Redd for så mangt (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg sitter fast. Har tre barn, og nummer tre måtte vente siden jeg hadde en litt traumatisk fødselsopplevelse med nummer to. Grunnen til at det ble vanskelig var at vi hadde en jordmor som verken gav meg smertelindrene eller trygghet. Hun var ganske fersk og virket utrygg. Utdrivningstiden tok lang tid, og hun fikk panikk. Jeg holdt på å gi opp-leger og styr kom! Jeg er bombesikker på at dette ville blitt bedre med noen endringer..forresten litt smertelindring fikk jeg (bittelitt lystgass helt i starten...etterpå oksygen). Han var ganske stor. Så med neste mann fikk jeg kjempeoppfølging! Og kjempegod fødselsopplevelse:) Likevel, nå er jeg tilbake ved fødsel nr. 2. Er redd for å dø fra ungene mine, er redd for fødselen, er redd for blodpropp, er redd for tiden etterpå og sykdommer....je, jeg er redd for det meste, og det overskygger en egentliig lykkelig tid. Er veldig tidlig i sv.skapet, og vurderer abort som eneste løsning.

 

Anonym poster: 66ca4139c1a477f154639ecfda8aa6a2

[bokormamma]

Høres ut som om du har angst basert på den andre fødselen din og at du skulle hatt bedre hjelp med å bearbeide den oppevelsen din! Både fastlege og jordmor kan henvise deg til psykolog, men personlig ville jeg kanskje bedd om en god samtale med en jordmor jeg liker.

Jeg venter også nummer fire og bare grisegleder meg, selv til fødselen , selv om vi hadde en veldig dramatisk runde med nummer tre. Han satt fast og fosterlyden forsvant under hver ri, så det ble full panikk på fødestua med leger, jordmødre, bryting, vakuum og jeg vet ikke hva, I panikkens hete ble både mannen min og jeg fullstendig overkjørt og da en lur sjel endelig husket at jeg har voldsom bekkenløsning og løftet skambeinet mitt kom bebyen ut av seg selv. Da var han litt blå og ble rushet avgårde for å få oksygen, men etter to minutter med oksygen fikk han full score på apgaren sin.

Grunnen til at jeg forteller denne lange historien, er at etter fdenne heller traumatiske opplevelsen, der jeg følte at alle bare brøt og dro i meg, kjeftet, ropte og overkjørte meg fullstendig, tok både jordmora fra fødselen, jordmora som fulgte meg opp i svangerskapet og fastlegen min seg tid til å gå gjennom opplevelsen med meg. De fortalte og forklarte hva som hadde skjedd og hvorfor legene osv gjorde som de gjorde og jeg fikk fortelle hvordan vi opplevde det. Dette har gjort at jeg vet dette var en uvanlig situasjon, og at de gjorde som de gjorde nettopp for å kunne redde både babyen min og meg, og dermed er det lettere å gi slipp på den opplevelsen og fokusere på de andre to, som har vært drømmefødsler.

Prøv å få snakke med noen, kanskje helst en dyktig jordmor og virkelig bearbeid den vanskelige opplevelsen. Min erfaring er i alle fall at angsten mister litt av grepet sitt når man har nok informasjon om og forståelse av situasjonen. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det hjelper veldig å lese dette. Det er bare så dumt å tenke i disse banene, men jeg er så utrolig glad i de jeg har....tenk om noe forferdelig skulle skje. Slike tanker overskygger totalt gleden..skal til samtale i morgen (heldigvis), og jordmora er fantastisk:))

 

Anonym poster: 66ca4139c1a477f154639ecfda8aa6a2