MK73!

[Sarah70-har 2 gull]

Jeg stakk innom, er sjelden her nå, og hva ser jeg..! Ditt nick og GRAVID! Gratulerer, MK! Hvor utrolig hyggelig! Så moro med søsken til Una! Alt bra med velsejenta? Og mannen din? Han var syk sist jeg leste noe fra deg.

 

Jeg lever busy liv som tobarnsmor, dog jobber jeg ikke full dag i barnas våketid så jeg har mye tid med dem. Jeg har lagt ivf-livet bak meg og er "normal" mamma i småbarnsmødrekretsen, det er få som vet hvilke prøvelser vi hadde i de 6 årene det sto på. Det eneste jeg utmerker meg med, sies det, er at jeg klager aldri! :-) Har en venninne som fikk tvillinger, hun deltok i en samtalegruppe med andre tvillingmammaer. Men hun sluttet der etter kort tid, "det er bare sånne prøverørsdamer der og de er smiler salig uansett våkenetter og brystbetennelser - ingenting biter på dem..!" Ha-ha! Kjenner meg igjen i det! Gutta blir store, -07-gutten min begynner på skolen til høsten og minstemann er snart 2 år. Det er nesten 4 års forskjell mellom dem men det har vært kjempefint. Eldstemann hadde stort ordforråd da minsten ble født og vi har hatt null sjalusi. Minsten, derimot, er en liten sjalu terrier og vil gjerne dytte bort storebror fra mammas fang. Men størsten smiler overbærende og er tålmodig med den hissige lille fyren.

 

Nå håper jeg spira blir i magen din og at du ser en ende på ivf-reisen. Det er veldig behagelig på den andre siden..! Men jeg lærte mye i de årene, om å vente og å tåle, og at "å gjøre alt riktig" ikke nødvendigvis gir resultat. Jeg lærte litt om livet i denne perioden jeg tar med meg til andre situasjoner.

God Påske!

Klem fra Sarah

[MK73]

Nei, men, hei, Sarah – det var en trolig fin overraskelse! Så koselig at du er her og at du roper på meg :-)

 

Ja, jeg er gravid, og i grunnen så begynner ikke dette kapitlet der heller… Vi begynte med søskenforsøk i høst, og jeg ble trolig nok gravid. Alt fint, hjerteaksjon ved 7 uker, så masse blødninger, utskrapning og antibiotika ved 12 uker (fosteret døde en liten uke tidligere).

 

Nå har vi nettopp hatt nytt forsøk, og jeg er utrolig nok gravid igjen. Er jo bare 4+4 idag og vet at veien er lang frem til jeg våger å begynne å tenke på å senke skuldrene. Dette er mitt femte svangerskap, og det koster jo mye, dette, på mange måter, også i tillegg til abortene. Har jo nå mistet 4 ganger etter å ha sett hjerteaksjon (første gang var tvillinger som døde i to omganger), og det er tøft.

 

..så nå blir det nervepirrende uker. Alderen teller heller ikke i positiv retning, men hormonnivåene er bra, så da er det bare å håpe at det er gullegg i magen denne gangen, som det var med Una. …og henne koser vi oss utrolig med, hun er naturligvis et helt vidunderlig lite vesen. Det betyr naturligvis ikke at hun er perfekt, men hun er perfekt for oss – og som deg så skal det svært mye til før jeg klager, det er helt sikkert. Sånn var det underveis i svangerskapet også, selv om det var veldig vanskelig til tider.

 

Mannen har faktisk blitt min ektemann siden sist – vi giftet oss i august. Det har gått opp og ned med kreften, hele høsten gikk han på en kraftig cellegiftkur, og han er nå tilbake i jobb og på vei opp i friskmeldingsprosent. Han responderte godt, men kreften er uhelbredelig, så det er i grunn bare et spørsmål om tid før han må ha mer behandling, og vi vet ikke hvor lenge han blir hos oss eller hvor frisk han blir i perioden (median forventet levetid er 10 år, og nå er det to år siden den første klumpen ble oppdaget). Så vi må ta konsekvensene av det, og så legge det bort, og leve så godt vi kan så lenge vi kan. Det betydde naturligvis også at vi gikk noen runder med oss selv før vi bestemte oss for søskenforsøk, men nå er vi omforent om at vi ønsker oss et søsken til Una. Er vi veldig heldige, så blir det kanskje i november…

 

Litt raskt det her, men sender deg en PM også.

Klem

[LillaGorilla♥♥]

<3 klem <3

[sweety72]

MK73, leste innlegget ditt ble så rørt, du er så sterk, lykke til videre i livet. Og krysser fingeren for at du blir tobarnsmor i november.