Jeg føler meg aldri voksen...i forhold til andre...

[Anonym bruker]

Jeg har rukket å bli 35 år og har to barn. Når jeg var yngre så var ALLE eldre enn meg (selv jevngamle). Jeg følte at de hadde en måte å være på som var tryggere enn min, de visste mer hva de ville og de som var mye eldre enn meg så jeg på som foreldrefigurer (selv om det kun var ti år mellom oss).

 

Slik er det ennå, men nå også med yngre mennesker. Særlig andre kvinner. Jeg beundrer deres væremåte, snakkemåte osv. Synes de er vellykket og flinke (langt fra alle vel og merke) og synes det er helt utrolig at de er der de er i dag (jobbmessig) og ser deres profesjonalitet som bemerkelsesverdig. Dette gjelder kun utvalgte kvinner jeg har møtt på min vei.

 

Foreldremessig så har jeg også alltid følt meg yngre. Jeg fikk barn tidlig og ser ganske ung ut. Dette har jeg fått utallige bemerkninger på "å..det er utrolig...du ser så ung ut" osv. Jeg har ofte fått følelsen at det de sier er "å..du ser så ung ut, jeg klarer ikke å ta deg alvorlig fordi du ser ut som en ungdom" f.eks.

Men nå er jeg jo voksen og jeg har min livserfaring. Til sammenlikning med andre så har jeg opplevd andre ting enn dem, og vokst og lært av det.

 

Jeg føler at jeg har god ballast og en relativt bred livserfaring i forhold til andre som har levd i sin lille boble i mange år (familie, jobb, venner).

 

Men jeg føler IKKE at jeg klarer å hevde meg for disse "vellykkede" damene som oser av selvtillit. Vil alltid føle meg mindreverdig på en måte.

 

Noen som har det sånn.....eller som har noen råd om hvordan jeg skal snu denne tankegangen som jeg begynner å bli lei av??

 

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Men dette har forandret seg litt for meg de siste årene, med barn og ny jobb som har gitt meg mye høyere selvfølelse. Har alltid sett ung ut, men har opplevd mer enn andre jeg kjenner. Nå er ikke fokuset mitt der lenger hvis du skjønner hva jeg mener. Men jeg føler meg fortsatt "ung" på et vis, noen ganger kommer denne følelsen snikende tilbake.

 

Anonym poster: 3aea3631d0ac23549fb56c4b2d2372b6

[Anonym bruker]

HI

Jeg synes det er vanskelig å "slippe unna" denne følelsen som kommer fortere enn jeg klarer å stoppe den. Jeg skal ut i jobb igjen om et års tid, og ønsker å forberede meg til den tid.

 

Regner med at en jobb kan gi meg en tryggere følelse på meg selv, men er redd for at det motsatte kan skje.

 

Det som er rart er jo at jeg ALDRI har denne følelsen i forhold til menn.....et lite tankekors...

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

[Anonym bruker]

Trives du i jobben, eller er det en ny jobb?

 

Anonym poster: 3aea3631d0ac23549fb56c4b2d2372b6

[Anonym bruker]

HI

Er hjemmeværende for tiden....skal tilbake neste år en gang..

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

[Gjest Antarctica]

Hvordan er ditt forhold til din mor?

[Anonym bruker]

HI

Vet du...min mor er utrolig snill og omsorgsfull. Men jeg har dessverre ikke noe nært forhold til henne. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, men står min far nærmest. Med han kan jeg prate om nesten alt, mens mamma er mer innesluttet og holder ting for seg selv. Og sånn har hun vel alltid vært tenker jeg.

 

Så jeg vil si at forholdet er bra, men at det er en stor kløft mellom oss. Jeg kan irritere meg for hva hun sier, og føler aldri at hun forstår det jeg mener. Samtidig irriterer det meg å se hennes svake usikre side som innimellom kommer til syne. Det er nesten så jeg føler avsky for denne siden av henne, og jeg klarer ikke å akseptere at den finnes.

 

 

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

[Anonym bruker]

Akkurat spnn føler jeg det også!

 

Er 35 år og har tre barn.

 

Føler meg barnslig i forhold til alle andre, selv om andre er 10 år yngre enn meg!

 

Blir alltid spurt om leg på polet når jeg kjøper meg vin også, og det hjelpee faktisk ikke på.

 

Kanskje vi kommer til å nyte det når vi er 70??

 

Anonym poster: 15a5ecbf91f17426dc81e95bad67631e

[Gjest Antarctica]

HI

Vet du...min mor er utrolig snill og omsorgsfull. Men jeg har dessverre ikke noe nært forhold til henne. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, men står min far nærmest. Med han kan jeg prate om nesten alt, mens mamma er mer innesluttet og holder ting for seg selv. Og sånn har hun vel alltid vært tenker jeg.

 

Så jeg vil si at forholdet er bra, men at det er en stor kløft mellom oss. Jeg kan irritere meg for hva hun sier, og føler aldri at hun forstår det jeg mener. Samtidig irriterer det meg å se hennes svake usikre side som innimellom kommer til syne. Det er nesten så jeg føler avsky for denne siden av henne, og jeg klarer ikke å akseptere at den finnes.

 

 

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

 

 

 

 

 

Nå skal jeg være freudiansk her:

 

Når du forakter den svake siden av henne, tipper jeg det skylde skam. Man skammer seg over det man kjenner igjen hos seg selv - det du misliker ved deg selv er jo din egen usikre side? Ikke sant?

De selvsikre kvinnene du ser rundt deg, er den typen du har som ideal, som du skulle ønsket å være. Men den rollemodellen fikk du ikke, eller fant den ikke hos mor.

 

Jeg forstår også at ditt forhold til far er nærmest på det du forteller om at du aldri føler usikkerhet sammen med mann: du har gode, bekreftende erfaringer med menn, og har hatt mange samtaler med en nærstående man. Du "kan" det slaget, liksom.

 

Kanskje løsningen er å være litt mer aksepterende, både omkring deg selv og dine egne svakheter, og andre kvinners svake sider? Gjøre et tankearbeid der du "arresterer" deg selv hver gang forakten sniker seg fram? Det er jo ikke skammelig å være svak eller usikker; det er høyst menneskelig.

[Anonym bruker]

HI

Vet du...min mor er utrolig snill og omsorgsfull. Men jeg har dessverre ikke noe nært forhold til henne. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, men står min far nærmest. Med han kan jeg prate om nesten alt, mens mamma er mer innesluttet og holder ting for seg selv. Og sånn har hun vel alltid vært tenker jeg.

 

Så jeg vil si at forholdet er bra, men at det er en stor kløft mellom oss. Jeg kan irritere meg for hva hun sier, og føler aldri at hun forstår det jeg mener. Samtidig irriterer det meg å se hennes svake usikre side som innimellom kommer til syne. Det er nesten så jeg føler avsky for denne siden av henne, og jeg klarer ikke å akseptere at den finnes.

 

 

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

 

 

 

 

 

Nå skal jeg være freudiansk her:

 

Når du forakter den svake siden av henne, tipper jeg det skylde skam. Man skammer seg over det man kjenner igjen hos seg selv - det du misliker ved deg selv er jo din egen usikre side? Ikke sant?

De selvsikre kvinnene du ser rundt deg, er den typen du har som ideal, som du skulle ønsket å være. Men den rollemodellen fikk du ikke, eller fant den ikke hos mor.

 

Jeg forstår også at ditt forhold til far er nærmest på det du forteller om at du aldri føler usikkerhet sammen med mann: du har gode, bekreftende erfaringer med menn, og har hatt mange samtaler med en nærstående man. Du "kan" det slaget, liksom.

 

Kanskje løsningen er å være litt mer aksepterende, både omkring deg selv og dine egne svakheter, og andre kvinners svake sider? Gjøre et tankearbeid der du "arresterer" deg selv hver gang forakten sniker seg fram? Det er jo ikke skammelig å være svak eller usikker; det er høyst menneskelig.

 

Tusen takk for din "analyse". Du er nok inne på noe her. Jeg klarer nok ikke å akseptere denne siden ved meg, også fordi den ikke er så akseptert i samfunnet. I tillegg får jeg masse kommentarer fra min sønn som blir "flau" over meg fordi jeg gjør noe feil el.l. Men så lenge jeg ikke akseptererer denne siden så kan jeg vel ikke forvente at han gjør det heller

 

Jeg tror jeg må ta meg selv litt i nakken og både akseptere meg selv slik jeg er og også jobbe med de usikre sidene ved meg selv. Men det er ikke så lett....jeg vet ikke hvordan jeg helt skal gjøre det. Og det er mulig jeg gjør det og at ting bedrer seg men det er jo ikke gjort på en dag, og det gjør det også vanskelig å måle om man gjør framskritt eller ikke.

 

Tusen takk igjen for ditt gode svar i hvert fall )

 

Anonym poster: 3389fde31ae5d0807b95cf5324fb2a2d

[Anonym bruker]

Akkurat som å lese om meg selv på alle måter unntatt én. Jeg har nemlig en lederjobb med stort ansvar. Jeg merker at jeg på jobb har opparbeidet meg stor respekt fra andre jeg forholder meg til de senere årene. Jeg er blitt veldig trygg på meg selv der og min selvsikkerhet har økt pga det.

Privat er jeg omtrent den samme selv om jeg har fått et snev av selvsikkerheten fra jobb i privatlivet også i det siste.

 

Det er forferdelig å ha det slik. Jeg tar det ikke som oppmuntring når folk tror jeg er så mye yngre enn jeg er. Jeg er nesten 40 og føler det som et nederlag å bli bedt om leg på polet for vin.

Jeg tenker at jeg gjør noe feil, at jeg ser liten og usikker ut.

Jeg har små barn i barnehage og tenker det kan være en fordel akkurat på det området. Jeg ser ikke bare ung ut, jeg er i god fysisk form og kan gjøre "alt" sammen med mine barn.

 

Prøv å vri de negative tingene slik som jeg gjør. Føler det hjelper. Og så blir det sikkert enda bedre for deg når du begynner å jobbe igjen. Det er ikke bare bare å være utenfor arbeidslivet/ voksenlivet.

 

 

 

Anonym poster: ca347a1648fc42ec7ee1ab3cb3446638