Hva gjør man når barnet favoriserer en av foreldrene over lang tid?

[Supersnusken]

Vesla på snart 21 mnd foretrekker ALLTID meg foran pappaen, og har egentlig alltid gjort det. Begynner å bli et problem for oss begge nå! Han har tatt det veldig bra lenge, ledd og kalt henne mammadalt og slikt. Men nå tror jeg det sårer ham virkelig! Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor, for han gjør en enorm innsats for å få innpass hos henne, er en veldig barnekjær type, leker masse med henne og tar masse ansvar. Men det er alltid meg hun vil til, jeg som skal kle på, kle av, skifte bleie, legge, spise sammen, leke sammen.. Jeg synes også det er fryktelig trist! Forstår absolutt ikke hvorfor! Vi legger likevel annenhver dag, når det er hans tur er det krisegråt hver gang..Når jeg skal legge er hun knallblid. Når jeg er borte et døgn eks går hun rundt og roper på mamma. Når han er borte er hun bare i godt humør. Er dette vanlig? Hva i all verden kan være grunnen? Er det noe vi kan gjøre? Er litt fortvilet her som dere skjønner...

Hun leker jo med han også, og lar ham jo legge og skifte og kle på, de har det jo gøy sammen også! Men det er liksom alltid en kamp! Og er jeg tilstede roper hun bare på meg..

[Gjest Kira bjeffer]

Sånn har vi hatt det med eldste her også i lange perioder, og mannen min er like flink som din

Hun er nå 3,5 år, og spør fortsatt hver kveld hvem som skal legge henne. Hvis jeg svarer pappa (vi legger hver vår unge annenhver kveld), så er det sukk og stønn. "Nei, jeg vil ikke","Pappa er kjedelig" osv.

 

Tror det er lite dere kan gjøre med det, ihvertfall så lenge han er såpass involvert i henne som han allerede er. Men skjønner at du synes det er trist på hans vegne, det samme føler jeg ovenfor min mann.

[Lulu86-2011]

Men det blir jo som oftest slik med oss mammaer. Vi er jo tryggheten i livet og alt i verden for disse små. De er inne i en periode nå hvor de skal løsrive seg og oppfatter at mamma/barn er to forskjellige personer, ikke en.

Skjønner godt frustrasjonen, men faren må bare fortsette å ta initiativ. Det går over

[Gjest yrild]

Bare vent, det skifter ofte rundt tre års alderen.

 

Har har Pappa vært in for eldstemann nå i et år :-)

[Underveis -->]

Her har det vært slik frem til pappa gikk i perm med minsten. Nå er pappa minst like popp! Deiligdeiligdeilig! Han blir snart 4 år. Hjelper at pappa er synligere i hverdagen på alle plan, tror jeg, og at jeg jobber en del kveld.

[Supersnusken]

Her har det vært slik frem til pappa gikk i perm med minsten. Nå er pappa minst like popp! Deiligdeiligdeilig! Han blir snart 4 år. Hjelper at pappa er synligere i hverdagen på alle plan, tror jeg, og at jeg jobber en del kveld.

 

Men hun har jo hatt pappaperm med ham, og siste halvåret har han jobbet redusert for å kunne hente og levere i bhg, så han er veldig synlig i hverdagen! Trodde det skulle gi seg, men viser ingen tegn til det... Han er en veldig engasjert og aktiv pappa, mer enn gjennomsnittet vil jeg tro. Vi gjør minst like mye med henne, så det er ikke tid det står på.

[sillyfilly og Olivia]

Vi har samme situasjon. Datteren min roper etter mamma, og roper hjelp og hyler og skriker når pappa tar henne opp eller spør om kos. Vi hører jo så klart at hun ikke er redd på noe vis, hun er bare ikke så glad i pappa'n sin. Han henter og er den som er sammen med henne på ettermiddagen til jeg kommer hjem litt sent. Så lenge jeg er utav huset så er hun pappa's jente. Så her tenker jeg det kommer av at jeg ikke er så mye hjemme at hun kanskje vil utnytte tiden godt når jeg er hjemme. Har fri en dag i uka da som vi er sammen. Pappa er flink å leke med henne, men jeg vet ikke.

 

 

Vi pleier å si slutt å tull, du må gi pappa kos også, pappa fortjener kos han også osv når hun holder på sånn for at hun skal skjønne at sånn oppførsel vil vi ikke ha noe av. Hun kan godt få lov å foretrekke meg, men vi vil ikke ha sårende oppførse.

[abella]

Gutten vår har alltid foretrukket pappa. Nå er han over tre år og jeg har innsett at det alltid kommer til å være sånn og ikke noe jeg kan gjøre noe med selv om det kan være litt sårende av og til. Vi har også fått en datter som nå er 1,5 og hun ser ut til å bli mammadalt. Det har nok mye å gjøre med personlighet og hvem av foreldrene barna kjenner seg igjen i.

[Kjua]

Men det blir jo som oftest slik med oss mammaer. Vi er jo tryggheten i livet og alt i verden for disse små. De er inne i en periode nå hvor de skal løsrive seg og oppfatter at mamma/barn er to forskjellige personer, ikke en.

Skjønner godt frustrasjonen, men faren må bare fortsette å ta initiativ. Det går over

Vel, hos oss har han vært pappagutt omtrent siden fødselen...

Så at mammaer kaller seg for "alt i verden for disse små" viser bare hvor gammeldagse en enda er i denne forestillingen...

[Kjua]

Gutten vår har alltid foretrukket pappa. Nå er han over tre år og jeg har innsett at det alltid kommer til å være sånn og ikke noe jeg kan gjøre noe med selv om det kan være litt sårende av og til. Vi har også fått en datter som nå er 1,5 og hun ser ut til å bli mammadalt. Det har nok mye å gjøre med personlighet og hvem av foreldrene barna kjenner seg igjen i.

Nemlig! Endelig en som har forstått det  

[☆☆☆]

Eldste er pappajente, men eg er viss på at ho elskar oss like mykje. Eg synes ikkje ein treng å gjere så mykje med situasjonen.

[S_Dreams]

Jenta vår har vært pappadalt fra pappaen gikk ut i permisjon ved 10 mnd. Er stort sett pappa som gjelder når han er hjemme. Nå begynner han igjen i jobb, så vi får se om det endrer på seg. Hun er snart 14 mnd.

 

Men for meg har det vært en stor fordel da jeg er gravid med andremann Da får jeg slappet litt mer av, siden han må leke, han må bære, hun vil hele tiden opp i armene hans eller dra ham med rundt i huset og klatre eller finne på ting. Er pappa opptatt så er det litt grining og sutring, for mamma er tydligvis ikke bra nok.

 

Når det gjelder legging merker vi heldigvis ikke noe forskjell på hvem som legger. Vi bytter også annenhver dag.