Har altfor liten tålmodighet med barnet mitt - HJELP!

[Anonym bruker]

Noen som kan gi meg gode råd?? Hver kveld jeg går til sengs så lover jeg bot og bedring men jeg klarer bare ikke.. Startet når snuppa var kolikkbaby, jeg kommer bare aldri ovenpå igjen.. Hun er nå to år gammel og en herlig jente, men som mange andre barn er hun en del trassete. Det bare går i svart for meg rett og slett og jeg føler meg så grusom etterpå... Noen som har hatt et slikt sinne og som har funnet måter å takle det på? Samboeren min er verdens tålmodigste med jenta og aldri i livet om jeg forteller ham at jeg klikker på barnet vårt opptil flere ganger i uka... Skammer meg så inderlig mye!

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Hva skjer når du "klikker"?

 

En måte kan være å gi deg selv en liten timeout, før det svartner. Gå ut av rommet, pust dypt og tell til ti.

 

Kanskje du bør søke noe hjelp for dette? Kanskje trenger du hjelp til å forstå dine reaksjoner og å forstå og bli kjent med dattern din på en annen måte? Det kan være skaldelig for barn å ha foreldre som er ustabile og uforutsigbare i humøret.

 

Anonym poster: ab54425954d487db9776532af9fa6bc8

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg HI, mistet alt av tolmodighet da vi fikk nr to.. Jeg blir fort sint og forbanna:(

 

Anonym poster: b3462091fc8d1cf183bec0850312319c

[Anonym bruker]

Det finnes forskjellige sinnemestringskurs litt avhengig av hvor du bor. Spør på helsestasjonene og ta et søk på nettet.

 

Jeg kjenner en dame som har gått på et sånt og hun synes det hjalp.

 

Anonym poster: b63caa568128310994166671bbf2e174

[Anonym bruker]

Hva skjer når du "klikker"? Anonym poster: ab54425954d487db9776532af9fa6bc8

 

Da skriker jeg til barnet mitt

 

Er så skamfull og lei meg at jeg gråter nå... Vet jo godt at det er skadelig for et barn med en ustabil forelder... Er så fortvilet! Vet at mye bunner i at jeg er sliten og savner livet før vi fikk barn, sambo jobber i Nordsjøen og er mest gjest i eget hus når han er hjemme. Så stort sett alt faller på meg og jeg har vel en knapp halvtime med egentid i løpet av døgnet. Ingen familie her hvor vi bor som kan avlaste meg. Men det unnskylder ikke det forferdelige temperamentet mitt og jeg skammer meg så inderlig, vil ikke skade datteren min psykisk!

 

HI

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg HI, mistet alt av tolmodighet da vi fikk nr to.. Jeg blir fort sint og forbanna:( Anonym poster: b3462091fc8d1cf183bec0850312319c

 

Tusen takk for at du delte, det føles godt å ikke være alene. Leser av og til innlegg her hvor mødre for angst etter å ha sagt "nei!" strengt en gang til barnet sitt og da føler jeg meg jo som satan selv...

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Uff, det høres ut som du har det veldig tøft! Du må snakke med mannen din om at han må ta mer ansvar når han er hjemme. Og ett sånt sinnemestringskurs høres veldig nyttig ut! Kanskje har du familie som kan komme på besøk og hjelpe deg litt, når mannen er borte? Eller kanskje du kan levere barnet på besøk til besteforeldre en helg innimellom, slik at du får hvilt skikkelig ut?

 

Tror uansett at det er viktig at du får hjelp for sinnet ditt.

 

Lykke til!

 

Anonym poster: ab54425954d487db9776532af9fa6bc8

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle råd. Skal se etter sinnemestringskurs i kommunen her... Vet at jeg ikke kan fortsette sånn...

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Ikkesåallerværst]

Dette er hva som har hjulpet meg:

 

- psykolog (men jeg har vokst opp med en psykisk syk mor som kjefta når hun kom til kort)

- finne ut hvilke signaler kroppen gir

FØR jeg klikker, og gjøre tiltak da

- når jeg kjenner det boble, prøver jeg å se for meg ungen når han feks sover og/eller puster rolig inn og ut, i værste fall stiller jeg meg med ansiktet mot veggen..

- ikke stresse, da blir jeg fortere sint

- ta det fulle og hele ansvar for at jeg blir for sint

- fortelle mannen om tilfellene, da husker jeg bedre at

"dette er dumt" når jeg kjenner jeg holder på å klikke

 

Det viktigste var å kjenne igjen signalene på at jeg er på vei opp på nivå 10

 

[Anonym bruker]

Dette er hva som har hjulpet meg: - psykolog (men jeg har vokst opp med en psykisk syk mor som kjefta når hun kom til kort) - finne ut hvilke signaler kroppen gir FØR jeg klikker, og gjøre tiltak da - når jeg kjenner det boble, prøver jeg å se for meg ungen når han feks sover og/eller puster rolig inn og ut, i værste fall stiller jeg meg med ansiktet mot veggen.. - ikke stresse, da blir jeg fortere sint - ta det fulle og hele ansvar for at jeg blir for sint - fortelle mannen om tilfellene, da husker jeg bedre at "dette er dumt" når jeg kjenner jeg holder på å klikke Det viktigste var å kjenne igjen signalene på at jeg er på vei opp på nivå 10

 

Tusen takk for konkrete tips.

 

HI

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg får forferdelig vondt av ungen din. Jeg har vokst opp sånn, og det har preget meg for livet.

Hun er nok pisseredd, føler seg forferdelig og lite verdt, og at mamma hater henne, og sånn skal IKKE en toåring ha det!!

 

Du MÅ få hjelp før du ødelegger ungen helt!

 

Anonym poster: aa36d0e5123733d7e541958810b66c04

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg får forferdelig vondt av ungen din. Jeg har vokst opp sånn, og det har preget meg for livet. Hun er nok pisseredd, føler seg forferdelig og lite verdt, og at mamma hater henne, og sånn skal IKKE en toåring ha det!! Du MÅ få hjelp før du ødelegger ungen helt! Anonym poster: aa36d0e5123733d7e541958810b66c04

 

Jeg vet at det jeg gjør er helt grusomt. Og jeg hater meg selv for det. Elsker jenta mi over alt på jord og setter stor pris på at du rusker tak i meg. Jeg MÅ få bukt med det her før jeg ødelegger henne jeg elsker mest.

 

HI

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Kjære deg hi:-)

Har det på akkurat samme måte. Er alenemor til to små som krangler hele dagen og jeg gruer meg til helgene. Hver mandag morgen er jeg glad jeg har overled den helga også..

Har kroniske smerter i hele kroppen og sliter med en kraftig depresjon, noe som gjør at jeg er veldig utålmodig og brenner av rett som det er. Det er trass og masing og krangling hele tiden, og når de ikke hører etter for 10. gang så kan jeg finne på å brøle så taket nesten letter. Helt forferdelig å ha det sånn.

 

Dette gjør at jeg har problemer med å sette grenser siden jeg blir så fort sint at jeg bare lar mange ting gå fordi jeg er redd for å klikke.-( Dette gjør alt bare mye verre, og de hører ikke på noe av det jeg sier.

 

Er så sliten av å ha det sånn og drømmer ofte om at noen kommer og henter ungene og passer de i 2 uker så jeg kan dra på en ferie helt alene eller til et behandlingssted.

 

Håper du får hjelp med sinnet ditt.

Brøl og rop og skrik når du er i bilen alene. Få ut sinnet ditt!

Skaff fast barnevakt og vaskehjelp, det synes jeg mannen din skylder deg! God klem:-)

 

Anonym poster: df9ea88e0b95ffd3dfb1a4a3e37a4be8

[jaaada]

Snakk med mannen og får han til å være en del av familien når han er hjemme. Snakk med helsest, de kan komme med råd og henvisning til evt andre som kan hjelpe og om de er blanke så ta kontakt med legen din. Utrolig viktig å mestre hverdagen på godt og vondt og det er hjelp å få.

Prøv å snu din egen tankegang og bli glad istdenfor sint når viljen blir sterk. Vær glad fordi det viser at barnet ditt vil kunne takle vanskelige situasjoner bedre enn barn som bare er medgjørlige. Undersøkelser viser at barn med sterk vilje ofte klarer seg best i livet:)

Vet det er vanskelig, jeg har to små og den ene mer trassig enn den andre men vi prøver å ha få men enkle regler. Vi forbereder barna i god tid før ting skjer, f.eks om morgenen sier vi at snart skal vi kle oss for barnehagen, og etter fem min det samme og når det nærmer seg sier vi nå skal vi gå slik at det ikke kommer som ei bombe(de blir like overrasket hver gang noe kommer litt brått). Skal vi til byen sier vi hvor vitskap hva vi skal og nei vi skal ikke kjøpe sjokolade men en bolle f.eks. Det at de er forberedt hjelpe mye!

 

Når ungene er lagt rydder vi stua for leker og slenger oss i sofaen, gidder ikke bruke energi på rydding før den tid. Spert om ungene hjelper men det er litt variabelt..

 

Men tror det viktigste du kan gjøre er å søke hjelp! Det er hjelp og avlastning å få men man må ta mot til seg og åpne seg for helsesøster, familie eller lege.

 

Masse lykke til!

Håper du finner ut av det, er ikke godt å ha det slik:(

 

 

[stearin]

Dette er hva som har hjulpet meg: - psykolog (men jeg har vokst opp med en psykisk syk mor som kjefta når hun kom til kort) - finne ut hvilke signaler kroppen gir FØR jeg klikker, og gjøre tiltak da - når jeg kjenner det boble, prøver jeg å se for meg ungen når han feks sover og/eller puster rolig inn og ut, i værste fall stiller jeg meg med ansiktet mot veggen.. - ikke stresse, da blir jeg fortere sint - ta det fulle og hele ansvar for at jeg blir for sint - fortelle mannen om tilfellene, da husker jeg bedre at "dette er dumt" når jeg kjenner jeg holder på å klikke Det viktigste var å kjenne igjen signalene på at jeg er på vei opp på nivå 10

 

Tusen takk for konkrete tips.

 

HI

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

 

Veldig gode tips. Bruker også litt av dette, særlig med å ta tak i det før det slår inn. Når jeg kjenner sinnet boble over, så tar jeg meg selv i nakken.

 

Og sinnet er fortsatt vanskelig for meg å takle ved stress. Morgener er et mareritt om jeg ikke har ordnet alt kvelden før, stresset tar noen gang overhånd og jeg mister kontrollen. Da kan det hende at jeg er sint og stresser voldsomt med påkledning (purrer på toåringen om å kle på seg/komme til meg for å kle på seg konstant).

 

For meg funker det ikke å puste rolig inn og ut eller å telle til 10. Det som hjelper er å koble helt ut, stenge av ørene og lukke øynene. En sjelden gang holder jeg meg også for ørene og forestiller meg noe helt annet enn min datter. Og barn generelt.

 

Jeg var 18 år når jeg fikk min datter og har vært alene siden dag 1. Problemet med sinne/miste kontroll kom når jenta ble nærmere to år, når hun prater konstant og er veldig aktiv. Har vært deprimert lenge, men traff veggen 3 måneder etter toårsdag (ikke det at jeg tror min datter var en så stor del av min kollaps). Har aldri hatt særlig med barnepassere, altså, de ville gjerne tatt min datter gjerne for en helg av og til, men hun har vært for liten og familien bor for langt unna.

 

Nå føler jeg at jeg har lært meg å takle det til en viss grad, som da vil si at jeg koker innvendig, men prøver å skjule det ved å gjøre andre ting (enn å koke hehe, altså å kjefte). Og at jeg fremdeles kan koke litt over om morgenen. Det jeg prøver så godt jeg kan er å enkelt forklare min 2,5 åring at mamma er litt sint fordi hun er stresset, eller at mamma er sint på f.eks. bussen som kommer for sent, slik at hun skal vite at sinnet ikke er rettet mot henne. For det er det jo egentlig ikke, sinnet er rettet mot meg selv fordi jeg ikke har lagt fram klær om kvelden eller lignende.

 

Går også til psykolog regelmessig, men skal slutte å gå til psykolog nå i vår. Vurderer da sinnemestringskurs for å lære hva jeg kan gjøre når jeg kjenner det bobler over.

 

Innlegget ble som vanlig uhyre langt og uryddig, men det viktigste synes jeg er å kjenne seg selv godt. Kjenn etter når sinnet begynner å bygge seg opp og prøv å forhindre det. En annen ting er å forklare barna enkelt hvorfor mamma er sint, jeg tror det kan oppklare ting bra slik at barna ikke tror sinnet er rettet mot dem. Har alltid forklart slike ting (følelser) til min datter, siden hun ble født. Selv om hun ikke forsto det da.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange konkrete tips, medfølelse og forståelse. Var redd for at alle ville kalle meg ei ond heks. Det hjelper faktisk å vite at det er flere slitne mødre der ute med kort lunte som har funnet metoder å hjelpe seg selv på. Tror nok det beste for meg også er å "stenge av", men det er vanskelig å finne roen når jenta står rett bak meg og hyyylskriker av sine fulle lunger..

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

Du har ikke tenkt på at grunnen til at hun skriker er fordi DU gjør det? Ungene lærer av oss, altså, og det hjelper ikke å fortelle et lite barn at de skal slutte å skrike om en selv ikke greier det samme.

 

Anonym poster: aa36d0e5123733d7e541958810b66c04

[stearin]

Tusen takk for mange konkrete tips, medfølelse og forståelse. Var redd for at alle ville kalle meg ei ond heks. Det hjelper faktisk å vite at det er flere slitne mødre der ute med kort lunte som har funnet metoder å hjelpe seg selv på. Tror nok det beste for meg også er å "stenge av", men det er vanskelig å finne roen når jenta står rett bak meg og hyyylskriker av sine fulle lunger..

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

 

Det er da du må først prøve å avlede barnet med et eller annet, og så holder du for ørene og lukker øynene en stund.

Jeg bruker f.eks. barne tv, musikk, tegning eller noe annet min datter liker godt, og først da klarer jeg å stenge helt av. Men slik som barne tv ordner jeg i en fei, så jeg klarer å "utsette" raseriet til jeg får ro nok til å tenke på noe annet mens jeg holder meg for ørene og lukker øynene

[Anonym bruker]

ble faktisk lettet selv hi når du skrev innlegget:) men jeg må si, det er ikke rart at mannen din har så stor tolmodighet med henne, han som er så mye vekke. Jeg tipper han jobbet i Nordsjøen da hun var baby og hadde kolikk også. Han har blitt skånet for mye isåfall egentlig, mens du har vært hjemme hele tiden. Mannfolk slipper alltid billig unna når det gjelder barna...

Min mann har også lyst å få seg jobb i Nordsjøen, men jeg har måttet satt ned foten. Jeg klarer ikke være hjemme alene med to små barn, ikke har jeg tolmodighet til det heller. Så lenge de bor hjemme så skal han også være hjemme (ja jeg er ekstrem, men han skal få stille opp like mye han også). Det er stort sett jeg som gjør alt i huset her også, så han har det fint. Baaah.. Gleder meg til minsten blir litt større

 

Klem til deg.

 

Anonym poster: b3462091fc8d1cf183bec0850312319c

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange konkrete tips, medfølelse og forståelse. Var redd for at alle ville kalle meg ei ond heks. Det hjelper faktisk å vite at det er flere slitne mødre der ute med kort lunte som har funnet metoder å hjelpe seg selv på. Tror nok det beste for meg også er å "stenge av", men det er vanskelig å finne roen når jenta står rett bak meg og hyyylskriker av sine fulle lunger.. Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

Det er da du må først prøve å avlede barnet med et eller annet, og så holder du for ørene og lukker øynene en stund. Jeg bruker f.eks. barne tv, musikk, tegning eller noe annet min datter liker godt, og først da klarer jeg å stenge helt av. Men slik som barne tv ordner jeg i en fei, så jeg klarer å "utsette" raseriet til jeg får ro nok til å tenke på noe annet mens jeg holder meg for ørene og lukker øynene

 

Nå vil jeg bare gå og løfte opp veslejenta mi og snuse på og klemme henne og si unnskyld og at jeg elsker henne.. Uff at ikke denne forferdelige følelsen er nok til å få det til å slutte å gå i svart for meg.. Dere er alle til god hjelp. Som du sier Anonym 20:56, ja hun skriker jo fordi jeg skriker.. Eller, først skriker hun og trasser i 20 minutter mens jeg gang på gang på gang forklarer hvorfor ting må være sli kog slik men så bare hvitner hele hjernen min og jeg fikser bare ikke den skrikingen når jeg faktisk gjør så godt jeg kan.. Og hun blir redd, jeg ser jo det og jeg hater meg selv for det. Heldigvis har jeg fått masse gode tips her inne. I kveld var ting bare ekstra vanskelig her så derfor jeg er så fortvila.

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a

[Anonym bruker]

ble faktisk lettet selv hi når du skrev innlegget:) men jeg må si, det er ikke rart at mannen din har så stor tolmodighet med henne, han som er så mye vekke. Jeg tipper han jobbet i Nordsjøen da hun var baby og hadde kolikk også. Han har blitt skånet for mye isåfall egentlig, mens du har vært hjemme hele tiden. Mannfolk slipper alltid billig unna når det gjelder barna... Min mann har også lyst å få seg jobb i Nordsjøen, men jeg har måttet satt ned foten. Jeg klarer ikke være hjemme alene med to små barn, ikke har jeg tolmodighet til det heller. Så lenge de bor hjemme så skal han også være hjemme (ja jeg er ekstrem, men han skal få stille opp like mye han også). Det er stort sett jeg som gjør alt i huset her også, så han har det fint. Baaah.. Gleder meg til minsten blir litt større Klem til deg. Anonym poster: b3462091fc8d1cf183bec0850312319c

 

Tusen takk, stor klem tilbake

 

Anonym poster: 077cc48e8a3b6868bbf8055a2b8b562a