Takk til dere snille, forståelsesfulle jenter. Jeg er ferdig som habituell abort-pasient nå tror jeg. Nok får være nok.

[lioness*]

Det er godt å få masse støtte og gode ord fra dere nå. Jeg har fortalt om graviditeten til en del venner (og skjebnen ville ha det til at 5 av 6 også er tidlig gravide, en av mine nærmeste venninner er akkurat, omtrent på dagen like langt på vei som jeg skulle ha vært, og vi skal tilbringe hele neste helg sammen på tur alene...lurer på hvordan det blir...). Nå har jeg jo fortalt hva som har skjedd, og jeg må si at selv om de er lei seg på mine vegne så betyr det nesten mer å få støtte fra dere. De andre er lei seg fordi de skjønner at dette er kjipt - dere VET hvordan det er og hvor grusom denne tomhetsfølelsen faktisk er. Det er mye, mye vondere enn hva de fleste tror. Mange kan relatere seg til én abort (og forteller villig vekk om hvor bekymret de er i neste svangerskap), men det er nok vanskelig å sette seg inn i fortvilelsen man opplever over å rammes av gjentatte aborter, hvor det lille livet bare dør - gang på gang på gang. De er absolutt snille, empatiske og oppegående og vil helt garantert ligge lavt med gleden over sine egne graviditeter, men likevel. Min smerte er jo der uansett. Så tusen takk for empatien dere kjære forumvenner

 

Fallhøyden var virkelig stor denne gangen. To gode ultralyden de siste par fredagene fikk meg virkelig til å sveve. Trodde litt på vår i luften og baby i magen. Samtidig var jeg bekymret og usikker, tenkte på dette 95% av mine våkne timer. De siste fem ukene har vært en stor mental prøvelse.

 

Jeg var på gynpol. på Ullevål i går morges, lørdag. De gjorde en ekstra UL for å dobbeltsjekke. Jeg kunne bli satt opp på utskrapning i går, men pga begrenset legekapasitet kunne jeg risikere å måtte vente i timesvis, kanskje hele dagen. Så da dro jeg heller hjem igjen, og har fått time i morgen halv åtte. For å være helt ærlig synes jeg dette er såpass vondt at jeg gjerne kunne strekke det ut noen dager slik at jeg kan kjenne litt på tapet før jeg får operasjonen gjennomført + at jeg har gyldig grunn til ikke å stille frisk og rask på jobben i morgen... har ingen mentale krefter igjen jeg nå.

 

Sønnen min på tre år merker så godt at mamma ikke er i form. Han spør hele tiden om jeg er syk. I går spurte han om jeg har noe i magen min... må ha fanget opp et eller annet vi voksne har snakket om. Jeg sier at jeg er litt syk, men at jeg nok blir frisk igjen snart. Han kommer drassende med doktorsettet sitt og "undersøker" og "fikser" meg... han er så søt.

 

Jeg går fra å hulkegråte og ligge i fosterstilling i senga i to timer til å bli lei av det og ha lyst på pizza. Det er litt opp og ned gitt. I natt gråt jeg og raste, men i morges da jeg våknet kjente jeg først at det var deilig med sol. Går fra å føle et enormt tap over å ha mistet min lille engel, til å erkjenne at vi har venner som faktisk står i tøffere utfordringer i dag enn oss (et par har et veldig sykt barn, et annet par lever med kreftdiagnose hos far...). Irriterer meg over pupper som er ømme og som har gravidblodårer og som ikke skjønner tegninga.

 

Jeg kvier meg til å avbestille fødeplassen på ABC, og til termindato som skulle bli 30. sept. Denne gangen føltes det så virkelig. Jeg begynte å tro. Håpet fikk selskap av forventninger, og drømmene om lillesøster/bror ble så levende. Skulle reise gravid på sommerferie i år. Skulle har permisjon fra tidlig høst. Skulle ta opp igjen de aller fineste babyklærne fra kjelleren og gi dem til min nydelige baby.

 

Dette var siste gang. Jeg orker ikke mer. Av syv graviditeter (4 MA uke 8-10, 2 tidlige SA uke 5) er det bare nok. Det tar for hardt på psyken og jeg fungerer bare ikke normalt når det står på. Vissheten om at abortrisikoen ved hvert svangerskap er så høy som 8 av 10 gjør at jeg ikke vil utsette meg for flere forsøk. Men det er veldig, veldig leit å vite at jeg ikke skal få et barn til som er mitt biologiske. Vi har prøvd alt. Mange graviditeter, 3 ivf-forsøk med genanalyse før innsett (negative), utredning i alle bauger og kanter. Dette markerer liksom slutten på en drøm. Men likevel: i vår situasjon kunne vi fort stått helt uten barn nå. Så sønnen vår er en stor trøst og en glede, jeg er evig takknemlig for at han fikk komme til oss.

 

Jeg vurderer fremdeles å gjøre forsøk med eggdonasjon. Det er så god plass i hjertet mitt et et barn til! Jeg håper og tror at jeg ville elske dette barnet like høyt som mitt første barn. Det ville være veldig etterlengtet. Adopsjon ville også vært fint, men mannen min ønsker ikke det, han vil ha barna sine fra fødselen av. Må jo akseptere det.

 

Jeg tenker en del på den stakkars lille sjelen som ikke fikk en kropp å vokse inn i. Det er litt som å savne noen som er død, jeg savner dette lille barnet mitt litt på samme måte som jeg savner mammaen min, som døde for ti år siden. Noen som mangler. Tenker noen ganger at det kanskje kan være det samme hvilket egg som brukes, kanskje barnet mitt ville være det samme uansett hvordan vi får det. Det høres kanskje litt desperat ut.. men jeg har veldig lyst til å tro at det er noen som venter på å få komme til oss, og at denne lille søsteren eller broren bare må få en fysisk mulighet til å bli et friskt og fint barn. Man tenker så mye rart i denne situasjonen

 

Dere andre som også nylig har mistet, helixx, selma07 og engel...og flere andre: Jeg håper dere har det så godt som det er mulig akkurat nå. Vi har i hvert fall et fellesskap her som kan være en liten kilde til trøst og forståelse.

[Lykketroll13]

Så vondt å lese, Lioness! Håper du har familie og venner rundt deg til å støtte deg gjennom det vonde. <3

[Luddes mamma]

Kjære kjære deg.

Hjertet mitt gråter når jeg leser ditt innlegg. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i alt du skriver, og kunne signert på hvert eneste ord. Det er bare vi her inne som forstår, og kan forstå, hva vi går gjennom, igjen og igjen. Så utrolig trist at det endte slik for dere igjen. Det er så vanvittig urettferdig.

 

Jeg har selv takket for meg her inne 2 ganger, bare for å dukke opp igjen etter lengre opphold... Dette er uansett siste gang, uansett utfall.

 

Lykke til med alt, uansett hva dere til slutt bestemmer dere for.

Håper du stikker innom her av og til!

 

Stor varm klem fra meg

Endret 25. februar 2013 av Luddes mamma

[dr@gen]

Trist at du må å gjennom dette. Det er vanskelig for andre å kunne sette seg inn i en slik situasjon. Jeg har en venninne som har prøvd lenge å bli gravid, uten å få en positiv test ( hun har ikke prøv så veldig hardt, bare kuttet ut prevensjon). Hun sier til meg at jeg blir jo i det minste gravid og det er mye bedre. Nei, for meg så hadde det vært mye bedre om jeg slapp å ta en test. Jeg ønsker å bli gravid, være lykkelig gravid og føde et friskt nydelig barn. Men med min historie så er det vanskelig å få til.

 

Jeg har 10 graviditeter bak meg om man regner fra uke 6. Tidlige sa, i uke 4-5 teller ikke for meg. 7 sa i uke 6-10, en MA uke 14, en dødfødsel til termin, og min vakre sønn. Jeg er gravid igjen nå, 8+1. Venter bare på at det skal gå galt denne gangen også, har noen småblødninger.

 

Ingen som ikke har gått gjennom noe liknende vet hva man går gjennom. Jeg vil ikke si at det er urettferdig, for meg betyr det at jeg synes at andre kan få noe av mine opplevelser, og det unner jeg ingen.

 

Jeg har kommer dit at jeg synes det er hyggelig at venner blir gravide og jeg kan glede meg sammen med dem. Men de lar meg styre hvor stor del jeg vil være med på. De vet om min historikk.

 

Jeg håper at du har styrken til å prøve en gang til, og at det går bra.

 

[Erle79]

Å, jeg får så forferdelig vondt inni meg av å vite hva du går gjennom nå. Du har vært veldig flink til å sette ord på fortvilelsen. Akkurat sånn følte jeg det også; "alle" var gravid i omgangskretsen, eksisterende barn som ble usikker og snappet opp at noe foregikk bak ryggen hennes, følelsene/hormonene som svingte noe helt enormt i tiden etter abortene, dagdrømmene som måtte pakkes bort (nok en gang), og avbestilling av timer som ble den totale bekreftelsen på at svangerskapet var over - når jeg måtte si ordene høyt i telefonen: "Jeg er ikke gravid lenger, så jeg trenger ikke den timen". Jeg husker at jeg hikstet det frem, og hulket fortvilet da jeg hadde lagt på røret.

 

Så utrolig trist at det ikke ble et lykkelig utfall for dere denne gangen heller. Jeg skjønner at du er helt knust, og det er lov å være hjemme og sykemeldt noen dager selv om det fysiske fungerer noenlunde. En nedtur som dette "fortjener" noen dager hjemme i sengen.

 

Å tenke veien videre nå blir vel litt for tidlig for deg. Men som Luddes mamma sier, så hjelper det ofte med en pause. Kanskje er man fit for fight igjen etter en stund, kanskje ikke. Det er lov å si at nok er nok.

 

Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en ordentlig klem, men det får bli med tanken. Håper du har fine folk rundt deg som tar godt vare på deg nå.

 

Klem fra meg

[Barbarella og froskebarna]

Huff, stakkars, stakkars deg... :-( Jeg har så innmari vondt av deg, jeg vet at denne gangen håpet du virkelig (med god grunn) på at det skulle gå bra. Og denne gangen var det vel mest "kritisk" også, siden du så på det som siste forsøk.

 

Jeg håper dagen i dag ikke er altfor vond, du er vel på sykehuset nå... Tillat deg tid til å sørge, det er, som Erle sier, lov til å ta imot en sykemelding etter noe sånt.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem, håper du har nok av folk rundt deg som kan gi deg det.

 

Jeg vet at det hjelper å ha et barn fra før, men det gjør ikke nødvendigvis sorgen lettere. På en måte får man litt mindre tid til å sørge også da, for man er fokusert på den man har fra før. Hvis dere har mulighet, be om barnevakt slik at dere kan bearbeide dette skikkelig og tenke grundig gjennom hva dere vil fremover. Og så er det sikkert lurt med en tenkepause. Men ting tar vel tid med eggdonasjon og sånn også, så om det går den veien så må vel det planlegges i god tid, vil jeg tro?

 

Huff, jeg føler så innmari med deg, det finnes ingen rettferdighet i dette! Og da mener jeg ikke at det skulle vært fordelt mer rettferdig slik at andre skulle ha hatt det i stedet, men at man burde få slippe sånt, rett og slett.

 

STOR klem!

[TrudeSagen]

Du får ALL medfølelse herfra!!!! Jeg vet så inmari godt hvordan du har det... Og kjenner meg også så igjen i ALT Erle79 skriver. Det er som om det jeg selv skulle ha skrevet det.

God klem herfra

[Tante_Esel]

nå begynte jeg faktisk å gråte... følelsene du beskriver er så ærlige. Og det er sant at de som ikke har opplevd dette kan sette seg inn i situasjonen... men de kan gi deg medfølelse, og de kan lytte... ikke glem det...

 

Men jeg vet godt hvor vondt det er å miste... spesielt når dine nærmeste er gravide... man ser på graviditeten deres, og tenker: det kunne vært meg, mitt liv, min baby...

 

vet du at det er eggene som er problemet? siden du tenker i form av eggdonasjon? det finnes jo et hav av muligheter innen assistert befruktning, men man skal ha god psyke og stor lommebok... Selv har jeg begynt å tenke tanken på blastocyst dyrkning... da ser de hvilke av eggene som står best rustet til å bli til graviditet allerede før det blir plantet i livmoren...

 

Bruk tiden godt, gråt ut, hyl og skrik, vær mye ute i naturen, solen, og hent frem nye krefter. Det er ikke over før du bestemmer det...

 

Sender deg mage gode tanker og en god klem!!!

[Hedda39]

Hei.....

Nå har det gått litt tid, en jeg vet at dette fortsatt er fryktelig vondt for deg.

Jeg føler sånn med deg, og har ikke ord for hvor urettferdig jeg synes dette er.

Dette fortjente du virkelig ikke.... Alt som så så fint ut...

Som tante Esel skriver , det er ikke over før du bestemmer det. Men jeg skjønner sååå godt at dette tærer på kreftene...

Mine nerver er fortsatt i helspenn, og jeg vet hvor vanskelig det er å komme helt i mål.

Kos deg med det som gir deg glede i livet. Stor klem

[lioness*]

nå begynte jeg faktisk å gråte... følelsene du beskriver er så ærlige. Og det er sant at de som ikke har opplevd dette kan sette seg inn i situasjonen... men de kan gi deg medfølelse, og de kan lytte... ikke glem det...

 

Men jeg vet godt hvor vondt det er å miste... spesielt når dine nærmeste er gravide... man ser på graviditeten deres, og tenker: det kunne vært meg, mitt liv, min baby...

 

vet du at det er eggene som er problemet? siden du tenker i form av eggdonasjon? det finnes jo et hav av muligheter innen assistert befruktning, men man skal ha god psyke og stor lommebok... Selv har jeg begynt å tenke tanken på blastocyst dyrkning... da ser de hvilke av eggene som står best rustet til å bli til graviditet allerede før det blir plantet i livmoren...

 

Bruk tiden godt, gråt ut, hyl og skrik, vær mye ute i naturen, solen, og hent frem nye krefter. Det er ikke over før du bestemmer det...

 

Sender deg mage gode tanker og en god klem!!!

nå begynte jeg faktisk å gråte... følelsene du beskriver er så ærlige. Og det er sant at de som ikke har opplevd dette kan sette seg inn i situasjonen... men de kan gi deg medfølelse, og de kan lytte... ikke glem det...

 

Men jeg vet godt hvor vondt det er å miste... spesielt når dine nærmeste er gravide... man ser på graviditeten deres, og tenker: det kunne vært meg, mitt liv, min baby...

 

vet du at det er eggene som er problemet? siden du tenker i form av eggdonasjon? det finnes jo et hav av muligheter innen assistert befruktning, men man skal ha god psyke og stor lommebok... Selv har jeg begynt å tenke tanken på blastocyst dyrkning... da ser de hvilke av eggene som står best rustet til å bli til graviditet allerede før det blir plantet i livmoren...

 

Bruk tiden godt, gråt ut, hyl og skrik, vær mye ute i naturen, solen, og hent frem nye krefter. Det er ikke over før du bestemmer det...

 

Sender deg mage gode tanker og en god klem!!!

 

Takk skal du har Jo, jeg vet at det er eggent som er problemet hos oss... det er litt godt å vite hvorfor dette skjer om og om igjen. Men på den annen side vet jeg at jeg har 80% abortrisiko ved hver graviditet - og den er litt hard å forholde seg til. Jeg har noe som kalles en balansert reciprocal translokasjon. Genmateriale på to kromosoner har byttet plass... det gjør at eggene mine ikke har riktig mengde genmateriale når de smelter sammen med sædcellen. Det er kromosom 2 og 15 i mitt tilfelle, så det blir for mye eller for lite av det som sitter på disse genene. Blir veldig feil når fosteret skal utvikle seg. Heldigvis er disse kromosomene såpass "viktige" at det er veldig lite sannsynlig at fosteret skal utvikle seg ut over 1. trimester. Abortene skjer derfor før uke 12 og gir ikke dødfødsel, barn som lever i noen timer, etc.. noe som er ganske vanlig for andre med denne diagnoser.

 

Derfor vil eggdonasjon være en "kur" i vårt tilfelle... jeg er egentlig klar for å kjøre igang ganske raskt kjenner jeg. Ville være så deilig å kunne bli gravid og ha samme suksesssjanser som alle andre gravide

[Tante_Esel]

ja, det forstår jeg... Da er kanskje eggdonasjon beste mulighet da... Ser jo ikke ut som du har problemer med å bli gravid i hvertfall... og det er jo bra...

 

Hos meg er det heller det som er problemet... det tar så lang tid mellom hver graviditet... og så har jeg mistet...

Men nå har jeg altså en god pause fra psykisk stress ifht ivf prosess.... Men det sitter godt i bakhodet alikevel altså...

 

Ønsker deg masse lykke til ihvertfall! uansett hva dere velger!

[Tante_Esel]

Hei.....

Nå har det gått litt tid, en jeg vet at dette fortsatt er fryktelig vondt for deg.

Jeg føler sånn med deg, og har ikke ord for hvor urettferdig jeg synes dette er.

Dette fortjente du virkelig ikke.... Alt som så så fint ut...

Som tante Esel skriver , det er ikke over før du bestemmer det. Men jeg skjønner sååå godt at dette tærer på kreftene...

Mine nerver er fortsatt i helspenn, og jeg vet hvor vanskelig det er å komme helt i mål.

Kos deg med det som gir deg glede i livet. Stor klem

 

Vil bare si at jeg heier på sidelinja!! Nå er du jo kommet så langt!!! i sommer kan du nok smile om kapp med sola tenker jeg!! Håper jeg kommer etter snart! for vi skal jo ha vår egen barselgruppe forter meg sakte

 

KLEM!