Hallo,. Hvordan velge?

[lalita]

Hei.

 

Vet ikke hvor jeg skal starte. Er 10+3 idag.

Samboer har nå søkt boliglån, klar for å flytte ut om jeg ikke tar abort.

Jeg er så ufattelig usikker på hva jeg vil,

men jeg tror en av grunnene til at jeg er usikker er fordi jeg er så innmari redd for å i miste han.

 

Hvordan kommer man seg gjennom kjærlighetssorg som gravid? NOEN i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Ville aldri hvert sammen med med en mann som krever abort. Et barn gir deg evig kjærlighet, en mann kan dra når som helst. Valget hadde hvert enkelt for meg.

 

Anonym poster: 757dbd1f5e489a757fe3f702d7ebe6d7

[Anonym bruker]

Så om han tvinger deg til å ta abort nå, tror du ikke at det vil ødelegge forholdet deres uansett?

Ville nok mer ha tenkt på om jeg ville ha oppdra et barn alene, eller være singel uten barn.

 

Anonym poster: 36faa0cb15a1fa43ea7bacd57715bfa8

[Anonym bruker]

Jeg er i en situasjon der mannen absolutt ikke ønsker seg flere barn (han har to fra før, jeg har en fra før), og ikke er sikker på om han har økonomi, tid og krefter til å ta seg av enda et barn. Han er ærlig om at tanken på flere barn gjør ham fortvilet, men han sier også at dersom jeg vil beholde barnet så vil han fremdeles være sammen med meg, og gjøre det beste ut av situasjonen. Selv er jeg ikke sikker på hva jeg vil, men jeg vet at dersom han hadde prøvd å tvinge meg til å ta abort så hadde valget vært enkelt, jeg hadde gått ifra ham først og deretter funnet ut om jeg ønsket å beholde barnet.

 

Anonym poster: f6b95e88fca7d48de2befb599a992d2e

[Februargullet2013]

Hadde beholdt ungen og blåst i samboeren da.

[lalita]

Jeg har ikke noe problem med å bli alenemor egentlig.

Alt er i boks av leilighet, jobb, økonomi. Men jeg er så redd.

Redd for å gjøre ting på egenhånd, og redd for å miste han jeg er så glad i. Er ingen tvil om at han drar igrunn, for han føler jeg sviker han ved å beholde ett barn som ikke er planlagt eller ønsket.

 

HUFF, dette er tøft...

[Tiin]

Jeg har ikke noe problem med å bli alenemor egentlig.

Alt er i boks av leilighet, jobb, økonomi. Men jeg er så redd.

Redd for å gjøre ting på egenhånd, og redd for å miste han jeg er så glad i. Er ingen tvil om at han drar igrunn, for han føler jeg sviker han ved å beholde ett barn som ikke er planlagt eller ønsket.

 

HUFF, dette er tøft...

 

Jeg hadde det også sånn med min første. Han ville absolutt ikke beholde barnet. Alt kom til å gå i grunn osv.. Men nå sier han hele tiden. Herregud se på vår lille engel. Hvordan kunne jeg si noe sånt. Hvordan klarte jeg å be deg ta hun bort. Det å få barn har vært tungt i begynnelsen. Mye nytt å sette seg inn i, og mye man må endre med livet sitt, men nå er hun her, og vi har en til på vei. Kunne ikke vært lykkeligere. Vi er en familie. Ting som man trodde betydde noe før, betyr ikke noe lenger. Livet har plutselig en mye større mening.

 

For meg så var det aldri et alternativ å ta abort. Regner med at det samme gjelder deg siden du nå sitter nesten 11 uker på vei med en liten engel i magen din som ikke kan NOE for at hun eller han er skapt. Dette kommer dere igjennom:) Vanskelig valg, men når man tenker over det så er valget ikke så vanskelig. Det er barnet deres. En venninne av meg tok abort for lang tid tilbake. Hun sitter fortsatt å gråter over avgjørelsen. Hun skriver brev til barnet sitt hvor hun ber om unnskyldning for valget hun tok. Fortsatt sammen med barnetsfar, og de har nå to vakre planlagte barn, men hun tenker fortsatt på denne lille. Noe å tenke over:)

[Anonym bruker]

Mitt valg hadde vært enkelt.Barnet er viktigere enn mannen.hadde han vært den riktige mannen i ditt liv ville han ikke da støttet deg ?

Husk at det er ditt valg og din kropp, Kanskje ta en samtale med noen som lege, jordmor, psykolog..

Lykke til

 

 

Anonym poster: d2780a12f85631735680ccab5fbfe186

[Tiin]

Vær sterk, og vis han at du er sterk:) Ikke la han kaste deg rundt bare fordi det er du som har barnet inni deg:) Kanskje det er du som burde gi han litt rom? Vis han at du lar deg ikke tråkke på, og at dere er to om dette. Det er så lett for de mannfolka å ro seg unna ansvaret, men tro det eller ei dere er to om dette. Frem til han forstår det så vis han hva du mener, og hva dine verdier er:) Det klarer du:) Du får være stemmen for barnet ditt enn så lenge:)

[lalita]

Tiin. Hvordan var han under svangerskapet? Hvordan reagerte han og når endret han holdning?

[Tiin]

Han var ikke noe snill. Han var veldig irritabel, sint og dette viste han meg veldig fint hele tiden. Fortalte meg hvor uplanlagt dette var, og hvor mye livet ville bli ødelagt. Blablabla spør du meg:D Han reagerte med sjokk. Selvfølgelig. Det er jo ikke noen annen måte å reagere på for det er et stort sjokk. Fikk ikke så mye støtte fra familien hans heller. Var egentlig veldig alene. Følte meg ensom, og som verdens verste menneske. Vi som hadde så mye kjærlighet oss i mellom. Hvordan kunne han plutselig ikke støtte meg. Vise meg kjærlighet. Han som liksom elsket meg. Følte meg så svak. Tappet for energi. Ville jo at vi på en måte kunne glede oss over det fordi om jeg var sjokket, men det er nok veldig mye å forlange så tidlig.

 

Han endret vel holdning når jeg endret holdning. Aksepterte ikke at han behandlet meg sånn. Jeg bærer også et barn som er hans. Alt i livet kan ikke planlegges, og han ville planlegge alt plutselig. Jeg ble ikke sur på han. Aksepterte at han hadde de følelsene. Valgte vel egentlig bare å rette opp ryggen, og vise at jeg er sterk. At dette skal jeg klare uansett. Med han eller uten han. Det var vel det som skremte han. Jeg elsker han, og jeg synes det er kjipt at vi har havnet i den situasjonen, men nå er vi i den, så hva gjør vi for å gjøre det beste ute av det? Abort er ingen alternativ. Og dere trenger ikke ta alt på en gang, men begynn i det små. Det er som det er. Tror du at ting blir bedre hvis vi går fra hverandre. Du vil uansett hvor du drar alltid være pappa til dette barnet for jeg tar ikke det bort. Ting skjer for en grunn, og dette er en av de gangene:) Når jeg begynte å overse reaksjonene hans var da han endret holdning. Når det var tid for ultralyd, og det lille hjerte slo så ville han ta mer del i det. Gi han tid, men ikke aksepter at han slenger med leppen;)

 

Nå elsker han engelen sin mer enn livet, og hun elsker han så høyt. De er knoll og tott.

 

Har dere vært sammen lenge? Hvordan vil du se på forholdet deres utenom denne hendelsen?

 

Dette klarer du:) Tro meg:) Bare ha selvtilliten. Du er faktisk ikke alene:)

[lalita]

Vi har vært sammen i to og ett halvt år og har hatt det kjempefint igrunn. Men han er helt tydelig på at valget er han eller barnet. Og at han flytter ut. Jeg er 24 han 27.

 

 

[lalita]

Ble han hos deg hele tiden eller dro han? Min dro fredag, men kom hjem trist lørdag med fortsatt ønske om abort. Hatt litt mer rolig samtale igår kveld, men han flytter hjem til mor idag ga han uttrykk for om jeg ikke tar abort.

Det er ekstremt vanskelig å velge mellom den man trodde man skulle dele livet med og ett ufødt barn.

Jeg vil jo så gjerne beholde men har vanskelig for å være sikker når han går fra meg. Han er jo den jeg har delt alt med.

[lalita]

Da dro han. :'(

Trengte tid å tenke og være vekke fra meg. :-( :-(

[Tiin]

Hei du:) Har sett hva du har skrevet. Jeg er på lang tur med bilen. Etterpå når jeg er fremme så er jeg her:) Alt ordner seg. Gi han rom til å tenke. Bare vær sterk. du er ikke alene. Dette klarer du. Denne reaksjonen må du regne med. Ha.heller tro på kjærligheten deres. Dere har vært sammen lenge. Ikke mas på han. Ingen meldinger, ikke ring på en liten stund:) Vet det er vanskelig, men han elsker deg. det velger jeg å tro, og han kommer til å elske den lille. Abort er faktisk ingen løsning heller:)

[lalita]

Dro din og? Har ikke kontaktet han men hadde egentlig trodd og håpt han skulle kontakte meg.er så trøtt og sliten. Utrolig hvor mye man savner noen med en gang. Fortsatt i tvil om jeg gjør det riktige her.

[lalita]

Han kom en tur idag, etter mitt ønske. Vi kyssa, lå sammen, og så pratet vi litt til. Han står på sitt.

Jeg sier jeg føler meg svikta fordi han går, han sier han føler seg svikta fordi jeg tok p-pillen og da var det jo tydelig at vi ikke ville ha barn nå.

 

Jeg blir så gal av det her. Sorgen for han er så stor at jeg ringte og bestile forundersøkelse for abort. Selv om jeg tror jeg ikke vil klare å gjennomføre noe, så føler jeg at kanskje jeg bare skal bli kvitt det. Jeg har ikke noe følelser for det som vokser i magen nå, men det er kanskje ikke så rart når det har ødelagt forholdet mitt siden jeg fant det ut.

 

Huff. Mye syt, men jeg sliter virkelig.

[Blåttkryss]

Hei!!

Uff... Stakkars lille venn.. Forstår godt at du har det vondt, og ville bare vise litt omtanke for deg. Jeg har et barn, og et til på vei. Før man har fått egne vet man ikke hva det vil si, men et barn gir deg utrolig mye i livet ditt. Mer enn noen mann kan. Så føles det ikke alltid sånn når man er ung. Det føles som livet går i stykker når menn forsvinner ut av livet ditt. ( Hvis han nå gjør det da, - det vet du jo ikke enda) Men sannheten er at det ikke er den mann jeg ikke har kommet over.. Det er plass til flere kjærligheter i livet til de fleste.

Håper det går bra med deg. Og jeg håper du velger barnet ditt. Stor klem

[lalita]

Hei.

Nei, jeg vet jo at det føles ut som livet går i stykker, og jeg klarer å tenke at det vil jo gå over, men samtidig vil jeg jo ikke det nå som jeg er midt oppi det. Jeg syns også det håpet om at han kommer tilbake er ekstremt vanskelig.

 

Han dro jo igår etter vi prata. Da sa han jo han følte seg sveket og sint, og det var trist og rar stemning når han dro igjen.

Så ringte han meg igjen sent igår kveld, og sa kjæresten min jeg savner deg. Spurte om han kunne komme en tur. Så han kom og var her uten å nevne noe om abort, graviditet, ingenting. Han bare kysset meg og holdt meg. Endte jo med at han sov over.

 

Nå sitter jeg jo og lurer på om det er ett håp igjen, eller om han kanskje er søt og snill fordi han vet jeg blir usikker når jeg tenker på hva jeg mister i han.

Dette skal ikke være lett!!

 

Skal prøve å ikke kontakte han idag. Skal møte mamma nå og få tiden til å gå.

[Tiin]

Hei igjen:)

 

Jeg har visst ikke fått varslinger når du har skrevet. Vil bare si at det er en selvfølge at han føler seg sveket og sint. Han er frustrert for han ikke vet hvordan han skal ta det. En del av han sier nok at han vil beholde, den andre sier at det er vanskelig. Det er jo en ny situasjon for både han og deg. Sånn jeg ser det utifra hvordan han oppfører seg så trenger han litt tid til å bli vant til tanken. Akkurat som min trengte. Han kan ikke plutselig komme nå å si okei greit vi beholder det. Da må han svelge mye stolthet. Den avgjørelsen må du ta for han.

 

Det virker som om dere har sterke følelser for hverandre, og dette kommer IKKE til å knekke dere. Sånn som han oppfører seg var akkurat sånn som kjæresten min oppførte seg. Nå er han mannen min. Giftet oss for ikke så lenge siden. Jeg tror og vet at abort ikke er løsningen. Han er jo tross alt 27 år, og det er jo en fin alder også å begynne å planlegge en fremtid med deg, og kanskje en liten en.

 

Han kommer til å stille opp for deg, men nå må du finne ut hva du vil. Du må være ryggraden. Hvis du tviler på eventuelle valg, så vil han også tvile på det.

 

Dere har vært sammen en stund, og jeg tror kanskje en abort vil være mer ødeleggende enn det vil hjelpe situasjonen eller forholdet. Du sier at livet er stabilt i forhold til jobb, økonomi osv.. Dette er jo en av mange grunner til at folk faktisk velger abort. Men når ting er på plass, og alt handler om å beholde en kjæreste som jeg er sikker på kommer til å stille opp så lenge du gir han litt tid til å vende seg til det, så synes jeg avgjørelsen ikke burde være så vanskelig:) Synes også du er ganske langt på vei, og en evt abort i den uken synes jeg er trist:) Nå er jeg litt ærlig med deg:) Håper dere sammen finner en løsning, og jeg håper dere kan nyte denne gaven sammen:) For det er faktisk en liten gave<3

[Tiin]

Han kom en tur idag, etter mitt ønske. Vi kyssa, lå sammen, og så pratet vi litt til. Han står på sitt.

Jeg sier jeg føler meg svikta fordi han går, han sier han føler seg svikta fordi jeg tok p-pillen og da var det jo tydelig at vi ikke ville ha barn nå.

 

Jeg blir så gal av det her. Sorgen for han er så stor at jeg ringte og bestile forundersøkelse for abort. Selv om jeg tror jeg ikke vil klare å gjennomføre noe, så føler jeg at kanskje jeg bare skal bli kvitt det. Jeg har ikke noe følelser for det som vokser i magen nå, men det er kanskje ikke så rart når det har ødelagt forholdet mitt siden jeg fant det ut.

 

Huff. Mye syt, men jeg sliter virkelig.

Det var tydelig at dere begge ikke ville ha barn nå, men nå er du gravid, og han burde ta sin del av ansvaret:) Ved at du viser at du vil beholde det så tar du i hvertfall din del av ansvaret. Han kommer etter. Bare gi det tid. En far vil alltid elske sitt barn, og han vil elske deg for at du gjorde som du gjorde i en situasjon hvor det for han var umulig:) Jeg tror dette handler om tid:) Forholdet er ikke ødelagt fordi om du fant ut at du er gravid. Det gjennomgår en utfordring, og det er hvordan dere møter denne utfordring som avgjør om forholdet holder. Uansett så ikke snakk om å gjør det slutt osv. Det burde ikke være et alternativ. Snakk sammen, men gjør det litt og litt. Det er så lett at alt kommer på en gang. Et godt tips er å sette deg ned foran pc-en å skriv alt dritt du har inni deg. Etter dette sletter du det, og du vil lettere kunne takle tankene din når du snakker med han:) Uff det føles ut som meg på den tiden. Har du fortalt moren din det?

[lalita]

Hei igjen.

Det føles ut som forholdet egentlig er ødelagt. Det er ikke jeg som har nevnt å gjøre det slutt. Det er jo han. Han slo jo opp, før han plutselig kom tilbake, kalte meg kjæresten sin for en dag siden.

Han er kald mot meg det ene øyeblikket og prater bare om abort og om at han ikke vil leve, og det neste øyeblikket er jeg jenta hans som han er så glad i.

 

Er ikke lett å holde seg sterk, og tro på at dette kan vare når han er så vinglete. Det skaper mye psykisk ubalanse.

 

Prater masse med mamma, men hun er jo ikke den mest objektive. Hun liker jo ikke måten han tar dette på, og mener jeg skal beholde og gi han tid.

Men jeg hater denne ventetiden. Han reiser på jobbtur imorgen over hele helgen, og da får vi jo virkelig ikke møtt hverandre, så jeg tror det blir godt. Han dro på mandag, men har sovet her siden tirsdag igjen. Sinna og glad om hverandre.

 

Var på forundersøkelse idag, og jeg endte opp med å gå derfra gråtende, så det var vel en bekreftelse for meg selv at en abort kommer jeg aldri til å klare å gjennomføre.

Det er kanskje først idag jeg også har følt noe for at det vokser noe i magen min.

 

Takk for dere som svarer og skriver til meg. Er så godt å få luftet tanker og følelser!

[lalita]

Oppdatering nå er vel at jeg beholder. For sent å gjøre noe nå, og er kanskje litt lettet for det. Men mista mannen min...

[Tiin]

Når du holder barnet i armene dine så kommer du aldri til å angre valget ditt:) Hva sier han? Utrolig at de kan oppføre seg sånn når barnet også er hans, men noen trenger litt tid på å svelge det. Håper han skjerper seg snart, og stiller opp for deg. Du fortjener bedre enn sånt tull:) Hold hodet høyt. Dette klarer du<3

[skju]

Dette klarer du ønsker deg masse lykke til:)