Noen her som har forlatt barnefar i kort tid etter fødsel?

[Anonym bruker]

Vurderer å gå fra min samboer etter at barnet vårt er født. Mye som spiller inn her, jeg har barn fra før som har null kontakt med far og fars familie, slik at min samboer og hans familie er den omgangskretsen jeg og barn jeg har fra før, har.Problemet er at samboer i det siste har vist meg hver dag at han ikke ønsker å bo i mitt selskap. Han er flink med barna selv om de ikke er hans, hjelper til nå som jeg er stor og tung, men han enser ikke meg hvis JEG trenger hjelp, vil ikke ha noe form for sex, kos, nærhet, dype samtaler (og samtaler om noe som helst egentlig). Foretrekker TV-spill og TV-serier fremfor mitt selskap, irriterer seg over meg. Skryter aldri av meg, sier aldri at jeg er flink, pen osv uansett hvor mye jeg står på, men kritikk over småting jeg har gjort feil eller glemt sitter løst. Så jeg tror at det beste for oss vil være å gå hver til vårt, slik at både han slipper å bo sammen med ei han ikke er glad i og synes er ekkel, og jeg slipper å være ulykkelig konstant og føle at jeg bare er i veien. Det er forresten fullstendig uaktuelt å ha ham med på fødsel, uansett hva som skjer i fremtiden.

 

Vanskelig med tanke på barna, at de mister hele sin omgangskrets og "reservebesteforeldre", så det blir bare meg og dem igjen. Vanskelig i forhold til økonomi, jeg tror på ca 90% sannsynlighet for at jeg klarer å sitte med huset og samtlige utgifter (noe skal selvfølgelig modereres, slik at vi får utgiftene ned). Har ingen omgangskrets eller familie her, men heller ingen tanker om å flytte siden det er her jeg trives, har en god jobb og ungene har alle vennene sine. Jeg tenker også at det kan bli svintungt praktisk, hvis babyen får kolikk osv slik at både våkenetter og oppfølging av de andre barna på fulltid blir mitt ansvar helt alene. Har vært mye syk i svangerskapet, men holdt ut i jobb og fungerer veldig fint for barna, slik at min sykdom ikke går utover andre enn meg selv.

 

Noen med erfaringer her? Som kan berolige ei som er litt vettaskremt over hva som skjer etter fødselen?

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[Anonym bruker]

dytt

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes du skylder barna dine å gå i familieterapi før du tar drastiske beslutninger.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skylder barna dine å gå i familieterapi før du tar drastiske beslutninger.

 

han ønsker ikke terapi.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes du skylder barna dine å gå i familieterapi før du tar drastiske beslutninger.

 

han ønsker ikke terapi.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Men da må du sette hardt mot hardt. Og du kan gå alene til FVK for å få orden i tankene dine.

Dessuten, med barn i bildet, MÅ dere til mekling ved et evt brudd uansett.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skylder barna dine å gå i familieterapi før du tar drastiske beslutninger.

 

han ønsker ikke terapi.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Men da må du sette hardt mot hardt. Og du kan gå alene til FVK for å få orden i tankene dine.

Dessuten, med barn i bildet, MÅ dere til mekling ved et evt brudd uansett.

 

Det vet jeg. Men mekling er obligatorisk, og jeg kan ikke tvinge ham til å snakke med noen han ikke vil snakke med om sine personlige ting. Han synes ikke vi har problemer. Nevner jeg familieterapi eller lignende en gang til, så flytter han på dagen. Jeg orker ikke å bli alene med 1 måned til termin.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes du skylder barna dine å gå i familieterapi før du tar drastiske beslutninger.

 

han ønsker ikke terapi.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Men da må du sette hardt mot hardt. Og du kan gå alene til FVK for å få orden i tankene dine.

Dessuten, med barn i bildet, MÅ dere til mekling ved et evt brudd uansett.

 

Det vet jeg. Men mekling er obligatorisk, og jeg kan ikke tvinge ham til å snakke med noen han ikke vil snakke med om sine personlige ting. Han synes ikke vi har problemer. Nevner jeg familieterapi eller lignende en gang til, så flytter han på dagen. Jeg orker ikke å bli alene med 1 måned til termin.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Da nevner du familieterapi etter fødsel da.

 

Spør du meg bør man ikke ta slike store avgjørelser midt i så store situasjoner som dere står ovenfor nå, men vente. Og er det barn inni bildet, bør man gå til de skritt man kan for å forhindre at de vokser opp i skilsmissehjem.

 

en ting er at det ikke alltid går an å fikse alt, men man skylder barna å prøve. Om det betyr at du må sette hardt mot hardt, så so be it.

[Anonym bruker]

Syns det blir feil å si at man skylder barna alt. Skal ikke mor eller far være lykkelig og la det skure og gå? Vil ikke mannen så sier du at da er det slutt eller så tar han seg sammen. Eller så blir du mye lykkeligere uten og finner deg en ny kjærlighet. Glad mine foreldre gikk fra hverandre for der ville alle vært ulykkelige.

 

Anonym poster: 2356551da24b2bc09ef50ae247d26aa8

[Anonym bruker]

Bare ett spørsmål har han alltid vert slik eller er det bare nå når du er gravid?

 

Anonym poster: d554cd21aa1958d3683ed2fa6fc4ae14

[Countess]

Jeg gikk ifra han flere ganger frem til jeg klarte det for godt når jenta mi var 6 mnd. Var den rette og beste avgjørelsen.

Jeg skyldte min datter å gå fra han! Hadde vi fortsatt vært sammen hadde livet hennes vært kaotisk, og hun ville hatt en hverdag fylted krangling og irritasjon. Nå får hun muligheten til å vokse opp i et hjem med kjærlighet og respekt, ingen krangling med kommunikasjon.

Hun vokser også forhåpentligvis også opp slik, noe som vil gi henne et sunt syn på kjærlighet og relasjoner.

Ikke et fucka et, som jeg fikk, da foreldrene mine var sammen 19 år for lenge.. Noen ganger er det ikke til barnas beste å holde sammen..

Lykke til

Å ting vil falle på plass! Er man lykkelig eller i alle fall tilfreds med en situasjon, så er det utrolig hva man takler.

Jeg taklet hverdagen bedre som 100% alenemamma, enn da jeg bodde sammen med faren hennes.

[Anonym bruker]

dere som mener man skal utslette seg selv fullstendig og kjempe selv om den andre ikke vil, synes det er rettferdig å prakke dere på en som ikke vil ha dere?

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[LillaGorilla♥♥]

dere som mener man skal utslette seg selv fullstendig og kjempe selv om den andre ikke vil, synes det er rettferdig å prakke dere på en som ikke vil ha dere?

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Det er da virkelig ingen her som har sagt det, alvorlig talt!

 

Det jeg sier er at man ikke trenger bare å gå uten å ha prøvd. Og at man uansett bør ta en tur til FVK når man står på randen av brudd. Har man derimot prøvd, og det ikke funker, så får man jo bare gå da.

 

Hvis det er det rette å gå, så får HI gjøre det, men det er ikke noe man bør gjøre forhastet på noen måte.

[Anonym bruker]

dere som mener man skal utslette seg selv fullstendig og kjempe selv om den andre ikke vil, synes det er rettferdig å prakke dere på en som ikke vil ha dere?

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Det er da virkelig ingen her som har sagt det, alvorlig talt!

 

Det jeg sier er at man ikke trenger bare å gå uten å ha prøvd. Og at man uansett bør ta en tur til FVK når man står på randen av brudd. Har man derimot prøvd, og det ikke funker, så får man jo bare gå da.

 

Hvis det er det rette å gå, så får HI gjøre det, men det er ikke noe man bør gjøre forhastet på noen måte.

 

Jeg er HI

 

Det jeg mente var at da jeg leste en del innlegg her på DiB så virker det på meg at enkelte vil holde sammen med mannen, enten han vil eller ikke, maser, drar ham til terapi og alt mulig annet. Menn som har hatt lange forhold på si, som har neglisjert kjæresten sin, nektet henne sex i månedsvis eller årevis og så videre. JEG hadde fått avsmak av at min partner prøvde å gjøre alt for å få meg til å bli når jeg ikke lenger elsket ham og ville gå. Så jeg tror at jeg gjør min samboer en tjeneste ved å gå, slik at han kan finne ei som han virkelig elsker og trives med. Vil ikke gjøre ham ulykkelig, slik han virker HVER eneste dag, ved å holde ham hos meg.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[Anonym bruker]

Virker litt vel dramatisk og mest for å statuere et eksempel om hvilken selvstendig kvinne du er om du kjipper ham ut to dager etter fødselen. Gi det noen uker eller måneder. Virker som om du trives med å fantasere om denne dramatiske exiten ut av deres forhyold, for å straffe ham for ikke å stille opp for deg (selv om han stiller opp for barna dine).

 

Er han like ubrukelig og lite støttende når babyen er et par måneder gammel så har du min fulle støtte. Mange menn finner gravide kvinner svært avtennende og takler dårlig å ikke tenne på partneren sin. Jeg mister sexlysten fullstendig når jeg går gravid, føler sex er direkte ekkelt med babyen sparkende i den digre magen... Og mange gravide blir svært hormonelle og vanskelige å kommunisere godt med.

 

Anonym poster: bcb1647fb90f2312bf029c5fdd406db3

[Anonym bruker]

Virker litt vel dramatisk og mest for å statuere et eksempel om hvilken selvstendig kvinne du er om du kjipper ham ut to dager etter fødselen. Gi det noen uker eller måneder. Virker som om du trives med å fantasere om denne dramatiske exiten ut av deres forhyold, for å straffe ham for ikke å stille opp for deg (selv om han stiller opp for barna dine).

 

Er han like ubrukelig og lite støttende når babyen er et par måneder gammel så har du min fulle støtte. Mange menn finner gravide kvinner svært avtennende og takler dårlig å ikke tenne på partneren sin. Jeg mister sexlysten fullstendig når jeg går gravid, føler sex er direkte ekkelt med babyen sparkende i den digre magen... Og mange gravide blir svært hormonelle og vanskelige å kommunisere godt med.

 

Anonym poster: bcb1647fb90f2312bf029c5fdd406db3

 

Og tro meg, jeg er verken dramatisk eller hormonell. Vi har faktisk ikke kranglet en eneste gang under graviditeten, selv om han bygger opp til krangel flere ganger om dagen, kommer med sårende kommentarer, irriterer seg over ingenting osv. Jeg biter det i meg og svarer ikke med samme mynt. Har ingen "dramatisk exit" som mål, som jeg skrev, jeg vet at det blir tøft. Men ønsker ikke å føle meg i veien for hans lykke. Og jeg mente heller ikke to dager etter fødselen, hehe Selv om det kunne høres slik ut. Jeg tenker kort tid etter fødselen.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[Anonym bruker]

Det finnes faktisk menn som får fødselsdepresjon, dvs en reaksjon når dama blir gravid. Dette er det forsket på, og kan være like alvorlig som kvinners depresjon.

Kanskje det er det mannen din har fått, og kanskje det er fryktelig skremmende for ham, denne situasjonen.

 

Anonym poster: 3fffb0d9de8b0fbb243fe8806b540890

[Anonym bruker]

Og tro meg, jeg er verken dramatisk eller hormonell. Vi har faktisk ikke kranglet en eneste gang under graviditeten, selv om han bygger opp til krangel flere ganger om dagen, kommer med sårende kommentarer, irriterer seg over ingenting osv. Jeg biter det i meg og svarer ikke med samme mynt. Har ingen "dramatisk exit" som mål, som jeg skrev, jeg vet at det blir tøft. Men ønsker ikke å føle meg i veien for hans lykke. Og jeg mente heller ikke to dager etter fødselen, hehe Selv om det kunne høres slik ut. Jeg tenker kort tid etter fødselen.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

 

Men om du ikke sier til ham at du ikke finner deg i slik respektløs oppførsel så er det jo heller ikke så rart at han fortsetter å ture på? Kanskje han tror du syns det er greit at du oppfører deg sånn da? Og som en annen her sier, kanskje han aller mest har panikk fordi han er redd for alt ansvaret som venter ham?

 

Anonym poster: bcb1647fb90f2312bf029c5fdd406db3

[Anonym bruker]

Det finnes faktisk menn som får fødselsdepresjon, dvs en reaksjon når dama blir gravid. Dette er det forsket på, og kan være like alvorlig som kvinners depresjon.

Kanskje det er det mannen din har fått, og kanskje det er fryktelig skremmende for ham, denne situasjonen.

 

Anonym poster: 3fffb0d9de8b0fbb243fe8806b540890

 

Men da må han fortelle meg det og søke hjelp. Han vil ikke fortelle hva problemet er, han sier bare at vi ikke har noen problemer. Jeg synes ikke det er rettferdig å la sinnet sitt gå utover familien, særlig når din kjære trenger støtte. Jeg har selv hatt en liten depresjon for en tid tilbake, men drev da ikke og kjeftet på ham hele dagen. Jeg fortalte hva som plaget meg og bestilte time hos psykolog omgående. Ja, jeg vet at jeg er streng. Men har BARE opplevd dritt fra menn tidligere, hele livet, og tåler ikke stor lenger. Noe mannen vet om.

 

HI

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene, men jeg ville gått fra han FØR fødsel. Når dere ikke bor på samme adr ved nedkomst slipper dere mekling på FVK, du får foreldreansvar alene OG du slipper å gå å fundere på hva som skjer i barseltiden når du skal kose deg med den lille.

 

Anonym poster: 351b84ac8855789de0519877ec362277

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene, men jeg ville gått fra han FØR fødsel. Når dere ikke bor på samme adr ved nedkomst slipper dere mekling på FVK, du får foreldreansvar alene OG du slipper å gå å fundere på hva som skjer i barseltiden når du skal kose deg med den lille.

 

Anonym poster: 351b84ac8855789de0519877ec362277

 

Det ønsker jeg ikke å gjøre av tre grunner:

1. Jeg holder en liiiten knapp på at han kanskje endrer seg etter fødsel

2. Flyttesjau når man har et par uker til termin er ikke gjennomførbar greie

3. Kutter jeg ut ham og hans familie, må jeg ta med barna på fødestua når jeg skal føde eller ha hjemmefødsel.

 

 

Anonym poster: 1fbf1f247997e6ed0a725e218445a27a

[Anonym bruker]

Har lest gjennom tråden etter å kjent meg tildels igjen i trådstarterens innlegg. Jeg er en mann som ble forlatt av min samboer tre uker etter fødsel. Hun brukte lenge mange av de samme argumentene mot meg. Jeg enset henne visstnok ikke, hadde sex mot min vilje med en høygravid kvinne og ville ikke ha dype samtaler Jeg vet ennå ikke hva jeg skulle gjort annerledes. Jeg var der for henne 100% den første tiden! men det var ikke godt nok. Hun lette etter feil og mangler med meg og min personlighet. Vi kunne være helt enig om ting vi diskuterte, men likevel mente hun at jeg ikke forsto henne og at vi kranglet, slik at dype samtaler ble helt umulig. Jeg svelget mange kameler for at ting ikke skulle være så tungt for henne. der jeg ellers ville reagert på hennes oppførsel, var jeg nå passiv og stemningen hjemme ble annerledes. Dette var i følge henne en dårlig stemning. Hun mente også at jeg ikke ville tilbringe tid med henne og barnet, var mer opptatt av å lese bøker, jobb og lignende og at det var forsket for lite på svangerskapsdepresjoner hos fedre. Allerede I svangerskapet forsøkte jeg å fortelle henne at ting går greit og at jeg gledet meg til fødsel og til å være far i vår lille familie. Hun fant hele tiden noe som var feil i hennes øyne, men da hun ikke kom noen vei med det, begynte hun å beskylde meg for å være deprimert. Dette fikk hun støtte for fra sine foreldre(som strengt tatt aldri forsøkte å bli kjent med meg de fire årene vi var sammen) og kontaktet mine foreldre om dette. Det haglet med beskjeder om at jeg måtte oppsøke psykologhjelp. Det hele gikk så langt at jeg måtte tåle mange merkelige beskyldninger om min oppvekst og psykiske helsetilstand fra henne og hennes familie. I min jobb møter jeg mange mennesker og samarbeid og kommunikasjon er en nødvendighet. Jeg vet jeg er flink til det. Men henne og hennes familie er de eneste jeg ikke har kunnet kommunisere med etter hun ble gravid med vårt planlagte barn.

 

Det jeg forsøker å skrive er at hormoner kan gjøre rare ting med et menneskehode, og det kan slå ut på ulike måter. Jeg har en venn som daglig ble offer for sin gravide samboers fysiske utagering, ei barndomsvenninne som fikk samlemani og en kamerat som opplevde at kona oppførte seg som en fjortis hele svangerskapet. Altså har jeg opplevd en hormonell kvinne som bestemte seg for at det var noe galt med meg. Til tross for alle de fine ting jeg gjorde og sa, så ville hun aldri høre på det. Hennes redsel og usikkerhet ble gjort om til mine problemer. åpenbare tunge opplevelser hun ikke kunne vri mot meg, var etter fødselen som forsvunnet fra hukommelsen hennes.

 

Det er ikke i tiden rundt fødsel man skal ta avgjørelser om brudd. Hvertfall ikke om mannen sier han elsker deg, tar godt vare på dine tidligere barn, sier han har det bra og gleder seg til å bli far. En slik mann bryr seg om deg og barnet som kommer. Han fortjener ikke å bli beskyldt for å ha problemer med seg selv. Stol på ham, for barnet kommer til å trenge en far. Selv skulle jeg ønske jeg fikk være den far jeg vet jeg kunne ha vært. Til nå har jeg, utenom de første tre ukene, fått to helger sammen med mitt nå ettårige barn. Jeg vet barnet har rett til mer samvær med far, men jeg arbeider fortsatt med å stilne konfliktnivået.

 

Min oppfordring er å være snill med fedre som ønsker å være fedre. Det er nemlig ikke alle som ønsker det.

 

Anonymous poster hash: 32933...0c1