Gå til innhold

Kjære kjære dåke


helixxx

Anbefalte innlegg

Takk for meg. Det skulle ikkje bli min tur denne gang heller.

Eg var 14+4; babyens hjarte hadde slutta å slå 13+3 (ca). Er så forferdeleg trist, men er så utruleg takknemmleg for at eg har 2 fantastiske barn frå før. Takk for all støtte eg har fått her inne. Eg ønskar deke alle lykke til!

 

Kanhende eg tittar innom her av og til. Eg får sjå det litt an. Har sikkert litt lyst å oppdatere dåke på om dei fant noken grunn til dette denne gang.

 

Lykke til!

Fortsetter under...

Å nei så trist:-( kondolerer. Vi er desverre mange her som vet hvor fælt det er å miste. Men det er nok enda verre siden du har kommet over de magiske 12 ukene. Kan ikke helt tenke meg til hvordan det er. Annet enn at jeg hadde vært helt knust ig ødelagt.

 

Jeg som var så sikker på at det kom til å gå bra siden du var over 12 uker.

 

Vet ikke hva jeg skal skrive. Men kjempemasse lykke til videre. Håper du får et svar. Ta vare på deg selv:-)

Annonse

Takk alle.

Det er så greit å ha dåke :)

Eg kjem ikkje til å skrive her detaljert om kva som skjedde, men måtte få det ut så det ligg under "Vi som har mistet".

Det verste er at allereie igår tenkte eg på "korleis eg skal få mannen med på dette igjen". Han har allereie gått med 5 gangar, og for kvar gang har han vore meir bestemt på at vi må gje opp. For å vere ærleg så grein eg meg skikkeleg til det forrige gang......og det er vel ikkje rett at livet hans skal handle om dette år etter år etter år når han ikkje vil?

No skal eg konse på å komme meg, og så får vi sjå. Men eg trur eg er besatt.

Jeg kjenner meg igjen i det du sier med mannen. Mannen her i huset blir mer og mer tydelig på at det snart er nok skuffelser for han. Vi er så utrolig heldige som har et barn fra før, og all denne prøvingen og mistingen påvirker jo resten av familien. Mannen blir utrolig skuffet hver gang, og jeg tror at hvis jeg blir gravid nå og mister igjen så er det stopp for mannen. Jeg var en periode besatt av at vi skulle på barn nr.2. Nå i det siste har jeg blitt flinkere til å være realistisk og tenke på den lille familien vi har.

Han var veldig i tvil nå når vi mistet femte gangen. Men nå har vi vært gjennom ivf, og det har ikke vært forsøkt før - så da kan det jo kanskje være løsningen for oss.

 

Jeg tror uansett det er viktig å snakke om dette sammen. Du må ha det helt forferdelig nå..

Huff.. Nei og nei.. Ska liksom gå fint når vi kommer over 12 uker! Selv er eg 14 uker og etter at tankene roet seg litt rundt uke 12 så har eg begynt å bli engstelig for at fosteret skal dø uten at eg merker det.. Og var jo så dum at eg var innom jordmor i dag og hun skulle prøve å høre med droppler siden eg var så engstelig.. Og selvfølgelig fant hun ikke hjertelyd! Noe eg e fullstendig klar over kan være vanskelig.. Men blir så redd!!

Annonse

Kjære deg!

Nei, nei, nei, dette var ikke innlegget jeg ville se når jeg kom tilbake. Så utrolig trist :-( Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det - og hva du nå har gått gjennom. Leste innlegget på "vi som har mistet". Håper du får god støtte av familie og venner, og ta deg tid til å sørge! Det kan ta flere mnd før man er "tilbake" og du glemmer aldri. Det var nok smart av deg å se den lille. Det gjorde ikke jeg den første gangen i uke 14 og har angret mye, men jeg gjorde det nå sist i uke 17, absolutt smart.

 

Gi mannen litt tid... Min har vært veldig negativ, men da jeg plustelig var gravid igjen, var han jo positiv. De tenker bare på vårt beste.

 

Stor varm klem fra meg.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...