Gå til innhold

Jeg er så sint og lei meg nå.


Anbefalte innlegg

Kort fortalt: Jeg er sliten om dagen, og har vært det en liten stund nå. Datteren vår på 14-15 måneder har vært mye syk i det siste, og har de siste to ukene slitt med mye vondt grunnet jukser. Hun har ikke fått barnehageplass, så jeg er hjemme med henne på dagtid og stikker på kveldsmat på kvelden. Mannen jobber også.

 

Når jeg nå istad igjen tok opp at jeg er sliten, og at kanskje han kan komme opp med et forslag til hvordan vi kan løse dette, så ender han opp med å si "hvordan tror du det vil bli når vi en gang får barn nummer to?". For det første, så er ikke dette aktuelt nå. For det andre så er jeg av den natur at jeg tenker at alt går! Men han er tydeligvis ikke fornøyd med det svaret, og sider at det jo er sånn jeg alltid svarer. Men hva skal jeg si da?? "Jo, det kommer til å gå til helvete, og vi blir sikkert skilt, barna får omsorgssvikt og til slutt satt bort??". Nei, vet du hva. Får vi et barn til, så går det helt fint. Vi ønsker begge et barn til, og det bør være drivkraften - ikke bare tenke negativt. Jeg har jo ikke vært slite. Før nå i det siste, og jeg føler at jeg ikke får lov til å være sliten når han stiller det spørsmålet han gjør. Jeg sier til han at når vi får barn nr to, så kan situasjonen være en et annen. Elstemann er endre og forstår mer, jeg har mer overskudd fordi jeg ikke jobber kveld fordi vi har fått barnehageplass (i teorien jobber jeg jo dobbelt skift om dagen), vi er mer erfarne og vet hva vi går til.

 

Skjønner ikke hvordan han mener at det spørsmålet er fruktbart å stille når jeg 1 min før brøt sammen i gråt og fortalte hvor sliten jeg er, og at jeg trenger avlastning! Jeg er så lei meg, skuffet og sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

 

Jeg er klar over at neste barn kan være enda mer krevende enn det vi har nå, men det kan vi ikke vite, og vi klarer alt vi vil. Det kan ikke være et argument for å ikke få nr 2.

 

Dette ble ikke veldig kort likevel, men det var godt å få skrevet litt. Er så lei meg. Håper jeg har fått med poenget mitt. Synes ikke spørsmålet hans hadde noe å gjøre med situasjonen min NÅ å gjøre, og når han først stiller det spørsmålet, så er jo svaret at alt går! Vi klarer et barn til!

 

Har noen noen synspunkter her?

Fortsetter under...

Det kommer til å bli bedre når barnet får plass i bhg og du får normale arbeidstider igjen. Her var jeg kjørt både fysisk, men spesielt mentalt da det gikk mot slutten av permen med nr 2. ALT ble mye bedre da pappaen kom i perm og jeg begynte å jobbe igjen. Det har rett og slett vært bra for meg å lufte hjernen, samt at mannen har forstått og kjent litt på brakkesyken han også. Det gir økt forståelse når han står i det selv. Det skal også sies at jeg har vært flink til å ikke løfte en finger!

Men hvorfor vil du ha nr. 2 når du er så sliten? Kan det være en idè å komme seg på rett kjør og la livet stabilisere seg litt før man planlegger nr.2?

Jeg skjønner jo at din mann er skeptisk til nr.2 når du er så sliten, det vil jo bli mer slitsomt med barn nr.2 uansett hvor mye lyst du har på det barnet. Men at det skal være et gjennomgående argument for han når du sier at du er sliten er ikke godt nok. Men hva forventer du at han kan gjøre eller si for at det skal blir mindre slitsomt? Menn er ikke flinke på å "lukte" våre ønsker i det hele tatt, si det til han.

 

Så jeg skjønner at han sier det og at første prioritet burde kanskje være å stabilisere deres livssituasjon før dere tenker på nr. 2. Eller hva syntes du selv?

Jeg har tro på at man skal finne en balanse mellom familieliv og "eget" liv og er enig med Studentmamma 88 at selv om man har lyst på flere barn er det lurt å finne roen i den situasjonen man har her og nå før man tar på seg nye utfordringer... Og barn er en utfordring, selv om de også er verdens vakreste gave og en velsignelse.

 

Kan ikke det være utgangspunktet ditt for en ny samtale med mannen? Vre helt ærlig med ham og si at barn nr 2 ikke er problemstillingen akkurat nå - du trenger avlastning og endring i hverdags-situasjonen akkurat nå!

Du skal se at hvis dere klarer å finne en ny fordeling, dere får barnehageplass og din hverdag får mer preg av rutiner så finner dere tilbake til harmoni og ro og så kan tanken om barn nr 2 heller komme når det er stabilitet i den familien dere har pr i dag?

 

Kanskje ikke helt svaret du gjerne ville ha - men et forsøk på en løsning på det som har vippet deg av pinnen:)

Annonse

Takk for svar. Tror dere to siste har misforstått litt. Vi vil ikke ha nr 2 nå, det er ikke aktuelt. Det skrev jeg også i innlegget mitt. Men en gang får vi nr 2, og da vil situasjonen være en annen: nr 1 har barnehageplass, og jeg jobber kun dagtid. Jeg er 100 % sikker på at jeg ikke er like sliten da.

 

Det jeg er sint og skuffet over, er at det igår virket som at jeg ikke får lov til å si at jeg er sliten, og at det da med en gang vinkles til at det da er problematisk å få nr 2. Noe vi jo ikke skal ha på en stund. Men selv om jeg sa til han at nr 2 ikke er en problemstilling nå, så fortsetter han å snakke om det som om vår situasjon er lik som nå når nr 2 kommer en eller annen gang. Det vil den jo ikke være.

 

Og så er jeg lei meg for at jeg ikke får lov til å være sliten. Det er fryktelig sårt. Jeg har jo ikke vært sliten før nå den siste måneden. Jeg har vært supermamma i 1 år, og nå trenger jeg avlastning.

Hvorfor er du sliten? Har du noen spesiell grunn? Er barnet krevende? Faller alt husarbeid på deg?

 

Siden dere begge jobber, er det naturlig å dele på alt husarbeid og evt nattevåk. Mannen din ser barnet ditt kortere, da hun sikkert legger seg kl 19 og da kan han ta sin del av husarbeidet etter jentas leggetid mens du er på jobb, så kan du rydde og ordne på dagtid når jenta sover.

 

Barn er gjerne mye syke om vinteren når de er små, slik er det. Vi har runde nr 2 nå på 4 uker, først influensa, så magevirus, men det er bare p stå i det, det blir bedre.

Jeg tror jeg skjønte hva du mente, men jeg tenkte kanskje du kunne tydeliggjøre det mer for din mann at det er ikke nr 2 som er issue her og nå... Ser nå du mener du har gjort det..

 

Det skal absolutt være lov å være sliten og lei og er man to i et forhold og to foreldre så har man et samlet ansvar om at hele enheten fungerer og da har man begge også et ansvar for å finne løsninger som gjør at det fungerer - enten det er på kort eller land sikt!

Det kan være mange grunner til at man trenger litt avlastning, for min del hadde det vært nok i seg selv det å skulle ha daglig omsorg for et såpass stort barn. Jeg husker da pappa her i huset skulle ha pappaperm, jeg var sjeleglad for å få lov til å komme meg ut og bruke andre deler av meg selv størstedelen av dagen sånn at jeg fikk kjenne litt på hvordan det var å savne tulla og ha overskudd og lyst til å ligge på gulvet å bare tulle uten å ha hovedansvar for alt det praktiske i løpet av dagen...

 

Kan det være at du er sliten også fordi du synes dagene er litt ensidig? Det fysiske og mentale henger veldig tett sammen, i sær når gjelder vårt forhold til våre barn kjenner jeg...

Jeg tror jeg er sliten pga at jeg jobber dobbelt (barnet på dagtid, jobben på kveldstid), barnet har vært mye syk siden desember, vi har nettopp flyttet, mannen jobber mye, samt at dagene nok er ganske like, som en av dere skriver. Det er ganske kjedelig. Jeg prøver å gjøre så godt ut av situasjonen jeg bare kan. Vi er i åpen barnehage to ganger i uken, og jeg trener tre ganger i uken (barnet er da i barnepassen på treningssenteret). Og vi går turer, handler, rydder, vasker. Ja, alt man må gjøre. Så tiden går jo, men jeg kjenner at jeg er mer enn klar nok til å få barnehageplass og jobbe dagtid.

Gjest sussie77

Er jo ikke rart at du er sliten når du går hjemme med barnet hele dagen noe som i seg selv er en fulltidsjobb og så går på jobb. Er jo noe helt annet enn å ha to barn.Blir nok bedre når barnet kommer i barnehage og du kanskje kan jobbe litt mer normalt. Eller rett og slett få litt tid til deg selv. Har selv gått hjemme med barn i den alderen og når kvelden kommer så er man jo sliten. Helt naturlig det.

Skjønner veldig godt at du er sliten ,hjelpe meg ,hjemme på dagen med ett barn og jobb på kvelden!

Jeg er hjemme med min på 1.5 ,mens 4-åringen går i barnehagen. Det hender faktisk ganske ofte at 4-åringen får være hjemme for det er mye lettere å ha begge 2 hjemme enn bare den ene. De har god selskap i hverandre:)

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...