Sykemelding pga depresjon.

[Anonym bruker]

Hei.

Har lenge slitt med depresjon, og går til samtaler nå, og jeg tar medisin.

Jeg begynte i ny jobb i august og økte stillingen i januar, der følger jeg to barn med spesielle behov.

Jeg føler jeg trenger sykemelding, men jeg tør ikke.

Idag på jobb måtte jeg ved et par anledninger trekke meg tilbake, for gråten presset på.

Jeg har også siste tiden fått selvmordstanker. Ikke konkrete planer, men tenkt at det hadde vært godt å slippe mer.

 

Jeg tør altså ikke høre med legen om sykemelding fordi jeg er redd for hva de på jobb må tenke.

Jeg har jobbet der fast i et halvt år, men vært vikar siden slutten av 2011.

Jeg er redd de tenker " hvorfor søkte hun jobb når hun visste hun var syk" eller " hvorfor søke jobb for så å sykemelde seg"

 

Jeg klarer ikke gi av meg selv...

 

Psykologen min som jeg sist var hos på fredag skal ringe fastlegen min for å høre om jeg blir godt nok følgt opp, hun skal også kontakte noe dagpsykiatrisk (?) fordi hun mener jeg trenger mer enn hun kan gjør.

 

Hjelp meg noen? "Kan" en arbeidsgiver ha slike tanker jeg skrev lenger oppe?

 

Ble nok rot dette, men så er hodet mitt bare rot og....

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

[<3 2G <3]

Du trenger ikke si noe til arbeidsgiver om hvorfor du er borte.

Bare si fra at du er sykmeldt fra da til da og send inn lappen du får fra legen. Utover det er det oppfølgingsmøtet hos NAV som legen kan bli med på og hjelpe deg siden tilrettelegging er vanskelig i en slik situasjon.

 

[Anonym bruker]

Arbeidsgivere er bare mennesker de også, og de har som regel forståelse for at man av og til blir syk og trenger en sykemelding.

 

Av og til kan selvfølgelig en arbeidsgiver også tenke at pokker altså, så slitsomt når folk blir sykemeldte, men det skal de bare tenke inni seg og ikke uttrykke høyt.

 

Om det beste for deg er sykemelding må du jo høre på legens råd, men for de fleste med depresjoner er det bedre å ha en jobb å gå til enn å sulle hjemme. Men alle er forskjellige og kanskje er det som er best for noen helt feil for noen andre, du må sammen med legen din finne ut hva som er best for deg. Kanskje en gradert sykemelding kunne vært et alternativ?

 

Anonym poster: fe6211f7e2069c4f3aaccc4a02dcfc5f

[Audix78]

Man har rett til å jobbe selv om man er deprimert. Det er lett å gi andre (arbeidsgiver) tanker som de faktisk ikke har. Du VET ikke hva andre tenker og andre har ikke noe med din helse.

Du gjør en bedre jobb hvis du har det bra!!!

[Anonym bruker]

Gradert sykemelding kunne absolutt vært noe.

Jeg VIL jo jobbe, mem kjenner at av og til er det godt å være for seg selv, der jeg slepper å tenke på andre og late som jeg er glad, for det er jeg sliten av..

Takk for svar dere!

 

Faen, jeg er lei av å ikke være "normal"

 

HI

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

[Anonym bruker]

Det aller beste er å være ærlig overfor arbeidsgover er min erfaring. Så forstår hun hvorfor du kanskje trekker deg litt tilbake, kanskje trenger andre arbeidsoppgaver osv. Etter min erfaring var det også best å fortsette å jobbe men da redusert i en periode ( delvis sykemeldt) for da slapp jeg sitte hjemmme og tenke på hvor fælt jeg hadde det.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: 0439109c4c763ffcb90e47dd2691ec0c

[Anonym bruker]

Jeg har sagt til henne at jeg sliter, men syns allikevel det er ekkelt.

Har vært borte før pga depresjonen, og har fått støtte, mem jeg føler meg som en belastning.

 

Dere som sliter med depresjon, hva gjør dere for å få det bedre?

 

HI

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

[Audix78]

Jeg har alltid forsøkt å passe på å gjøre ting som jeg liker godt i fritiden. Ikke hver uke for det kommer jo ann på, men hvis du liker film så gå og se en film på kino....

Jeg forsøkte også å ha faste rutiner ifht trening evnt å gå tur hver kveld/dag hvis mulig.

Jeg er en slik person som tar med meg jobben hjem for å si det slik, så da er det godt å gjøre aktiviteter som dette isteden for å analysere dagen eller planlegge neste dag i hodet.

En ting som er helt sikkert er at det er lett å komme inn i en negativ spiral. Det høres sikkert banalt ut, men å "tenke seg glad" er ikke så dumt. Det jeg mener med det er å prøve å stoppe de negative tankene når de kommer og heller vri seg inn på positive ting. Jo mer positivt du tenker jo mer positiv blir du. I begynnelsen kan det føles skikkelig falskt men hos meg så fungerte dette ganske bra og jeg bruker det til dels ennå. Feks negativ: "ingen liker meg "-tanker bytter jeg ut med " jo, du har faktisk mange venner, og de hadde ikke giddet å fortsette å ha kontakt med deg om de ikke likte deg"

 

Dette er jo bare basert på mine egne erfaringer da og vi er alle forskjellige... men hvis du kan ha nytte av noe av det så er det vel verdt et forsøk?

[Anonym bruker]

Gode tips det der.

Tenke positivt har jeg prøvd, men det blir som du sier,litt falskt, så jeg gir opp hver gang jeg prøver.

 

Psykologen sier at trening hjelper mange, men jeg tør ikke dra i studio.

Har ikke særlig med venner heller og de jeg har, har vanskelig med å få vært med pga mangel på barnevakt da de enten er alene eller har menn som er mye borte.

Tur kunne jeg gått, men det tør jeg heller ikke etter sigrid saken.

 

Jaja, håpløst tilfelle, jeg vet.

 

HI

 

 

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

[Audix78]

analyser det du skrev der og gjør det om til feks: jeg tør ikke dra i treningsstudio, men jeg kan trene hjemme- ta feks programmet til han fyren i Puls ... gjør det til en vane.

Du har kanskje ikke mange venner, men du HAR venner :-)

 

Inviter deg selv til dem, spør om du kan komme og få en kopp te en kveld, slik kan du være sosial men trenger ikke bli der lenge eller føre at du invaderer... De synes HELT sikkert det er koselig at du vil komme hvis de ikke kommer seg ut selv.

Kan du gå tur sammen med noen? Eller på dagtid i helgen? Hvorfor er du så skremt av Sigrid saken? Kan du gå tur på godt opplyste veier der du vet det er folk? Låne en hund av en venn å gå tur med?

 

Det er en treningssak å tenke positivt. Ikke gi opp fordi det føles falsk. Det føles falsk mye fordi du er deprimert. Ønsker deg alt godt og bare prøv. Feks tenk EN positiv tanke om morgen og EN når du legger deg... så kan du øke litt etter hvert. (og som jeg sa, prøv å bytt ut negative tanker med den positive vrien)

[Anonym bruker]

Herregud, trene hjemme kan jeg jo gjøre. Duste meg som ikke tenkte på det

Grunnen til at jeg ble skremt av sigrid saken er at det kan skje så fort at noen tar meg, kjører på meg, osv. Sånt skjer jo " hele tiden", og akkurat den saken fikk jo masse oppmerksomhet, så jeg ble rett og slett livredd.

 

FFølermeg tryggere på dagtid, eller i et opplyst folksomt område.

 

I morgen den dag skal jeg se meg i speilet å si noe fint til meg selv

Skal også ringe venninnen min og høre om jeg kan ta meg en tur i morgen kveld!

 

Tusen takk for hjelpa!

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

[Audix78]

:-D det er oftere lettere å se en situasjon fra utsiden, du er ikke dum bare feil fokus og det er helt normalt! Vært der selv....

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei.

Har lenge slitt med depresjon, og går til samtaler nå, og jeg tar medisin.

Jeg begynte i ny jobb i august og økte stillingen i januar, der følger jeg to barn med spesielle behov.

Jeg føler jeg trenger sykemelding, men jeg tør ikke.

Idag på jobb måtte jeg ved et par anledninger trekke meg tilbake, for gråten presset på.

Jeg har også siste tiden fått selvmordstanker. Ikke konkrete planer, men tenkt at det hadde vært godt å slippe mer.

 

Jeg tør altså ikke høre med legen om sykemelding fordi jeg er redd for hva de på jobb må tenke.

Jeg har jobbet der fast i et halvt år, men vært vikar siden slutten av 2011.

Jeg er redd de tenker " hvorfor søkte hun jobb når hun visste hun var syk" eller " hvorfor søke jobb for så å sykemelde seg"

 

Jeg klarer ikke gi av meg selv...

 

Psykologen min som jeg sist var hos på fredag skal ringe fastlegen min for å høre om jeg blir godt nok følgt opp, hun skal også kontakte noe dagpsykiatrisk (?) fordi hun mener jeg trenger mer enn hun kan gjør.

 

Hjelp meg noen? "Kan" en arbeidsgiver ha slike tanker jeg skrev lenger oppe?

 

Ble nok rot dette, men så er hodet mitt bare rot og....

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c

er du meg? Om det er noen trøst, vi er to. Har kun ett barn med spesielle behov, men en jobb som krever mye, spesielt som ny. Kjører Tim jobben gråten i halsen og lurer på om jeg kan slippe alt om jeg drar i rattet og treffer autovernet. Det er jo sykt, men klarer ikke fortelle noen om det :-(

 

Anonym poster: ed2a50da2546a740f18b14f66770d022

[Anonym bruker]

Så godt vi er fler selvom jeg ikke unner noen denne driten.

Har du ikke snakket med noen om det? Ikke foreldre heller?

 

Det vil jeg råde deg til, det letter hverfall litt.

 

Håper du vil snakke med noen om det en dag så du kan få hjelp.

Lykke til.

 

HI

 

Anonym poster: fbb5ba370fdf29318734657b87570c9c