Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #1 Skrevet 1. mars 2013 Vi har vært kjærester siden vi var bare ungdommer, mange mange år. Føler meg som verdens eldste noen-og-tredve-åring i forhold til mannen min. Vi sliter veldig på alle mulige vis nå, men det kan godt hende at han ikke helt er klar over hvor galt det virkelig er. For jeg føler meg helt død innvendig. Dere som tenker på romantikk, kjærlighet, gjensidig respekt bla bla bla når det gjelder forhold bør bare finne en annen tråd. Her handler det om å holde ut uten å hate hverandre så alt for mye. Hvorfor jeg føler jeg må holde ut? Fordi vi har små barn sammen, naturligvis! Har erfaring fra mine foreldres vonde skilsmisse i barndommen, det vil jeg ikke utsette barna mine for. Og bare vi voksne ikke trenger å ha så mye med hverandre å gjøre, så fungerer vi greit som familie. Vi er stolte av barna våre sammen. Vi kan samarbeide bra om arbeidsoppgaver og familieprosjekter sammen med barna, men som kjærester er vi en tragedie. Men det merker forhåpentligvis ikke barna? Vi har veldig forskjellig bakgrunn, det har blitt mer og mer tydelig og plager meg veldig. Ingen felles venner, ingen særlige felles interesser. Jeg føler at han ikke har forandret seg noe siden han var ca 20, er fortsatt en umoden egoistisk ungdom som veldig motstrebende også er blitt familiefar. Føler at alt av ansvaret som fulgte med det å ha barn og være oppdrager er blitt min jobb. Han ønsket barn, men ante ikke hva det innebar, det skjønner jeg nå. Han er ikke engang klar over at det finnes en "terskel" for hvordan man oppdrar barn eller holder hjemmet i stand, osv, og tråkker ned den terskelen hele tida. Jeg er utslitt og klarer ikke å holde bitterheten på avstand. Føler meg som en bitch, tar hevn på egoisten ved å bruke diskusjoner og hersketeknikker. For der vinner jeg alltid. Han hater sikkert kjeften min, med god grunn. Jeg synes også han har forfalt så mye. Det er ingenting igjen av den unge mannen jeg engang syntes var kjekk. Overvektig, uflidd. Gidder ikke pusse tenner daglig, dusje eller skifte undertøy. Tenk at han tar meg så til de grader for gitt? Jeg drømmer om et eget soverom, jeg orker knapt dele seng med han! Jeg vet jeg også er blitt mye eldre og har forandret meg, er det mulig at han tenker det samme om meg? Det frister ikke å være alenemor. Økonomisk ville det vært katastrofe. Og jeg ser heller ikke hvordan det kan være bra for barna å være for mye alene med faren. Tanken på at jeg kan finne en annen mann virker helt usannsynlig, mest fordi jeg er så drittlei av alt som heter menn at jeg ikke kan tro at jeg noengang kommer til å prøve meg på sjekkemarkedet igjen. Ønsker bare at vi i det minste kunne klart å omgås uten å hate hverandre igjen. Er det noe som helst håp for oss? Har tenkt på terapi, men er mest redd for at vi er mange år for sent ute. Finnes det foreldrekurs? Han trenger det! Og kan kanskje en eller begge av oss være deprimerte? Kan det være noe av forklaringen? På at han investerer så lite i forholdet, eller at jeg tenker bare negativt om forholdet? Anonym poster: 1b6c93649035b0ba24cd7a065d751d0c
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #2 Skrevet 1. mars 2013 ok Anonym poster: 6202c7f6fe7546e0c4021d3aeb0ac413
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #3 Skrevet 1. mars 2013 Oi, dere har det akkurat som oss! Skremmende likt. Vi har prøvd familievernkontoret, det hjalp litt men ikke så mye. Fordi jeg er flinkere til å uttrykke meg og derigjennom manipulerte jeg hele situasjonen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om min egen situasjon heller, så å gi råd blir litt vanskelig. Klem til deg.. Anonym poster: 639ed6469719253e68087992973418da
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #4 Skrevet 1. mars 2013 Vi har vært kjærester siden vi var bare ungdommer, mange mange år. Føler meg som verdens eldste noen-og-tredve-åring i forhold til mannen min. Vi sliter veldig på alle mulige vis nå, men det kan godt hende at han ikke helt er klar over hvor galt det virkelig er. For jeg føler meg helt død innvendig. Dere som tenker på romantikk, kjærlighet, gjensidig respekt bla bla bla når det gjelder forhold bør bare finne en annen tråd. Her handler det om å holde ut uten å hate hverandre så alt for mye. Hvorfor jeg føler jeg må holde ut? Fordi vi har små barn sammen, naturligvis! Har erfaring fra mine foreldres vonde skilsmisse i barndommen, det vil jeg ikke utsette barna mine for. Og bare vi voksne ikke trenger å ha så mye med hverandre å gjøre, så fungerer vi greit som familie. Vi er stolte av barna våre sammen. Vi kan samarbeide bra om arbeidsoppgaver og familieprosjekter sammen med barna, men som kjærester er vi en tragedie. Men det merker forhåpentligvis ikke barna? Vi har veldig forskjellig bakgrunn, det har blitt mer og mer tydelig og plager meg veldig. Ingen felles venner, ingen særlige felles interesser. Jeg føler at han ikke har forandret seg noe siden han var ca 20, er fortsatt en umoden egoistisk ungdom som veldig motstrebende også er blitt familiefar. Føler at alt av ansvaret som fulgte med det å ha barn og være oppdrager er blitt min jobb. Han ønsket barn, men ante ikke hva det innebar, det skjønner jeg nå. Han er ikke engang klar over at det finnes en "terskel" for hvordan man oppdrar barn eller holder hjemmet i stand, osv, og tråkker ned den terskelen hele tida. Jeg er utslitt og klarer ikke å holde bitterheten på avstand. Føler meg som en bitch, tar hevn på egoisten ved å bruke diskusjoner og hersketeknikker. For der vinner jeg alltid. Han hater sikkert kjeften min, med god grunn. Jeg synes også han har forfalt så mye. Det er ingenting igjen av den unge mannen jeg engang syntes var kjekk. Overvektig, uflidd. Gidder ikke pusse tenner daglig, dusje eller skifte undertøy. Tenk at han tar meg så til de grader for gitt? Jeg drømmer om et eget soverom, jeg orker knapt dele seng med han! Jeg vet jeg også er blitt mye eldre og har forandret meg, er det mulig at han tenker det samme om meg? Det frister ikke å være alenemor. Økonomisk ville det vært katastrofe. Og jeg ser heller ikke hvordan det kan være bra for barna å være for mye alene med faren. Tanken på at jeg kan finne en annen mann virker helt usannsynlig, mest fordi jeg er så drittlei av alt som heter menn at jeg ikke kan tro at jeg noengang kommer til å prøve meg på sjekkemarkedet igjen. Ønsker bare at vi i det minste kunne klart å omgås uten å hate hverandre igjen. Er det noe som helst håp for oss? Har tenkt på terapi, men er mest redd for at vi er mange år for sent ute. Finnes det foreldrekurs? Han trenger det! Og kan kanskje en eller begge av oss være deprimerte? Kan det være noe av forklaringen? På at han investerer så lite i forholdet, eller at jeg tenker bare negativt om forholdet? Anonym poster: 1b6c93649035b0ba24cd7a065d751d0c Der beskrev du mitt liv Anonym poster: 6b0012e857415ebd397f5b6610296583
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #5 Skrevet 1. mars 2013 ok Anonym poster: 6202c7f6fe7546e0c4021d3aeb0ac413 Så LAVMÅL å svare. ----------------------------------------- Kjenner meg litt igjen. Livet er ikke lett! Anonym poster: d3fec3c4c49f1a9d6e95a11eca4179ba
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #6 Skrevet 1. mars 2013 Kjenner meg også veldig igjen! Jeg er kun med mannen min av en eneste grunn: dattera vår- jeg klarer ikke tanken på å være borte fra henne hver uke. Og iallefall ikke at mannen min skal ha henne alene. Og at om vi skilles mister jeg huset og klarer meg okke økonomisk. Jeg hater mannen min! Anonym poster: 67f9f264494f01ca105007b522a25034
Anonym bruker Skrevet 1. mars 2013 #7 Skrevet 1. mars 2013 Oi, dere har det akkurat som oss! Skremmende likt. Vi har prøvd familievernkontoret, det hjalp litt men ikke så mye. Fordi jeg er flinkere til å uttrykke meg og derigjennom manipulerte jeg hele situasjonen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om min egen situasjon heller, så å gi råd blir litt vanskelig. Klem til deg.. Anonym poster: 639ed6469719253e68087992973418da Takk! Det er akkurat det som gjør at jeg aldri har fått meg til å bestille time til rådgivning for oss. Ser for meg at situasjonen blir at jeg prater og fremstiller alt sett fra min side, mens han sitter taus og furter. Og er det noe hjelp i det? Hvis vi i tillegg får en kvinnelig terapeut er jeg redd han kommer til å se på alt hun sier som tåpelig kjerringpjatt. Han har et veldig gammeldags syn på kjønnsroller. Anonym poster: 1b6c93649035b0ba24cd7a065d751d0c
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #8 Skrevet 2. mars 2013 Oi, dere har det akkurat som oss! Skremmende likt. Vi har prøvd familievernkontoret, det hjalp litt men ikke så mye. Fordi jeg er flinkere til å uttrykke meg og derigjennom manipulerte jeg hele situasjonen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om min egen situasjon heller, så å gi råd blir litt vanskelig. Klem til deg.. Anonym poster: 639ed6469719253e68087992973418da Takk! Det er akkurat det som gjør at jeg aldri har fått meg til å bestille time til rådgivning for oss. Ser for meg at situasjonen blir at jeg prater og fremstiller alt sett fra min side, mens han sitter taus og furter. Og er det noe hjelp i det? Hvis vi i tillegg får en kvinnelig terapeut er jeg redd han kommer til å se på alt hun sier som tåpelig kjerringpjatt. Han har et veldig gammeldags syn på kjønnsroller. Anonym poster: 1b6c93649035b0ba24cd7a065d751d0c Dere kan begynne med en time sammen, og deretter ha timer hver for dere. Da får dere fremstilt situasjonen slik dere begge ser den, uten at den andre parten kan avbryte, og mene noe om det. Anonym poster: 86b3608fafc9629d7774ab2a61015376
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #9 Skrevet 2. mars 2013 Dette er et "sammendrag" av mitt forhold også...... Du er forresten veldig flink til å formulere deg og få med nyansene! Bortsett fra at min mann steller seg og er sitt gamle, fysisk sett, er nesten alt likt! Jeg derimot, føler at jeg har forfalt en del.... Var vanlig slank, veltrent og greit pen før, men etter tre barn, full jobb og alt av ansvar hjemme i mange år, har jeg ikke hatt tid eller ork til å ta vare på meg selv.:-( Har jobbklær på jobb og "gjemmer" meg litt bak det der, men sliter med å føle meg vel når jeg skal pynte meg eller ut av huset på fritida... Dette plusser på en hel del til all den andre skuffelsen og bitterheta over at ting har blitt som det har blitt! Dessuten blir jeg mint på det hver dag når jeg ser i speilet - eller klesskapet.... Jeg har ingen fasit for deg, men kan si at jeg nå er på vei ut av dette. Har gått mange runder, for det SKAL ikke være lett! Når man har vært sammen siden man var så unge, er det også veldig utenkelig at man skal være uten han.....enda så dårlig forholdet er! Vi hadde det helt fint og var sammen ti år før vi fikk barn, så det er ganske skremmende at jeg kjente han så dårlig... Selvfølgelig er han glad i barna, og de i han, men når vi voksne fungerer så dårlig sammen tror jeg det er veldig skadelig for barna! Jeg har foreslått fam.vernkontoret før, og han har bare fnyst. Etter å ha tenkt lenge bestilte jeg meg en samtale der selv. Da jeg sa til han at jeg skulle fikk han litt "panikk" og ville være med. Jeg sa at jeg ville ha den første samtalen alene siden han ikke hadde villet før, og at det var fint om han også fikk en enetime. Så kunne vi ta neste sammen. Etter dette har det vært etpar samtaler til, og nå har jeg bedt om separasjon. Mannen er lei seg og ønsker at ting skal ordne seg. Hva som må skje da, klarer han ikke å si noe om. Men det har vært veldig deilig å ha god tid til å prate med en nøytral tredjepart tilstede, særlig fordi at mannen ikke hever stemmen eller stikker av....noe han alltid har gjort når noe skulle prates om. Jeg har litt klump i halsen fordi vi snart må fortelle det til barna, og fordi det økonomiske blir mer usikkert. Allikevel er det en enorm lettelse å ha bestemt seg! Barna har det best når vi voksne har det bra! Jeg merker også at når jeg har tatt affære, skjerper mannen seg i forhold til barna! Hele vår omgangskrets, barnas skole og bhg vet jo at det er jeg som er sammen med, følger opp og ordner alt som har med barna å gjøre. Jeg hadde nok ikke vågd å gå når minste var veldig liten, men nå er alle tre såpass store at jeg føler meg sikker på at han klarer å ta vare på dem ei helg. Han sier han på sikt ønsker 50/50, men det får vi ta om det blir aktuelt.... Pr nå hadde han aldri fått det.........! Huff, dette ble jo lenger enn ditt innlegg HI ;-) Vil avslutte med å si at jeg personlig har det bedre enn på veldig lenge! Ja, det er trist og kjedelig, men belastningen er mindre enn den har vært de siste åra! Føler jeg har fått retning på livet igjen, og at jeg vet hvor jeg vil! Så får jeg ta ett skritt om gangen! Jeg er trygg på at jeg klarer å ta vare på barna, for det har jeg jo i praksis gjort alene siden de ble født uansett. Bruk venninner, foreldre eller andre som hjelp, og pass deg for å skulle være superkvinne! Hvis du har det som meg, så kommer du til et punkt der du bare vet at det ikke kommer til å forandre seg og at du ikke orker det for resten av ditt liv! Lykke til og oppdatèr gjerne, det hjelper å dele med andre i samme situasjon:-) Anonym poster: 736a1e8b0786b36e4ea7e6a34dee0b78
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #10 Skrevet 2. mars 2013 Har dessverre ingen råd til deg jeg heller... Men som flere her skriver: du beskriver hverdagen min!!! Tenker jeg også må bestille time på familievern kontoret - bare for å ha prøvd... Men det kommer jo ikke til å funke... Og ja, er det en dame vi kommer til så får jeg høre det hjemme "dere kjærringer bare rotter dere sammen" Eneste forskjellen jeg kan se fra deg tili meg er at mannen min "prøver" å få forholdet til å fungere innimellom, men så er det kun for å få sex å.... Anonym poster: df0164d92a090847ebac7af494085450
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #11 Skrevet 2. mars 2013 Dette er et "sammendrag" av mitt forhold også...... Du er forresten veldig flink til å formulere deg og få med nyansene! Bortsett fra at min mann steller seg og er sitt gamle, fysisk sett, er nesten alt likt! Jeg derimot, føler at jeg har forfalt en del.... Var vanlig slank, veltrent og greit pen før, men etter tre barn, full jobb og alt av ansvar hjemme i mange år, har jeg ikke hatt tid eller ork til å ta vare på meg selv.:-( Har jobbklær på jobb og "gjemmer" meg litt bak det der, men sliter med å føle meg vel når jeg skal pynte meg eller ut av huset på fritida... Dette plusser på en hel del til all den andre skuffelsen og bitterheta over at ting har blitt som det har blitt! Dessuten blir jeg mint på det hver dag når jeg ser i speilet - eller klesskapet.... Jeg har ingen fasit for deg, men kan si at jeg nå er på vei ut av dette. Har gått mange runder, for det SKAL ikke være lett! Når man har vært sammen siden man var så unge, er det også veldig utenkelig at man skal være uten han.....enda så dårlig forholdet er! Vi hadde det helt fint og var sammen ti år før vi fikk barn, så det er ganske skremmende at jeg kjente han så dårlig... Selvfølgelig er han glad i barna, og de i han, men når vi voksne fungerer så dårlig sammen tror jeg det er veldig skadelig for barna! Jeg har foreslått fam.vernkontoret før, og han har bare fnyst. Etter å ha tenkt lenge bestilte jeg meg en samtale der selv. Da jeg sa til han at jeg skulle fikk han litt "panikk" og ville være med. Jeg sa at jeg ville ha den første samtalen alene siden han ikke hadde villet før, og at det var fint om han også fikk en enetime. Så kunne vi ta neste sammen. Etter dette har det vært etpar samtaler til, og nå har jeg bedt om separasjon. Mannen er lei seg og ønsker at ting skal ordne seg. Hva som må skje da, klarer han ikke å si noe om. Men det har vært veldig deilig å ha god tid til å prate med en nøytral tredjepart tilstede, særlig fordi at mannen ikke hever stemmen eller stikker av....noe han alltid har gjort når noe skulle prates om. Jeg har litt klump i halsen fordi vi snart må fortelle det til barna, og fordi det økonomiske blir mer usikkert. Allikevel er det en enorm lettelse å ha bestemt seg! Barna har det best når vi voksne har det bra! Jeg merker også at når jeg har tatt affære, skjerper mannen seg i forhold til barna! Hele vår omgangskrets, barnas skole og bhg vet jo at det er jeg som er sammen med, følger opp og ordner alt som har med barna å gjøre. Jeg hadde nok ikke vågd å gå når minste var veldig liten, men nå er alle tre såpass store at jeg føler meg sikker på at han klarer å ta vare på dem ei helg. Han sier han på sikt ønsker 50/50, men det får vi ta om det blir aktuelt.... Pr nå hadde han aldri fått det.........! Huff, dette ble jo lenger enn ditt innlegg HI ;-) Vil avslutte med å si at jeg personlig har det bedre enn på veldig lenge! Ja, det er trist og kjedelig, men belastningen er mindre enn den har vært de siste åra! Føler jeg har fått retning på livet igjen, og at jeg vet hvor jeg vil! Så får jeg ta ett skritt om gangen! Jeg er trygg på at jeg klarer å ta vare på barna, for det har jeg jo i praksis gjort alene siden de ble født uansett. Bruk venninner, foreldre eller andre som hjelp, og pass deg for å skulle være superkvinne! Hvis du har det som meg, så kommer du til et punkt der du bare vet at det ikke kommer til å forandre seg og at du ikke orker det for resten av ditt liv! Lykke til og oppdatèr gjerne, det hjelper å dele med andre i samme situasjon:-) Anonym poster: 736a1e8b0786b36e4ea7e6a34dee0b78 Og ditt innlegg beskriver mitt liv. Bortsett fra at jeg ikke har tatt ut separasjon og barna er ennå små. Hva er det som gjør at vi finner oss i det? Selvsagt fordi man gjør alt for ungene sine, men det er jo så mye annet ... Anonym poster: e472e5ed3b1d53da15334bc6924f4686
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #12 Skrevet 2. mars 2013 Gå til familievernskontoret. Få parterapi. Hvis det ikke hjelper så bruk de pengene dere har på virkelig god privat parterapi. Aldri i verden om jeg hadde levd i åresvis sånn som du beskriver deres forhold. Jeg vet ikke om det er det beste for barna heller... og jeg er selv skilsmissebarnog mener at man skal prøve alt før man går, men dere prøver ikke alt dere bare er i gjørma. Rist tak i forholdet med terapi!! Anonym poster: d9b0b27a02e711aef25622a5ef000367
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #13 Skrevet 2. mars 2013 Dette er et "sammendrag" av mitt forhold også...... Du er forresten veldig flink til å formulere deg og få med nyansene! Bortsett fra at min mann steller seg og er sitt gamle, fysisk sett, er nesten alt likt! Jeg derimot, føler at jeg har forfalt en del.... Var vanlig slank, veltrent og greit pen før, men etter tre barn, full jobb og alt av ansvar hjemme i mange år, har jeg ikke hatt tid eller ork til å ta vare på meg selv.:-( Har jobbklær på jobb og "gjemmer" meg litt bak det der, men sliter med å føle meg vel når jeg skal pynte meg eller ut av huset på fritida... Dette plusser på en hel del til all den andre skuffelsen og bitterheta over at ting har blitt som det har blitt! Dessuten blir jeg mint på det hver dag når jeg ser i speilet - eller klesskapet.... Jeg har ingen fasit for deg, men kan si at jeg nå er på vei ut av dette. Har gått mange runder, for det SKAL ikke være lett! Når man har vært sammen siden man var så unge, er det også veldig utenkelig at man skal være uten han.....enda så dårlig forholdet er! Vi hadde det helt fint og var sammen ti år før vi fikk barn, så det er ganske skremmende at jeg kjente han så dårlig... Selvfølgelig er han glad i barna, og de i han, men når vi voksne fungerer så dårlig sammen tror jeg det er veldig skadelig for barna! Jeg har foreslått fam.vernkontoret før, og han har bare fnyst. Etter å ha tenkt lenge bestilte jeg meg en samtale der selv. Da jeg sa til han at jeg skulle fikk han litt "panikk" og ville være med. Jeg sa at jeg ville ha den første samtalen alene siden han ikke hadde villet før, og at det var fint om han også fikk en enetime. Så kunne vi ta neste sammen. Etter dette har det vært etpar samtaler til, og nå har jeg bedt om separasjon. Mannen er lei seg og ønsker at ting skal ordne seg. Hva som må skje da, klarer han ikke å si noe om. Men det har vært veldig deilig å ha god tid til å prate med en nøytral tredjepart tilstede, særlig fordi at mannen ikke hever stemmen eller stikker av....noe han alltid har gjort når noe skulle prates om. Jeg har litt klump i halsen fordi vi snart må fortelle det til barna, og fordi det økonomiske blir mer usikkert. Allikevel er det en enorm lettelse å ha bestemt seg! Barna har det best når vi voksne har det bra! Jeg merker også at når jeg har tatt affære, skjerper mannen seg i forhold til barna! Hele vår omgangskrets, barnas skole og bhg vet jo at det er jeg som er sammen med, følger opp og ordner alt som har med barna å gjøre. Jeg hadde nok ikke vågd å gå når minste var veldig liten, men nå er alle tre såpass store at jeg føler meg sikker på at han klarer å ta vare på dem ei helg. Han sier han på sikt ønsker 50/50, men det får vi ta om det blir aktuelt.... Pr nå hadde han aldri fått det.........! Huff, dette ble jo lenger enn ditt innlegg HI ;-) Vil avslutte med å si at jeg personlig har det bedre enn på veldig lenge! Ja, det er trist og kjedelig, men belastningen er mindre enn den har vært de siste åra! Føler jeg har fått retning på livet igjen, og at jeg vet hvor jeg vil! Så får jeg ta ett skritt om gangen! Jeg er trygg på at jeg klarer å ta vare på barna, for det har jeg jo i praksis gjort alene siden de ble født uansett. Bruk venninner, foreldre eller andre som hjelp, og pass deg for å skulle være superkvinne! Hvis du har det som meg, så kommer du til et punkt der du bare vet at det ikke kommer til å forandre seg og at du ikke orker det for resten av ditt liv! Lykke til og oppdatèr gjerne, det hjelper å dele med andre i samme situasjon:-) Anonym poster: 736a1e8b0786b36e4ea7e6a34dee0b78 Og ditt innlegg beskriver mitt liv. Bortsett fra at jeg ikke har tatt ut separasjon og barna er ennå små. Hva er det som gjør at vi finner oss i det? Selvsagt fordi man gjør alt for ungene sine, men det er jo så mye annet ... Anonym poster: e472e5ed3b1d53da15334bc6924f4686 Tja, si det;-) For min del var det mange ting tror jeg.... For det første kommer det snikende....... "tar du den, så tar du den..." For det andre så ønsker man så inderlig at det skal fungere, særlig etter man har fått barn! Tror liksom det skal forandre seg...... Så er det det at man vet hva man har, men ikke hva man får... Man har gjerne hus, bil, felles venner osv i tillegg til barna, og man får dårlig samvittighet og føler seg egoistisk som ønsker å gjøre noe som kommer til å snu opp/ned på hverdagen til barna. I mange tilfeller tror jeg også man er livredd for å slippe kontrollen......... Hvordan skal det gå når barna er alene med far?? Kommer de til å ha det bra? DET er nok den aller viktigste grunnen til at mange vegrer seg for å dra... Anonym poster: 736a1e8b0786b36e4ea7e6a34dee0b78
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #14 Skrevet 2. mars 2013 Du spør om barna merker det. Ja, det gjør de. Og mannen din høres deprimert ut. Send han til legen. Anonym poster: deee05ddd8bd3e6fafd903f21052733f
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #15 Skrevet 2. mars 2013 Kjære H. Ble kjempetrist av å lese innlegget ditt, og synes du virkelig har klart å skrive ned følelsene din på en god og reflektert måte. Jeg tror det er kjempeviktig at dere går i terapi, om ikke for å reparere forholdet, så for å i det minste klare å fortelle hverandre hvordan dere har det. Jeg tror du står ved et veiskille. Du må bestemme deg for om forholdet er noe du faktisk skal prøve å få på fote, eller om du er i en ventefase på å bryte opp. Om du kun er i en ventefase, tror jeg ikke det er spesielt sundt for barna dine å vokse opp i et felles hjem. Da tror jeg faktisk det er bedre om dere skiller lag nå. Husk at om de er små, vil det kanskje til og med være bedre med gode minner fra barndommen med separat mamma og pappa, enn minner om at dere var likegyldige til hverandre/ikke gjorde noe sammen som en familie. En annen ting, kommer du til å klare å holde ut i la oss si 10 år til med dette? Du er ung, og har fremdeles det meste av livet foran deg, vil du virkelig klare å slå deg til ro med at de neste årene skal brukes på å holde ut/vente? Jeg tror ikke et menneske kan klare dette uten MYE bitterhet Om du bestemmer deg for å gi forholdet en sjanse må du kjempe for det. Da må du si til deg selv at skilsmisse ikke er et alternativ, og gå for å redde forholdet med hud og hår. Da må du også stenge muligheten for at "når bare barna blir større.....da" og låse bort disse tankene. Jeg tror begge alternavinene er mulig for deg, i allefall om du har en mann du etterhvert får til å forstå hvor ute å sykle dere er som par. Om han også vil redde dere to Huff ble langt dette, ønsker deg masse lykke til Anonym poster: d653522f350a0b1aff9380299325ab8e
Ikkesåallerværst Skrevet 2. mars 2013 #16 Skrevet 2. mars 2013 Jeg har ikke så mye råd egentlig, bare noen tanker. Jeg tror at når man får barn, så endrer man seg ganske mye som person (selvfølgelig ikke alle). Både tenkemåte, væremåte og følelsesliv. Det skal litt til at to mennesker endrer seg i takt under en slik omveltning, og at man hele veien føler at man passer sammen under disse endringene. Partneren endrer seg også på måter man ikke liker, og motsatt. Det du er opptatt av og ser på som viktige verdier ettere dere fikk barn, er ikke nødvendigvis de samme som mannen din. kanskje savner dere ulike ting, og setter pris på andre ting enn dere gjorde før. Det at du ikke vil han skal,være alene med barna - det kan godt hende utenforstående ville si han var en ypperlig alenepappa, men at du er opptatt av andre ting, og bare ser manglene hans. (Men hvis han ikke lærer ungene å pusse tenner og skifte undertøy hver dag, så er han vel i utakt med de fleste..). Jeg er ganske tilhenger av at den eneste man kan endre, er en selv, ikke andre. Så må du jo finne ut hvor mye du er villig til å endre på din egen tenke og væremåte, slik at dere er mer i takt. Uten å miste deg selv, selvfølgelig og det skal føles greit! Og, ja, jeg tror at noen ganger har det gått for langt. Man har gått forskjellige veier og finner ikke tilbake til noen felles plattform uansett hvor mye man forsøker. Men om du ikke har snakket ordentlig med mannen din om disse tingene, så må du i allefall starte der. Og siden du er den verbale, så må du begrense deg og la han komme til ordet og bruke tid på å formulere seg.
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #17 Skrevet 2. mars 2013 føler meg heldig som er lykkelig i mitt forhold, men har lyst til å komme med en erfaring fra min egen barndom. jeg vokste opp i ett hjem der mamma og pappa ikke var så veldig glade i hverandre. min storesøster var "ett uhell" som resulterte i at de giftet seg og jeg var "ett redningsforsøk" når ekteskapet skrantet alvorlig første gang. de ble omsider separert når jeg var 10 år og det var en lettelse for oss barna! vi visste utmerket godt at ting ikke var som de burde. vi så avstanden mellom dem, hørte de halv spydige kommentarene som ble slegt ut, hørte mamma snakke dritt om pappa på telefonen når vi hadde lagt oss for kvelden osv... min søster var 16 når de ble separert, og hun slet lenge med forhold og seg selv før hun omsider fikk hjelp til å skjønne hva ett forhold virkelig skal handle om... så, å bli i ett slikt forhold "for barna" og i hvertfall "for økonomien" er utrolig egoistisk gjort. Anonym poster: b45947cf8e0fbf42ffee430c8bc762be
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #18 Skrevet 2. mars 2013 Spørsmålet er om ungene merker det, og svaret er ja. Jeg vokste opp med slike foreldre og selvfølgelig merket vi det. Foreldrene mine kranglet aldri, men de var ikke kjærester heller. De bodde i samme hus, men sov sjelden i samme seng, de snakket aldri sammen om andre ting en den praktiske logistikken i familien. De gjorde aldri noe sammen, var aldri kjærlige mot hverandre eller noe sånt. De ble sammen da de var 14 og 15 år gamle, og ble skilt da jeg var 20 år. Det var egentlig bare en lettelse, de hadde jo ikke noe godt ekteskap... Nå er begge gift på nytt og har det bra begge to. Om det hadde vært bedre om de gikk fra hverandre tidligere er vanskelig å svare på, pappa er ikke typen som kunne fungert som alenepappa. Han var flink til å ta vare på oss når det kom til oppfølging av fritidsaktiviteter, kjøring og henting, slike ting, men orden på skole, barnehage, klær, mat og slike ting hadde han overhodet ikke. Mamma hadde 100% av ansvaret for hus, hjem, handling, og oppfølging av skole, utstyr og slike ting. Vi hadde ikke noen vondt barndom, for begge foreldrene våre var glad i oss og det var aldri bråk og spetakkel hjemme. Men vi vokste opp i et hus med foreldre som ikke hadde noen gode følelser for hverandre lenger, og det er jo ikke så greit det heller. På en måte er jeg glad for at jeg ikke ble skilsmissebarn, at jeg slapp flytte frem og tilbake mellom skilte foreldre, forholde meg til steforeldre, halvsøsken osv. Men samtidig ser jeg jo nå som voksen at mamma og pappa ikke hadde det noe greit da jeg vokste opp, min trygge oppvekst ble på bekostning av deres lykke om du skjønner... Jeg har blitt veldig bevisst å ikke gå i samme fellen som mamma og pappa, det er viktig for meg at vi ikke tar forholdet vårt for gitt, men at vi hele tiden aktivt jobber for å holde på kjærligheten. At vi behandler hverandre med respekt, gjør ting sammen og for hverandre, gleder hverandre i hverdagen og tar vare på hverandre. Mannen min har også vokst opp i et hjem med et bedritent ekteskap mellom foreldrene (der var det slossing, skriking, knusing, vold og spetakkel) og vi har på en måte lært av foreldrene våre sine feil og har hele tiden investert i forholdet vårt på en måte de aldri har gjort. Det er synd at dine barn skal vokse opp i et slikt hus, for barna merker garantert at det ikke er noen kjærlighet mellom foreldrene. Men samtidig kan jeg ikke råde deg til å gå, for det er ikke noe godt for barn å vokse opp med skilte foreldre heller. Du må velge mellom to onder og prøve finne ut hva som er det beste for barna dine, for mannen din og ikke minst for deg selv. Dere skal alle komme ut av dette på en ok måte, og du må prøve finne ut hva som gjør minst skade, for dere alle. Ønsker deg alt godt! Anonym poster: 6c6c0d9c27e1656018d9c61bb932a11c
Anonym bruker Skrevet 2. mars 2013 #19 Skrevet 2. mars 2013 Jeg ønsker å være anonym her, men det jeg vil fortelle er at mine foreldre var på mange måter som dere to; overhodet ikke kjærester på noen måte, men likevel foreldrene våre sammen. De bodde sammen og sov sammen, men absolutt ikke noe utover det. Jeg husker at jeg og søskene mine ofte sa "Kyss da! Kyss da! Kyss da!" for å få en slags bekreftelse på at vi var en vanlig familie. Mamma kunne kysse pappa på kinnet for å gjøre oss fornøyde, men det var overhodet ikke kjærlig. Jeg pleide å skrive lapper (det var min måte å kommunisere om ting som var vanskelig på) der jeg spurte om de ikke kunne bo hver for seg, at det hadde vært fint. Etterhvert som jeg ble eldre fant jeg meg i det meste fra mine kjærester. Fysisk mishandling og psykisk vold - jeg var aldri forelsket, jeg var bare sammen med de fordi de ville det. Jeg fant meg i alt, rett og slett. Jeg var ikke vant med at det skal være kjærlighet og respekt mellom to mennesker, så slik ble det ikke i mitt "kjærlighetsliv" heller, før mange, mange år senere. Det jeg prøver å få frem er at det ikke er en lykkelig familie uten at foreldrene er lykkelige sammen. Å ha barn sammen er ingen grunn til at man må bo sammen! Det finnes mange ordninger på samvær som er tusen ganger bedre enn å gi barna ett slikt liv som jeg selv hadde. Anonym poster: 12f7abe1d67ee48c0a0b48ef4851bfd0
Gjest Trulte med to små Skrevet 2. mars 2013 #20 Skrevet 2. mars 2013 Selvfølgelig merker barna at mor og far ikke er glad i hverandre lengre. Det må være helt forferdelig å leve i et kjærlighetsløst forhold hvor respekt, samarbeid, gode ord og kjærtegn er fraværende. Det jeg tenker er at man må bli helt "død" innvendig og ende opp som en utslitt og bitter person om man ikke tar tak og gjør noe med det. Hvor er kommunikasjonen blitt av i slike forhold? Barn leser kroppsspråk og leser "mellom linjene" i alt det usagte mellom foreldrene og kan bli veldig usikre av dette. Jeg tror ikke barn har det best i en dysfunksjonell familie hvor foreldrene hater hverandre. Lett for meg å si som har et godt forhold, men selv kunne jeg aldri ha levd under slike forhold som dere beskriver, da jeg aldri i verden kunne ha skjult for noen hvor vondt jeg hadde det og dette ville mine barn garantert merket på flere måter. Det er fint og tenke på sine barn beste, men er det virkelig til barnas beste å vokse opp med foreldre som hater hverandre? Hvor skal da barna lære respekt, medfølelse, kjærlighet osv? Hvor skal de få tryggheten sin fra? Livet med barn er ikke lett alltid og heller ikke forhold, men foreldrene er de viktigste personene i barns liv og barn er lojale mot foreldrene uansett...da er det synd å utsette de for masse krangler, giftige replikker, hersketeknikker foreldrene i mellom osv osv for barn merker det! Jeg har selv opplevd at foreldrene mine skjulte en del for oss barna og det merket jeg og ble usikker og redd for hva som egentlig var galt. Skulle de skilles? er det min feil at mamma gråter? hva er galt? osv osv... Jeg har lært og ønsker ikke den usikkerheten for mine barn. Ønsker dere masse lykke til og ta for all del og prat med hverandre, få hjelp om dere føler forholdet er verdt å kjempe for.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå