Hva skjer med eldstemann nå? (Søvn,trass,sjalusi?) langt.

[Knerten's mamma <3]

Jeg er hjemme med to små, en på 23 mnd og en på 5 mnd. Og nå går jeg snart ut av mitt gode skinn her...jeg greier ikke mer! Eldste er i gang med tilvenning i barnehage, men vi blir slått ut av sykdom hele tiden, så får ikke kommet ordentlig i gang.

 

Jeg hadde planer om å ha eldste hjemme til høsten, men jeg makter det rett og slett ikke, og det er et realt nederlag for meg å sende han i bhg nå.(60%/3dgr) De siste mnd krever han mer stimuli enn jeg føler jeg greier å gi han, og han storkoser seg de gangene han har vært i bhg, og vil dra dit hver dag. Her er noen av utfordringene jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med,og som jeg gjerne trenger råd til.

 

Når begge er hjemme er det umulig å få lagt eldste på dagen, han har stort behov for det,og i helgene når pappan gjør det går det helt fint. Legge problemene startet før baby kom, og pappaen måtte gjøre det på slutten av sv skapet pga min bekkenløsning. Han legger han fremdeles for kvelden. Jeg prøver å legge oss alle tre i vår seng, men da hyler han bare til han "vinner" og jeg gir opp fordi minste også griner for full hals. Han blir helt desperat og slår,skaller,spytter osv. Det går fint helt til jeg sier "nå skal vi hvile". Jeg har prøvd å prate,kose,tulle,ignorere,emn jeg får det ikke til. Om jeg legger han på rommet sitt, så kan han skrike i en time uten stans. Da står han i senga med armene opp for å blili løftet opp. Det ender som regel med at han sovner på sofaen etter mange timers kamp og luring for å få han oppi der. Det beste er gå tur', da sovner han med en gang.

 

Soveproblemene kom fra den ene dagen til den andre, og per i dag er pappaen nødt til å sitte på rommet hans til han sovner. Når han våkner om natta,så må han sove resten av natta der inne.

Han har perioder der det går bedre der han sover hele natten gjennom,og sovner fort for kvelden. Lyset må også stå på.

 

Jeg føler at han er redd og usikker for å være alene, enda han aldri har blitt forlatt på noen måte. Til og med når jeg dusjer (har glassdører så han ser meg), så blir han småhysterisk og vil at jeg skal komme ut. Jeg kan ikke løpe opp i 2 etg for å hente noe heller.

 

Når noen skal passe han,så er det som regel gråt i ett minutt når jeg går,og så går det fint etter det.

 

En annen ting som har utviklet seg i det siste er at han (oftest når han er trøtt), blir "slem". Han slår,sparker,spytter,skaller (og i møbler) og blir sint når han ikke får viljen sin, eller jeg ikke kan bli med og leke pga amming feks. Han kaster mat,koppen sin,leker etc. Det er aller verst ved amming, da skjønner han at han kan gjøre det han vil uten at jeg får gjort nevneverdig med det. Han hører ikke på meg i det hele tatt når jeg sier nei,eller ikke gjør slik...fordi slik og slik.

Dess trøttere han blir utover dagen,dess verre blir det.

Noe jeg synes er litt rart er at han tilsynelatende slår for å få en reaksjon,slik at jeg skal ta han opp for "trøst". Han kan slå, for så å liksomgråte og vil løftes opp. Negativ oppmerksomhet er også oppmerksomhet? Jeg føler jeg er veldig bevisst på å gi ros, og være tilstede i lek. Han er en gutt som trenger mye nærhet,og jeg gjør så godt jeg kan., Men synes det er utrolig vanskelig å dele meg på to.Etter oppvåkning er det mye sutring, og han vil helst bæres hele tiden. Blir han ikke bært nok (pga jeg må ta meg av baby), så begynner sutring og slåing igjen. Og han kan dilte etter meg i evigheter mens han bare vil opp. Det er så vondt å ha det slik, og jeg blir mektig irritert etterhvert pga slåingen. Det hele er så slitsomt og utmattende at jg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler ikke jeg får tatt mg nok av baby pga at jeg må føye eldste hele tiden for å unngå krangling. Jeg vet jeg gjør en feil der, men det er umulig å være konsekvent hver gang.

Sjalusi har også kommet mer og mer enda jeg prøver å inkludere han i stell og lek. Det er kosing og hyggelig ting også, men han slår også etter baby når han er i "det humøret".

 

Beklager dette ble langt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger,jeg er så ubeskrivelig sliten og lei. Jeg har resignert helt,men kan jo ikke gi opp,da blir ham jo helt umulig å hanskes med. jeg prøver å holde på prinsippene,men det er så lett å gi opp istedetfor å ta kampen enda jeg vet at barn trenger rammer og regler,og føler trygghet ved å ha dette. Dette ble så langt fra det jeg hadde trodd og drømt om. Alt hadde vært så mye enklere om jeg hadde fått han til å sove på dagen!

Hva gjør jeg feil, og hvordan kan jeg gjøre det så barnet mitt føler seg tryggere? Er det vanlig at barn oppfører seg slik? Hva kan jeg gjøre fremover så situasjonen blir holdbar for oss alle? Det blir nok lettere når ham begynner i barnehage, men det blir fremdeles to dager hjemme. Råd og innspill mottas med takk.

 

[Madolyn]

Huff det høres ut som om dere har det veldig tøft nå :-( Trur jeg hadde bedt om time på helsestasjon med helsesøster, meget mulig at hun har noen gode råd?

 

Hvis du har bæresjal/sele kan du bære ett av barna og samtidig få tatt deg av det andre.

 

Vil gi deg en god klem og krysser fingrene for at det snart blir bedre.

[Gjest yrild]

Dette er jo en gammel "saying", men... tenk deg at mannen din kommer hjem med en utrolig søt kone som han var overlykkelig over å ta med hjem og dere skulle nå kose dere med henne fremover og bli en lykkelig familie. Hvor glad hadde du blitt, hvor truet hadde du følt deg i parforholdet etc etc...

 

 

Skjønner at det er utrolig slitsomt, men jeg ville først av alt prøvd å få så mye tid som mulig sammen med eldstemann. La en venninne som sønnen din ikke er så opptatt av komme på besøk og dulle en times tid med babyen et par ganger i uken slik at du kan vie deg fullt til eldstemann.

 

Kjøp deg en god bæresele som feks Manduca slik at du evt kan bære sønnen din på hofta eller ryggen iblandt, eller bære baby og ha frie hender til eldstemann.

 

Kos masse med eldste, selv om han er et lite troll. Si at du er glad i ham ofte :-) Ellers... hold ut :-)