Tror dere det er lettere å irritere seg over stebarn fordi man ikke kan korrigere dem like lett?

[Anonym bruker]

Har en stedatter som er høffelig og grei, det er ikke der problemet ligger. Men hun har en "uvane" som irriterer meg, hun snakker med en veldig lidende stemme. Hun er femten år.

Ting som "kan du sende saltet", eller "ja, takk" får hun til å høres ut som hun er kjempe lei seg. Dette irriterer meg, noe grenseløst.

 

Jeg har lyst å si at hun må slutte å høres ut som hun er lei seg og lidende hele veien. Men kan jo ikke gjøre det, da er jeg en som hakker.

 

Hadde mine unger snakket sånn, så hadde jeg jo nippet av dem en slik "uvane" før den fikk satt seg. Burde sikkert være glad for at hun er høffelig og grei, og ikke hengt meg opp i bagateller.

 

Men like fullt jeg irriterer meg, men kan ikke gjøre noe med det. Dette var bare et eksempel. Finnes flere andre sånne småting som hun gjør, som jeg hadde korrigert på egne barn, men som jeg ikke kan korrigere på henne.

 

Vil jo ikke være en hakkekjærring heller, så lurer på om det er lettere å irritere seg når man ikke kan si i fra om ting? Om det er en av årsakene til at det er lettere å irritere seg over stebarn, ikke at det ikke er egne barn, men fordi man ikke kan oppdra som man vil?

 

 

 

Anonym poster: c9aae915b1eb63732ca6d81e9bbc9e8b

[Anonym bruker]

Helt klart er det lettere å irritere seg over stebarn en sine egne barn. Det er lettere å korrigere slik adferd ettersom det er dine egne barn. I vårt hus hadde jeg sagt i fra, pappaen og jeg er veldig enig i oppdragelse. Akkurat på det punktet er vi faktisk enig:)

 

Anonym poster: 9f8b46193e287a824bc25a8db150af45

[Anonym bruker]

Har en stedatter som er høffelig og grei, det er ikke der problemet ligger. Men hun har en "uvane" som irriterer meg, hun snakker med en veldig lidende stemme. Hun er femten år.

Ting som "kan du sende saltet", eller "ja, takk" får hun til å høres ut som hun er kjempe lei seg. Dette irriterer meg, noe grenseløst.

 

Jeg har lyst å si at hun må slutte å høres ut som hun er lei seg og lidende hele veien. Men kan jo ikke gjøre det, da er jeg en som hakker.

 

Hadde mine unger snakket sånn, så hadde jeg jo nippet av dem en slik "uvane" før den fikk satt seg. Burde sikkert være glad for at hun er høffelig og grei, og ikke hengt meg opp i bagateller.

 

Men like fullt jeg irriterer meg, men kan ikke gjøre noe med det. Dette var bare et eksempel. Finnes flere andre sånne småting som hun gjør, som jeg hadde korrigert på egne barn, men som jeg ikke kan korrigere på henne.

 

Vil jo ikke være en hakkekjærring heller, så lurer på om det er lettere å irritere seg når man ikke kan si i fra om ting? Om det er en av årsakene til at det er lettere å irritere seg over stebarn, ikke at det ikke er egne barn, men fordi man ikke kan oppdra som man vil?

 

 

 

Anonym poster: c9aae915b1eb63732ca6d81e9bbc9e8b

 

Ja, jeg tror du har rett. Jeg har det mye slik som du beskriver. Det handler om oppdragelse og selv om faren er enig, så blir det fort at jeg er den observante av oss. Det gjelder både stebarn og felles. Jeg sier kanskje ifra, men på en sånn koselig og fin måte at budskapet blir det litt borte?! Det hjelper iallefall ikke:/ Her går det mye på hygiene. Hun pusser ikke tenner om morgenen eller vasker seg sjelden nedentil selv om hun har barneinkontinens.. Jeg har sagt ifra om det flere ganger, men det går ikke inn. Mitt barn hadde måttet gjøre det ene og det andre.

 

Tror det er lurt å bare prøve slutte å tenke på det:/

 

Anonym poster: a64bead2b09617c0709c3998e0b9d7cc

[Anonym58]

Hei,

 

Tror HI har helt rett. Jeg har også et stebarn på 8 som fortsatt liker å spise med hendene og ikke vasker seg etterpå. Da er et rett bort i sofa og klå på data og fjernkontroller. Har prøvd å si ifra et par ganger, far sitter stille ved siden av uten å si noen ting. Prøvd å ta det opp med far når stebarn ikke er der også, men han bryr seg visst ikke. I min situasjon tror jeg jeg føler litt ekstra på det at jeg ikke kan si ifra, da jeg har flyttet inn til han, og ikke helt føler at det er mitt hjem, og da ikke har like mye å si. Håper det blir bedre når vi kjøper felles bolig. Ellers også mange andre småting jeg ville sagt fra om til egne barn!

[Perez89]

Hun er her annenhver uke, og hver gang hun kommer så er hun kjempe grinete og skriker, og småfrekk i munnen mot sønnen min. Hun er 4, og han er 3.

Men jeg sier ifra, lettere å gjøre det når far ikke er til stede da, det er sant. Og gjør jeg det, så begynner hun å gråte og skrike. Tåler ikke helt å bli snakket til. -.-

 

Han overser kanskje noen ting, som når datteren er frekk i munnen og gjør ting for å irritere sønnen min, eller sier nei til ting vi ber henne gjøre.

Sambo korrigerer min sønn, og jeg hans datter. Vi prøver jaffal.

Det er vanskeliger å korrigere når far er der, og ikke gjør noe selv.

[Zephy]

Ja.