Gravide å gravide

[MammaHåp1]

Etter å ha prøvd i 8 år å mine begge yngre søsken har fått hver sin baby. Og min bror venter ny baby til sommer og jeg hører den ene etter den andre er gravid blir jeg så frustrert. Når skal det bli min tur?:s fikk nettopp mld fra en venninne at hun er snart 4 mnd på vei...sukk, å på me maska!! Hun vet ikke noe om hva jeg går gjennom. Å min mor har begynt å mase på meg ..har du ikke tenkt å få barn? Hun kan jeg ikke åpne meg for , hun greier ikke å holde på hemmeligheter. Så her sitter jeg... Første medisindag ferskforsøk etter 2 ivf, 2 frys og 4 avbrutte forsøk. Begynner å bli lei! Gi meg styrke!!

All respekt til dere andre i samme situasjon, stor klem:)

[Prøvepånr2]

Er ikke i samme situasjon som deg, MammaHåp1 - men sender deg en god trøsteklem! Vi er på 1 1/2 år med prøving, og jeg kjenner JEG er utålmodig! Håper det klaffer snart for deg. Min familie maste på meg også, så jeg valgte å fortelle at vi prøver og at det ikke hjelper på presset. Etter det er det mye mer behagelig og jeg kan prate om det når jeg vil, uten mas. Trist at du føler du ikke kan fortelle moren din hva dere går gjennom, jeg håper du har noen venninner du kan åpne deg for, og som støtter deg gjennom skuffelsene. Sender over all den styrken jeg kan, lykke til videre!

[Lillie Vanillie]

Isj, sånne dager er fæle, jeg skjønner hvor tøft det er. Har selv sittet og gratulert venner det klaffet for på første forsøk, mens vi selv holdt på med IVF i noe som føltes som en evighet. Forferdelig slitsomt å bli mast på i tillegg, håper du har noen du kan dele dette med.

 

Men det finnes lys i enden av tunellen, plutselig klaffer det. Vi prøvde i 3,5 år på Rikshospitalet før vi endelig lykkes (på femte innsett).

 

Stor klem til deg. Det blir deres tur også.

[Gjest Trulte med to små]

Men hvorfor ikke bare si det som det er, at dere sliter med å bli gravide?

Det er så dumt at dette skal være et hysj-hysj tema for mange for det er flere som sliter en hva man først tror.

Skjønner at ikke alle er like åpne, men hva er vi egentlig redd for mht å ikke si det slik det er?

Jeg har selv slitt i 8 år for å bli gravid og det klaffet først nå, 38 år gammel.

Vi valgte å være åpne om at vi slet mht graviditet og dermed slapp vi masing og ufølsomme spørsmål fra familie og venner.

Det var tøffe år og vi opplevde både trillingfødsler, tvillinger, 4 mann på vei osv i vår vennegjeng...og der satt vi like barnløse.

Heldigvis hadde vi stor forståelse for våre venners lykke og det var godt å kunne glede seg på deres vegne også, selv om det også skjedde at jeg måtte avbryte besøket og hjem og gråte da det ble for sårt for meg.

Våre venner forstod alt dette og da hjalp en god klem.

 

Jeg vet hvor fælt det er å slite og ønsker deg all mulig lykke til!