Snart 3 barnsmor, anger??

[micka]

Vi har to barn fra før, en som blir 7 i år og ei jente som snart blir 4. I fjor sommer ble jeg tante til en herlig liten gutt. I går var vi alle samlet hos mine foreldre til middag og jeg satt og holdt lille gutten, plutselig gulpet han, og jeg var rask med å gi han ifra meg. Kjente plutselig et stikk av angst og anger for at vi skal begynne på nytt med dette babystyret! Dette er første barnet vårt som faktisk er planlagt og selv om jeg gleder meg masse har jeg begynt å grue meg skikkelig også... Dette er jo ganske dumt og teit siden vi er heldige som har fått det til mens andre sliter med å få barn, alikevel kan jeg ikke for at jeg føler det litt annerledes denne gangen.. Håper at disse følelsene ikke tar overhånd. Noen som føler det slik?

[Snupi27]

Vi venter nr 3. Ikke planlagt denne gangen, men hun er velkommen for set =)

Men det er veldig annerledes denne gangen. De første gangen ventet jeg bare på at magen skulle poppe frem og jeg gikk i trange gensere for at den skulle synes mest mulig.

Nå gruer jeg meg til magen skal komme. Går i store gensere og håper ikke det blir kommentert så mye egentlig.

Det er en utrolig rar følelse! Jeg av alle, som har to fra før, veit jo at magen kommer og at kroppen blir forandret men jeg klarer ikke venne meg til det denne gangen.

Håper det blir bedre etterhvert.. Innimellom så tenker jeg og "hva har vi gjort??" Men det er nok panikken som tar overhånd innimellom og forsvinner.

Ellers tenker jeg ikke spesielt over at vi faktisk skal bli 3 barns foreldre. Det vil vel merkes når babyen kommer =p

[Madolyn]

Jeg mener at det må være lov å ha lyst på barn men å ikke nødvendigvis glede seg så voldsomt til babytida. Babytida er tross alt en veldig, veldig liten del av barnets liv og man er ingen dårlig forelder om man først og fremst vil ha den overstått

 

Her "holder jeg ut" graviditeten. Liker ikke hvordan kroppen forfaller og er ikke velsignet med den legendariske gravidlykken. Gruer meg voldsomt til fødsel men vet jeg må gjennom det. Hva er vel noen timer i helvete mot å få et menneske som skal leve i kanskje 80-90 år Ser ikke fram til barseltida med nattevåk, isolasjon, hormoner og ammestyr men vet at jeg må få den overstått. Ser av og til på førstemann og får dårlig samvittighet fordi han snart må dele sine foreldres oppmerksomhet med en liten bror. Føler av og til at vi har forrådt ham, selv om han forhåpentligvis vil få stor glede av et søsken i fremtiden. Jeg har hvertfall stor glede av søstra mi og av tanteungene mine!

 

For å oppsummere; mannen min og jeg har inderlig lyst på dette barnet, men hadde vært helmax om det kunne kommet seilende i postkassa 8-10 mnd gammelt hehe

Endret 26. januar 2013 av Madolyn&Muffin

[micka]

takk for svar;) ja det er akkurat slik jeg mener, plutselig kommer panikken og skriker hva har dere gjort?! så jeg stenger egentlig graviditeten helt ute og er litt redd for å få sjokk når ungen kommer, hehe

[micka]

Jeg mener at det må være lov å ha lyst på barn men å ikke nødvendigvis glede seg så voldsomt til babytida. Babytida er tross alt en veldig, veldig liten del av barnets liv og man er ingen dårlig forelder om man først og fremst vil ha den overstått

 

Her "holder jeg ut" graviditeten. Liker ikke hvordan kroppen forfaller og er ikke velsignet med den legendariske gravidlykken. Gruer meg voldsomt til fødsel men vet jeg må gjennom det. Hva er vel noen timer i helvete mot å få et menneske som skal leve i kanskje 80-90 år Ser ikke fram til barseltida med nattevåk, isolasjon, hormoner og ammestyr men vet at jeg må få den overstått. Ser av og til på førstemann og får dårlig samvittighet fordi han snart må dele sine foreldres oppmerksomhet med en liten bror. Føler av og til at vi har forrådt ham, selv om han forhåpentligvis vil få stor glede av et søsken i fremtiden. Jeg har hvertfall stor glede av søstra mi og av tanteungene mine!

 

For å oppsummere; mannen min og jeg har inderlig lyst på dette barnet, men hadde vært helmax om det kunne kommet seilende i postkassa 8-10 mnd gammelt hehe

 

ja det er jo også en ting! sist fødsel vil jeg helst legge under en pute og ikke tenke mer på, og jeg gruer meg fælt til å føde igjen, men jeg tenker ikke så langt, bare til i morgen på en måte :/ har jo selvfølgelig veldig lyst på ungen som kommer, men jeg tror jeg ønsket meg et barn til uten å huske på alt som kommer med den første tiden..

[Madolyn]

takk for svar;) ja det er akkurat slik jeg mener, plutselig kommer panikken og skriker hva har dere gjort?! så jeg stenger egentlig graviditeten helt ute og er litt redd for å få sjokk når ungen kommer, hehe

 

Ja jeg får litt panikk innimellom. Når jeg allerede er kjempesliten og trøtt etter jobb, huset står på hodet og ettåringen skriker og drar i buksebeinet, middagen koker på fire plater og det fremdeles er tre timer til mannen min kan komme hjem og "avløse" meg.. Og så kjenner jeg det sparke i magen og har mest lyst til at han kan holde seg der inne en laaaang stund til Men så¨ser jeg på vesle godgutten min og hvor utrulig mye glede han gir meg, jeg ser på huset og det ser tross alt veldig flott ut, jeg tenker at dette klarer vi fint

[3smaa]

Vi venter nr 3. Ikke planlagt denne gangen, men hun er velkommen for set =)

Men det er veldig annerledes denne gangen. De første gangen ventet jeg bare på at magen skulle poppe frem og jeg gikk i trange gensere for at den skulle synes mest mulig.

Nå gruer jeg meg til magen skal komme. Går i store gensere og håper ikke det blir kommentert så mye egentlig.

Det er en utrolig rar følelse! Jeg av alle, som har to fra før, veit jo at magen kommer og at kroppen blir forandret men jeg klarer ikke venne meg til det denne gangen.

Håper det blir bedre etterhvert.. Innimellom så tenker jeg og "hva har vi gjort??" Men det er nok panikken som tar overhånd innimellom og forsvinner.

Ellers tenker jeg ikke spesielt over at vi faktisk skal bli 3 barns foreldre. Det vil vel merkes når babyen kommer =p

Signere dette

Ikke planlagt her og, men siden mannen har alltid ønsket seg 3 så tenker jeg at det er greit. Jeg er 26 år og barnet vil være født før jeg fyller 27. Vil kanskje være ung trebarnsmor, men kommer aldri Tim å lage flere barn selvom barna vokser og blir store. Kommer i hvertfall ikke til å savne babytiden og søvnløse netter. Barna jeg har er 8 og 2 1/2, yngste vil være litt over 3 år når sistemann blir født.

[Madolyn]

ja det er jo også en ting! sist fødsel vil jeg helst legge under en pute og ikke tenke mer på, og jeg gruer meg fælt til å føde igjen, men jeg tenker ikke så langt, bare til i morgen på en måte :/ har jo selvfølgelig veldig lyst på ungen som kommer, men jeg tror jeg ønsket meg et barn til uten å huske på alt som kommer med den første tiden..

 

Jeg skal til Embla-samtale på sykehuset ila en måneds tid og ser frem til det. Jeg har tenkt mye og funnet ut hva som kunne ha gjort fødselen bedre, hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Nå vil jeg komme inn straks riene starter og få satt epidural. Jeg er 100 % sikker på at denne fødselen vil gå bedre enn den forrige. Jeg tenkte ekstremt mye på fødselen i første trimester og så nesten ingenting de neste månedene; bare skjøv det foran meg. Men har funnet ut at for å få det best mulig så måtte jeg gripe fatt i det, skrive fødebrev og få dokumentert i journalen akkurat hvordan jeg vil ha det.

[Håpefull77]

Jeg blir snart 2 barnsmor og føler det på samme måte som dere. Enda det er 8 gangen jeg er gravid, så har gått gjennom litt for å få til dette. Mistet bare en i mellom det svangerskapet som gikk bra og dette. Men likevel.

Har stort sett ligget på sofaen til nå og har fått fulgt opp jenta vår lite. Nå når endelig energien er tilbake ble jeg selvfølgelig syk.

Gruer meg til fødsel. Nå vet jeg jo hva det innebærer. Gruer meg til amme-styr. Fikk aldri nok melk til førstemann og delammet veldig lenge. I følge legen er det sannsynlig at jeg får samme problem igjen.

Siden vi har vært igjennom litt er jo barnet selvfølgelig ønsket. Skulle bare ønske at de kom ferdige i 1 års alderen.

Dette er siste gang jeg skal være gravid. Kjente akkurat et lite dytt (er bare 14 uker på vei). Gleder meg til babyen i magen blir større og at datteren får en eller ei å leke med. Det blir 27 mnd mellom de, så de vil forhåpentligvis få litt glede av hverandre. Det er så mye glede i hun vi har og mye mer vil det bli. Og med en til blir det enda mer glede. Så det blir bra tilslutt:)

[spirenrfire]

Jeg vet også hvordan du og dere andre har det men jeg venter nr 4 som absolutt ikke var planlagt og vi var sååå ferdige med dette her, måtte gå en laaang tur med meg selv for å bestemme meg, men den andre løsningen har egentlig aldrig vært akseptabelt for meg. klarer bare ikke tanken på det og da får vi heller gjøre det beste ut av det og jeg vet jo hvor stor glede mine tre små har av hverandre og når man har fått tre så kan man nesten få 10, man har trokket over en grense hvor stress og planlegging og rutiner er et faktum og da blir det ingen forskjell med en til

Mine er 6, 4 og 2 så har ikke rukket å komme orntlig ut av småbarnstiden selv om 2åringen kler på seg selv, har sluttet med bleier og prater flytende norsk,ikke babybabling så vi er ganske heldige sånn sett:)

 

Høres jo ut som jeg gleder meg, men jeg håper det tar helt til jeg er 7mnd før magen spretter litt ut og jeg håper og ber om en enkel fødsel.. Har ikke tenkt til å fortelle om graviditeten før jeg er minst 20 uker eller at noen konfronterer meg med det...

 

Håper gleden over graviditeten vokser med magen og at den blir større og større for dere alle sammen

[Phlocs]

Vi skal ha nummer 3 om 4 måneder. Planlagt. Jeg gruer meg VELDIG... Det som gir meg mest angst er nattsøvn, amming hver tredje timer om natta, hvordan jeg skal klare å stå opp om morgen for å kjøre den største på skolen, den minste i barnehagen, ha alle barna klare til kl.8.00... Babygråt om kvelden, om natta, osv... Jeg kommer til å bli så utslitt... Stakkar barna mine som skal få en mamma som ikke gidder noen ting fordi hun er trøtt... Uff... Noen ganger tenker jeg at det ikke var en så god ide, selv om jeg gleder veldig egentlig... Jeg gleder meg så veldig mye men får slik angst for hvordan det kommer til å bli...

[Gjest Baby birds]

Vi venter også barn nummer 3! Vi visste hva vi gikk til, men følte at to barn var for lite. Det manglet en liten en til. Vi ønsker oss barnet og de to vi har fra før, 3 år og 5 år, ble kjempe glad da de hørte at vi skulle få en liten baby.

Nå er jeg i uke 25. Jeg har ikke overskudd i det hele tatt. Gråter for det minste. Har fått bekkenløsning. Orker ikke tenke på fødsel og barseltid. Jeg kan alt dette til finger tuppene. Det er ingen ting som er rosenrødt og vakkert. Jeg kommer til å bli en bjørnemor igjen som kjemper for tilværelsen.

Trøsten er at vi har litt mer trening så vi er bedre rustet til å håndtere ammeproblemer, barnesykdommer og nattevåke.

Jeg tror vi overlever!

[Tredjemann på vei :D]

Nr.3 på vei her også, og ungene er så store at jeg tror det blir vanskelig å omstille seg til urolige netter, amming osv.! Storesøsknene er 7 og 4,5 år nå. Heldigvis lenge til september enda, så har god forbredelsestid

 

MEN, jeg gleder meg jo også mye over dette da. Gleder meg som en gal til ultralyd! Også gleder jeg meg til å handle inn ting til babyen. Gleder meg faktisk til å føde igjen også, men kommer helt sikkert til å få litt panikk når det nærmer seg

[mamma_til_en_prins]

Jeg sitter også med mye av samme følelsene som mange av dere andre her. Vi planla barn nr 3, og fikk beskjed på 7-ukers ul at det er tvillinger!!! Ikke helt som tenkt!!! Sliter litt med tanken og må jobbe med det fremover! Har ikke fortalt om antallet til mange, da jeg sliter litt med å innstille meg på det selv. Jeg synes det er stor forskjell på å få 3 og 4 barn... Men begynner så smått å forstå det, og kjenner jo på følelsen av glede og spenning oppi alle andre følelser også! Gruer meg sinnsykt til fødsel, da jeg har hatt et katastrofe keisersnitt og en normal, men grusom fødsel! Har ikke bestemt meg for ks eller normal fødsel enda. Er 14+1 i dag, så har heldigvis laaaang tid på å innstille meg på situasjonen og bestemme meg for måte å føde på...

[Bumblebeee]

Vi venter også nr 3 og noen ganger lurer jeg på hvordan det skal gå. Begge de to andre har våknet myyye på nettene, og kun sovet 30 minutter om gangen på dagtid. Klart nr 3 kan bli en sovebaby, men jeg har ingen forventning om det. Gleder meg til fødsel, til babykos og trilleturer, men kan miste pusten iblant med tanken på søvnnangel.