Hva synes dere var verst med fødselen?

[Februargullet2013]

Skal føde når som helst, og vet det kommer til og gjøre forferdelig vondt,men jeg tenker bare på og få gutten min i armene nå,har man valgt og bli gravid,må han/henne nesten ut igjen

[Vicky 83]

Riene mellom 4 og 10 cm. Ble verre og verre. Pressriene synes jeg var bedre. Da visste jeg at jeg snart var ferdig og jeg kunne jobbe mer aktivt selv. Pressriene tok 45 minutter, men jeg følte i ettertid at det tok 10 minutter. Ut- av- deg-selv-opplevelse;-)

[Februargullet2013]

Takk for svar, har hørt mange si at det er verst fra 6-10 cm,men er sikkert forskjell fra menneske til menneske det også .

[Silje_vanilje]

Vil svare på noe heeelt annet jeg... Det BESTE med fødselen er når du får resultatet etterpå å når du finner ut at det faktisk er heeelt sant at alle smertene er glemt etterpå.. Bare gled deg, er en opplevelse jeg ikke ville vært uten håper det er din tur snart å masse lykke til

[Februargullet2013]

Takk for svar . Ja kan ikke vente og ha han i armene . er 3 dager på overtid,så det kan skje når som helst ja:) og takk for det

Endret 6. februar 2013 av FebruarPrins2013

[Ikkesåallerværst]

Værste første gang var at jeg var så sliten av modningsrier da fødselen først startet ordentlig. Hadde ikke sovet på to døgn da han endelig var ute. Det desidert værste var å feste sugekoppen. Ganske dritt å sy 45 min med lystgass som bedøvelse.

 

Andre gang var det værste å gå å vente på og grue for at det skulle bli vondere og vondere, i tillegg til den ekle følelsen av det kommer en hel bil ut av rumpa mi hadde ikke sånne pressrier første gang, så ble overrumplet.

[Februargullet2013]

Tusen takk for svar . Liker og være godt forbredt både på godt og vondt, men lille gutten må ut,så er like greit og vite det . men har jo hørt mye postivt også,så tar med meg begge deler

[Ikkesåallerværst]

Tusen takk for svar . Liker og være godt forbredt både på godt og vondt, men lille gutten må ut,så er like greit og vite det . men har jo hørt mye postivt også,så tar med meg begge deler

 

Jeg hadde det ogsåsånn første gang. Men ingen ville fortelle hvor fælt de syns det var, så jeg følte meg så LURT under veis i fødselen og etterpå. Følte meg også veldig pysete. Men det skal sies at hadde jeg unngått sugekopp og vært bedre smertelindret under syingen etterpå, så hadde det blitt en mye bedre opplevelse. En annen ting: de er så mange som sier at all smerte er glemt når ungen kommer ut, og at det er et helt fantastisk øyeblikk. Det er ikke alle av oss som får en slik opplevelse, og det trenger ikke være noe galt med deg likevel . Jeg har hatt en fantastisk fødsel etter det, og hadde jeg bare hatt den å referere til, så hadde jeg også snakket varmt om fødsler og magiske øyeblikk.

 

Lykke til!

[Gjest AnneS]

At jeg måtte klippes da jeg fikk nummer en, og at det tok lang tid før det grodde (2 mnd med sting og renselse - sår nedentil!) Men der blir en liten filleting i forhold til premien jeg fikk

[Februargullet2013]

Tusen takk for svar er helt enig med deg . Synes mange tilbakeholder hvor vondt det faktisk er,men synes det er like greit og vite .

 

Tusen takk for det

[Februargullet2013]

At jeg måtte klippes da jeg fikk nummer en, og at det tok lang tid før det grodde (2 mnd med sting og renselse - sår nedentil!) Men der blir en liten filleting i forhold til premien jeg fikk

 

Takk for svar . Ja er nok sant det du sier -

[eaglebeagle]

Jeh har født tre ganger, og ingen av fødslene er like. Jeg synes smertene har vært til å leve med - i hvert fall i etterkant. Når det er mest intenst, sånn rett før pressriene som nesten er litt "overraskende" - klarer man ikke kjenne helt etter. Man bare eksisterer i en tilstand av smerte og total overgivenhet til krefter men ikke kan kontrollere.

 

Jeg har vært heldig, og har aldri måttet klippe eller sy, så for meg har det verste med fødselene vært at jeg ikke vet hvor lenge det vondeste varer. Det er jo ingen fasit for fremgangen de siste centimenterene (jeg har hatt både styrtfødsel og en fødsel der pressriene plutselig avtok og jeg måtte få akupunktur for å dra de i gang igjen). Så for meg er usikkerheten over hvor lenge det skal være som "vondest" det vanskeligste.

 

Jeg tror det er viktig at du er åpen for at alle kvinner og fødsler er forskjellige. Noen opplever det som flott, det andre mener er grusomt. Jeg tror selv jeg har en greit høy smerteterskel, og har født uten bedøvelse annet enn akupunktur (og strengt tatt, det lindret ingen ting, men fikk i gang riene). Når det er sagt, er det jo vondt. Det er jo så vondt at du egentlig ikke helt henger med i svingene. Kroppens endorfiner tar av litt for tilstedeværelsen. Det er ikke mulig å sammenligne smerteopplevelse, men for egen del kan jeg si at å føde opplevdes som mindre smertefullt enn å ha nyrestensanfall. Men nå kommer det jo noe hyggeligere ut av fødsel, enn nyresten - så kan hende ligger forskjellen der.

 

Uansett, lykke lykke til!

Endret 6. februar 2013 av eaglebeagle

[Februargullet2013]

Tusen takk for svar, og takk for det

[tyr82]

Det verste for meg var at jeg spydde som en gris. Det gjorde det vanskelig å puste og slappe av både under og mellom riene. Og jeg hadde veldig lite energi igjen mot slutten av pressinga. Skulle gjerne hatt litt sukkerpåfyll underveis

[FruBlom:-)]

Jeg er enig med tyr82 jeg kastet opp hele fødselen men sluttet heldigvis 20 min før han kom ut... Men da var alt det glemt for jeg hadde jo min nydelige gutt i armene da :-) og at han satt seg fast (ikke gøy) jeg skrek gsnske så heftig på jordmødrene da ;-) he he noe som (få han ut for .... Pip pip pip pip pip pip) jeg husker ikke dette selv for jeg hadde litt av en utavkroppenopplevelse da, men mannen min har fortalt meg det:-)

[Februargullet2013]

Uff håper jeg slipper og kaste opp,men gjør det nå også,så er vel ikke det verste,men får håpe jeg ikke skal spy i flere timer bare . Satt fast ja,høres heller ikke godt ut

[Butterfly84]

Jeg har født bare en gang før da, og jeg må si at det var veldig vondt. Jeg kan ikke si hvor i åpningsfasen jeg hadde mest vondt, for jeg hadde på en måte åpningsfase uten åpning... Dvs, smertene økte på uten at det skjedde noe. Hun trodde meg ikke på smertene mine, og ved 4 cm gikk hun for å hente smertestillende. Da hun kom tilbake hadde jeg full åpning og pressrier. Her sitter jeg høygravid et og et halvt år etterpå og tenker at jeg må være den galeste i verden, men den følelsen når han er kommet ut og ligger på magen min og kikker på meg....... det kan bare ikke beskrives!! Det verste for meg var ikke å bli trodd på av jordmor, og har vært inne til samtale for dette. Tror neppe det samme skjer igjen fordi de nå vet hvordan jeg føder, men i så fall skal jeg være raskere med å be om å få en annen jordmor - og det tror jeg er viktig. Ikke alltid kjemien stemmer heller, og man er i en veldig sårbar situasjon her!

[Tonno]

Er nok lurt å være forberedt på alt og ikke forvente så veldig masse :-) Babyen skal jo ut uansett så det er i hvertfall unødvendig å bruke energi på å grue seg. Kvinner over hele verden får det til, så hvorfor skulle ikke du ;-) Jeg venter mitt tredje barn, har født to uten smertelindring, men har vært veldig åpen for det hver gang - lever jo trossalt i 2013 :-) Bare hjelp kroppen din med å få barnet ut, for den vet hva den driver med stortsett, og vær åpen med kjæresten og jordmor hva du ønsker ( be kjæresten være "stemmen" din om du er usikker på hvordan du selv kommer til å være).

Det er veldig stort å få oppleve å få barn - et mirakel synes jeg og har vært like fascinert over det lille nurket som er så perfekt hver gang. Gled deg til tiden fremover og masse lykke til :-) :-)

[kosemamma<3]

Det verste var nok når halebeinet brakk av. Så anbefaler å ikke halvveis sitte oppå det med hendene bak knærne når du presser.

[Ayka 09+13+14]

Det verste for meg,var starten. Lå med meningsløse rier i nesten 24 timer før jeg fikk epidural. Var totalt utslitt,og hadde mistet all kontroll over kroppen. Riene var harde,kom tette og gjorde en dårlig jobb... Takker Gud hver dag for at epiduralen eksisterer

Ja,og akkurat der sekundet hode kommer ut,er just ikke noe behagelig det heller kjentes ut som at jeg revna hele veien fremover! Fikk kun noen "skrubbsår" bakover

[Mammaen til Jonas]

Det er nok som flere sier her, vi takler smerter veldig forskjellig. Før min første fødsel forsøkte jeg å tenke at dette kommer til å gjøre fryktelig vondt( selv om jeg ikke kunne ane hvordan det ville være). Jeg var veldig sliten på slutten av svangerskapet og utålmodig på å få det overstått. Tror det er kroppens måte å forberede oss på fødsel. Jeg var liksom der at, la bare fødselen og smertene komme:)

 

Jeg syntes åpningsfasen var overkommelig, men utdrivningsfasen var jævelig. Dette gjaldt for begge mine fødsler. Begge barna måtte taes med sugekopp og jeg ble klippet begge gangene. Klippingen merket jeg ikke noe til. Men igjen dette er svært individuelt. Jeg fikk to tette barn:) Sitter igjen med at det å føde er en utrolig spesiell og helt fantastisk ting, selv om det gjør vondt. Ønsker deg masse lykke til:)

[Foccacia]

Synes såklart smertene var forferdelige, hadde riestorm pga drypp og det gikk i ett. Men syns nesten det verste var at hjerterytmen til babyen falt mange ganger, og følelsen av å ikke vite hva som kunne skje. Sier ikke dette for å skremme. Håper neste fødsel blir mindre dramatisk sånn sett

[Major HotLips Houlihan]

De første riene syns jeg er verst. De gjør så vondt også vet man at tiden fram til babyen er ute kan bli lang, pyton! Sist gang så tenkte jeg faktisk i begynnelsen "Å nei, hva er det jeg begått meg ut på nå??"

[1+1 blir 3]

Syntes faktisk det værste var å bli sydd etter fødselen. Var ikke forberedt på den delen, så for meg at jeg var "ferdig" når babyen var ute. Ingen store rifter, men en del småskrammer, sydde vel 10 sting, men syntes det var de værste smertene, førte jo ingenting godt meg seg, og var ikke mentalt innstilt på 30min i fotbøyler med full flombelysning, og student+jordmor "der nede" for å sette stingene. Svei noe i fernalskt mens de drev på.

Fødselen i seg selv syntes jeg var en kjempeopplevelse, vondt, ja, men fullstendig overkommelige smerter. Gleder meg til å føde igjen, (men ikke til å sy;)

[LillaGorilla♥♥]

Helt på slutten, FØR jeg fikk lov å presse. Hadde enorm pressetrang, kroppen rista og hodet sto ned i åpningen så det svei som f**. Hadde vært våken i 26 timer og var dausliten, ville bare bli ferdig.

 

Og så gjorde dte så innihelsikes vondt, jeg ville bare få ungen ut, men fikk ikke lov før jordmor sa ifra. Å da måtte holde igjen, var helt forferdelig.

Når jeg da endelig fikk lov å presse, å bruke kroppen og ta i, så var det en lettelse, selv om det også var fryktelig vondt. Men da følte jeg det var godt for noe, på en måte, og visste at jeg snart var ferdig.