Hvorfor skriver ikke media navnet til stefaren til Christoffer?

[Anonym bruker]

En million nordmenn har lest det på Facebook nå. Alle unntatt media vet det.

 

 

Anonym poster: 3edbee10d015be118afc181a71fe50f6

[Anonym bruker]

Mener å ha lest at media ikke har lov til å offentliggjøre navn eller bildet fordi drapet skjedde på privat grunn.

 

Det er det jeg mener å ha lest, men jeg tør ikke å påstå det sikkert. Om det isåfall er tilfelle skjønner jeg ikke hvorfor navn og bildet kom frem i forbindelse med orderud saken for der skjedde også drapet på privat grunn.

 

 

Anonym poster: 3e81149d0f7a2a520d00aa171027357c

[Anonym bruker]

Antar det er for hans egen beskyttelse....

 

Spør du meg burde han vært plastret opp på offentlig oppslagstavle slik at han aldri kan vise seg noe sted igjen.... Samme med "moren" til den stakkars gutten.

 

Men det antar jeg de fleste ordentlige mødre tenker.....

 

Anonym poster: 0129a7cdbb1b09b1aa85f2dbf6f243a0

[soleia]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

[Anonym bruker]

Mener å ha lest at media ikke har lov til å offentliggjøre navn eller bildet fordi drapet skjedde på privat grunn.

 

Det er det jeg mener å ha lest, men jeg tør ikke å påstå det sikkert. Om det isåfall er tilfelle skjønner jeg ikke hvorfor navn og bildet kom frem i forbindelse med orderud saken for der skjedde også drapet på privat grunn.

 

 

Anonym poster: 3e81149d0f7a2a520d00aa171027357c

 

Orderud-saken skjedde på privat grunn. Media har lov å offentlig hva som helst (hvertfall dette). Så det er bare deres eget argument dette med privat grunn, noe de har funnet på helt selv.

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

[Anonym bruker]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

 

Men han har jo ingen barn? Han hadde to, men de har Barnevernet tatt og de har nye familier mm. (han ble etterforsket for vold mot dem også).

 

Forresten har andre kriminelle også barn og familier, så hvorfor skal han få en annen behandling enn alle andre?

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

[Anonym bruker]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

 

Men han har jo ingen barn? Han hadde to, men de har Barnevernet tatt og de har nye familier mm. (han ble etterforsket for vold mot dem også).

 

Forresten har andre kriminelle også barn og familier, så hvorfor skal han få en annen behandling enn alle andre?

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

 

Selv om barnevernet har omsorgen for barna så er han fortsatt far og hun er fortsatt mor. Barna er ikke adoptert bort.

 

Anonym poster: e80499d66bae8db04f8f1c43d353dc88

[hit og dit]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

 

Ble ikke barna ble født etter drapet? Media har aldri skrevet navnet hans.

[Anonym bruker]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

 

Ble ikke barna ble født etter drapet? Media har aldri skrevet navnet hans.

 

http://www.ringblad.no/nyheter/article4021980.ece

 

Intervjuet er fra året etter(!) at han ble dømt for å ha drept Christoffer (han hadde anket og var på frifot inntil videre - merkelig, var liksom Viggo Kristiansen eller Breivik på frifot under rettssakene?).

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

[Anonym bruker]

Her kan du kose deg med litt lesestoff.

 

«Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.7:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

 

I de aller fleste kriminalsaker som omtales i pressen blir lovovertrederen ikke identifisert. I den store saksmengden som er resultatet av rutinemessig kontakt med retts- og politikilder, blir anonymiseringen i det store og hele ivaretatt.

Når enkelte pressekritikere gir inntrykk av at det forholder seg annerledes, skyldes det selvsagt unntakene - som ofte er de alvorlige og grove forbrytelsene som får store oppslag. I slike saker hender det at mistenkte og gjerningsmenn blir identifisert, både før og etter domfellelse.

«Vær Varsom-plakaten» slår fast at anonymisering skal være regelen, men den åpner samtidig for unntak. Advarselen mot å bruke navn og bilde er ikke kategorisk. Den åpner for unntak når «berettigede informasjonskrav» tilsier det. Det betyr at publikum har et behov for å vite hvem lovbryteren er, utover ren nysgjerrighet.

 

«Berettigede informasjonskrav»

I hvilke tilfeller oppstår slike «berettigede informasjonskrav» - som er så sterke at de går foran personvernet? Når pressen i noen saker bruker navn og bilde, skjer det ut fra ulike begrunnelser:

* Når personen er saken. I en mindre smuglersak vil navn normalt ikke brukes, men hvis lovbruddet er begått av en politimester vil navnet bli oppgitt.

* Ved særlig grove lovbrudd. F.eks. brukes navn i noen større narkotikasaker, ved økonomisk kriminalitet og i enkelte drapssaker.

* For å hindre at uskyldige skal bli mistenkt, og at det skal oppstå rykter. Dersom «en advokat i Molde» blir siktet for økonomiske misligheter, så er den aktuelle gruppen så fåtallig at uskyldige kan bli mistenkt dersom ikke navnet blir offentliggjort.

* For å hindre at publikum blir offer for nye lovbrudd. Aftenpostenjournalisten Knut Falchenberg har formulert sitt poengterte spørsmål slik: «Skal en familie få vite at eiendomsmegleren de akkurat skal gi sparepengene til, er mistenkt for underslag og står på konkursens rand?» Det kan i visse saker være riktig å advare offentligheten mot bestemte personer. Dette ligger til grunn for at det f.eks. blir akseptert å bringe navn på lovbrytere i alvorlige narkosaker.

* Av «generalpreventive hensyn». Tanken på å bli omtalt offentlig som forbryter er skremmende for folk flest, og kan i seg selv hindre enkelte i å begå lovbrudd.

 

Når pressen i andre land, f.eks. i USA, skal begrunne sin langt mer liberale praksis på dette feltet, skjer det med et hovedargument som har vært lite framme i norsk debatt. I USA blir lovbrytere av alle kategorier som regel identifisert i mediene, fordi man mener at en slik praksis er en effektiv kontroll av politi og rettsapparat og en garanti mot vilkårlig fengsling. Den som blir arrestert skal være trygg på at samfunnet følger med i hva som skjer og påser at vedkommende får en rettferdig behandling.

Skadevirkningene

Er dette grunner gode nok for å la personvernet vike og identifisere lovbrytere?

For å vurdere det må vi ta hensyn til skadevirkningene som presseoppslag kan få for dem som blir identifisert. Det er ingen tvil om at de kan være store.

For det første: Omtale med identifisering innebærer en tilleggsstraff. Mennesker som er dømt etter lovbrudd har uttrykt at presseomtalen var en vel så stor belastning som den fengselsstraffen de måtte sone. Vårt rettssystem bygger på at det er domstolen - og bare den - som dømmer og som foretar straffeutmåling. Ingen har rett til å øke den straffebyrden som domstolen har pålagt.

For det andre: Omtale med identifikasjon kan gjøre straffen langvarig. Presseomtalen vil bli husket når straffen er ferdig sonet. Et fundament for en menneskeverdig strafferettspleie er at når en lovbryter har sonet sin straff, så skal han være ferdig med den, klar til å begynne på nytt. Presseomtale kan gjøre det vanskelig - kanskje umulig - å starte et nytt liv. Den kan ødelegge mulighetene for rehabilitering.

For det tredje: Omtale med identifikasjon rammer pårørende. Det rammer lovbryterens ektefelle, barn, foreldre, søsken - helt uskyldige mennesker. For dem vil dette være en tung byrde i tillegg til påkjenningen ved selve saken.

For det fjerde: En mistenkt, siktet eller tiltalt kan som kjent bli frikjent. I så fall skal vedkommende selvsagt regnes som uskyldig. Det er en skamplett på et folks kultur og moral når det fra tid til annen skjer at folkesnakk og rykter fortsatt holder en person for å være skyldig i en forbrytelser etter at vedkommende er frikjent av retten. Men presseomtale kan bidra til at slikt skjer. Den kan ødelegge en uskyldig persons navn og rykte.

 

Momenter til en vurdering:

En helt konsekvent og kategorisk linje når det gjelder anonymisering er vanskelig å begrunne. Men det kan være grunn til å hevde at en del av navn- og bildebruken i dagens kriminaljournalistikk ikke tilfredsstiller noe «berettiget informasjonskrav», men har kun en kommersiell begrunnelse.

Det er vanskelig å tenke seg en situasjon der pressen aldri omtaler lovbrytere ved navn. Når f.eks. offentlige personer i fremskutte stillinger eller verv begår lovbrudd som har sammenheng med deres posisjon, og som kanskje også har betydelige samfunnsmessige konsekvenser, kan det være umulig å skjule vedkommendes identitet. I slike tilfeller er det personen som er saken. Forholdet lar seg ikke omtale uten at vedkommende blir identifisert.

Men bortsett fra slike tilfeller bør det ikke være noen situasjoner der det er er opplagt og selvsagt at identifisering er riktig.

 

Tre viktige momenter teller med når spørsmålet om identifikasjon i den enkelte sak skal vurderes:

* Sakens samfunnsmessige betydning. Det er forskjell på nasking i butikken og alvorlig miljøkriminalitet.

* Lovbryterens posisjon. Ordføreren og industrilederen har mindre beskyttelse enn Hvermansen.

* Sakens stadium i rettssystemet. Det er enda større grunn til å anonymisere en mistenkt enn en domfelt.

 

Dessuten maner «Vær Varsom-plakaten» til særlig tilbakeholdenhet med å identifisere unge lovovertredere. Årsaken er selvsagt at mulighetene for rehabilitering etter soning ikke skal ødelegges. (Det kan diskuteres om dette i prinsippet ikke bør gjelde alle lovovertredere, uansett alder.)

Verken pressens etiske regelverk, uttalelser fra PFU eller journalistisk sedvane og praksis gir altså grunnlag for å trekke klare grenser for når identifikasjon aksepteres. Men følgende slutninger må kunne trekkes:

• 
  Forbrytelsens alvor kan ikke alene tilsi at det skal brukes navn, bilde eller andre identifikasjonstegn. Det finnes ingen grunn til å sette grensen f.eks. ved drapssaker og si at i slike tilfeller brukes navn og bilde.
  
• 
  Bør navn brukes når det er fare for at uskyldige blir mistenkt? I slike tilfeller må det gjøres en avveining der faren for dette (som lett kan overvurderes) blir veid opp mot skadevirkningene av en identifikasjon. I mange tilfeller finnes det andre måter å unngå at uskyldige blir mistenkt.
  
• 
  Det er heller ikke noen selvfølge at navn og bilde brukes så snart «kjendiser» er involvert i et lovbrudd. Men terskelen for identifisering av «offentlige personer» er lavere enn for folk flest. Politikere er nok den gruppen som i aller størst grad må finne seg i å bli identifisert når de begår lovbrudd og opptrer klanderverdig. De har på en spesiell måte bedt om - og fått - folkets tillit, og det hører med til pressens informasjonsoppgaver å avdekke eventuelle lovbrudd hos dem som ber om publikums stemmer ved valg.
  
• 
  Sakens stadium i rettsapparatet er et moment som må tillegges vekt. Men det er selvsagt ingen automatikk i at når rettskraftig dom er falt, så er argumentene for anonymisering falt bort. At rettssaken er avgjort, betyr bare at faren for en feilaktig forhåndsdom ikke lenger er til stede. Men fortsatt må et «berettiget informasjonskrav» være avgjørende for om lovbryteren skal navngis, noe som er tilfelle i de færreste sakene.
  
• 
  Hva når politiet går ut med etterlysning? I slike tilfeller kan det være et «berettiget informasjonskrav» for publikum at navn og bilde blir offentliggjort. Det kan f.eks. gjelde farlige forbrytere på flukt. Men heller ikke i disse tilfellene skal offentliggjøring skje automatisk. Det er pressens plikt å forsikre seg om at det virkelig er grunn til å gå ut med navn og bilde. Det er ikke politiet som bestemmer hva som skal stå i avisen. Det er publikums behov - og ikke politiets - som skal være avgjørende for pressen.
  
• 
  Det kan tenkes andre saker der det er grunn til å advare publikum mot f.eks. bedrageri og lureri. Dette kan være tilfeller der «næringsdrivende» henvender seg til publikum ut fra uedle motiver, og mennesker kan tape penger hvis de ikke blir advart. I slike situasjoner kan det være nødvendig å navngi «bedrageren», men det kan også være tilstrekkelig å oppgi firmaets navn.
  
• 
  Et argument som ikke holder, men som pressefolk likevel ofte benytter, er at fordi et person tidligere har vært navngitt, så gjør vi det denne gangen også. Vedkommendes navn er jo kjent fra før! Men skadevirkningene vil alltid øke for hver gang personen identifiseres. Hvis det ikke finnes andre grunner som tilsier identifikasjon, så kan ikke tidligere feilvurderinger - eller andre mediers omtale - være avgjørende.
  

Bare navn - ikke bilde? :

 

Det kan være grunn til å understreke at når man eventuelt finner det nødvendig å bruke navn på lovbrytere, så er det dermed ikke sagt at man også skal bruke bilde. Dette forsterker belastninger for den det gjelder, og bildet er i langt mindre grad enn navnet nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonsbehov.

 

Navn og bilde av ofrene?

I omtalen av drapssaker er det vanlig at aviser identifiserer offeret ved navn, i mange tilfeller også med bilde. Det samme skjer etter større ulykker. Pårørende og andre reagerer ulikt på dette: Noen synes det er en belastning, mens andre oppfatter det positivt, som et tegn på at samfunnet bryr seg om den tragedien som har rammet dem.

Normalt kan det ikke være noe i veien for å navngi ofre for forbrytelser og ulykker. Det er opplagt at dette er vesentlig informasjon som publikum gjerne vil vite, og som hører med til en fullstendig dekning av saken. Selv om enkelte pårørende skulle føle at dette forsterker lidelsen for dem, så er det et uttrykk for at samfunnet tar tragedien alvorlig, og det gir mulighet for oss alle til å ta del i sorgen og opprøret over det som har skjedd.

Annerledes er det hvis sakens karakter er slik at offeret blir stilt i et uheldig lys eller blir kompromittert. Et eksempel er hvis drapsofferet var prostituert, eller den omkomne i bilulykken var fyllekjører. Ingen skal behøve å få tildelt et skandalisert ettermæle som for alltid vil overskygge alle personens positive sider, og som det er umulig å forsvare seg mot.

I slike tilfeller vil pressen måtte velge om den vil bringe de relevante fakta i saken, eller om den vil navngi offeret. Det er utvilsomt mest i pakt med pressens oppgaver og publikums behov å velge det første: Å forklare omstendighetene rundt hendelsen, og holde offerets identitet skjult.

Incest-saker

Det er ikke så mange år siden incest var et ikke-eksisterende tema i norsk samfunnsdebatt. Fenomenet fantes sannsynligvis i like stor grad, men tabuholdninger gjorde at slike overgrep fikk lov til å eksistere i det skjulte utenfor samfunnets oppmerksomhet.

Dette har endret seg de siste årene. I dag blir dette problemet viet stor oppmerksomhet. Og de fleste vil nok være enig i at pressens lyskaster inn i denne mørke delen av vår kultur har bidratt sterkt til at både politi og politikere er blitt oppmerksom på problemet, og ikke minst til at de som er ofre for slike overgrep våger å melde fra.

Også på dette området er det pressens oppgave å «avdekke kritikkverdige forhold» og å «beskytte enkeltmennesker mot overgrep» som det heter i «Vær Varsom-plakaten». Det er viktig at pressen vier incestproblemet oppmerksomhet. Det kan skje ved å sørge for at de som kjenner problemet - sosialarbeidere, psykologer, politi, forskere osv. - får anledning til å bringe fram opplysning om incestproblemet. Offentligheten må få kjennskap til omfanget, skadevirkninger osv. Men det skjer også ved at pressen rapporterer om enkeltstående kriminalsaker innenfor dette området, og slår disse opp som ordinære nyhetssaker.

Det er imidlertid svært viktig at pressen i slike saker ivaretar ofrenes anonymitet. PFU har påtalt flere tilfeller der aviser etter utvalgets mening har gitt for mange detaljer om gjerningsmannen, slik at det har vært mulig å identifisere ikke bare ham men også offeret.

På samme måte som ved voldtekstforbrytelser ønsker ofre for incestovergrep som regel å holde saken skjult for sine omgivelser. De føler det som en tilleggsbelastning dersom det blir offentlig kjent hva de har vært utsatt for. Journalister må sørge for å følge publiseringsregler som sikrer at ofrene blir spart for denne tilleggsbelastningen.

Vi skal også være oppmerksom på at dersom det er risiko for at avisene ikke fullt ut ivaretar ofrenes anonymitet, kan det føre til at andre ofre for seksuelle overgrep lar være å anmelde saken.

 

«Identifikasjonstrappen»

Vi har slått fast at det på en del saksområder kan være grunn til å skjule identiteten til dem som blir omtalt i pressen. Dette gjelder i kriminalsaker, i visse typer sosialsaker - ikke minst i barnevernsaker, i noen tilfeller i ulykkesreportasje osv.

Identifikasjon blir som regel knyttet til bruk av navn og bilde. Disse to identifikasjonstegnene er spesielt nevnt i «Vær Varsom-plakaten». Men det finnes også andre måter å røpe en persons identitet på.

Det hører med til god journalistikk å ta med konkrete detaljer som skaper nærhet og liv til historien som presenteres. Dette kan gjelde persondetaljer, som f.eks. opplysninger om de omtaltes bosted, yrke, familiesituasjon osv. Vi har også sett at både aviser og TV gjengir bilde av hjemmet til mennesker som er rammet av eller har begått forbrytelser.

Alt dette er med på å øke mulighetene for identifikasjon. Å rapportere på en detaljrik og presis måte er selvsagt noe journalister skal tilstrebe, men dette kan altså støte mot etiske hensyn og kravet om anonymisering.

Nils E. Øy ved Institutt for Journalistikk har laget en «Identitetstrapp» som et hjelpemiddel når man skal vurdere graden av identifikasjon i en sak.

 

Hvert av de 13 trinnene i trappen betyr en økning av antall personer som har mulighet for å peke ut personen som er omtalt:

• 
  Kjønn
  
• 
  Alder
  
• 
  Hjemdistrikt
  
• 
  Familiestatus
  
• 
  Yrke
  
• 
  Hjemkommune
  
• 
  Arbeidssted
  
• 
  Personhistorie
  
• 
  Adresse
  
• 
  Navn
  
• 
  Personfoto
  
• 
  Boligfoto, familien involveres
  
• 
  Persondetaljer, tidligere synder
  

Kanskje kan det være grunn til å understreke spesielt det nest siste trappetrinnet. En del medier synes nokså ukritisk å ty til boligfoto for å komme «tett på» saken og skape nærhet. Kanskje burde de ofre en tanke på den 10-årige sønnen i huset som på skolen neste dag vil oppleve at alle vet at pappa er arrestert...

 

Tegninger fra retten

I de aller fleste tilfeller vil det være dårlig presseskikk å fotografere tiltalte i rettssalen eller på vei til eller fra retten. Domstolloven setter også forbud mot slik fotografering uten vedkommendes samtykke (så sant ikke retten selv gjør unntak fra forbudet).

Både aviser og TV bruker fra tid til annen en tegner i sin dekning av større rettssaker. Dette kan gi gode journalistiske poenger. Men portrettlike tegninger må selvsagt vurderes presseetisk på samme måte som fotografier når det gjelder muligheter for identifisering. Det finnes eksempler på at aviser under en rettssak har ivaretatt hensynet til anonymisering både gjennom tekst og foto, men likevel publisert tegninger som gjør det mulig å gjenkjenne tiltalte.

Vi har så langt kommentert de to paragrafene i «Vær Varsom-plakaten» som spesielt omtaler retts- og kriminaljournalistikken. En tredje paragraf er også direkte relevant for dette feltet, nemlig 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Det som gjelder ulykkesjournalistikken skal vi komme tilbake til. I kriminaljournalistikken vil denne paragrafen være et vern mot to presseetisk klanderverdige forhold:

 

Detaljer fra forbrytelser

Det hender at presseorganer bringer ganske så detaljerte beskrivelser av tragiske og dramatiske hendelser der enkeltpersoner er involvert. Både på åstedet for en alvorlig forbrytelse og i rettssalen er det gode muligheter for å hente informasjon til en detaljert og malende beskrivelse av forbrytelsen.

For det første hører slike detaljerte og kanskje groteske beskrivelser ikke med til publikums «berettigede informasjonskrav». Det er ikke vesentlig for publikum å få en detaljert fremstilling av en drapshandling eller en beskrivelse av offeret etter udåden. For det andre er dette unødig støtende og belastende for de pårørende. For det tredje kan det krenke avdødes minne. Det er ingen journalistisk prestasjon å bringe denne typen informasjon, og det strider mot presseetikkens krav til «saklighet og omtanke».

 

Eldre forbrytelser

Inntil 1987 var følgende formulering med i «Vær Varsom-plakaten»: «Vær varsom med å trekke frem eldre og sonte forbrytelser». I dagens utgave av plakaten er dette ikke nevnt. Men fortsatt hører det med til presseetikkens «saklighet og omtanke» å ikke rippe unødig opp i gamle, oppgjorte lovbrudd ved å omtale lovbrytere som kanskje forlengst har lagt tidligere synder bak seg.

Forholdet er det samme når det gjelder NRK's programregler. Inntil 1990 inneholdt de setningen: «En må være ytterst varsom med å trekke fram igjen eldre, sonte forgåelser». I de nye programreglene er dette ikke tatt med - men formuleringen er bevart i kommentarene til programreglene. Det er ikke god presseskikk når en nyhetsredaksjon gjenoppfrisker detaljer - og gjerne navn - fra gamle forbrytelser så snart det skjer en ny og lignende forbrytelse. Like presseetisk klanderverdig er det når f.eks. en langtidsfange får permisjon og avisene mener seg berettiget til å melde at nå er vedkommende på vei hjem. Ved å omtale eldre forbrytelser på denne måten kan pressen ødelegge mulighetene for rehabilitering for lovovertredere.

Men heller ikke dette kan gjelde uten unntak. Prinsippet er klart nok og bør gjelde uavkortet når det gjelder «ordinære» forbrytelser. Men enkelte forbrytelser er enten så store eller har fått så store samfunnsmessige konsekvenser at de er blitt en del av vår historie. Og historien verken kan man eller skal man fortie. Det er f.eks. uunngåelig at de store spionsakene som har vært her i landet etter krigen fra tid til annen blir omtalt både i bøker og i pressen.

Pressen og barnevernet

Pressens dekning av barnevernsaker reiser flere presseetiske problemstillinger. En side er at journalister i slike saker må forholde seg til at den ene parten i en konfliktsak har taushetsplikt og i liten grad kan uttale seg, noe som kan føre til ensidig fremstilling. En annen side er at barnevernssaker og familietvister stiller spesielle krav til personvernet.

Journalister opplever ofte at foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn er mer enn villig til å stå fram i avisen, i radio eller på TV. Det faktum at i det øyeblikk foreldrene har stått fram med navn og bilde er også barnets identitet kjent, ser ikke ut til å bekymre dem. Men det bør bekymre pressefolk.

Presseetikken slår fast at det er journalistens plikt å være varsom i møte med kilder som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser («Vær Varsom-plakaten» pkt. 3.9). Og i «Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.8 heter det:

«Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

I barnevernsaker som i andre saker er det en journalistisk oppgave å skape nærhet og dokumentasjon. Men i denne typen saker må man klare dette uten å identifisere barnet. Her betyr skadevirkningene for barnet mer enn de positive effektene ved å bruke navn og bilde.

 

Anonym poster: e80499d66bae8db04f8f1c43d353dc88

[hit og dit]

Kanskje av omsyn til barnet hans?

 

Ble ikke barna ble født etter drapet? Media har aldri skrevet navnet hans.

 

http://www.ringblad....icle4021980.ece

 

Intervjuet er fra året etter(!) at han ble dømt for å ha drept Christoffer (han hadde anket og var på frifot inntil videre - merkelig, var liksom Viggo Kristiansen eller Breivik på frifot under rettssakene?).

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

 

Det er ikke i relasjon til drapssaken at de har brukt navnet hans da, så det blir jo litt utenom. For meg er det er et guffent personlighetsstrekk å stille opp i et intervju som happy pappa midt oppi en alvorlig ankesak. Uff.

[Anonym bruker]

Her kan du kose deg med litt lesestoff.

 

«Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.7:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

 

I de aller fleste kriminalsaker som omtales i pressen blir lovovertrederen ikke identifisert. I den store saksmengden som er resultatet av rutinemessig kontakt med retts- og politikilder, blir anonymiseringen i det store og hele ivaretatt.

Når enkelte pressekritikere gir inntrykk av at det forholder seg annerledes, skyldes det selvsagt unntakene - som ofte er de alvorlige og grove forbrytelsene som får store oppslag. I slike saker hender det at mistenkte og gjerningsmenn blir identifisert, både før og etter domfellelse.

«Vær Varsom-plakaten» slår fast at anonymisering skal være regelen, men den åpner samtidig for unntak. Advarselen mot å bruke navn og bilde er ikke kategorisk. Den åpner for unntak når «berettigede informasjonskrav» tilsier det. Det betyr at publikum har et behov for å vite hvem lovbryteren er, utover ren nysgjerrighet.

 

«Berettigede informasjonskrav»

I hvilke tilfeller oppstår slike «berettigede informasjonskrav» - som er så sterke at de går foran personvernet? Når pressen i noen saker bruker navn og bilde, skjer det ut fra ulike begrunnelser:

* Når personen er saken. I en mindre smuglersak vil navn normalt ikke brukes, men hvis lovbruddet er begått av en politimester vil navnet bli oppgitt.

* Ved særlig grove lovbrudd. F.eks. brukes navn i noen større narkotikasaker, ved økonomisk kriminalitet og i enkelte drapssaker.

* For å hindre at uskyldige skal bli mistenkt, og at det skal oppstå rykter. Dersom «en advokat i Molde» blir siktet for økonomiske misligheter, så er den aktuelle gruppen så fåtallig at uskyldige kan bli mistenkt dersom ikke navnet blir offentliggjort.

* For å hindre at publikum blir offer for nye lovbrudd. Aftenpostenjournalisten Knut Falchenberg har formulert sitt poengterte spørsmål slik: «Skal en familie få vite at eiendomsmegleren de akkurat skal gi sparepengene til, er mistenkt for underslag og står på konkursens rand?» Det kan i visse saker være riktig å advare offentligheten mot bestemte personer. Dette ligger til grunn for at det f.eks. blir akseptert å bringe navn på lovbrytere i alvorlige narkosaker.

* Av «generalpreventive hensyn». Tanken på å bli omtalt offentlig som forbryter er skremmende for folk flest, og kan i seg selv hindre enkelte i å begå lovbrudd.

 

Når pressen i andre land, f.eks. i USA, skal begrunne sin langt mer liberale praksis på dette feltet, skjer det med et hovedargument som har vært lite framme i norsk debatt. I USA blir lovbrytere av alle kategorier som regel identifisert i mediene, fordi man mener at en slik praksis er en effektiv kontroll av politi og rettsapparat og en garanti mot vilkårlig fengsling. Den som blir arrestert skal være trygg på at samfunnet følger med i hva som skjer og påser at vedkommende får en rettferdig behandling.

Skadevirkningene

Er dette grunner gode nok for å la personvernet vike og identifisere lovbrytere?

For å vurdere det må vi ta hensyn til skadevirkningene som presseoppslag kan få for dem som blir identifisert. Det er ingen tvil om at de kan være store.

For det første: Omtale med identifisering innebærer en tilleggsstraff. Mennesker som er dømt etter lovbrudd har uttrykt at presseomtalen var en vel så stor belastning som den fengselsstraffen de måtte sone. Vårt rettssystem bygger på at det er domstolen - og bare den - som dømmer og som foretar straffeutmåling. Ingen har rett til å øke den straffebyrden som domstolen har pålagt.

For det andre: Omtale med identifikasjon kan gjøre straffen langvarig. Presseomtalen vil bli husket når straffen er ferdig sonet. Et fundament for en menneskeverdig strafferettspleie er at når en lovbryter har sonet sin straff, så skal han være ferdig med den, klar til å begynne på nytt. Presseomtale kan gjøre det vanskelig - kanskje umulig - å starte et nytt liv. Den kan ødelegge mulighetene for rehabilitering.

For det tredje: Omtale med identifikasjon rammer pårørende. Det rammer lovbryterens ektefelle, barn, foreldre, søsken - helt uskyldige mennesker. For dem vil dette være en tung byrde i tillegg til påkjenningen ved selve saken.

For det fjerde: En mistenkt, siktet eller tiltalt kan som kjent bli frikjent. I så fall skal vedkommende selvsagt regnes som uskyldig. Det er en skamplett på et folks kultur og moral når det fra tid til annen skjer at folkesnakk og rykter fortsatt holder en person for å være skyldig i en forbrytelser etter at vedkommende er frikjent av retten. Men presseomtale kan bidra til at slikt skjer. Den kan ødelegge en uskyldig persons navn og rykte.

 

Momenter til en vurdering:

En helt konsekvent og kategorisk linje når det gjelder anonymisering er vanskelig å begrunne. Men det kan være grunn til å hevde at en del av navn- og bildebruken i dagens kriminaljournalistikk ikke tilfredsstiller noe «berettiget informasjonskrav», men har kun en kommersiell begrunnelse.

Det er vanskelig å tenke seg en situasjon der pressen aldri omtaler lovbrytere ved navn. Når f.eks. offentlige personer i fremskutte stillinger eller verv begår lovbrudd som har sammenheng med deres posisjon, og som kanskje også har betydelige samfunnsmessige konsekvenser, kan det være umulig å skjule vedkommendes identitet. I slike tilfeller er det personen som er saken. Forholdet lar seg ikke omtale uten at vedkommende blir identifisert.

Men bortsett fra slike tilfeller bør det ikke være noen situasjoner der det er er opplagt og selvsagt at identifisering er riktig.

 

Tre viktige momenter teller med når spørsmålet om identifikasjon i den enkelte sak skal vurderes:

* Sakens samfunnsmessige betydning. Det er forskjell på nasking i butikken og alvorlig miljøkriminalitet.

* Lovbryterens posisjon. Ordføreren og industrilederen har mindre beskyttelse enn Hvermansen.

* Sakens stadium i rettssystemet. Det er enda større grunn til å anonymisere en mistenkt enn en domfelt.

 

Dessuten maner «Vær Varsom-plakaten» til særlig tilbakeholdenhet med å identifisere unge lovovertredere. Årsaken er selvsagt at mulighetene for rehabilitering etter soning ikke skal ødelegges. (Det kan diskuteres om dette i prinsippet ikke bør gjelde alle lovovertredere, uansett alder.)

Verken pressens etiske regelverk, uttalelser fra PFU eller journalistisk sedvane og praksis gir altså grunnlag for å trekke klare grenser for når identifikasjon aksepteres. Men følgende slutninger må kunne trekkes:

• Forbrytelsens alvor kan ikke alene tilsi at det skal brukes navn, bilde eller andre identifikasjonstegn. Det finnes ingen grunn til å sette grensen f.eks. ved drapssaker og si at i slike tilfeller brukes navn og bilde.
  
• Bør navn brukes når det er fare for at uskyldige blir mistenkt? I slike tilfeller må det gjøres en avveining der faren for dette (som lett kan overvurderes) blir veid opp mot skadevirkningene av en identifikasjon. I mange tilfeller finnes det andre måter å unngå at uskyldige blir mistenkt.
  
• Det er heller ikke noen selvfølge at navn og bilde brukes så snart «kjendiser» er involvert i et lovbrudd. Men terskelen for identifisering av «offentlige personer» er lavere enn for folk flest. Politikere er nok den gruppen som i aller størst grad må finne seg i å bli identifisert når de begår lovbrudd og opptrer klanderverdig. De har på en spesiell måte bedt om - og fått - folkets tillit, og det hører med til pressens informasjonsoppgaver å avdekke eventuelle lovbrudd hos dem som ber om publikums stemmer ved valg.
  
• Sakens stadium i rettsapparatet er et moment som må tillegges vekt. Men det er selvsagt ingen automatikk i at når rettskraftig dom er falt, så er argumentene for anonymisering falt bort. At rettssaken er avgjort, betyr bare at faren for en feilaktig forhåndsdom ikke lenger er til stede. Men fortsatt må et «berettiget informasjonskrav» være avgjørende for om lovbryteren skal navngis, noe som er tilfelle i de færreste sakene.
  
• Hva når politiet går ut med etterlysning? I slike tilfeller kan det være et «berettiget informasjonskrav» for publikum at navn og bilde blir offentliggjort. Det kan f.eks. gjelde farlige forbrytere på flukt. Men heller ikke i disse tilfellene skal offentliggjøring skje automatisk. Det er pressens plikt å forsikre seg om at det virkelig er grunn til å gå ut med navn og bilde. Det er ikke politiet som bestemmer hva som skal stå i avisen. Det er publikums behov - og ikke politiets - som skal være avgjørende for pressen.
  
• Det kan tenkes andre saker der det er grunn til å advare publikum mot f.eks. bedrageri og lureri. Dette kan være tilfeller der «næringsdrivende» henvender seg til publikum ut fra uedle motiver, og mennesker kan tape penger hvis de ikke blir advart. I slike situasjoner kan det være nødvendig å navngi «bedrageren», men det kan også være tilstrekkelig å oppgi firmaets navn.
  
• Et argument som ikke holder, men som pressefolk likevel ofte benytter, er at fordi et person tidligere har vært navngitt, så gjør vi det denne gangen også. Vedkommendes navn er jo kjent fra før! Men skadevirkningene vil alltid øke for hver gang personen identifiseres. Hvis det ikke finnes andre grunner som tilsier identifikasjon, så kan ikke tidligere feilvurderinger - eller andre mediers omtale - være avgjørende.
  

Bare navn - ikke bilde? :

 

Det kan være grunn til å understreke at når man eventuelt finner det nødvendig å bruke navn på lovbrytere, så er det dermed ikke sagt at man også skal bruke bilde. Dette forsterker belastninger for den det gjelder, og bildet er i langt mindre grad enn navnet nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonsbehov.

 

Navn og bilde av ofrene?

I omtalen av drapssaker er det vanlig at aviser identifiserer offeret ved navn, i mange tilfeller også med bilde. Det samme skjer etter større ulykker. Pårørende og andre reagerer ulikt på dette: Noen synes det er en belastning, mens andre oppfatter det positivt, som et tegn på at samfunnet bryr seg om den tragedien som har rammet dem.

Normalt kan det ikke være noe i veien for å navngi ofre for forbrytelser og ulykker. Det er opplagt at dette er vesentlig informasjon som publikum gjerne vil vite, og som hører med til en fullstendig dekning av saken. Selv om enkelte pårørende skulle føle at dette forsterker lidelsen for dem, så er det et uttrykk for at samfunnet tar tragedien alvorlig, og det gir mulighet for oss alle til å ta del i sorgen og opprøret over det som har skjedd.

Annerledes er det hvis sakens karakter er slik at offeret blir stilt i et uheldig lys eller blir kompromittert. Et eksempel er hvis drapsofferet var prostituert, eller den omkomne i bilulykken var fyllekjører. Ingen skal behøve å få tildelt et skandalisert ettermæle som for alltid vil overskygge alle personens positive sider, og som det er umulig å forsvare seg mot.

I slike tilfeller vil pressen måtte velge om den vil bringe de relevante fakta i saken, eller om den vil navngi offeret. Det er utvilsomt mest i pakt med pressens oppgaver og publikums behov å velge det første: Å forklare omstendighetene rundt hendelsen, og holde offerets identitet skjult.

Incest-saker

Det er ikke så mange år siden incest var et ikke-eksisterende tema i norsk samfunnsdebatt. Fenomenet fantes sannsynligvis i like stor grad, men tabuholdninger gjorde at slike overgrep fikk lov til å eksistere i det skjulte utenfor samfunnets oppmerksomhet.

Dette har endret seg de siste årene. I dag blir dette problemet viet stor oppmerksomhet. Og de fleste vil nok være enig i at pressens lyskaster inn i denne mørke delen av vår kultur har bidratt sterkt til at både politi og politikere er blitt oppmerksom på problemet, og ikke minst til at de som er ofre for slike overgrep våger å melde fra.

Også på dette området er det pressens oppgave å «avdekke kritikkverdige forhold» og å «beskytte enkeltmennesker mot overgrep» som det heter i «Vær Varsom-plakaten». Det er viktig at pressen vier incestproblemet oppmerksomhet. Det kan skje ved å sørge for at de som kjenner problemet - sosialarbeidere, psykologer, politi, forskere osv. - får anledning til å bringe fram opplysning om incestproblemet. Offentligheten må få kjennskap til omfanget, skadevirkninger osv. Men det skjer også ved at pressen rapporterer om enkeltstående kriminalsaker innenfor dette området, og slår disse opp som ordinære nyhetssaker.

Det er imidlertid svært viktig at pressen i slike saker ivaretar ofrenes anonymitet. PFU har påtalt flere tilfeller der aviser etter utvalgets mening har gitt for mange detaljer om gjerningsmannen, slik at det har vært mulig å identifisere ikke bare ham men også offeret.

På samme måte som ved voldtekstforbrytelser ønsker ofre for incestovergrep som regel å holde saken skjult for sine omgivelser. De føler det som en tilleggsbelastning dersom det blir offentlig kjent hva de har vært utsatt for. Journalister må sørge for å følge publiseringsregler som sikrer at ofrene blir spart for denne tilleggsbelastningen.

Vi skal også være oppmerksom på at dersom det er risiko for at avisene ikke fullt ut ivaretar ofrenes anonymitet, kan det føre til at andre ofre for seksuelle overgrep lar være å anmelde saken.

 

«Identifikasjonstrappen»

Vi har slått fast at det på en del saksområder kan være grunn til å skjule identiteten til dem som blir omtalt i pressen. Dette gjelder i kriminalsaker, i visse typer sosialsaker - ikke minst i barnevernsaker, i noen tilfeller i ulykkesreportasje osv.

Identifikasjon blir som regel knyttet til bruk av navn og bilde. Disse to identifikasjonstegnene er spesielt nevnt i «Vær Varsom-plakaten». Men det finnes også andre måter å røpe en persons identitet på.

Det hører med til god journalistikk å ta med konkrete detaljer som skaper nærhet og liv til historien som presenteres. Dette kan gjelde persondetaljer, som f.eks. opplysninger om de omtaltes bosted, yrke, familiesituasjon osv. Vi har også sett at både aviser og TV gjengir bilde av hjemmet til mennesker som er rammet av eller har begått forbrytelser.

Alt dette er med på å øke mulighetene for identifikasjon. Å rapportere på en detaljrik og presis måte er selvsagt noe journalister skal tilstrebe, men dette kan altså støte mot etiske hensyn og kravet om anonymisering.

Nils E. Øy ved Institutt for Journalistikk har laget en «Identitetstrapp» som et hjelpemiddel når man skal vurdere graden av identifikasjon i en sak.

 

Hvert av de 13 trinnene i trappen betyr en økning av antall personer som har mulighet for å peke ut personen som er omtalt:

• Kjønn
  
• Alder
  
• Hjemdistrikt
  
• Familiestatus
  
• Yrke
  
• Hjemkommune
  
• Arbeidssted
  
• Personhistorie
  
• Adresse
  
• Navn
  
• Personfoto
  
• Boligfoto, familien involveres
  
• Persondetaljer, tidligere synder
  

Kanskje kan det være grunn til å understreke spesielt det nest siste trappetrinnet. En del medier synes nokså ukritisk å ty til boligfoto for å komme «tett på» saken og skape nærhet. Kanskje burde de ofre en tanke på den 10-årige sønnen i huset som på skolen neste dag vil oppleve at alle vet at pappa er arrestert...

 

Tegninger fra retten

I de aller fleste tilfeller vil det være dårlig presseskikk å fotografere tiltalte i rettssalen eller på vei til eller fra retten. Domstolloven setter også forbud mot slik fotografering uten vedkommendes samtykke (så sant ikke retten selv gjør unntak fra forbudet).

Både aviser og TV bruker fra tid til annen en tegner i sin dekning av større rettssaker. Dette kan gi gode journalistiske poenger. Men portrettlike tegninger må selvsagt vurderes presseetisk på samme måte som fotografier når det gjelder muligheter for identifisering. Det finnes eksempler på at aviser under en rettssak har ivaretatt hensynet til anonymisering både gjennom tekst og foto, men likevel publisert tegninger som gjør det mulig å gjenkjenne tiltalte.

Vi har så langt kommentert de to paragrafene i «Vær Varsom-plakaten» som spesielt omtaler retts- og kriminaljournalistikken. En tredje paragraf er også direkte relevant for dette feltet, nemlig 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Det som gjelder ulykkesjournalistikken skal vi komme tilbake til. I kriminaljournalistikken vil denne paragrafen være et vern mot to presseetisk klanderverdige forhold:

 

Detaljer fra forbrytelser

Det hender at presseorganer bringer ganske så detaljerte beskrivelser av tragiske og dramatiske hendelser der enkeltpersoner er involvert. Både på åstedet for en alvorlig forbrytelse og i rettssalen er det gode muligheter for å hente informasjon til en detaljert og malende beskrivelse av forbrytelsen.

For det første hører slike detaljerte og kanskje groteske beskrivelser ikke med til publikums «berettigede informasjonskrav». Det er ikke vesentlig for publikum å få en detaljert fremstilling av en drapshandling eller en beskrivelse av offeret etter udåden. For det andre er dette unødig støtende og belastende for de pårørende. For det tredje kan det krenke avdødes minne. Det er ingen journalistisk prestasjon å bringe denne typen informasjon, og det strider mot presseetikkens krav til «saklighet og omtanke».

 

Eldre forbrytelser

Inntil 1987 var følgende formulering med i «Vær Varsom-plakaten»: «Vær varsom med å trekke frem eldre og sonte forbrytelser». I dagens utgave av plakaten er dette ikke nevnt. Men fortsatt hører det med til presseetikkens «saklighet og omtanke» å ikke rippe unødig opp i gamle, oppgjorte lovbrudd ved å omtale lovbrytere som kanskje forlengst har lagt tidligere synder bak seg.

Forholdet er det samme når det gjelder NRK's programregler. Inntil 1990 inneholdt de setningen: «En må være ytterst varsom med å trekke fram igjen eldre, sonte forgåelser». I de nye programreglene er dette ikke tatt med - men formuleringen er bevart i kommentarene til programreglene. Det er ikke god presseskikk når en nyhetsredaksjon gjenoppfrisker detaljer - og gjerne navn - fra gamle forbrytelser så snart det skjer en ny og lignende forbrytelse. Like presseetisk klanderverdig er det når f.eks. en langtidsfange får permisjon og avisene mener seg berettiget til å melde at nå er vedkommende på vei hjem. Ved å omtale eldre forbrytelser på denne måten kan pressen ødelegge mulighetene for rehabilitering for lovovertredere.

Men heller ikke dette kan gjelde uten unntak. Prinsippet er klart nok og bør gjelde uavkortet når det gjelder «ordinære» forbrytelser. Men enkelte forbrytelser er enten så store eller har fått så store samfunnsmessige konsekvenser at de er blitt en del av vår historie. Og historien verken kan man eller skal man fortie. Det er f.eks. uunngåelig at de store spionsakene som har vært her i landet etter krigen fra tid til annen blir omtalt både i bøker og i pressen.

Pressen og barnevernet

Pressens dekning av barnevernsaker reiser flere presseetiske problemstillinger. En side er at journalister i slike saker må forholde seg til at den ene parten i en konfliktsak har taushetsplikt og i liten grad kan uttale seg, noe som kan føre til ensidig fremstilling. En annen side er at barnevernssaker og familietvister stiller spesielle krav til personvernet.

Journalister opplever ofte at foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn er mer enn villig til å stå fram i avisen, i radio eller på TV. Det faktum at i det øyeblikk foreldrene har stått fram med navn og bilde er også barnets identitet kjent, ser ikke ut til å bekymre dem. Men det bør bekymre pressefolk.

Presseetikken slår fast at det er journalistens plikt å være varsom i møte med kilder som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser («Vær Varsom-plakaten» pkt. 3.9). Og i «Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.8 heter det:

«Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

I barnevernsaker som i andre saker er det en journalistisk oppgave å skape nærhet og dokumentasjon. Men i denne typen saker må man klare dette uten å identifisere barnet. Her betyr skadevirkningene for barnet mer enn de positive effektene ved å bruke navn og bilde.

 

Anonym poster: e80499d66bae8db04f8f1c43d353dc88

 

Ja, det står der at man kan offentliggjøre navnet.

 

Uansett er dette jo et helt privat dokument uten noen spesiell stilling. De får gjerne mene det de mener, men dette dokumentet er nå brukt til å begrunne offentliggjøring av navnet på Lommemannen, 19-åringen som drepte hun 98-åringen i fjor osv. osv.

 

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

[Gjest Nerdens'mus]

Media vurderer det vel til at lynsjestemninga rundt han er så stor at de ikke tørr.

Hvis noen oppsøker han og baker livskiten ut av han slik som han fortjenner. Skjønner jeg godt at dagbladet og vg ikke vil ha skylden for at de pusset folkemassene på han.

[Gjest]

Nå er det ikke lenge siden denne mannen ble banket opp i fengslet hvor han er. Vel fengsel og fengsel - Bastøy!

 

Håper de tar en runde til

[Gjest Sekretøsa]

Han ble banket opp der han er, og han vil bli banket opp når han kommer ut. Som mange andre vil han nok flytte og skifte navn når han slipper ut

[Anonym bruker]

Media vurderer det vel til at lynsjestemninga rundt han er så stor at de ikke tørr.

Hvis noen oppsøker han og baker livskiten ut av han slik som han fortjenner. Skjønner jeg godt at dagbladet og vg ikke vil ha skylden for at de pusset folkemassene på han.

 

Viggo Kristiansen og ABB fikk navnet sitt i media med en gang, årevis før de var dømt.

 

Anonym poster: 9934797dc565d67d69670b96671ff27e

[Gjest Nerdens'mus]

Ja, men trur ikke media ble redde for å hause opp lynsjestemninga før etter at de ble dømt for uforstand et par ganger.

Når det gjelder ABB vtror jeg media vurderte det til at det ikke kunne bli mer lynsjestemning en det alt var.