Når er det nok?

[*ønskegull*]

Jeg har vært gjennom fem missed abortions, seks utskrapninger og alt som følger med.. En positiv graviditetstest gir meg kun bekymringer.. Babyene ser ut som de utvikler seg fint helt til uke 9.. Vi holder på med prøverør nå og skal teste neste uke. Og nå mens jeg tenker på det så gruer jeg meg. Jeg gruer meg hvis jeg er gravid - for hvor lenge får jeg beholde den spiren? Kan vi i det hele tatt få flere barn? Hvor mange prøvelser skal en gjennom?

 

Og til det siste- Når er det nok? Jeg føler absolutt det er verdt alle oppturer og nedturer hvis det blir et nydelig barn av alt sammen. Men når skal en si at en har prøvd nok, og slå seg til ro med det? Jeg føler ikke jeg er der enda, men det får være måte på hva kroppen skal gjennom både psykisk og fysisk..

 

Vet flere er gravide her, men dere har kanskje tenkt tanken uansett

[lioness*]

Kjenner meg igjen i det du spør om. For min del var det nok nå. Men om du orker gå på flere ganger så heier jeg på deg!

 

Det er en vanskelig vurdering å gjøre, synes jeg. Hadde jeg hatt en garanti for at det før eller siden ville gå bra, hadde jeg nok kunne holdt på inn i evigheteten. Premien i den andre enden er så nydelig. Men man kan jo miste seg selv litt underveis også. Høye gevinster, høye kostnader. Ikke lett... Har du fått noen svar på hva som går galt?

 

Masse lykke til med forsøket!

[Barbarella og froskebarna]

Uff, det der er kjempevanskelig... Vi har også hatt noen runder på dette, og har vurdert veldig sterkt å adoptere i stedet, for å slippe all belastningen det medfører å være gravid og miste gang på gang.

 

Når det er nok, er nok en veldig personlig og individuell avgjørelse. Og det kommer selvfølgelig an på om dere har noen svar på hva som er årsaken, og hva slags prognoser dere har. For vår del, som er blant de mange som ikke har fått noe svar, så ble det verdt det å prøve litt til. Og det viste seg å være verdt det. Men jeg tror at adopsjon kan være et veldig fint alternativ dersom man er klar for å gi opp tanken på biologiske barn. Det å miste gang på gang er utrolig altoppslukende, og man kan miste seg selv litt i prosessen. I den verste perioden klarte jeg ikke å fokusere på noe annet enn det å bli gravid, ultralyder, osv. Det var det eneste som betydde noe, og jeg føler at jeg har mistet noen år i dette, og det er rett og slett litt bittert. Men når man allikevel får drømmen oppfylt så føles det verdt det, og det er utrolig hva vi kan ofre for å få barn.

 

Orker du mer, så stå på, men ikke la det ta alt fra deg. Klem!

[selma07 og engel]

Huff ja... når er det nok?? jeg hadde min 5. MA/Sa forrige uke. min 6. utskrapning... Hvor mye mer tåler man? Dere må bare prøve... så går det kanskje til slutt... flere og flere får barn nr 2.. jeg kjenner på min egen sorg, og forsøker å dele deres glede.. men klarer det ikke.. Jeg mistet lille Rose i uke 21 for ett år siden:( og de smertene blir så sterke når jeg mister og mister... min 4. Sa/Ma siden min lille engel kom så stille til verden:(

 

Jeg vet ikke hvor lenge man skal prøve.. jeg sa 2 ganger til etter dette... mannen min vet ikke om han er med mer... HJELP... hva gjør man?

 

Ikke mye hjelp i mine tanker.... Sender deg en klem!!

[Håpefull77]

Huff vet så alt for godt hva du går igjennom av tanker. Jeg er gravid for 8 gang, 18+5 i dag. Har et barn som vi fikk i det 6 svangerskapet. Så for vår del har det blitt noen forsøk. Jeg blir lett gravid og har derfor sluppet prøverør.

Tror nok det ikke hadde blitt noen flere forsøk på nr 2 om det ikke hadde fungert nå. Kroppen min takler dårlig å være gravid. Så det blir gjerne sykemelding i tillegg. Det er en belastning i tillegg til alt det andre. Da det skaper en del problemer på jobb. Jeg har blandt annet mistet alle kundene mine. Det var da ikke noe særlig å komme tilbake etter å ha mistet. Alle vet hva som har skjedd, i tillegg har jeg ingenting å gjøre på jobb.

Det gjør bare den psykiske belastningen verre. I tillegg stopper livet opp når jeg blir gravid. Kan ikke planlegge noe. Ikke fly, ikke ferier, orker lite sosialt. Vi har ikke vært på ferie siden 2008 annet enn i fjor sommer. Da skulle vi ikke bli gravide. Men uplanlagt ble jeg det. Hadde vist eggløsning når jeg ventet mensen. Så da måtte resten av ferien avlyses. Samtidig som jeg ikke tror jeg hadde taklet flere nedturer. Mannen er også lei og lei av å ha en kone som ikke fungerer.

Men det er veldig inviduelt hva folk takler. Og vanskelig å sette strek. Mulig vi hadde forsøkt igjen etter en tid om det hadde gått galt denne gangen også. Men alderen setter også begrensninger. Er 35 år.

Huff. Dette er mine tanker rundt dette. Alle har sin historie. Hvordan man takler det psykisk er også veldig inviduelt.

[helixxx]

Stiller meg det same spørsmålet. Mannen har svart at nok er nok etter 2ndre, etter 3dje, etter 4de og no etter 5te aborten , men eg har "trumfa" det gjennom. Har også mista nokre år på dette, mista jobbmulegheiter, opplevelsar og venneturar. Har også blitt ein annan person. Mykje meir alvorleg.

Eg veit ikkje om ekteskapet mitt toler meir, ei heller om kroppen min gjer det. Graviditet er mitt mål, min glede og min sorg, og det er ein besettelse. Eg veit faktisk ikkje om nok er nok....

[*ønskegull*]

Huff jeg kjenner meg sånn igjen i alt dere skriver

Vi har nettopp gått igang med første prøverørsforsøk, så her er jeg ikke helt klar for å gi opp. Vi vil forsøke prøverør nå i håp om at det er det som skal til. Jeg testet svakt positivt i går og håper det har gått fint denne gangen - og at jeg er fortsatt gravid om 8 måneder.

 

For meg er usikkerheten noe av det verste. Å ikke kunne planlegge ferier pga eventuelle utskrapninger, ultralyder, oppfølginger osv. Å se andre i slekten og venneflokken får barn. Og hva skjer? Jeg blir veldig usosial.. Jeg trøster meg med at det er en veldig midlertidig situasjon jeg befinner meg i..