Hysteriske raseriutbrudd

[kmama]

Snart to år gammel og ser ut som at trassalderen er ankommet. De siste dagene har hun begynt å få hysteriske raseriutbrudd når livet går henne i mot. I går var det genser over hodet som gjorde utslaget, noe som resulterte i rasende hyling under hele påkledningen og hele veien hjem fra barnehagen. Om kvelden er det å ligge på stellebordet for å bytte bleie som tydeligvis er helt forferdelig (og å gå over til up-and-go er ikke et alternativ, særlig ikke som nattbleier).

 

Ingenting hjelper, ikke avledninger, ikke forklaringer - vet at hun forstår hva vi sier - ikke å være mild i tonen, ikke å være bestemt i tonen, ikke å være sint i tonen. Hun hyler og hyler og kjemper fysisk i mot av alle krefter. Dilemmaet blir da typisk at vi har ikke lyst til å la henne få viljen sin fordi om hun raser, men ønsker heller ikke å slåss/holde henne nede med tvang.

 

En smule frustrerte her... Hvordan takler andre slike situasjoner?

 

 

[Madolyn]

Her forbereder vi veldig mye. Sier at "nå er det ti minutter til vi skal gå og ta på pysj/nattableie", "nå er det 5 minutter til vi skal gjøre det og det" osv. Og så passer vi på at han faktisk hører etter og forstår det vi sier. Det hjelper en del. Og så prøver vi å gi ham valg når det er mulig. "Vil du ta av genser eller bukse først?" f eks. Og vi velger våre slag med omhu og avleder MYE. Her har jeg lært meg å ta på teip-bleier mens han står

 

Vi har ennå ikke kommet inn i skikkelig trassalder da, han er rimelig medgjørlig på det meste. Bestemt og sta ja, men ikke urimelig utifra hans virkelighetsbilde. Av og til setter jeg meg ut av situasjonen og ser på ham som et prosjekt og tenker på alt jeg har lest om trass og barns virkelighetsoppfatning (anbefaler boka "god pappa" av Peder Kjøs). Det hjelper faktisk mye mtp å klare å holde hodet kaldt

Endret 6. februar 2013 av Madolyn&Muffin

[LillemorHeidi]

Vår lille frøken er i trass alderen og har vært der en stund. Hun ble tre i dag. Vi har en god del gode dager men er hun trøtt eller sliten blir alt mye vanskeligere.

Hun er et rutinemenneske så alt må gjøres som det altid har blitt gjort hvis ikke kan hun få et raserianfall.

Det hjelper å fortelle henne hva vi skal og gi henne tid. Hun ønsker å mestre selv så vi gir henne tid til å kle på seg om morgenen og ordne sin egen matpakke. Hvis den ikke alerede er klar. Begynner hun å trasse ordner jeg matpakken uten hennes hjelp selv om hun hyler og skriker.

Vi orker ikke å krangle om alt men prøver å la henne lære av sine egne feil. Vi forklarer henne konsekvensene av å gå ut uten votter. Så når hun da er ute og fryser forklarer vi henne det en gang til mens hun får vottene jeg har i lomma.

Når vesla begynner å styre hvem som skal gå først ned trappa og blir sint fordi jeg ikke stopper med lillebror i armene på toppen av trappa for å vente på at hun går ned og sier at vi kan komme. Da bare lar jeg henne trasse ferdig. Mens jeg gjør noe annet rett i nerheten. Når hun ber om kos etterpå får hun det med en gang.

[zassy ☆]

Her er det også utbrudd og lille er bare 1,5 år! Tenkte ikke det kom så tidlig.. å skifte bleie eller klær er et mareritt..egentlig alt som skal gjøres der vi skal bestemme.. men merker at det hjelper å fortelle henne det på forhånd og ikke overraske henne med f.eks ansiktsvask (som er det forferdeligste i hele verden i følge hylene hennes) da har hun littegrann lenger lunte enn hvis det bare påtvinges.. men det er jo ikke alltid man har tid til å overtale og snakke i hjel hver minste lille sokk som skal på, hehe.. hun har utrolig sterk vilje, lurer på hvordan tenårene blir

 

Sang som avledning hjelper en del i blant.

[abella]

Jeg gjorde meg den erfaringen med nr 1 at det beste var å la de få lære å kle seg selv så tidlig som mulig, det demper utbruddene.

 

Så her har vesla på snart 18 mnd fått prøve seg masse med både på- og avkledning og hun er allerede kjempefink! Vi har vel holdt på i ca 2 mnd, og så ofte som mulig setter jeg av god tid til klesskift og lar henne holde på selv. Ikke alltid at hun vil kle på seg i det hele tatt, men det blir stadig oftere og oftere nå som hun begynner å få dreisen på det!

 

I dag morges tok hun av pysj selv. Og tok på bleie og body med litt hjelp fra mor, og strømpebuksa helt uten hjelp. Da gikk det uten sinne.

 

Var mye mindre fokusert på at nr 1 skulle gjøre dette selv, og det angret jeg på da han ble større!

[zassy ☆]

Det var lurt abella, her er hun kjempeinteressert i å kle av og på seg selv, men har ikke tenkt på at hun kan greie f.eks bleia selv! Det høres jo helt sprøtt ut, hehe, men kanskje ikke Skal prøve å la henne gjøre enda mer selv enn det hun gjør i dag, var en god ide!

[kmama]

Takk for mange gode svar. Ja, jeg ser at vi unngår en del utbrudd ved å snakke og forberede henne på ting som skal skje, og ved å bruke god tid, avlede osv. Noen ganger lurer jeg imidlertid på om vi går for langt og lar henne få styre for mye for å unngå raseriutbrudd; vanskelig å finne den rette balansen. Og hvis utbruddet først kommer, er gode råd dyre, da er det ikke så mye som hjelper.

 

Godt tips å la henne få kle på seg selv, det må vi fokusere mer på.

[Underveis -->]

Og så er det vi som har en som bare ikke likte å kle på, eller av, seg. Full stopp! Her var det tvangspåkledning fra ca ett års alder. Nå er han snart fire og alt er mye enklere siden han kan kle på og av seg selv. Alikevel hender det at han fortsatt stikker av når vi forbereder han på at han snart må kle på seg ;-) Lillebror på ett er heldigvis ikke like hissig. Ennå ;-) Bleier er også enklere med lillebror. Fra storebror var 8 mnd turte vi ikke lenger stelle ham på stellebordet fordi han var så urolig (les: FULL PROTEST!). Ble enten stående, dvs gående, eller liggende under tvang. He he he Det var skikkelig sirkus når han hadde full dritbleie :-S

 

Unger har ikke vondt av å måtte gjøre noe, men kan man avlede, så er også det ofte det beste. Jeg synes derimot at grensa mellom avledning og bestikkelser for mange er ganske uklar. Her bestikkes de aldri. Det synes jeg er en uting. Type: hvis du er flink nå, så skal du få noe etterpå.

[SiljeBra]

Å jeg kjenner meg igjen.. frøkna vil aldri sitte i vogn. Har blitt bedre og vi går på vei hjem fra barnehagen.

 

Når vi skal ut fra barnehagen lar jeg henne gå til grinda også setter jeg henne i vogna, uansett hvor mye hun skriker. Jeg prøver alltid å snakke til henne.

 

Når hun blir sint setter jeg meg ned så vi er på samme nivå, så vi kan se hverandre i øynene. Det hjelper en del. Men uansett må man være konsekvent med en lav stemme...

 

Jeg prøver å vise hvem som bestemmer uten å være sånn høylytt.. Men man må være tålmodig. Og alle har sine perioder.

[Madolyn]

Og så er det vi som har en som bare ikke likte å kle på, eller av, seg. Full stopp! Her var det tvangspåkledning fra ca ett års alder. Nå er han snart fire og alt er mye enklere siden han kan kle på og av seg selv. Alikevel hender det at han fortsatt stikker av når vi forbereder han på at han snart må kle på seg ;-) Lillebror på ett er heldigvis ikke like hissig. Ennå ;-) Bleier er også enklere med lillebror. Fra storebror var 8 mnd turte vi ikke lenger stelle ham på stellebordet fordi han var så urolig (les: FULL PROTEST!). Ble enten stående, dvs gående, eller liggende under tvang. He he he Det var skikkelig sirkus når han hadde full dritbleie :-S

 

Unger har ikke vondt av å måtte gjøre noe, men kan man avlede, så er også det ofte det beste. Jeg synes derimot at grensa mellom avledning og bestikkelser for mange er ganske uklar. Her bestikkes de aldri. Det synes jeg er en uting. Type: hvis du er flink nå, så skal du få noe etterpå.

 

Muffin også HATER å kle på seg, spesielt når jeg henter i bhg. Han er ikke interessert i påkledning i det hele tatt men yttertøyet er alltid verst. Da er det alltid full krig og jeg bare biter tenna sammen og tvinger på ham klærne mens han hyler og skriker. Men alltid fornøyd straks vi kommer ut av døra... Blir vel som med tannpussen; etter ett år med rolig og bestemt tvang så skjønner han forhåpentligvis at det ikke er vits med motstand fordi mamma og pappa faktisk bestemmer..

 

Her vanker det sjelden belønning men det er muligens fordi avledning fremdeles fungerer godt. Og som jeg har nevnt før; når det er trass på gang så "stenger jeg meg ute" av situasjonen og ser på skriketassen som et prosjekt. Tenker at det er slik han opplever trygghet i hverdagen og opplever faste og trygge rammer, ved at enkelte ting er det bare mamma og pappa som bestemmer. Om jeg vakler og forlenger pinen med dulling og fjas så blir jo ikke problemet akkurat mindre til neste gang