntak. Han var veldig kosete, og en raring: Gikk og la seg på soverommet nøyaktig kl 22.00 hver kveld. Det var nesten så vi lurte på om han pusset tennene også : ) Åpnet ytterdøren selv gjorde han, og en hel masse annet som jeg kommer til å huske for alltid. Dagen i dag er fortsatt tung, våknet og gråt da ingen pus kom og bet oss lekent i tærne.

 

Takk for at dere tar dere tid til å skrive. Det hjelper.

 

HI

 

Anonym poster: 17d6869de49613946db4d4b885d89cbb

[Anonym bruker]

For tre år siden døde min 14 år gamle katt. Jeg hadde henne fra hun var kattunge og hun ble avvist av moren sin bare et par uker gammel, så jeg var den som matet henne med sprøyte, jeg var den som var der da hun åpnet øynene første gangen. Jeg hadde henne i sengen hver natt fra hun var morløs til den dagen hun døde 14 år etterpå.

Jeg har andre katter som jeg er glad i, men denne katten var ungen min.

Hun kom da jeg plystret på henne, hun fulgte meg da jeg gikk tur. Hun godtok barna mine, men mislikte sterkt mannen min som tok beslag på meg og enda verre, senga!

 

Den dagen hun døde, så var jeg utrøstelig. Jeg var også gravid og dermed ekstra sårbar. Hun fikk et slag hjemme og vi kjørte henne til dyrelegen. Før vi dro fikk hun trippel dose med smertestillende da hun skrek av smerte. Vi skjønte hvor det bar, så det var ikke noe å tenke på med nyrer og lever. Jeg holdt henne i armene mine hele turen (hun kunne ikke bevege seg, så bur var ikke noe å tenke på). Like før vi kom til dyrelegen, så løftet hun hodet sitt og strøk det mot kjeven min. Hun la hodet ned igjen på brystet mitt. Og var borte.

Da vi kom inn var hjerteslagene veldig svake. Hun døde da hun fikk sovemedisinen.

 

Jeg gråt hele veien hjem. Og det tok lang tid før jeg vente meg til at hun ikke ville komme i mot meg lenger da jeg kom inn døra. Eller vente på gårdsplassen. Eller at hun aldri mer skulle sove med meg i senga.

 

Nå har hun vært død i 3 år. Jeg tenker på henne fra tid til annen og savner henne. Men trøster meg med at hun var høyt elsket og hadde et godt liv. Hun døde mett på livet med familien sin (oss) rundt seg og det er ikke den verste døden man kan få.

 

De firbeinte setter sine spor i våre hjerter. De som synes det er helt sykt, det er dem som er syke.

 

Anonym poster: f094c3e779a3cc54aa3c6e40e8c46691

[Anonym bruker]

Nydelig og trist historie om katten din, anonym 18. Men som du sier, trøsten er at de har hatt et godt liv. Uansett hvor kort eller lenge det varte.

Jeg har bondeblod i årene og er vant til å høre - og forsåvidt dermed også tenke - at 'dyr er dyr', og det får være grenser for sentimentalitet. Men der fikk jeg meg en overraskelse, gitt. Det var et bånd mellom oss og denne katten, ingen tvil om det.

 

Anonym poster: 17d6869de49613946db4d4b885d89cbb