Det er alltid jeg som må ta initiativ med venninner...

[Anonym bruker]

Det er alltid jeg som inviterer, planlegger og ordner så vi kan treffes. De fleste er travel med mann og småbarn, så jeg skjønner jo at jeg kanskje ikke er øverst på prioriteringslista, men er det ikke normalt at det går litt begge veier?

 

De fleste sier ja og er gjerne med på ting hvis jeg tar kontakt først, men ingen ringer eller SMSer meg og spør om å finne på noe. Føler det er veldig enveis, og at jeg nærmest maser om å være med venninnene mine.

 

Flere som har det sånn? Hva kan jeg gjøre for å få de litt mer engasjerte?

 

 

 

Anonym poster: adfb69604be2c57016c46f8496ba58b8

[Anonym bruker]

Har det litt slik jeg også. Jeg er neppe så himla interessant tenker jeg

 

Anonym poster: c535aa9433aa28100b5dbc89f692463f

[Elsker livet]

Venninner har gjerne forskjellige roller. Noen tar aldri initiativ, noen gjør det ofte og noe er mer jevne der. Betyr nødvendigvis ikke at dere er uinteressante. Jeg tar heller ikke så veldig mye initiativ, men det er fordi jeg er hjemmekjær og foretrekker at andre kommer til meg. Heldigvis er venninnene mine flinkere enn meg, ellers hadde jeg muligens ikke kommet meg ut blant folk så ofte.

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik. Tungvindt! Så Nå har jeg bestemt meg for å ikke spørre noen om å finne på noe før de spørr meg. (kommer nok til å bli en kjedelig stund i vente) Men da får jeg heller gjøre husarbeid!

 

Anonym poster: afd66e2ec595cc5861dc3cdb1f0f0e37

[Anonym bruker]

Det samme her også, og je begynner å lure på om de egentlig ikke vil være sammen med meg... Men det virker som de også har det koselig når vi treffes, så jeg fortsetter en stund til. Det er ikke bare å bytte de ut heller..

 

Anonym poster: 5d6ac3bd748cfc88080acfceb9db6edb

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også. Litt trist syntes jeg, men som en annen nevner over, de gangene jeg tar initiativ og vi treffes så har vi det jo hyggelig. Men det blir ikke mer enn et par ganger i året. Føler meg litt viggo venneløs noen ganger

 

Anonym poster: e98db265bffe829a233a11314ee73648

[Anonym bruker]

Sånn er det i gjengen vår og, et par inkludert meg tar iniativ, de andre vil gjerne komme, men gjør ikke noe for arrangere treff.

Vi pleier å møtes hjemme hos hverandre, men er noen som aldri tilbyr seg å være vert, men bare møter opp hos andre.

 

Anonym poster: 4bec345a9097bda4313c4b53cf03fbc2

[Anonym bruker]

her er det og sånn og har vært det siden vi gikk ut av vgs for 12 år siden.

 

Det er akkurat som jeg er planleggeren i gruppa...eller de andre kan avtales og møtes, men jeg må planlegge hvor hva osv..

 

Men i det siste så gidder ikke jeg å ta kontakt lenger. Har gjort det i så mange år. Bodde i utlandet og ville jo holde kontakt med vennene min, jeg sendte mail, sms og ringte..var aldri noen som sendte noe til meg uten at jeg hadde sendt til de først.

 

Når jeg tar dette opp så sier de at jeg tenker ikke over det, det gjør vi ikke med vilje.

Begynner å bli smålei den konstante unnskyldningen av at man tenkte sikkert ikke så langt.

 

Har bestemt meg at jeg skal finne meg nye venner da de gamle ikke gir noe tilbake..

 

Anonym poster: f9ce514a3a7215e7dcbe0f596b74689f

[Anonym bruker]

Jeg er nok litt sånn selv - tar sjelden initiativ, men syns det er utrolig hyggelig når vi først møtes. Jeg har en veldig full timeplan og syns dagene går litt for fort... Jeg tar gjerne imot folk hjemme hos meg selv også, men bor litt avsides så det er liksom ikke bare å stikke innom. Tror mine venninner føler de må være invitert for å dukke opp her.

 

Anonym poster: e3804b68897f184b58686f3a48fe59dc

[♥ anonym♥]

jeg er på den andre siden. har ett par venninder som er sånn og det er så bra, ellers hadde jeg aldri kommet meg ut. ikke at jeg ikke vil, men med mann og to barn så går dagene fort i ett.

 

pleier å prøve å si det til dem slik at de vet jeg setter pris på det.

men får veldig dårlig samvittighet fordi det alltid er de som må ta initiativet.

 

Spørr dem du. Om det er det som er problemet, eller om de egentlig ikke vil. tipper det er det første.

[Anonym bruker]

jeg er på den andre siden. har ett par venninder som er sånn og det er så bra, ellers hadde jeg aldri kommet meg ut. ikke at jeg ikke vil, men med mann og to barn så går dagene fort i ett.

 

pleier å prøve å si det til dem slik at de vet jeg setter pris på det.

men får veldig dårlig samvittighet fordi det alltid er de som må ta initiativet.

 

Spørr dem du. Om det er det som er problemet, eller om de egentlig ikke vil. tipper det er det første.

 

lurer litt på dette, hvordan kan andre som har dagene fylt opp klare å ta kontakt men andre ikke?

 

Er det fordi det ikke er så viktig for deg å holde kontakt med vennene dine?

 

Jeg skrev lenger oppe at jeg gidder ikke lenger, selv om det er koselig osv når vi møtes, men er litt lei av at jeg må gi av meg selv hele tiden for å få det til å skje mens vennene mine bare kan konsentrere seg om sitt og vente på å bli kontaktet...

 

Anonym poster: f9ce514a3a7215e7dcbe0f596b74689f

[Anonym bruker]

Føler det på samme måten. Vet at det er ikke det at de andre ikke vil, de blir jo glad når jeg tar initiativ. Men jaaa, det er litt slitsomt i lengden, har ofte også tenkt at jeg ikke gidder... Men så er det jo gøy når vi først samles oxo da... Håper egentlig denne tråden kan være en liten vekker for de som er i motsatt ende

 

Anonym poster: 96d5c0139e3d75737aba6162888d031a

[Anonym bruker]

Sånn er det her også. Jeg har sluttet å spørre, føler de ikke bryr seg når de aldri tar kontakt. Og etter jeg sluttet å spørre så møtes vi bare en gang i året på julebord.. et par av jentene møtes mye oftere bare de, men spør aldri meg. Jeg er visst for kjedelig..

 

Anonym poster: 41f7d983a7a46ee1598448b7f352cf70

[♥ anonym♥]

jeg er på den andre siden. har ett par venninder som er sånn og det er så bra, ellers hadde jeg aldri kommet meg ut. ikke at jeg ikke vil, men med mann og to barn så går dagene fort i ett.

 

pleier å prøve å si det til dem slik at de vet jeg setter pris på det.

men får veldig dårlig samvittighet fordi det alltid er de som må ta initiativet.

 

Spørr dem du. Om det er det som er problemet, eller om de egentlig ikke vil. tipper det er det første.

 

lurer litt på dette, hvordan kan andre som har dagene fylt opp klare å ta kontakt men andre ikke?

 

Er det fordi det ikke er så viktig for deg å holde kontakt med vennene dine?

 

Jeg skrev lenger oppe at jeg gidder ikke lenger, selv om det er koselig osv når vi møtes, men er litt lei av at jeg må gi av meg selv hele tiden for å få det til å skje mens vennene mine bare kan konsentrere seg om sitt og vente på å bli kontaktet...

 

Anonym poster: f9ce514a3a7215e7dcbe0f596b74689f

 

kan ikke gi deg ett godt svar på hvorfor mine dager er så mye fullere enn andre sine, men de er nå ihvertfall fulle. er opp før 5 og hjemme etter jobb kl 5, så middag lekser og litt snakking med barn og mann før natten. (de legger seg 19 og jeg 22..)

 

Så da blir det ofte til at jeg dupper av, eller glemmer det. Tenker ofte på venninder og at jeg skal huske å ringe når jeg er feridg med f.eks. handlingen , men så blir det borte.

Og vil at de skal vite at jeg liker å være med de, men sånn er jeg. (de er forresten gubbe løse de som pleier å arrangere, og merker at min gubbe tar mye tid..) i helgene har de som oftest entan allerede planlagt noe og invitert eller vi/de er optatt med andre ting, Å sånn går no dagan...