Fødselshistorie fra 3. gangsmamma :) (laaang historie)

[Wollafruen]

Et langt svangerskap med en litt annen forhistorie enn de to andre nærmet seg slutten. Opptakten med en spontanabort, mange tanker, en lei kink i ryggen og massevis av ”lurerier” (som senere skulle vise seg å ha vært meget effektive modningsrier), gjorde ventetiden langdrøy og jeg var klar for å bli ferdig. Livet står veldig på vent mens man – nettopp – venter. Det skulle bli godt å komme i gang med resten av livet vårt sammen alle sammen, som den familien på fem som jeg alltid har drømt om. Med alle ”lureriene” jeg hadde gått med i 3-4 uker i forveien var det også denne gangen vanskelig å si når ting egentlig var i gang. Hadde jeg vært førstegangsfødende hadde vi nok antagelig tatt både 2 og 3 bomturer til sykehuset, i hvert fall i forhold til slik jeg husket starten på fødselen med førstefrøken.

 

Frøkenlille i magen var under svangerskapet en usedvanlig aktiv liten baby. De siste månedene holdt hun meg våken fra kl 23 til kl 02 hver eneste natt. Ved et par anledninger var sparkene og romsteringen så voldsom at jeg nesten ble sint, ”nå er det da natta!!”. Et par dager før det hele satte i gang var hun dørgende stille, men ”svarte” når jeg dyttet borti henne. Alt såre vel, men kanskje et lite forvarsel?..

 

Torsdag 22. november, dagen før termin, våknet jeg PRIKK kl. 06.00 av mensenvondt. Murringer…helt likt som med de to andre. Kunne det være på ordentlig nå da? 15 min, 10, 7, 20, 15. Ingen regelmessighet i det hele tatt, men det var da der. Slik holdt det på i 3-4 timer. Jeg sto opp, gikk på do og oppdaget blodspor på papiret. Hoho! Kanskje endelig?! Men så….helt stille. Murringene forsvant og jeg merket ikke noe mer på de neste 4 timene. Mannen min var reist på jobb siden jeg ikke trodde det kom til å skje noe riktig enda, i tillegg var han lett å nå og ikke langt unna, så hvis det plutselig skulle brake løs kunne han raskt komme hjem.

 

Jeg reiste til en venninne på lunsj, (også hun gravid, noen uker bak meg i ”løypa”) vi var superspente begge to – jeg kanskje hakket mer avmålt. Sikkert bare enda en luredag, dem hadde jeg jo hatt mange av. Bortsett fra det blodet da, var det et godt tegn kanskje? Mannen min var spent, men rolig parkert på jobb. Det var uansett ikke noe å stresse med nå, murringene hadde jo tatt seg en pause. Min ivrige venninne googlet alt hun kom over om fødselstegn og tips og råd – enda vi begge var vordende tredjegangsfødende (!). Den som mener at man klart og tydelig kjenner forskjell på kynnere og rier tar kjempefeil, det er i hvert fall sikkert! Her var det ingenting som tydet på at det var rier jeg hadde, ikke har jeg verdens høyeste smerteterskel å gjemme meg bak heller så kan ikke skylde på det. Å vite når ting faktisk er i gang er rett og slett ganske vanskelig å vite. Mannen min og jeg fleipet fram og tilbake på sms gjennom formiddagen og jeg begynte å tenke innerst inne at ”det skjer nok faktisk kanskje i dag allikevel.” Etter noen timer uten vondter snek de seg sakte på igjen. Samme murringene som tidligere på dagen, kun nederst i magen – midt foran. Og veldig så uregelmessig! 20 min, 7, 32, 20, 15, 15…tja…hvordan skulle dette tolkes da?

 

Lunsjen hos min venninne ble lang og koselig, etter hvert måtte jeg reise for å hente minsten i bhg, handle middag, mannen min tok med eldstefrøken fra skolen og vi dro alle hjem for å spise før eldstefrøken skulle på sin ukentlige fritidsaktivitet den kvelden. Underveis i middagen skjønte jeg at ting forandret litt karakter, men ikke voldsomt og jeg var på ingen måte overbevist om at dette var ordentlige rier. Det hele satte seg liksom bare litt mer. Regelmessigheten kom også nå. Men fortsatt kun murringer og jeg var fortsatt ikke i aktiv fødsel. Eldstefrøken reiste av gårde kl 18. Plutselig var jeg sikker på at det var i gang. Det kom brått på enda jeg hadde gått hele dagen med forvarsler. Jeg fikk tak i moren min som skulle passe jentene når vi måtte dra til sykehuset. Avtalte at jentene skulle bli hentet samme kveld og kunne sove der, i stedet for at de eventuelt måtte ha blitt hentet midt på natta. Det var sikkert lurt å reise til sykehuset for en sjekk i det minste. (..og mens jeg skriver dette i ettertid lurer jeg nesten på om hodet mitt går inn i ”in denail”-modus når jeg føder, for jeg blir liksom aldri overbevist om at fødselen er i gang før etter at jeg faktisk ligger der og skal presse…). Mannen min ville nok denne gangen, som ved de forrige fødselene, reist tidligere og gjerne allerede vært på sykehuset, men som før var jo ikke jeg 100 % sikker på at det skulle bli noen fødsel. Det var jo ikke sååå vondt?..

 

Kl. 19 skulle mannen min hente eldstefrøken igjen, og da begynte det å bli vondt. Jeg hadde vært på telefonen med sykehuset hvor jeg snakket med en koselig jordmor, måtte puste meg gjennom et par rier (ja, R I E R!), og begynte å få en følelse av at moren min helst burde komme så fort som mulig. Egentlig skulle eldstefrøken få dusje og ordne seg før de kom, men alt forandret seg så plutselig og jeg fikk litt småhetta – det rekker vi jo faktisk ikke – tenkte jeg.

 

Moren min og samboeren kom og hentet jublende jenter som var meget klare for overnattingsbesøk og jeg og mannen min heiv oss i bilen. Selv om jeg rakk å spørre ham om vi ikke burde kjøre inn bilen min i garasjen før vi dro… ”DEN STÅR FINT!” fikk jeg kontant til svar..

 

Bilturen på 45 min gikk fint, jeg vekslet på å synge John Mayer-sanger og puste meg gjennom riene fra vi var ca halvveis. Da begynte det for alvor å gjøre vondt. Jeg knuget hånden til mannen min mens han kjørte og jeg pusta. Vondt!!! Litt over kl. 20 parkerte vi…ai ai ai…stoppet på parkeringsplassen og pusta meg gjennom en rie til. Må…bare…vente….litt!... Så forte seg mot døra, vente på en rie til, heisen opp, mannen min sa ”dette skjer før kl. 22” og jeg bare rister på hodet. Det kan jo ikke gå like fort som sist.

 

Vel oppe på føden går vi rett inn i en stor gruppe mennesker! Svangerskapskurs ja? Her, nå? Jo jo, hei, morn, vi skal bare kroke oss forbi her vi, puuuuust, ai auauaua, jada..så.. Vi møter den koselige jordmoren jeg snakket med på telefon, får et undersøkelsesrom (etter først å ha gått en tur til gjennom gruppa med svangerskapskurs (”måtte bare litt på do her ser dere..jada, så, unnskyld meg her..”), og enda en gang da jeg skulle tilbake fra do. Jeg kroker meg stadig sammen i rier før jeg omsider blir undersøkt. 5 cm åpning og jeg tenker at da går det litt saktere enn sist. Men oiiiii, så vondt da? Skal det være sånn? Pga svangerskapskurset utenfor, som nå har forflyttet seg til den ene ledige fødestua – omvisning må vite – må vi vente med å få komme inn dit. Joda, neida, jeg bare kniper igjen litt jeg..aaaaauuuuuuauauaua! Jeg var blitt bedt om å kle på meg igjen for de mente jeg kunne gå selv ned på fødestua. Ehm…tror ikke det du.. Riene kommer tettere og tettere og er usigelig v onde. Ikke snakk om at jeg kan GÅ dit! Etter en altfor lang stund på undersøkelsesrommet (type…5 minutter..) blir jeg trillet gjennom gangen med kroppen buespent i rier. Inn på fødestua, over i fødeseng mellom (toppen av) riene. Men herregud, må jeg presse alt nå? Det beveger seg innvendig og jeg kjenner allerede at noe er på tur nedover. Riene hagler, jeg prøver litt lystgass og uler i maska. Dette er VONDT! Hvor ble det av pausene mellom riene? Kroppen bølger liksom i takt med det som kjennes som pressrier, jordmødrene undersøker igjen og tar vannet i samme slengen og presset bare forsterkes. Aaaaaauuuuuuuuuuu! Jeg vet ikke om jeg kan eller får lov, men kroppen må bare presse. Av med alle klær, ber jordmødrene, for nå kommer babyen snart. Jeg har mistet alle begreper om tid og sted og hvor mange rier jeg har hatt. Kroppen jobber som bare det, det er bare å følge på for å få babyen ut. Jeg klarer ikke la være å presse. Bena skjelver, magen synker, jeg knuger knokene hvite på sengekantene og mannen min sine hender. Aaauauuuuuuuuuuuuuuu! På neste rie blir jeg bedt om å ikke presse, så får jeg lov på de neste, venter igjen, mens jordmora romsterer på et eller annet vis – det kjennes som om hun dytter babyen opp og tilbake igjen (var det ”finskegrepet” tro?). Jeg får presse igjen, hodet kommer og en MASSE fostervann. ”Vent igjen, nå, så kommer hun på neste rie!”, sier de, og det gjør hun! Jeg kikker ned før hun er helt ute av meg, fantastisk opplevelse – jeg har kontrollen igjen, jeg klarer dette. Hun seiler ut med resten av fostervannet og opp på magen min og plutselig er hun født! Under 30 minutter fra vi kom inn på sykehuset! Jeg gråter og gråter, gledestårene bare triller, mannen min er så stolt som en hane og vi er så utrolig glade for dette lille fine perfektet nurket som akkurat kom til verden. 3670 g og 50 cm lang. Null sting på mor, til tross for at alt gikk fra 5 cm til ferdigfødt på under halvtimen, og alt er bare velstand!

 

Velkommen, lille vakre Selma!

[Februargullet2013]

Gratulerer med Jenta:) Fin historie og navn:)